Hopp til hovedinnhold

Vi har nye nettsider, og nokre av dei er framleis under arbeid. Ser du feil eller manglar? Ta kontakt med nettredaktøren.

Å eller og


Hovedregel

«Å» står bare foran verb i infinitiv, mens «og» forbinder (står mellom) sideordnede ord eller ordgrupper av ymse slag, også infinitiver.

Det er ofte når og står mellom to infinitiver, som i eksempelet «Jeg får så lyst til å hoppe og danse», at vi kan komme i tvil om å eller og. Da kan vi enten prøve å hjelpe oss med et knep som kalles fortidsprøven, eller finne ut av den grammatiske sammenhengen.

Fortidsprøven

Prøv å sette verbene i fortid (preteritum). Hvis det siste verbet stritter mot endringen, skal det stå i infinitiv med infinitivsmerket «å» foran seg. Hvis verbene lar seg bøye sammen, skal det  stå «og» mellom dem.

Eksempel 1:

Hun må spise __ drikke.

Preteritum av spise er spiste, og preteritum av drikke er drakk. Begge verbene lar seg villig bøye, og setningen gir god mening i preteritum:

Hun spiste og drakk.

Spisingen og drikkingen er atskilte handlinger. Vi kan til og med si «Hun både spiste og drakk».

Altså skal det stå og mellom infinitivene også:

Hun må spise og drikke.

Eksempel 2:

Hun må lære ​__ lese 

Preteritum av lære er lærte, og preteritum av lese er leste.

Kan det hete 

a) Hun lærte og leste? eller b) Hun lærte å leste?

Nei. Alternativ b gir ikke mening, og alternativ a gir i beste fall en annen mening, der å lære og å lese framstilles som atskilte handlinger. 

Altså må det hete:

Hun må lære å lese.

Grammatisk forklaring:

I eksempel 1 ovenfor er spise og drikke sideordnet (spise + drikke). Sammen er de objekt for og underordnet . Det er bare sideordnede infinitiver som skal ha og mellom seg.

I eksempel 2 er å lese objekt for må lære. Et objekt er underordnet verbalet. Det kan ikke stå og (pluss) mellom verbalet og objektet.

Verb som tar infinitiver som objekt

Det er en mindre gruppe verb som tar andre verb som objekt. I denne gruppa finner vi begynne, forsøke, fortsette, greie (= klare), huske, klare, lære, nekte, pleie (= ha for vane), prøve, trenge, våge, ønske. Foran objektene, som altså er underordnet verbalene, bruker vi infinitivsmerket. Eksempler:

Hun må begynne å lese.
Hun må begynne å lære å lese.
Hun må prøve å spise.
Hun må prøve å spise og (å) drikke.

Også her gir fortidsprøven riktig resultat: Hun begynte å lære å lese. Hun prøvde å spise og (å) drikke.

Men det er ikke alltid vi kommer i mål med fortidsprøven. Derfor har vi listet opp noen spesialtilfeller nedenfor.

Noen spesialtilfeller

Ligge(nde) og prate

Det er ikke alltid to sideordnede infinitiver forteller om to atskilte handlinger. I noen uttrykk forteller det første verbet om rammene for det neste. I uttrykk som disse skriver vi og:

De fikk ligge og prate.
Han måtte sitte og skrive.

Fortidsprøven gir for så vidt riktig resultat: «De lå og pratet» og «De stod og kranglet». Men dette er tvilsom bruk av prøven.

Også uttrykk med presens partisipp fulgt av infinitiv skrives med og:

De ble liggende og prate.
Han ble sittende og skrive.
De ble stående og krangle.

Dra og handle

Også i uttrykk som disse skriver vi og:

dra og handle
gå og legge seg
være med og feire

Vil vi understreke at den første handlingen har et formål, kan vi også skrive «De ville dra for å handle» osv., men oftest er det best å bruke og uten for. Uttrykkene være med (på) å og være med og er omtalt i svarbasen vår.

Vi kan legge til den muntlige uttrykksmåten ta og, som i 

ta og skynde seg

Ut og spise

I setninger som

Skal dere ut og spise?
Jeg skulle ut og reise


har vi bare én infinitiv, men vi kan se det slik at det er utelatt en infinitiv før ut (for eksempel dra eller ). Da blir det riktig med ut og. (Det er ikke riktig med å med mindre vi legger til for og skriver ut for å. Men det er jo ikke helt det samme.)

(Komme) ut å kjøre

Utrykk som komme ut å kjøre og være ute å kjøre skal ikke leses bokstavelig. Det handler ikke om å være ute på veien og kjøre. Dette er stivnede uttrykk med den overførte betydningen ‘oppleve vanskeligheter’. Her bruker vi infinitivsmerket å:

Hun kom ut å kjøre
Han var ute å kjøre

Vær (så) snill å ...

Høflighetsfraser med vær (så) snill/vennlig og/å ... utgjør et problemområde for seg.

I utgangspunktet viser fortidsprøven at begge infinitivene går over til fortid:

Være snill og/å ... > Han var snill og (hjalp meg).
Være vennlig og/å ... > De var vennlige og (fjernet seg).

Formuleringer som «Vær snill og hjelp meg» og «Vær vennlig og fjern dere» må dermed være greie (på både bokmål og nynorsk). Ofte kommer det inn et her òg, og det kan også passere: «Vær snill og hjelp meg» og «Vær vennlig og fjern dere».

På bokmål har det tradisjonelt vært regnet som riktigst å bruke pluss infinitiv med å: «Vær snill å hjelpe meg», «Vær vennlig å fjerne dere». Infinitiven står da som utfylling til , og vi kan si at den forteller hvor snill/vennlig det gjelder å være. På nynorsk er det tradisjon for å bruke infinitiv uten her: «Ver snill å hjelpe meg», «Ver venleg å fjerne dykk».

Vær så god

Vær så god er en utpreget høflighetsfrase og uttrykker i utgangspunktet innbydelse, ikke appell eller påbud. På nynorsk kan man sløyfe her og skrive ver god (kan også bety «ver venleg»). På grunn av bruk og betydning gir det liten mening å snu disse vendingene til fortid.

Bortsett fra det obligatoriske på bokmål svarer disse vendingene helt til dem med «Vær snill ..» og «Vær vennlig ...» ovenfor. Alle de følgende variantene er dermed akseptable:

Bokmål: Vær så god å forsyne dere. – Nynorsk: Ver () god(e) å forsyne dykk.
Bokmål: Vær så god og forsyn dere. – Nynorsk: Ver () god(e) og forsyn dykk.

Infinitiv som utfylling

Infinitiver kan stå som bestemmelser til andre ord. Enkelte adjektiv, substantivfraser o.l. krever så å si å bli utfylt med en infinitiv som underordnet bestemmelse. Her er noen tilfeller der det skal være å, men der mange gjør feil:

sofaen er god å sitte i (utfylling til god)
jeg har den glede å hilse fra far (utfylling til den glede)
sant å si (utfylling til sant)
å si (utfylling til )
vel å merke (utfylling til vel).

I disse eksemplene kan altså ikke og brukes.

«Å» forteller at det følger en infinitiv etter, og kalles derfor infinitivsmerke, mens «og» tilhører ordklassen konjunksjoner (forbinderord).

Fant du det du lette etter?