Valgte kategorier:
Hva er riktigst av prosentil, percentil og persentil? Det er visst litt tilfeldig hva som står i ordbøkene. Og hvilket kjønn har ordet?
Skriv persentilen eller prosentilen, gjerne det siste.
Hverken prosentil eller persentil stod i de siste papirutgavene av Bokmålsordboka (2005) og Nynorskordboka (2006), men prosentil var den eneste varianten i Tanums store rettskrivningsordbok i både 1996 og 2005. I nettutgaven av Bokmålsordboka og Nynorskordboka står nå begge varianter, som hankjønnsord (altså prosentilen, ikke prosentilet).
I faglitteraturen har begge deler vært i bruk, ved siden av percentil (som altså er utenfor rettskrivningen). SSB anbefalte persentil i Framlegg til nordisk statistisk terminologi (1954), men de bruker begge deler i dag (fremdeles mest persentil). Ottar Hellevik brukte prosentil i sin innflytelsesrike Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap (første gang utgitt i 1971). Persentil har blitt vanligere etter tusenårsskiftet, trolig som følge av forsterket påvirkning fra engelsk og kanskje fra nabospråkene.
Ingen av variantene er umiddelbart forståelige for folk flest, men prosentil ligger jo nærmest det velkjente ordet prosent, som det hører sammen med. Vi ser ikke noen grunn til ikke å bruke det.
Jeg er i ferd med å utarbeide et lite lovhefte for en forening. Noen i foreningen krever at jeg skriver «nevnd» for «nemnd». Må jeg bøye meg for det?
Nei. Eller rettere sagt: bare hvis foreningen vedtar det, for privatpersoner og private foreninger kan velge om de vil følge rettskrivningen eller ikke.
Varianten nevnd står verken i Tanums store rettskrivningsordbok eller Bokmålsordboka, de to store ordbøkene som gjengir offisiell rettskrivning fullt ut. Nevnd kan regnes som en riksmålsform utenfor bokmålet, på samme måte som efter (preposisjon) og nu (adverb).
Ordet nemnd er tatt opp fra eldre språk som et synonym for utvalg/komité. Ordet henger sammen med uttrykkene nevne ut og nevne opp), jf. gammalnorsk at nefna.
På norrønt het det nefnd, og det var et hunkjønnsord. Hvis ordet var blitt nedarvet muntlig, ville det i de fleste norske dialekter ha endt opp som /nemd/ og i bestemt form /nemda/. /Nemd/ er en vanlig og fullt ut akseptabel uttale av nemnd, men man må huske å ha n-en med i skrift! I dansk er det forresten d-en som har falt bort: et nævn.
Et annet ord som har fått -mn- i bokmål, er emne (av norrønt efni). Det heter til og med emne på dansk, fordi det er lånt fra norsk eller svensk.
Nedenfor er resultatet av et avvissøk i Nasjonalbibliotekets kilder. Stilistisk og historisk er det en klar sammenheng mellom m-varianten og a-endelsen.

Hva er forskjellen på kredit og kreditt? Hvorfor heter det kredittkort, og hvilket ord skal man bruke i utsagn som «Jeg trodde jeg skulle få kredit/kreditt for det gode arbeidet»?
I Bokmålsordboka er det første ordet oppført slik:
kredit (fra lat., av credere ‘betro’) høyre side av en konto der tilgodesummer føres, tilgodehavende, motsatt: debet
Kredit er altså en ren regnskapsterm. Den uttales med lang e og trykk på første stavelse (kredit).
I sammensetningen kredittkort er det dette ordet vi finner:
kreditt (gjennom italiensk fra latin ‘lån, gjeld’, jf kredit)
1 økonomisk tillit som en person, et firma har ha, nyte kreditt kunne få lån
2 henstand med betaling kjøpe noe på kreditt
3 pengehjelp, lån få en kreditt på 100 000 kr i banken
4 ære, ros spillerne skal ha kreditt for at de våget å satse
Kreditt har i betydning 1–3 trykk på andre stavelse, i alle fall hos dem som uttaler ord som bensin og banan med trykk på andre stavelse.
Betydning 4 er ganske ny, men har blitt vanlig i hele Norden. I dansk er den kjent fra åttiåra. Før sa vi heller få ros eller honnør eller å fortjene skryt.
I betydning 4 uttales ordet helst med trykk på første stavelse, enten etter engelsk credit eller etter vanlig østnorsk uttalemønster (bannan). Det er vanlig å forkorte det til kred(d), som også er en kortform av kredibilitet ‘troverdighet’ (som i å miste kredd).
I Den Danske Ordbog står betydning 4 under ordet kredit (regnskapstermen), men det føres også opp for seg som credit. I Svenska Akademiens ordböcker er denne betydningen av kreditt skilt ut som et eget ord.
Kan man virkelig skrive å lukke opp og å åpne opp i stedet for å åpne? Hva er vitsen?
Man kan gjøre det, men nødvendig er det som regel ikke. For mange er nok vitsen å kunne skrive som man snakker, og det er unektelig mange som sier å lukke opp og å åpne opp.
Å lukke opp er eldre i norsk enn å åpne opp.
Selv om mange synes det er et ulogisk uttrykk, må det godtas. Lukke opp har lenge stått i ordboka (se betydning 2 av verbet lukke). Vi finner det også i dansk (Ordbog over det danske sprog):
14) lukke op, (jf. oplukke) aabne (oftest brugt i mer eller mindre tydelig modsætning til lukke i eller som et mere dagligdags udtryk end aabne; især almindelig brugt i stedet for dette ord i imperativ
Som det framgår her, har opplukke også vært brukt. Det har nok til og med blitt regnet som riktig fint.
Også i gammalnorsk kunne det beslektede lúka upp eller ljúka upp brukes i samme betydning – til og med uten upp! Selve verbet var altså tvetydig. Å lukke igjen var å lúka aptr.
I senere særnorsk tradisjon har lukke opp blitt relativt lite brukt. Det henger sammen med at lukke ikke kommer direkte av gammalnorsk lúka, men i stor grad via dansk. Å lukke igjen het før helst lata att og stengja i landsmål og nynorsk; bare i få dialekter het det luka. Men både å late opp, å ha opp og å låse opp er gamle og utbredte uttrykk i norsk som kan ha gjort det lettere for uttrykket lukke opp å feste seg.
Det er ellers ikke utenkelig at imperativene «Lukk opp!» og «Åpn opp!» noen steder har brøytet vei for resten av bøyningsformene. Det kan jo være vanskelig å rope «Åpn!» Det er ikke alle dialekter som har imperativformen «Åpne!».
Uttrykket lukke opp er egentlig ikke til å misforstå, selv om det kan virke litt selvmotsigende for dem som ikke har det i målet sitt.
Uansett: Å åpne er oftest det mest nøytrale valget i skrift.
Uttrykket åpne opp var lite brukt i norsk før i tida. Den store utbredelsen i dag kan delvis skyldes engelsk open up (særlig i den nyere formuleringen åpne opp for). Men vi har også indre forutsetninger i norsk, jf. late opp, slå opp og andre uttrykk der opp har med åpning å gjøre.
Det kan ikke kalles galt å bruke åpne opp som retorisk understreking, men i de fleste tilfeller er opp både logisk og retorisk overflødig, og da er det ikke noe i veien for å sløyfe ordet.
En spesiell nyere bruksmåte finner vi i den motepregede formuleringen åpne opp om noe ‘(åpne seg og) snakke ut om, fortelle åpent om’. Hvis man først bruker dette oversettelseslånet fra engelsk, kommer man nok ikke utenom opp.
En annen spesiell bruksmåte er knyttet til åpning av samfunnet etter ymse former for stenging på grunn av epidemier. Her har uttrykket stenge ned bitt seg fast, og åpne opp er et naturlig motstykke til det.
Variantene stenge ned og åpne opp kan tjene til å understreke at stengingen og åpningen er sammensatte prosesser. Men dette går ikke helt opp, for det er jo ikke oppåpning som brukes om det at samfunnet kommer i gjenge igjen etter nedstenging, det er gjenåpning.
Kort sagt: Oftest er det nok å skrive åpne, men det er ikke direkte galt å skrive åpne opp (selv om det foreløpig ikke står i Bokmålsordboka).
Se også starte opp.
Heter det «tre Volvo lastebiler» eller «tre Volvo-lastebiler»?
Begge deler er mulig.
Vi bruker oftest bindestrek til å sette sammen merkenavn + substantiv: Office-program, Ikea-sofa, Freia-sjokolade, Toro-saus, Tine-yoghurt.
Hvis substantivet etter merkenavnet selv er sammensatt av flere ord (f.eks. lastebil i stedet for bil), skjer det noe. I ubestemt form er det da vanlig å la merkenavnet stå for seg, nærmest som et adjektiv: Sony øretelefoner, Freia kokesjokolade, Tine vaniljeyoghurt.
Eksempel med Volvo:
en Volvo-buss, to Volvo-busser
men en Volvo lastebil, to Volvo lastebiler
ved siden av en Volvo-lastebil, to Volvo-lastebiler
I bestemt form må vi likevel bruke sammensetning (med bindestrek):
Volvo-bussen, Volvo-bussene
Volvo-lastebilen, Volvo-lastebilene
Volvo-lastebiler uttales som /volvolastebiler/. Volvo lastebiler uttales ofte med en liten pause etter Volvo og alltid med sterkt trykk på last-.
Du kan stole på språkøret ditt og velge det som passer deg, enten det gjelder Volvo-lastebiler, Husqvarna-symaskiner, Electrolux-støvsugere eller noe annet. Hvis setningen knirker, kan du ty til preposisjonen fra (som i «en sofa fra Ikea», «ferdighus fra Moelven» og «tre tonn Kong Haakon fra Freia»).
På liknende vis behandler vi en del stofford, altså ord for metaller, treslag og annet.
Eksempel:
Ubestemt form:
et eikebord, to eikebord
men et eik skrivebord, to eik skrivebord
ved siden av et eikeskrivebord, to eikeskrivebord
Bestemt form:
eikebordet, eikebordene
eikeskrivebordet, eikeskrivebordene
Hvis vi bruker preposisjon i stedet, er det av (eller i) som gjelder: et skrivebord av (eller i) eik.
Er det riktig å skrive Jeløya-plattformen, Granavolden-plattformen og Sundvolden-plattformen, slik de aktuelle regjeringene selv har gjort?
Når regjeringspartiene først har utformet dokumenter med slike skrivemåter i tittelen, er det ikke galt å bruke nøyaktig de samme titlene i henvisninger (da må bindestreken også være med). Men navnelagingen er ikke ideell.
Det varierer også om de titlene regjeringen har brukt, står i selve dokumentene.
Det må være helt i orden å referere slik i stedet:
Hurdalsplattformen, Granavollplattformen, Jeløyplattformen, Sundvollplattformen
eller:
Hurdalserklæringen, Granavollerklæringen, Jeløyerklæringen, Sundvollerklæringen, Voksenåserklæringen, Sem-erklæringen
eventuelt:
Hurdalserklæringa, Granavollerklæringa, Jeløyerklæringa, Sundvollerklæringa, Voksenåserklæringa, Sem-erklæringa
Når vi bruker -voll- i stedet for -vold-, zoomer vi ut fra Granavolden Gjæstgiveri og Sundvolden Hotel til hele stedet der etablissementene ligger.
Sammensetningsformene uten bøyningsendelser er i tråd med tradisjonell norsk språkbruk, jf. for eksempel Holmenkollbakken, ikke *Holmenkollenbakken. Se ellers artikkelen om Skansetunnelen.
Hvordan skal vi stave navnet ren energi-pakken?
Du har stavet det helt riktig.
For det første har navn på lover og regelverk stort sett liten forbokstav på norsk. Det heter for eksempel jernbanepakken.
Hvis vi setter sammen uttrykket ren energi med pakke uten videre, får vi *ren energipakken. Men det er ikke en god skrivemåte. Det ser ut som om ren står til helheten energipakken og ikke bare til energi!
Derfor må vi sette inn en bindestrek, slik at vi lettere ser hva som hører sammen med hva. Den riktige skrivemåten er altså:
ren energi-pakken
Slik kan vi gjøre med de fleste uttrykk med adjektiv + substantiv + substantiv. Hvis vi vil være ekstra tydelige, kan vi også bruke to bindestreker.
På bokmål er det skilnad på
1) den troende faren og
2) den truende faren
Må begge delar heite den truande faren på nynorsk? Og kjem ein tru(g)ande far med truslar eller trugsmål?
Nei. Ein kan framleis skilje mellom
1) den truande faren (= som trur) og
2) den trugande faren (= som trugar)
– jamvel om ein kanskje uttaler trugande og truande likt.
Det gjeld altså presens partisipp av desse to orda:
1) å tru – trur – trudde
presens partisipp: truande
2) å truge – trugar – truga
presens partisipp: trugande
Sidan 1977 har det vore valfritt å skrive
2) å true – truar – trua
presens partisipp: truande
Vel du det, må du òg skrive truande, som blir tvitydig. Det
Somme kvir seg for å skrive denne g-en fordi dei ikkje har han i uttalen. Men dei fleste uttaler heller ikkje g-en i til dømes haug eller allmuge, og mange uttaler eg, meg, deg og så vidare utan g. Truande for trugande er altså ikkje ei form ein er nøydd til å nytte for talemålet si skuld.
Hos dei som sløyfar g-en, kan den truande faren tyde:
1) faren som trur
2 a) faren som tru(g)ar (ein far)
2 b) faren som tru(g)ar (ein fare)
Men ein kan framleis skilje slik:
1) den truande faren
2 a) den trugande faren
2 b) den trugande faren (eldre nynorsk: fåren)
Bokmål har dette (for dei som skriv å tro, ikkje tru):
1) den troende faren
2 a) den truende faren
2 b) den truende faren
Det å truga heter trussel eller trugsel, eller trugsmål, som har vore det vanlegaste på nynorsk. I ordboka frå 1873 skreiv Ivar Aasen:

Med «mindre rigtigt» meinte han at ordet helst var teke opp frå dansk i denne forma (trussel). Trugsmål stemte derimot med svensk.
I avisverda har trussel vorte eit trugsmål eller ein trussel mot trugsmål:

(N-gramtenesta, nb.no.)
Stemmer det at allmenn og almen er sidestilte, valgfrie former på bokmål? Hva er i så fall den mest moderne eller fremtidsrettede av de to formene?
Som det går fram av Bokmålsordboka, er allmenn i dag den eneste korrekte formen på bokmål. Skal dere følge offisiell norsk rettskrivning, må dere velge den. I offisielt språk er almen bestemt form entall av en alm.
I intetkjønn heter det allment og i bestemt form og flertall allmenne.
Merk også at det heter allmennhet, allmennfag, allmennmedisin osv. I allmennyttig sløyfer vi den ene n-en i tråd med vanlige rettskrivningsregler.
Den eldre skrivemåten almen var offisiell fram til 1981. Den brukes fortsatt noe, men er altså ikke lenger korrekt.
Svaret på det siste spørsmålet gir seg dermed selv.
Heter det ølet eller øllen?
Ølet er det tradisjonelt korrekte i norsk, men vi kan også skrive ølen hvis vi sikter til en porsjon med øl.
Øl har alltid vært et intetkjønnsord i norsk. Man brygger (et) øl, ikke en øl, og så smaker man på ølet.
Det er også vanlig å omtale ølet i glasset eller flaska som nettopp ølet. Men det heter «en øl til». Det er en slags kortvariant av en porsjon øl. Noen vil si at «dette var en god øl!», men det er aldri feil å si «dette var godt øl» (med mindre det smaker vondt, selvsagt).
«En øl til» om en ølporsjon er som «en vann til» om en porsjon med vann. Uttrykksmåten kan også sammenlignes med «en barn» om en barnebillett. Det er ikke feil å si noen av delene. Men merk at vi ikke sier «den vannen» eller «den barnen» for det.
Noen sier også «ei øl» (vel av ei flaske øl), men hunkjønnsvarianten har ikke fått plass i det offisielle skriftmålet.
Uttalen /øll/ med kort ø, som er mest typisk for Oslo-området, har spredd seg kraftig i den senere tid. Skrivemåten øl er et aldri så lite avvik innenfor bokmålsrettskrivningen, og med ujevne mellomrom fremmes det krav om å reformere øl til øll (og smør til smørr).
Skrivemåten med enkelt konsonant kan sammenlignes med den vi finner i småord som til og vel, som av praktiske grunner har beholdt den gamle skrivemåten med enkel konsonant. Men dette er ikke substantiver, så sammenligningen halter.
Den fulle forklaringen er at man i overgangen fra dansk til riksmål/bokmål ikke tok bryet med å sette inn en ekstra l. Både dansk og landsmål hadde jo skrivemåten øl (danskene riktignok med uttalen /øll/ og bøyningsformer som øllet/øllen − flere øller). Dessuten var det jo så mange nordmenn som sa /ø:l /med lang ø, og uttalen ble nok uansett regnet som valgfri (som i smør).
I lista over datatermer står det at e-bok skal skrives med bindestrek på norsk. Men det skrives stadig oftere i ett ord, altså ebok. Derfor lurer vi på om ordet nå har utvikla seg til å bli et vanlig ord, jf. regelen som sier at sammensetninger med opprinnelige forkortelser som er blitt vanlige ord, skal skrives uten bindestrek.
Nei, det heter fremdeles e-bok.
Regelen er kanskje litt tvetydig formulert, men det vises til forkortelser som er blitt vanlige ord. Men e er jo ikke et vanlig ord! Det kan ikke brukes alene. Dette står i kontrast til el i f.eks. elgitar, for el brukes faktisk alene om elektrisitet (jf. el og varme for strøm og varme).
Jeg ser at det er flere som skriver «apekoppervirus». Det ser nesten like galt ut som «meslingervirus» for meslingvirus. Eller er det riktig?
Nei, det er ikke riktig. Vi sløyfer flertalls-r-en både i sammensetninger med kopper og i sammensetninger med meslinger.
Virus som fremkaller sykdommen kopper, heter koppevirus uten -r-, og vaksinen mot sykdommen heter koppevaksine.
Det vanligste har vært å beholde e-en fra koppevirus i lengre sammensetninger. Det har altså for det meste hett vannkoppevirus og så videre. Det taler for apekoppevirus. Mange sløyfer nå e-en og skriver f.eks. apekoppvirus. Selve navnet på dette viruset er forresten omstridt, se Tidsskrift for Den norske legeforening.
I hydraulikken har vi noen forholdstall som jeg er usikker på hvordan jeg skal skrive. Heter det for eksempel Reynolds tall, Reynoldstall, Reynolds-tall eller reynoldstall? Det finnes mange liknende tall med navn etter blant andre Froude, Weber og Euler.
I boka Fysiske størrelser og enheter. Navn og symboler (Universitetsforlaget, 2004) skrives betegnelser på tall, konstanter og lover som har egennavn som førsteledd, i ett ord med liten forbokstav. I Ordbok for fysikk og kjemi til skolebruk, som Norsk språkråd gav ut i 2000, valgte fagfolkene den samme løsningen og skrev for eksempel avogadrotallet.
Etter dette mønsteret får vi da:
Dette gjelder altså sammensetninger. Det blir derimot stor forbokstav i uttrykk som Avogadros lov (= avogadroloven).
Vi har en diskusjon her om hvordan Distrikts-Norge skal skrives. I ett ord eller med bindestrek, med store eller små bokstaver?
Den riktige skrivemåten er Distrikts-Norge, altså med stor forbokstav i begge ord og bindestrek mellom ordene.
Slik bør en skrive alle liknende sammensetninger med landsnavnet: Bygde-Norge, Fotball-Norge, Fastlands-Norge, Helse-Norge, Idretts-Norge, Innlands-Norge, Kunnskaps-Norge, Skole-Norge, Utdannings-Norge, Utkant-Norge, Vinter-Norge osv.
Det samme gjelder navn på byer: Festspill-Bergen, Sommer-Oslo, Teater-London osv. Ja, vi kan ta med alle steder og områder som skrives med stor forbokstav: Fastlands-Lofoten osv.
Det er siste leddet i slike sammensetninger som er hoveddelen av ordet. Sommer-Oslo er et slags Oslo. Ordet for sommervarianten av Oslo betrakter vi altså som et egennavn som fortjener den samme store forbokstaven som selve Oslo. Logikken kan diskuteres, og vi kan forstå at noen synes skriftbildet er pussig, men skrivemåten stemmer i alle fall med den vi bruker i andre områdebetegnelser, som Nord-Norge, Mellom-Europa osv. Det er enklest slik.
Merk at det er andre regler for sammensetninger der fellesnavnet står til slutt. Det heter enten oslosommer eller Oslo-sommer. Hverken helheten eller hovedordet sommer er egennavn.
Skal det vere ein eller to s-ar i drift(s)sjef?
Det skal vere to.
Dette kan vi utleie av andre samansetningar med drift-.
Det heiter driftsbygning, driftsingeniør, driftskapital og så vidare med -s-. Regelen er: Vi gjer ikkje unnatak for samansetningar der andrelekken «tilfeldigvis» byrjar med s-.
Likeins er det med samansetningar der andre ord enn drift er fyrstelekk. Eit døme kan vere stasjon og andre ord som endar på -sjon. Det heiter stasjonsby og stasjonsmeister, difor òg stasjonssjef.
No finst det ord som snart har fuge-s og snart ingen bindebokstav i samansetning, som til dømes skog (skogsfugl, men skogmus) – men heller ikkje her er valet eller bortvalet av bindebokstav styrt av ein framlyds-s i ord nummer to.
Skal ein bruke aksentteikn over store bokstavar (versalar) når ein skriv namn som skal ha slike teikn?
Aksentane skal vera med anten ein nyttar små eller store bokstavar.
Organisasjonen Médecins sans Frontières (Legar utan grenser) skal altså skrivast MÉDECINS SANS FRONTIÈRES med versalar.
Vanlege tekstbehandlingsprogram og e-postprogram greier dette heilt fint.
I Frankrike er praksisen omstridd, men L’Académie française vil behalde aksent, trema og cédille på versalen. Avisa Le Monde sløyfar aksenten på versalar som står fyrst i setninga eller isolert, men held på aksentane i titlar når heile tittelen står med versalar. På spansk er det òg tilrådd å halde på aksentteiknet.
Jeg ser at det ofte brukes stor forbokstav i alle ordene i sangtitler, kapitteloverskrifter og lignende. Er det riktig?
Nei. På norsk skal bare det første ordet i en tittel ha stor forbokstav.
Unntaket er selvsagt egennavn i tittelen, det vil si personnavn, stedsnavn og andre navn som skal skrives med stor forbokstav ellers også.
Den samme regelen gjelder kapitteloverskrifter og liknende i andre sjangre.
Det overforbruket av store bokstaver som du har lagt merke til, kommer nok av engelskpåvirkning.
(Stillingstitler, som er noe helt annet, skal ha liten forbokstav.)
Jeg lurer på når skrivemåten likne ble innført i bokmål, og hvorfor skattemyndighetene lenge foretrakk den.
I skatteetaten skrev de tidligere nesten bare likne og likning. I dag brukes også ligne og ligning, ser det ut til. Er det fordi ligningsloven har g?
Skrivemåten likne ble tillatt på bokmål (den gang kalt riksmål) i 1917 og fullt ut sidestilt med ligne i 1938.
Bruken av likne i skatteetaten må sees i sammenheng med navnene på likningskontorene rundt omkring i landet. Det har vært et mål at statsorgan skal ha navn som passer på både bokmål og nynorsk, både av språkpolitiske og praktiske grunner. På nynorsk kan det bare hete likne med k, og når bokmål har valgfrihet, gir løsningen seg selv: likningskontor. At nynorskkommuner og kommuner som bruker begge målformer, til sammen har vært i flertall, styrker grunnlaget for denne løsningen.
Det har sikkert vært praktisk å bruke formene likne og likning i vanlig tekst når man først hadde k i navnet på kontorene.
Hva som står i ligningsloven, er ikke formelt avgjørende, men det kan godt hende at det er en påvirkningsfaktor i dag.
Likne kom inn i bokmål fordi uttalen med -k- var vanlig i norsk talemål rundt omkring i landet (trolig vanligere enn i dag), og dessuten viste den bedre sammenhengen med adjektivet lik (jf. dansk lig). Likne har gjort det bedre i bokmål enn rekne (som kom inn som sideform samtidig), men dårligere enn blekne (som ble tilrådd framfor blegne i 1917).
I ein artikkel vi skriv i lag, har ein av oss nytta ordet columbiegg, men det syner seg at ingen av oss kan definere det eksakt, og vi kan heller ikkje semjast om stavemåten. Er det kanskje columbi-egg eller kolumbiegg?
I Bokmålsordboka står det:
columbi egg (etter en kjent historie om Kristoffer Columbus (1451−1506), som skulle fått et egg til å stå på enden ved å knuse spissen mot bordet) enkel, men genial løsning
Som de ser, er det snakk om «å tenkje utanfor boksen», som det gjerne heiter no.
Andre variantar har vore i bruk, men rettskrivinga har berre eit columbi egg. Dansk har columbusæg (og på norsk har til og med kolumbusegg vore brukt).
I Bevingede ord frå Kunnskapsforlaget står dette:
Columbi egg
om tilsynelatende uløselig oppgave som i virkeligheten er meget enkel, henspiller på en anekdote om Columbus i den ital. historieskriver Jêrome Benzonis Historia del mondo nuovo (1565). Her fortelles det at Columbus under et gjestebud som ble holdt for ham av kardinal Mendoza, løste et problem som ingen hadde klart før ham – å få et egg til å stå på enden – ved å la enden få et lite knekk så den ble flat.Det kan vel tenkes at episoden virkelig har funnet sted, men trikket var kjent mye tidligere. Da den ital. arkitekt Filippo Brunelleschi (1377–1446) for sine kolleger foreslo å sette kuppel på domkirken i Firenze, mente alle at planen var umulig å realisere. Brunelleschi foreslo da videre at den som kunne få et egg til å stå på enden på en marmorplate, skulle fullføre kirken. Alle prøvde seg forgjeves, inntil Brunelleschi løste oppgaven på samme måten som Columbus. Kollegene mente at de også kunne gjort det på den måten, men fikk til svar: «Ja, men dere gjorde det ikke. Og hadde dere sett mine tegninger til kuppelen, ville dere også ha visst hvordan det skulle gjøres.» Brunelleschi fullførte kuppelen, som ofte blir kalt den mest berømte i verden.
Hva er riktigst av hverken og verken, og hvorfor brukes begge deler?
Variantene er nå likestilte i rettskrivningen. De er altså like riktige. Hverken var ute av rettskrivningen mellom 1959 og 2005, og da festet varianten verken seg.
Nedenfor følger bakgrunnsinformasjon for spesielt interesserte.
Hverken er den eldste formen, som vi har arvet fra skriftfellesskapet med dansk. Den ble erstattet helt av den lydrette formen verken i 1959, da også skrivemåtene valp, veps og virvle uten h- ble innført.
Det samme året ble ordet verken innført i nynorsk ved siden av korkje (sammen med valp og veps ved siden av kvelp og kvefs). Skrivemåter med hv- er uaktuelle på nynorsk. De lydrette formene med v- fungerte altså som fellesformer for bokmål og nynorsk fra 1959.
Mange fortsatte å bruke den uoffisielle formen hverken etter 1959. Det var jo den de hadde lært på skolen. I 2005 ble h-en igjen tatt inn i bokmålsrettskrivningen. Formene er nå likestilte, så Språkrådet anbefaler ikke den ene framfor den andre.
Ellers har bokmål stort sett beholdt skrivemåter med hv- (for v-), mens nynorsk har beholdt skrivemåter med kv- (stort sett for k-). Danskene har beholdt hv- i alle ord, mens svenskene har fjernet den stumme h-en over hele fjøla og skriver vem, vad, var.
Hva er den rette måten å sette avsnitt i en tekst på? Og hva bør et avsnitt inneholde?
Det er tre hovedmåter å markere avsnitt på:
1 Blanklinje
Man tar to linjeskift slik at det blir en tom linje (blanklinje) før neste avsnitt. Da lar man samtidig alle linjer begynne fra venstre marg.
Her er et eksempel på nytt avsnitt etter blanklinje.
Her er et eksempel til.
2 Ny linje med innrykk
Man tar linjeskift og lar den første linja i det nye avsnittet begynne med innrykk.
Her er et eksempel på nytt avsnitt med innrykt førstelinje.
Her er et eksempel til.
Merk at man skal bruke innrykksfunksjonen og ikke mellomromstasten til å lage innrykk. (Ovenfor har vi likevel vært nødt til å bruke mellomrom på grunn av begrensninger i redigeringsprogrammet.)
Merk også at det er unødvendig å bruke blanklinje + innrykk samtidig!
3 Bare ny linje
Man tar linjeskift, men lar den nye linja begynne uten innrykk. Hvis dette skal fungere, kan ikke den siste linja i det forrige avsnittet gå helt ut til høyre marg.
Her er et eksempel på nytt avsnitt uten mellomrom og uten innrykk.
Her er et eksempel til.
Type 1 ovenfor gir den tydeligste markeringen av de tre, mens type 3 er minst tydelig. Type 1 er vanlig på nettet, mens type 2 er vanlig i bøker og andre mer forseggjorte tekster. Type 3 er sjelden i vanlig tekst.
Det vanligste er å holde seg til én markeringsmåte. Det er oftest det beste. Men man kan også bruke to nivå om det virkelig trengs. I noen aviser skilles det mellom «storavsnitt» og mindre avsnitt innenfor hvert storavsnitt. Da bruker man gjerne type 1 for å markere storavsnittene og type 2 for å markere mindre avsnitt.
Avsnitt tjener til å ordne teksten og skape god oversikt over stoffet. Generelt bør man sette avsnitt når man er ferdig med noe som naturlig hører sammen, og begynner på noe nytt.
En enkel og god avsnittsmodell finner du hos Skrivesenteret. Aage Rognsaa har et helt kapittel om avsnitt i Kunsten å skrive godt (1998).
Et tips til slutt: Sett en arbeidstittel på hvert avsnitt. Det gjør det lettere å holde oversikt over strukturen i teksten.
Hvordan forkortes måneds- og dagsnavn?
Forkortinger av månedsnavn har tre bokstaver, forkortinger av ukedagsnavn har to.
Det heter altså:
jan. feb. aug. sep. okt. nov. des.
Mars, mai, juni og juli forkortes ikke, og vanligvis heller ikke april.
De fleste ukedagsnavnene forkortes til to bokstaver, men nynorsk laurdag forkortes til tre:
bokmål: ma. ti. on. to. fr. lø. sø.
nynorsk: må. ty. on. to. fr. lau. su.
Alle forkortelsene skal ha punktum til slutt i vanlig tekst. Det kan gjøres unntak for ordbøker og opplistende publikasjoner.
Hvordan bør forkortelser for e-løsninger og ID-løsninger skrives? Jeg tenker særlig på kombinasjonen!
Forkortelsen for elektronisk er en liten e, og den skal ha bindestrek etter seg. Det er valgfritt med id og ID, men ID er tydeligst.
Vi få altså e-ID, på linje med for eksempel e-handel.
Kva er rettast av desse alternativa?
1) tofaktor autentisering
2) to-faktor autentisering
3) tofaktor-autentisering
4) to-faktor-autentisering
5) tofaktorautentisering
6) tofaktors autentisering og så vidare med -s-
7) 2-faktor autentisering og så vidare med sifferet 2
Kva heiter forresten totrinnsbekreftelse på nynorsk?
Det rettaste er tofaktorautentisering (5).
Dei to fyrste variantane rår vi frå. Bindestrekvariantane 3 og 4 kan brukast pedagogisk, om ein meiner det må til for at lesaren skal oppfatta ordet greitt. Siffervariantane er frårådde.
Det kan vera påverknad frå engelsk som gjer at vi ikkje brukar varianten med -s-, men det er det uråd å endra på.
Bokmål totrinnsbekreftelse kan gjerne kallast tostegsstadfesting i tradisjonell nynorsk, men alle variantar med trinn/steg og stadfesting/bekrefting er formelt korrekte. Likeins kan totrinnspålogging gjerne kallast tostegspålogging.
Merk at det er grammatisk rett med både to stegs stadfesting, tostegs stadfesting og tostegsstadfesting, med tre ulike uttalar. Det nye faste IT-omgrepet bør likevel skrivast i eitt, for det blir helst uttalt som eitt ord.
Jeg arbeider i et bransjeforbund som er delt inn i regioner med hver sin leder og hvert sitt styre. Heter det da regionleder eller regionsleder, regionstyre eller regionsstyre?
Det er valgfritt med s i sammensetninger med region-.
Tanums store rettskrivningsordbok (Oslo 2005) inneholder flere sammensetninger enn Bokmålsordboka og er en god kilde i denne sammenhengen. Alle sammensetninger som der er nevnt under region, har valgfri binde-s: regionbok/regionsbok, regionplan/regionsplan, regionplanlegging/regionsplanlegging, regionsjef/regionssjef osv.
Det ser ut til at region- uten s er det eldste og tradisjonelt mest brukte i mange av ordene med region(s). S-en er altså ikke nødvendig, men den sprer seg, sikkert fordi mange andre ord på -ion har s i sammensetning.
De ordene du spør om, er ikke med i Tanums, men mønsteret er klart: Det er valgfritt med binde-s i disse ordene. Det gjelder også regionreform/regionsreform, som er blitt et aktuelt ord. Regionreform er det vanligste.