Hopp til hovedinnhold

Språkspørsmål og svar

Valgte kategorier:

  • Betydningsnyanser

Hva er forskjellen på kredit og kreditt? Hvorfor heter det kredittkort, og hvilket ord skal man bruke i utsagn som «Jeg trodde jeg skulle få kredit/kreditt for det gode arbeidet»?

Svar

I Bokmålsordboka er det første ordet oppført slik:

kredit (fra lat., av credere ‘betro’) høyre side av en konto der tilgodesummer føres, tilgodehavende, motsatt: debet

Kredit er altså en ren regnskapsterm. Den uttales med lang e og trykk på første stavelse (kredit).

I sammensetningen kredittkort er det dette ordet vi finner:

kreditt (gjennom italiensk fra latin ‘lån, gjeld’, jf kredit)
1 økonomisk tillit som en person, et firma har ha, nyte kreditt kunne få lån
2 henstand med betaling kjøpe noe på kreditt
3 pengehjelp, lån få en kreditt på 100 000 kr i banken
4 ære, ros spillerne skal ha kreditt for at de våget å satse

Kreditt har i betydning 1–3 trykk på andre stavelse, i alle fall hos dem som uttaler ord som bensin og banan med trykk på andre stavelse.

Betydning 4 er ganske ny, men har blitt vanlig i hele Norden. I dansk er den kjent fra åttiåra. Før sa vi heller få ros eller honnør eller å fortjene skryt.

I betydning 4 uttales ordet helst med trykk på første stavelse, enten etter engelsk credit eller etter vanlig østnorsk uttalemønster (bannan). Det er vanlig å forkorte det til kred(d), som også er en kortform av kredibilitet ‘troverdighet’ (som i å miste kredd).

I Den Danske Ordbog står betydning 4 under ordet kredit (regnskapstermen), men det føres også opp for seg som credit. I Svenska Akademiens ordböcker er denne betydningen av kreditt skilt ut som et eget ord.

Kan man omtale en flokk med kyr (hunndyr) og okser som kyr? Hva er alternativet?

Svar

Det er nok delte meninger om hvor galt det er å si kyr(ne) om en flokk som omfatter noen okser, kviger og kalver.

Ei ku er definitivt et hunndyr, helst et som har kalvet. Det er vanlig å skille mellom kyr og okser også i flertall. Men i mange dialekter kan ordet i flertall omfatte begge kjønn. Jamfør Norsk landbruksordbok:


I andre dialektområder kan det bli oppfattet som feil. Vi har ikke oversikt over hvilke områder det gjelder.

Storfe og naut

Det gamle norske ordet fe eller fenad (stum d) omfatter både storfe og småfe.

Vanlig nordisk kjønnsnøytral terminologi for kyr og okser er:

storfe (norsk) – nöt (svensk) – (tam)kvæg (dansk)

Ordet storfe kan virke litt stivt og industrielt. Det brukes særlig etter at dyrene er slaktet (om storfekjøtt).

Det fyndigste og mest fleksible ordet vi har for storfe, er naut. Det stammer fra gammelnorsk og har før vært utbredt over hele landet. Grunnen til at det ikke er den vanlige termen for storfe i skriftmålet (som i svensk, jf. nöt), er nok at ordet i nyere tid har vært lite brukt i de sørøstnorske dialektene som har hatt mest å si for utviklingen av bokmålet (og indirekte av nynorsken).

Andre kjønnsnøytrale ord

Kveg har vi hovedsakelig fra dansk skriftmål. Det er ikke et ord som tradisjonelt brukes på bygda, der storfeet er å finne.  Ordet viser helst til storfe, men kan også omfatte småfe/smale (sau og geit).

Svært utbredt i bygdemålene er krøtter (egentlig samme ord som kreatur ‘skapning’, et eldgammelt lån fra latin). Det brukes helst i flertall:

flere krøtter – alle krøttera/krøtterne

Krøtter kan lokalt brukes entydig om storfe, men det kan også omfatte både stort og smått.

I noen dialekter (først og fremst i Vestland fylke) heter det i stedet beist/best (også opprinnelig fra latin).

Jeg oversetter en tekst der vi har

- maintenance procedure
- diagnostics procedure
- control procedure
- troubleshooting procedure
- decontamination procedure
- repair procedure
- shutdown procedure
- alignment procedure
- cleaning procedure
osv.

Jeg har planer om å kutte ut alle «prosedyrene», og bruke vedlikehold, diagnostikk, kontroll, osv. Kan jeg gjøre det?

Svar

Det er sammenhengen som avgjør, så dette er vanskelig å ta stilling til uten å se hele teksten. Men det er i alle fall riktig å vurdere sløyfing.

På norsk er det ofte unødvendig å legge prosedyre til et verbalsubstantiv som allerede betegner framgangsmåte. Det blir dobbelt opp eller «smør på flesk», som det heter.

Riktignok er ikke prosedyre på norsk (tradisjonelt) en hvilken som helst framgangsmåte, men en fastlagt framgangsmåte. Men ofte er dette også noe som egentlig går fram av sammenhengen. En veiledning med et kapittel om reparasjon handler nødvendigvis om reparasjonsprosedyrer i vid forstand, uten at det endelig må presiseres.

Behovet for ordet prosedyre må likevel vurderes i hvert tilfelle. Ordet brukes ofte med god grunn, og bare fagfolk kan avgjøre om det er nødvendig. To av de vanligste norske prosedyre-ordene er anskaffelsesprosedyre og søknadsprosedyre. Anskaffelse og søknad alene betyr sjelden det samme som disse sammensetningene.

I boka Råd om språk fra 1983 skrev Språkrådet det følgende om bruk av ordet prosedyre på bekostning andre ord:

Figuren nedenfor (søk i aviskilder) viser tydelig at prosedyre rundt 1980 var et moteord som fortrengte innarbeidede synonymer.

Hva er egentlig forskjellen på ras og skred?

Svar

Ordene brukes mye om hverandre, men det finnes viktige nyanser.

Ras: Alt som løsner og raser ut eller ned, kan i prinsippet kalles ras. Eksempel: Når det raser snø fra taket, kaller vi det snøras eller takras.

Skred er likevel det vanligste ordet for store ras i naturen. Det gjelder både i fagspråket og allmennspråket. Se for eksempel nettstedet varsom.no.

Opprinnelsen til ordet skred

Substantivet skred stammer fra gammelnorskskrið. Det er avledet av verbet å skri eller skride (gammelnorsk skríða), som blant annet betyr ‘å gå’, jamfør uttrykket det går et skred. Ordet er fellesnordisk. Danskene har det visst fra svensk.

Uttalen av skred

Den siste bokstaven i skrið er en stungen d, som stod for en dh-lyd i gammelnorsk (som i engelsk the). Den lyden forsvant for mange hundre år siden. /Skred/ med d er bokmålsuttale. I dialektene har skred stort sett blitt uttalt uten d.

Andre varianter

Noen steder heter det ei skrei (av skreið ), men i de fleste bygder har man heller brukt det svake hunkjønnsordet skrede  (av  gammelnorsk skriða). Det uttales /ei skre(e)/ eller /ei skrea/. Ordet kan vise til både skredhendelsen og stedet der skredet har gått. Det finnes derfor i mange stedsnavn. På nynorsk kan man trygt skrive ei skrede.

Se ellers bolken «Hendingar med snø» på denne siden. Der er blant annet fonn nevnt. Det kan brukes slik: «Det gikk ei fonn i fjellet.»

Lavine

I dansk brukes ordet lavine en god del. Også på norsk (vel å merke i bokmål) har lavine vært ganske vanlig. I dag bruker vi det nesten bare i sammensetningen lavinehund.

Vi avslutter med et sitat fra Knud Knudsens fornorskingsordbok Unorsk og norsk, eller Fremmedords avløsning (1881): 

 

Hvis mattelæreren ber meg velge et vilkårlig tall, ber hun meg velge et tilfeldig tall spontant, altså ikke på nærmere vilkår (betingelser). Men en spontan handling eller bevegelse er noe som skjer uvilkårlig! Hvordan henger dette sammen?

Svar

Det er ganske komplisert. Vilkår betyr opprinnelig noe i retning av ‘viljevalg’. Men vilkårlig kan bety både ‘viljevalgt’ og ‘tilfeldig’.

Vilkårlig er tradisjonelt sett ‘etter egen vilje’ (etter eget godtykke). Derfor kalte man tidligere den viljestyrte muskulaturen «vilkårlige muskler». Når du får velge vilkårlig (som i mattetimen), er det meningen at du skal gjøre som du vil, men når du gjør det spontant, kan utslagene bli ganske tilfeldige og lite viljestyrte for deg også, altså uvilkårlige!

Det er kanskje ikke så rart at vilkårlig har fått flere betydninger.

Et forsøk på grundigere forklaring følger. Vi garanterer ikke at framstillingen er helt korrekt.

Hva er det å ville?

Når du kommer med et tall, er det fordi du på en eller annen måte vil det (har valgt det), men du har ikke bevisst valgt hvilket tall som skal melde seg for tanken. Det kom spontant. Det var ikke nødvendigvis tilfeldig dypest sett (nerveaktiviteten bak har jo sine årsaker), men det kan virke slik. Og for læreren og oss andre virker det ubevisste og det bevisste valget ditt like tilfeldig.

Vilkår utenfor deg

I eksempelet ovenfor fikk du sette vilkåret uten at det ble hundre prosent viljevalgt. Verden er full av vilkår (betingelser) som vi ikke har noen viljekontroll over i det hele tatt. Mange av dem stammer fra andres vilje i siste instans. Ordet vilkår brukes til og med om naturlige og sosiale betingelser som ingen har valgt. (Tidligere har adjektivet vilkårlig også kunnet bety ‘på (visse ytre) vilkår’, men det er en annen sak.)

Uvilkårlig = automatisk

Så har vi det uvilkårlige. Det er ikke bundet av noen persons vilkår eller overveielse. Det kan f.eks. være noe ufrivillig og «automatisk», som en refleks som slår ut før den bevisste viljen slår inn. Vi regner det da gjerne som «tilfeldig». Som vi har sett ovenfor, kan vilkårlig i praksis bety det samme!

Synsvinkel

Vilkårlighet varierer altså med nivået og perspektivet. Noe kan være vilkårlig på den ene måten og uvilkårlig på den andre. Når man får velge et vilkårlig tall (etter egen vilje), kan det godt hende at et visst tall melder seg tilsynelatende «uvilkårlig». Samtidig kan det finnes objektive vilkår for valget utenfor din vilje!

For å sette det på spissen: Hvis en diktator styrer etter sin egen vilje («vilkårlig» i den ene betydningen), kan andre oppleve det som tilfeldig (og «vilkårlig» i den andre betydningen). Og hvis diktatoren handler spontant, basert på det som melder seg «uvilkårlig», virker styringen enda mer vilkårlig for undersåttene.

Uansett: Vi har inntrykk av at moderne mattelærere oftest sier «et tilfeldig tall», jf. dette boksøket (n-gramtjenesten ved nb.no):

Hva heter det når menneskebarn suger melk av brystet: å amme eller å die? Og hva med andre pattedyrunger?

Svar

Det enkle svaret er:

Barnet/ungen dier (= suger).
Mora ammer (= gir bryst, gir suge, gir die).

Å die er da det samme som å bli ammet (passiv).

I noen ordbøker står det også at mor dier barnet, men det er mindre brukt og regnes gjerne som uheldig. Det er likevel riktig å si at mor gir die (av gir å die). Diegivning er et gammelt ord i dansk og i norsk skriftmål.

Die er et gammelt germansk verb som er i slekt med gresk thele ‘brystvorte’. Til oss har dette verbet kommet fra dansk skrift og dansk-norsk talemål i eldre tid. Det beslektede svenske dägga er både die og gi die, jf. også sammensetningen däggdjur (dansk og norsk: pattedyr, klassisk nynorsk: spendyr, sògdyr).

Mer trenger du kanskje ikke å vite om amming og diing. Men hvis du vil vite mer om andre norske ord og uttrykk for disse handlingene, kan du lese videre. Noen av disse andre ordene er tatt opp i Bibelen, der morsmelk omtales flere steder. Vi avslutter med en titt på den skiftende ordbruken i norsk bibelspråk de siste hundre årene.

Andre ord i norsk folkemål

Det å suge bryst har stort sett hett noe helt annet enn å die rundt omkring i norske dialekter. Det mest sentrale ordet på området er rett og slett

å suge (= die)

Det er fremdeles vanlig å snakke om at barn og dyreunger suger. Det er naturlig og greit, og det brukes fremdeles i fagspråket. (Å suge bryst er en måte å spise eller drikke på, og stadig oftere hører man å spise om å suge bryst. Men man kan ikke skifte suge (bryst) systematisk ut med de flertydige ordene spise/drikke.)

Å suge er et sterkt verb i de fleste tradisjonelle dialekter (presens syg, preteritum saug), og mange av de sterke verbene hører til grunnstammen i ordforrådet. Noen av dem har svake parverb. Suge har hatt parverbet

å søygje (= amme),

altså å la suge. Men dette verbet var uvanlig allerede for hundre år siden.

I nyere tid har det vært vanligere å si

å gi suge (= amme), av å gi å suge,

men det er sjelden man ser det på trykk i dag. Å la suge brukes en del, men det er et litt snevrere begrep. (I gi suge og gi die oppfattes suge og die nærmest som substantiv.)

Alle disse ordene/uttrykkene har blitt brukt om både dyr og mennesker. Om mennesker brukes dessuten fremdeles:

å gi bryst (= amme) og å legge barnet til/på brystet

Dette uttrykket er både nøytralt og krystallklart, gammelt og moderne. Videre har vi verbalsubstantivet brystgiving. Motstykket er å få bryst (laget etter gi bryst) og å ta brystet.

(Det er ikke umulig å skrive gi melk, men det bærer preg av omskrivning i denne sammenhengen. Det brukes helst om ytelse – det at et dyr kan melkes.)

Ganske stilistisk markert er paret

å patte (= die) og å gi patte

Det lydmalende verbet å patte er godt kjent og nærmest selvforklarende. Substantivet patte er gammelt i mange dialekter helt sør i landet, men det har vært mye mer sentralt og vanlig i dansk, som mangler ordet spene (jf. ordet pattedyr). I østlandsmål har pappe vært det vanlige ordet for spene/patte. Noen få steder brukes i stedet tatte om spene. Men tatte er først og fremst det mest utbredte uformelle ordet for kvinnebryst. Eller rettere sagt: var. Nå har pupp tatt helt over både i dialekter og normalmål.

Verbet amme var heller ikke mye brukt i dialektene før, i alle fall ikke om det dyr driver med (ammeku er et nyere ord). Før ble det særlig brukt om det at en amme (altså en annen kvinne enn mor) gir bryst. (Man har tidligere skilt mellom morsmelk og ammemelk.)

Noen dykk i bibelsk morsmelk for spesielt interesserte

I bibeloversettelsen fra 1978/1985 ble det lagt vekt på naturlig norsk språkføring, og på noen punkter gikk endringene derfor i retning tradisjonelt norsk folkemål. De første tre knippene med sitater er eksempler på det. Her ser vi justering fra (GI) DIE til SUGE eller GI BRYST på bokmål:

Klag 4,3:

Endog sjakaler rekker bryst, GIR sine unger DIE (1930 bokmål)
Selv sjakaler holder juret fram, så ungene får SUGE (1978/85 bokmål)
Selv sjakaler holder spenene fram, de lar ungene SUGE (2011 bokmål)

Jamvel sjakalar held fram juret, so ungane fær SUGA (1938 nynorsk)
Jamvel sjakalar held juret fram, så ungane får SUGA (1978/85 nynorsk)
Jamvel sjakalar held spenane fram, dei lèt ungane SUGA (2011 nynorsk)

Jes 66,11:

Så skal I få DIE og mettes av hennes husvalende bryst, suge og glede eder ved hennes store herlighet (1930 bokmål)
Så skal dere SUGE og bli mette ved hennes barm som gir trøst, ja, dere skal drikke og glede dere ved hennes herlige bryst (1978/85 bokmål)
Så skal dere SUGE og bli mette ved hennes trøstende bryst, dere skal drikke og nyte hennes herlige brystvorter (2011 bokmål)

So skal de få SUGA og mettast av hennar hugsvalande barm, de skal få drikka og kveikjast av hennar herlege rikdom (1938 nynorsk)
Så skal de SUGA og mettast ved hennar trøystefulle barm, ja, drikka og gleda dykk ved hennar herlege bryst (1978/85 nynorsk)
Så skal de SUGA og bli mette ved hennar trøystande bryst, de skal drikka og gleda dykk ved hennar herlege bryst (1938 nynorsk)

Matt 24,19; Mark 13,7; Luk 21,23:

Ve de fruktsommelige og dem som GIR DIE, i de dager! (1930 bokmål)
Stakkars dem som venter barn og dem som GIR BRYST i de dager! (1978/85 bokmål)
Ve dem som venter barn og dem som GIR BRYST i de dager! (2011 bokmål)

Stakkars dei som gjeng med barn eller GJEV BRJOST, i dei dagane! (1938 nynorsk)
Stakkars dei som ventar barn og dei som GJEV BRYST i dei dagane! (1978/85 nynorsk)
Ve dei som ventar barn og dei som GJEV BRYST i dei dagane! (2011 nynorsk)

En del endringer ble reversert i 2011, og dessuten kom ordene amme og die for første gang inn i nynorskoversettelsen, riktignok uten noen tydelig plan. Her er fire knipper med eksempler:

1 Mos 21,7

Hvem skulde vel ha sagt til Abraham at Sara GIR barn Å DIE? (1930 bokmål)
Hvem skulde vel ha sagt til Abraham at Sara GIR barn Å DIE? (1978/85 bokmål)
Hvem kunne sagt til Abraham at Sara skulle AMME barn! (2011 bokmål)

Kven skulde vel sagt det til Abraham at Sara skulde LEGGJA eit barn til BRJOSTET? (1938 nynorsk)
Kven skulle ha sagt til Abraham: Sara skal GJE småborn BRYST! (1978/85 nynorsk)
Kven skulle vel sagt til Abraham at Sara skulle få barn å AMMA! (2011 nynorsk)

Jes 49,15

Glemmer vel en kvinne sitt DIENDE barn, så hun ikke forbarmer sig over sitt livs sønn? (1930 bokmål)
Kan en kvinne glemme sitt DIENDE barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? (1978/85 bokmål)
Kan en kvinne glemme sitt DIENDE barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? (2011 bokmål)

Gløymer vel ei kvinna SOGBARNET sitt, so ho ikkje miskunnar den ho bar under hjarta? (1938 nynorsk)
Gløymer vel ei kvinne BRYSTBARNET sitt, har ho ikkje medkjensle med den son ho fødde? (1978/85 nynorsk)
Kan ei kvinne gløyma sitt DIANDE barn, ei omsorgsfull mor det barnet ho bar? (2011 nynorsk)

(Ellers brukes helst spedbarn i begge målformene.)

Luk 11,27:

Salig er det liv som bar dig, og det bryst som du DIET (1930 bokmål)
Salig er det morsliv som bar deg og det bryst du DIET (1978/85 bokmål)
Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du DIET (2011 bokmål)

Sælt det livet som bar deg, og det brjostet du SAUG! (1938 nynorsk)
Sælt er det morslivet som bar deg, og det bryst som du SAUG. (1978/85 nynorsk)
Sælt er det morsliv som bar deg, og brysta som du DIA (2011 nynorsk)

Luk 23,29

For se, de dager skal komme da de skal si: Salige er de ufruktbare og det liv som ikke fødte, og det bryst som ikke GAV DIE. (1930 bokmål)
For det kommer dager da folk skal si: Lykkelige er de barnløse, de kvinner som ikke føder og ikke GIR BRYST! (1978/85 bokmål)
For det kommer dager da folk skal si: ‘Lykkelige er de barnløse, de morsliv som ikke fødte, og de bryst som ikke GA DIE!’ (2011 bokmål)

For det kjem dagar då dei skal segja: Sæle dei barnlause! Sælt det livet som aldri hev født, og det brjostet som aldri GAV SUGA! (1938 nynorsk)
For det kjem dagar då folk skal seia: Lukkelege er dei barnlause, dei kvinner som ikkje føder og ikkje GJEV BRYST! (1978/85 nynorsk)
For det kjem dagar då folk skal seia: ‘Lukkelege er dei barnlause, dei morsliv som ikkje har fødd, og dei bryst som ikkje har GJEVE DIE! (2011 nynorsk)

Kan jeg som journalist bruke hendelse om en større ulykke? Eller er en hendelse snarere en filleting som at noen bulker bilen din?

Svar

En hendelse kan være nesten hva som helst. Hvis du vet at det har skjedd en ulykke eller et uhell, bør du bruke et av disse mer presise ordene i stedet for det vage (uønsket) hendelse.

Alt som hender, er i prinsippet en hendelse, enten det er smått eller stort, negativt eller positivt (se Bokmålsordboka). Både språklig tradisjon og relevansprinsippet taler mot å bruke et ord med så vid betydning alene om f.eks. en ulykke eller et drap.

Trend-ord

Ordet hendelse brukes mye mer i mediene nå enn før. Også myndighetene har tatt i bruk ordet i forbindelse med overvåking av sikkerhetsrisiko og planlegging av sivile beredskapstiltak. Man snakker gjerne om «ulykker og andre uønskede hendelser». Denne risikoterminologien er nyttig til klassifisering (se for eksempel «Norsk kodeverk for uønskede pasienthendelser»), men den gjør ikke like mye nytte i allmennspråket eller i journalistspråket. Journalister bør alltid tenke over om de kan bruke mer presise ord.

Kan man forvente en negativ utvikling, eller er en forventning per definisjon positivt ladd?

Svar

Når man hører verbet forvente, venter man gjerne at det dreier seg om noe positivt eller om oppfylling av et krav. Det gjelder også verbalsubstantivet forventning, men ikke i samme grad.

Siden venting ikke kan brukes som som verbalsubstantiv til å vente i alle sammenhenger, bruker vi ofte forventning i stedet, i nøytral betydning. Det må nok aksepteres til en viss grad, for eksempel innenfor statistikk (forventning om et visst utfall). Det finnes til og med faste uttrykk der forventning er negativt ladd: Når noe skjer mot all forventning, er det jo gjerne noe positivt. Men ellers kan flittig bruk av forventning om et direkte negativt utfall vekke både forundring og irritasjon.

Verbet forvente er enda sterkere knyttet til positiv holdning til det som er i vente. En formulering som den forventede katastrofen kan derfor virke pussig og forvirrende hvis det ikke er klart at teksten handler om en dommedagssekt eller noe lignende. Den forventede renteøkningen er heller ikke allment akseptert språkbruk. Folk skriver til Språkrådet og forteller at de stusser når myndighetene forventer økt smitte. Det Norske Akademis ordbok (NAOB) sier det slik:

forvente 1 regne med (noe positivt, i nyere språk også om noe uønsket, negativt, og dermed i strid med betydningen av forventning); håpe på

Dette kan nok modifiseres til «i strid med hovedbetydningen av forventning», men uansett kan det være lurt å håndtere verbene på dette området på en måte de fleste kan godta, for eksempel slik:

  • nøytral/åpen/positiv innstilling til utfallet: vente, regne med
  • positiv: håpe
  • positiv, gjerne knyttet til oppfylling av krav eller noe annet man har fastsatt: forvente
  • negativ: frykte o.l.

Merk at det enkle vente godt kan brukes om noe positivt. Før het det oftest å vente oppgang, ja man klarte seg i stor grad uten å forvente i det hele tatt, jamfør dette søket i aviskilder ved Nasjonalbibiblioteket:

Forvente er altså ofte bare en tungvint variant av vente. Men i for eksempel forventet levealder/levetid er det så grundig innarbeidet at det må godtas, selv om ventet levealder/levetid i prinsippet kunne vært nok. (I nynorsk brukes oftere venta her, og noen skriver pårekna.)

Forventning i ordbøkene

I Stor norsk ordbok på ordnett.no står disse betydningene av forventning:

1 tilstand hvor man (spent) venter på noe (særlig noe godt)

salen var full og forventningen stor / spent forventning / imøtese noe med forventning

2 (positiv) forhåndsforestilling man gjør seg om noe

det gikk over all forventning (godt) / vi har store forventninger til ham / (ikke) svare til forventningene / innfri forventningene

Norsk riksmålsordbok (1937) gir et bilde av gjengs bruk før i tiden:

1 det å forvente(s); tilstand hvorunder man (spent) venter på noget (godt ell. sj. ondt); spenning.

en aandeløs forventning (Kiell. Fort. 248) / huset var fuldt og forventningen spændt (Ibs. Gynt 221) / stå i spent forventning / i forventning om noget / et ungt folk er fuldt af forventning (B. B. Fort. 411) / hun frøs av forvæntning i de tomme rum og halvåpne ganger (B. B. Saml. Værk. Hundreårsutg. X 51)

2 forhåndsforestilling man gjør sig om noget

udfaldet var over forventning godt (Nans. Polh. I 516) / det gik over forventning (Elster II 261) / mot all forventning / vi tre knyttede store forventninger til «Catilina» (Ibs. Cat. 8)

Bør vi skrive utskrivingspliktig eller utskrivningspliktig? Har dette med henholdsvis prosess og resultat å gjøre?

Svar

Skrivemåten er valgfri, jf. utskriving i Bokmålsordboka.

Det samme gjelder det usammensatte ordet skriving, som vi kan se på først, sammen med lesing.

Selve handlingen kontra resultatet eller andre betydninger

Man kan velge å skille mellom

skriving og lesing (det å skrive og det å lese, altså handlingen/prosessen) og
skrivning og lesning (andre betydningsnyanser)

Men det kan være nesten umulig å skille mellom handlingen og andre betydninger. De vanligste variantene i dag er uansett skriving og lesing, selv om n-en holder seg på visse områder – særlig gjelder det lesning i betydningene ‘kunnskap gjennom lesing; lesestoff; lesemåte’.

Sammensetning og avledning

Så har vi en ganske annen akse som legger seg på tvers av den som har prosess og resultat i hver sin ende. Varianten -ning har nemlig holdt seg best i sammensetninger og avledninger, uavhengig av betydning! Utskrivning er altså relativt vanligere enn skrivning alene, slik opplesning og innlesning er vanligere i forhold opplesing og innlesing enn lesning (i generell handlingsbetydning) i forhold til lesing.

Tellelig eller generelt

Det finnes en tredje akse: tilfeller av hendelse/handling (altså noe tellelig) kontra hendelsen/handlingen generelt. Når folk skriver om tilfeller av det å lese opp eller inn, dominerer lesning over lesing. Statistisk gjelder det samme utskriv(n)ing. Men obligatorisk er -ning ikke her, og i ditt eksempel er det uansett den allmenne prosessen utskriving det gjelder, ikke noe tellelig.

Gammelt eksempel på -ing

«Utskriving av manskaper [sic!]» finnes alt i Kristiania-romanen. Sjildrende fortællinger av hovedstadens nyeste og mest yndede forfattere fra 1891, så man trenger ikke være redd for at den n-løse varianten er et nymotens påfunn.

Kva heiter «storhetstid» på nynorsk?

Svar

Det heiter stordomstid – og ikkje *storleikstid, som ein stundom ser.

Systemet er enkelt:

stordom = storhet
storleik = størrelse

Vi diskuterer om man kan anvende ordet kjøtt også om fisk og fugl. Er fiskekjøtt en gangbar ordsammensetning? Hva med kjøttdeig av laks, som markedsføres for tida?

Svar

Det er ikke noe i veien for å bruke fiskekjøtt og fuglekjøtt når det trengs. Disse ordene står også i ordbøkene.

Vi sier jo også fruktkjøtt om den (mest) spiselige delen av frukt.

Men det er ikke ofte vi trenger ordet fiskekjøtt. Selv når fisken er redusert til stykker av fiskekjøtt på kjøkkenbenken, kaller vi den stort sett bare fisk. Vi sier også gjerne at laksen er rød i fisken. (Av og til kaller vi til og med annet kjøtt for fisk, som når noe er fast i fisken. Fisk har faktisk betydd ‘muskel’ på norsk! Men det er en annen sak.)

Om kjøttdeig av laks: Det er ingen grunn til å gå veien om ordet kjøtt når man snakker om fiskedeig (skrapt eller malt fisk) eller fiskefarse.

Kort sagt er kjøttprodukter og fiskeprodukter to ulike kategorier. Vi bør altså ikke tøye logikken i fiskekjøtt for langt.

En kursholder påstod at ordene ansatt og tilsatt ikke betyr det samme. Han sa at en er tilsatt så lenge en er i midlertidig stilling, vikar eller på prøve, men når stillingen blir fast, er en å regne som ansatt.

Svar

Det er galt. Ansette og tilsette betyr nøyaktig det samme når ordene brukes om at noen får en stilling. Videre betyr ansatt og tilsatt det samme, slik også ansettelse og tilsetting gjør det. De tilsatte i en virksomhet er de ansatte.

Tilsette har slått mer gjennom i det offentlige enn i privat sektor, men det har ikke noe å si for selve betydningen.

Folk vil gjerne legge ulik mening i to ulike ord, men det er ikke grunnlag for det her. Tilsette var ganske enkelt det norske alternativet i sin tid. På slutten av 1800-tallet ønsket mange å slippe til norske ord der mer eller mindre danske eller tyske ord hadde vært enerådende i skrift. For eksempel ville bokmålets bestefar, Knud Knudsen, ha tilsette, sette til og innsette for ansette. En tilsatt er jo satt til å gjøre noe (ikke satt an).

Kva er rett å bruke, vev, web eller nett? Kva med nettside/vevside?

Svar

Begge delar er i og for seg rett, men orda nett og vev tyder ikkje heilt det same.

Internett er ein teknisk infrastruktur, mens ei av tenestene (funksjonane) på nettet er Verdsveven (Word Wide Web), med kortforma veven. Det finst fleire andre tenester på nettet: e-post, filoverføring (ftp), fjerninnlogging (telnet), prategrupper (irc) osb.

Det er vanleg å bruke nettet både om Internett og om (verds)veven. Ei samling sider på Verdsveven blir oftast kalla nettstad (engelsk «web site») og ei einskild side nettside.

For vev kan ein elles skriva både web (sidan 1995) og vebb (sidan 2000) på norsk, vel å merka om det gjeld IT!

Får vi jernteppe eller hjerneteppe på eksamen – når vi plutseleg gløymer alt vi veit?

Svar

Det heiter helst å få jernteppe/jarnteppe. Ordet har vore brukt på den måten i heile etterkrigstida.

Frå gammalt av er jarnteppe ein brannsikker skiljevegg av jarn til å senke ned mellom scena og salen i eit teater. Men ordet vart tidleg teke i bruk som metafor, jamfør tittelen på Jonas Lies roman Når jernteppet faller frå 1901, om ei gruppe skipspassasjerar som trur dei snart skal døy; her er det snakk om teppefall etter siste akt.

Dei som voks opp etter andre verdskrigen, knyter jarnteppet fyrst og fremst til skiljet mellom aust og vest i Europa under den kalde krigen. Grunnen til at nemninga vart så sterkt knytt til dette skiljet, er at Winston Churchill brukte iron curtain i ein tale i underhuset i august 1945 og seinare fleire andre stader. Ordet var allereie i bruk på norsk i denne tydinga, altså om tunge stengsel mellom land.

På engelsk heiter det brannsikre teppet iron curtain eller safety curtain, og minnetap ved eksamen og i liknande situasjonar heiter mental block eller blank, ifølgje ordboka.

Å få hjerneteppe med hj- er ikkje nytt, men var uvanleg før. Det var metaforen jernteppe som var den vanlege på 1950-talet, mellom anna brukt om det at skodespelarar gløymde replikkane sine. Allereie i 1958 vart få jernteppe rekna som litt av ein klisjé (sjå nedanfor).

Sidan hjerneteppe i og for seg gjev god meining, oppstår denne varianten stadig på nytt, som mistyding, ordspel («jernteppet er blitt eit hjerneteppe») eller logisk «forbetring».

Råd: Bruk jernteppe eller jarnteppe dersom det ikkje er om å gjera for deg å seia hjerneteppe.

Frå Foreningsledelse og taleteknikk av Jan P. Syse (1950):

Frå Søkelyset mot språkformen, Statens rasjonaliseringsdirektorat (1958):

Eg har eit par spørsmål om uttrykka å stupe kråke og å slå kollbøtte: Kva kom først? Og er det nokon meiningsskilnad mellom dei? Til dømes når det gjeld viljestyring?

Svar

Stupe kråke er nok det eldste i norsk talemål (dialektar). Uttrykka tyder stort sett det same.

Det rare med ordet kollbøtte er at det korkje kjem av substantivet bøtte/bytte eller uttrykket i koll ‘på hovudet’. Merk at det helst heiter kolbøtte og ikkje kulbøtte eller kuldbøtte på dansk (der i koll jo heiter omkuld).

Ordet kjem frå fransk culbuter, av cul ‘bakpart’ og buter ‘snåve’ eller ‘støyte imot’ (i slekt med norsk baute ‘slå’ og engelsk beat). Men ein kan vel seie at cul har knytt seg til koll ‘hovud’ seinare. I alle fall handlar det om å gå hovudstups (jf. bokmål hodekulls). Ordet er gammalt i litteraturen her til lands, men truleg ikkje like gammalt i dialektane.

I dansk og norsk er kol(l)bøtte ei gymnastisk øving så vel som rulling i samband med eit fall eller liknande. I til dømes Haandbog i Gymnastik for Skoler og Seminarier (1891) er det tale om ei kontrollert øving.

Stupe kråke er gammalt i norsk talemål, men i bokheimen ser vi det fyrst hjå Asbjørnsen og Moe i 1852, her i ei nyare utgåve av Det blaae Baand: «Så var det en dag den største løven jaget en hare, og den var blind, for rett som det var, løp den på både stokk og stein, og til sist rente den imot en furulegg, så den stupte kråke bortetter bakken like ned i en tjernpytt.» Ordlaget måtte forklarast for danske lesarar, og ei norsk-dansk ordbok omset det med ‘slaae kolbøtte’.

Haren ovanfor stupte ikkje kråke med vilje, men det har med samanhengen, ikkje uttrykket, å gjere. Elles er det særleg born som stuper kråke i litteraturen i tiåra etter, men stupinga er ofte kontrollert nok. Det ser ut til at kollbøtteslåinga stengjer for kråkestupinga i gymnastikkbøkene. Men det snur seg i 1920-åra, etter som norske ord og uttrykk vinn fram.

Andre tradisjonelle norske synonym er m.a. gjere/hoppe/støyte stålhuve (Nord-Vestlandet), stumpa/stupa/sturta/støyta sterte eller gump (Sør-Vestlandet). Å stupe kråke er nok opphavleg meir typisk for austnorsk.

Vi kan ikkje sjå at det må vera ein skilnad mellom omgrepa, endå å stupe kråke vel inneheld ei jamføring med kråkerørsler (jf. òg å hoppe kråke om å hoppa på huk). I eldre dansk eller danske dialektar finst forresten at skyde (en) krage, som anten viser til å slå kollbøtte eller ein leik der ein kastar ein annan person.

Det ser ut til at både sykdommer, folk og materialer nå kalles smittsomme. Bør det ikke være mer nyansert?

Svar

Ordet smittsom er smittsomt, og det er ikke så rart, for det forenkler språket uten at det blir uforståelig. Men vi tilrår en mer nyansert ordbruk.

Substantivet smitte brukes blant annet om det stoffet som forårsaker sykdom og kan overføres, f.eks. bakterier og virus. Også overføringen av smittestoffet kalles smitte.

Her er det tilhørende «adjektivsystemet»:

  • Sykdommer kan være smittsomme.
  • Folk, dyr og andre organismer kan være smittet og dermed være smittebærere/smittebærende (friske eller syke).
  • Organismer og gjenstander med smittestoff i eller på seg kan være smitteførende.
  • Hvis risikoen er i fokus, kan det meste betegnes som mer eller mindre smittefarlig. (Dette ordet brukes sjeldnere om selve sykdommen.)

Det er mye vakling og overlapping i bruken av smittebærende og smitteførende. En av grunnene er at smittebærer (og smittebærende) til dels har blitt brukt spesifikt om friske smittebærere, slik at vi har hatt bruk for et videre begrep i tillegg (smitteførende). I dag brukes smittebærer likevel i den vide betydningen, slik at man skiller mellom syke og friske smittebærere. En smittebærer er forresten ikke nødvendigvis smitteførende i betydningen ‘smitteoverførende’.

I smittevernloven er smittefarlig brukt om materialer, mens smitteførende glimrer med sitt fravær. Til gjengjeld finnes det en forskrift om forbud mot innførsel av dyr og smitteførende gjenstander.

Vi kan anbefale inndelingen i punktlista ovenfor, selv om systemet nok aldri har vært helt vanntett. Her er adjektivet smittsom altså reservert for sykdommer.

Kan Språkrådet forklare meg forskjellen mellom bevilgning og bevilling? Begge ordene ser ut til å komme av det samme tyske verbet.

Svar

Når myndighetene gir tillatelse til å drive en viss virksomhet, er det en bevilling (eller et løyve). Bevilgning er derimot tildeling av penger. Det kan derfor bare hete økte bevilgninger (nynorsk: løyvingar).

Det varierer om en tillatelse fra myndighetene kalles bevilling, løyve, lisens eller konsesjon. På nynorsk heter all tillatelse tradisjonelt helst løyve, jf. skjenkjeløyve. Løyve brukes også i bokmål, som i drosjeløyve.

G = penGer

Hva heter bevilgning på nynorsk, da? Jo, løyving. Men hvordan skal man huske når det er riktig med det ene eller det andre ordet? Se på disse parene:

bevilGning kontra bevilling
løyvinG kontra løyve

Der det er G, er det det penGer inne i bildet.

Etymologien

Bokmålsordene stammer fra lavtysk, fra bewillen eller bewilligen med betydningen ‘gå med på, samtykke i noens vilje’. Det første verbet er nærmest knyttet til å ville, det andre til adjektivet villig.

De innlånte variantene har tidligere blitt brukt mye om hverandre, men etter hvert har de fått klart atskilte bruksområder i norsk. Det er ikke så rart at de ofte blir blandet sammen. I dansk, som vi har delt ordene med, finner vi ikke igjen betydningsskillet. Og i svensk er det hele blitt til bevilja, som brukes litt annerledes enn de to norske ordene.

Kva er skilnaden på desse to orda?

Svar

Røyndomen er det same som røynda i den vanlegaste tydinga av det siste ordet. Det er eigentleg ingen tydingsskilnad. Begge delar svarer til virkeligheten på bokmål.

Dei to substantiva kan ofte brukast om einannan, men dei har òg ulike bruksmåtar. Hovudskilnaden er denne: Røynd er vanlegare i faste uttrykk (som i røynda), medan røyndom dominerer i samansetningar (som røyndomsnær).

Sjå meir i Norsk Ordbok.

Dei to orda kan seiast å stø opp under eit empiristisk syn på verda. Dei er knytte til verbet å røyna ‘erfara; prøva’ og substantivet røynsle ‘erfaring’.

Er det nokon meiningsskilnad mellom orda avslutting og avslutning i bokmål eller nynorsk?

Svar

Svaret er tja. Ein kan la det vere ein skilnad.

Nynorskordboka har

avslutting f3 det å avslutte, slutte av

avslutning f3 (av avslutte og slutte) • slutt (I); endskap syngje ein song til avslutning på samværet • i fotball: spele godt på midtbana, men mangle avslutningar skikkelege skot på mål

Det kan sjå ut til at standardskiljet mellom -ing og -ning gjeld her. Det vil seie at avslutting er ei abstrakt handling, noko ein driv med (jf. særleg avslutting av det og det), medan avslutning er noko litt meir konkret eller spesifikt, eit tilfelle, resultat e.l. av slik verksemd. Slike resultat er gjerne teljelege.

Bokmålsordboka har berre avslutning. Tyding 1 nedanfor svarer jo til avslutting i nynorsk ovanfor.

avslutning m1, f1 (av avslutte) 1 det å gjøre noe ferdig; slutt, ende, konklusjon bringe saken til en heldig avslutning / synge en sang til avslutning / det ble en trist avslutning på en lovende karriere / stilen mangler avslutning / hopperen hadde problemer med avslutningen 2 avslutningsfest (på en skole) vi har avslutning i dag

Tanums store rettskrivningsordbok for bokmål fører likevel opp avslutting, for alle verb har i prinsippet ei ing-avleiing. På bokmål kan ein då praktisere det nemnde skiljet mellom handlinga og andre tydingar, men ein kan òg berre bruke -ning. Det siste er det vanlegaste.

På nynorsk er det litt meir som talar for å bruke -ing (vel å merke i den generelle handlingstydinga), men det kan vere svært vanskeleg å setje ei grei grense mellom tydingane. Bruk heller -ning litt for mykje enn omvendt, for heile ordet er lånt inn i den forma.

I artiklar om båtar eller skip som får motorstopp og har vanskar på sjøen, heiter det ofte at skipet er i drift eller kom i drift. Men er ikkje dette formuleringar som er lette å misforstå? At noko er i drift, tyder jo elles at alt er i orden.

Svar

Ja, vi har to ulike tydingar av ordet drift:

1 drift om det å drive, reke: rørsle på grunn av straum eller vind

2 drift om det å bli driven, gå: verksemd, aktivitet; funksjon, gang, bruk

Den siste tydinga er relevant for anlegg, fabrikkar, it-system osv. Når dei er i drift, er alt i orden. Skip kan òg vere i drift på denne måten, t.d. om dei går i ei rute som nokon driv (som i «hurtigruteskipet Polarlys var sett inn i drift …»). Når eit skip er i drift eller på rek i den andre tydinga, driv det for vêr og vind fordi maskinen har stogga.

Tydingane av i drift kan nok stå i teoretisk motsetnad til kvarandre til sjøs. Men som regel vil samanhengen gjere det klårt kva for tyding vi har føre oss.

Kan ein bruke sjanse om utsikter til noko negativt, som «sjansen for å bli smitta»? I så fall kan ein vel like godt skrive brannsjanse for brannfare?

Svar

Det har vorte vanleg å bruke «sjanse for» om både positive og negative følgjer, men det er best å bruke «fare for» når ein siktar til dei negative.

Sjanse er oftast noko positivt; berre tenk på uttrykket å få sjansen til noko. Det å ta sjansar kan rett nok få eit negativt utfall, men målet med handlinga er positivt. Det er det sentrale.

Negativt: fare eller risiko

Det er fint om ein kan skilje mellom faren for å bli smitta og sjansen for å bli frisk, eller mellom sjansen for/til å vinne og faren for å tape. Kort sagt: Der fare for fungerer greitt, er det ingen grunn til å velje sjanse.

Når vi er inne på fare: Vi treng heller ikkje nytte ordet risiko så ofte der det enklare ordet fare duger. Risiko kan gjerne reserverast for risikoanalyse og andre faglege samanhengar.

Nøytralt eller ope: sannsyn og andre formuleringar

Når det er heilt ope om eit mogleg utfall er positivt eller negativt, nyttar vi sannsyn (bokmål sannsynlighet), men det òg høver best i litt tekniske eller statistiske samanhengar. Vi kjem ofte kome langt med kvardagslege formuleringar som «det er truleg / lite truleg at», «det er mogleg at», «det kan hende at»

Dette avissøket viser bruken av ymse ord for sannsyn sidan 1960-åra. Sannsynet for å sjå «sjansen (for)» på trykk er meir enn dobla, og det er nok ikkje fordi dei positive utsiktene har vorte fleire.

Kan eg skrive «på side 21 og framover» om eg meiner ‘på side 21 og vidare mot slutten av boka’?

Svar

Vil du bli rett forstått av alle, bør du formulere deg annleis.

Det er ingen tvil om at framme i boka = ‘i starten’, og at bak i boka = ‘på slutten’. Difor kan framover tolkast som ‘i retning starten’ og bakover som ‘i retning slutten’.

Men minst like rimeleg er det å leggje leseretninga til grunn. Ein les (og blar) framover mot slutten!

Vil du unngå mistydingar, kan du til dømes skrive «på side 21 og utover/utetter» eller «på side 21 og dei følgjande sidene».

Er begge disse setningene riktige?

Arbeidet er ikke gjort ennå.
Arbeidet er ikke gjort enda.

Svar

Ennå har før vært regnet som riktigere i denne betydningen, og du kan gjerne holde deg til det, men begge deler må regnes som korrekt.

Tidsadverb: før bare ennå, nå likestilt

Mange har lært at ennå er det eneste riktige i tidssammenheng:

  • De bor der ennå.
  • Arbeidet er ikke gjort ennå.

Men i 1991 ble det slått fast med et språkrådsvedtak at den regelen ikke gjelder lenger. Enda ble likestilt med ennå. Det stemmer med vanlig talemål i store deler av landet.

Man kan likevel gjerne følge den gamle skoleregelen om man vil.

Merk at enda og ennå er likestilt bare som tidsadverb!

Fremdeles bare enda i andre betydninger

Som gradsadverb og subjunksjon må du nå som før bruke enda:

  • enda større enn (gradsadverb)
  • Han er sterk, enda han er liten (subjunksjon)

Flere eksempler, med den nylig tillatte bruksmåten av enda i parentes og resten etter tradisjonelle regler:

  • Manuskriptet er enda dårligere enn sist (gradsadverb)
  • Manuskriptet er ennå (enda) ikke godt nok, enda det er bedre enn sist (tidsadverb og subjunksjon)

Det spiller ikke noen rolle om det er nåtid, fortid eller framtid. Valget bør være det samme om det står «Manuskriptet var ...».

Nynorsk

I nynorsk gjelder det samme som i bokmål, men i tillegg har vi valgfrie skrivemåter av hvert ord. Endå kan hete enda (hvis man skriver da for då) og enno kan hete ennå (hvis man skriver nå for no). Her setter vi bare opp de særnynorske formene endå og enno:

  • Manuskriptet er endå dårlegare enn sist.
  • Manuskriptet er enno (endå) ikkje godt nok, endå det er betre enn sist.

Er det rett å bruke ordet human i setningen «dyret ble drept på en human måte da bilen kjørte på det»?

Svar

De fleste lesere skjønner nok at dyret ble drept momentant og slapp å lide, men ordvalget er ikke treffende. Vi kan nok snakke om human avliving etter en påkjørsel, men ikke i form av en påkjørsel.

Ifølge Bokmålsordboka betyr human enten

menneskelig 1 ‘som gjelder eller hører til mennesket’, eller
menneskelig 2 ‘menneskekjærlig, vennlig’ (Nynorskordboka har ‘omsynsfull’ for vennlig).

Den første betydningen er neppe relevant (jf. et eksempel som human/menneskelig genetikk).

Den andre betydningen nærmer seg den aktuelle, men mangler et aspekt. Det er jo ikke menneskevennlig som er ment med overskriften, men snarere (relativt) dyrevennlig på en måte som sømmer seg for mennesker. Under betydning 3 i Det Norske Akademis ordbok finner vi en parentes som viser den utvidede betydningen:

som viser eller vitner om respekt for mennesker (eller dyr); menneskevennlig; hensynsfull; menneskelig.

«Human behandling av dyr» (medregnet «human slakting» og «human avliving») har man snakket om siden attenhundretallet. (Jaktloven nevner til og med «humanitære grunner» for avliving.) Grunnlaget for betydningen er nok det vi finner i Ordbog over det danske Sprog:

human […] som lægger vægt paa ell. bærer præg af dannelse ell. forædling af de menneskelige evner og kræfter’.

Human er et begrep som kan tøyes langt, til og med til slakting. Da er det naturligvis relativt, for ofte vil det være mer humant å la være å slakte. Men selv om mangt og mye er elastisk og relativt, finnes det grenser. En grense går mellom gjennomtenkte handlinger på den ene siden og ulykkestilfeller på den andre. Humane ulykker og dyrevennlige påkjørsler er tvilsomme begrep.

I det siste har eg høyrt unge menneske seia at noko er simpelt når dei meiner enkelt. Ikkje fortel meg at det simplaste ofte er det beste! Simpel er då det same som sjofel og tarveleg?

Svar

Denne bruken av ordet er både ganske ny og veldig gammal. Den nye bruken av simpel er nok resultat av engelskpåverknad – og han er tydelegvis eigna til å auka generasjonskløfta.

På norsk har enkel lenge vore det vanlegaste ordet for det som heiter simple på engelsk. Difor heiter det enkelt og greitt, ikkje simpelt og greitt. I eldre landsmål og dialekt heitte enkel gjerne einfelt og uvand (vand er ‘vanskeleg’).

Simpel er fyrst og fremst eit nedsetjande ord, nesten på line med sjofel. Men innimellom finn vi nøytrale uttrykk som simpelthen (= ganske enkelt), simpelt fleirtal og di simple plikt. Det er restar av ein eldre tilstand der simpel beint fram tydde enkel. Hadde dei unge reist 150 år attende i tida, ville dei (tilfeldigvis) blitt rett forstått akkurat med dette ordet!

Det Norske Akademis ordbok får godt fram det historiske biletet, for her står den moderne (nedsetjande) hovudtydinga sist.