Språkspørsmål og svar

Svar

Det er sammenhengen som avgjør, så dette er vanskelig å ta stilling til uten å se hele teksten. Men det er i alle fall riktig å vurdere sløyfing.

På norsk er det ofte unødvendig å legge prosedyre til et verbalsubstantiv som allerede betegner framgangsmåte. Det blir dobbelt opp eller «smør på flesk», som det heter.

Riktignok er ikke prosedyre på norsk (tradisjonelt) en hvilken som helst framgangsmåte, men en fastlagt framgangsmåte. Men ofte er dette også noe som egentlig går fram av sammenhengen. En veiledning med et kapittel om reparasjon handler nødvendigvis om reparasjonsprosedyrer i vid forstand, uten at det endelig må presiseres.

Behovet for ordet prosedyre må likevel vurderes i hvert tilfelle. Ordet brukes ofte med god grunn, og bare fagfolk kan avgjøre om det er nødvendig. To av de vanligste norske prosedyre-ordene er anskaffelsesprosedyre og søknadsprosedyre. Anskaffelse og søknad alene betyr sjelden det samme som disse sammensetningene.

I boka Råd om språk fra 1983 skrev Språkrådet det følgende om bruk av ordet prosedyre på bekostning andre ord:

Figuren nedenfor (søk i aviskilder) viser tydelig at prosedyre rundt 1980 var et moteord som fortrengte innarbeidede synonymer.

Svar

Svar

I Termportalen finner vi veid gjennomsnitt på bokmål og vege gjennomsnitt på nynorsk.

Veid gjennomsnitt har også vært det klart vanligste i faglitteraturen, og det er den eldste varianten. Det skulle ikke være nødvendig å skifte det ut, men det er fagmiljøene som må avgjøre saken.

Når vektet gjennomsnitt har blitt så vanlig de siste årene, kommer det trolig av økt påvirkning fra engelsk. Vektet gjennomsnitt svarer på overflaten best til både den engelske og den tyske termen (weighted average, gewichteter mittelwert).

Slik er begrepet forklart i Statistikkens teknik og metode fra 1920 (av Gunnar Jahn):

Det veide gjennomsnittet er ikke bare gjennomsnittet av en rekke verdier. Det er tatt hensyn til hvor mange eller mye av noe som har de ulike verdiene. Eksempel: når man regner ut karaktergjennomsnitt og lar fagene med flest vekttall veie tyngst.

Svar

På norsk skriv vi koronavirus med k og med liten forbokstav. Namnet på sjukdommen er covid-19.

Korona

Koronaviruset har namn etter utsjånaden. I eit elektronmikroskop kan ein sjå at viruset har ein membran med små piggar på. Dette kan minne om den ytste delen av solatmosfæren, koronaen.

Ordet korona kjem frå latin corona ‘krans, krone’. Det vart nytta som fagord i norsk lenge før koronapandemien, og vi har skrive det med k i over hundre år. Det bør uttalast bokstavrett, med to o-lydar.

Det koronaviruset som er årsak til covid-19, har i det internasjonale medisinske fagspråket fått namnet SARS-CoV-2, ei forkorting for «Severe acute respiratory syndrome coronavirus 2». Det er vanleg å kalle dette nye viruset koronaviruset i bunden form eintal, sjølv om det finst fleire slag koronavirus. Samansetninga koronavirus er eit vanleg samnamn (fellesnamn) som skal ha liten forbokstav.

Korona blir ofte brukt både om viruset og sjukdommen, og det er greitt til dagleg, men skal ein vere heilt presis, må ein skilje mellom viruset SARS-CoV-2 og sjukdommen covid-19.

Koronaen i bunden form (særleg brukt om koronapandemien/-krisa) vart kåra til årets norske ord i 2020.

Covid

Namnet covid-19 er ei forkorting av «coronavirus disease 2019». Vi tilrår å skrive covid-19 med små bokstavar. Det følgjer same mønster som hiv og sars. Generelt har sjukdomsnamn liten forbokstav på norsk.

Ein kan trygt uttale ordet rett fram, som «kóvid» (med vanleg o); det er ikkje nødvendig å seie til dømes «kåuvidd» eller «kåvvidd».

Du kan lese meir om både koronapandemien og covid i Store norske leksikon.

Svar

Ordene brukes mye om hverandre, men det finnes viktige nyanser.

Ras: Alt som løsner og raser ut eller ned, kan i prinsippet kalles ras. Eksempel: Når det raser snø fra taket, kaller vi det snøras eller takras.

Skred er likevel det vanligste ordet for store ras i naturen. Det gjelder både i fagspråket og allmennspråket. Se for eksempel nettstedet varsom.no.

Opprinnelsen til ordet skred

Substantivet skred stammer fra gammelnorskskrið. Det er avledet av verbet å skri eller skride (gammelnorsk skríða), som blant annet betyr ‘å gå’, jamfør uttrykket det går et skred. Ordet er fellesnordisk. Danskene har det visst fra svensk.

Uttalen av skred

Den siste bokstaven i skrið er en stungen d, som stod for en dh-lyd i gammelnorsk (som i engelsk the). Den lyden forsvant for mange hundre år siden. /Skred/ med d er bokmålsuttale. I dialektene har skred stort sett blitt uttalt uten d.

Andre varianter

Noen steder heter det ei skrei (av skreið ), men i de fleste bygder har man heller brukt det svake hunkjønnsordet skrede  (av  gammelnorsk skriða). Det uttales /ei skre(e)/ eller /ei skrea/. Ordet kan vise til både skredhendelsen og stedet der skredet har gått. Det finnes derfor i mange stedsnavn. På nynorsk kan man trygt skrive ei skrede.

Se ellers bolken «Hendingar med snø» på denne siden. Der er blant annet fonn nevnt. Det kan brukes slik: «Det gikk ei fonn i fjellet.»

Lavine

I dansk brukes ordet lavine en god del. Også på norsk (vel å merke i bokmål) har lavine vært ganske vanlig. I dag bruker vi det nesten bare i sammensetningen lavinehund.

Vi avslutter med et sitat fra Knud Knudsens fornorskingsordbok Unorsk og norsk, eller Fremmedords avløsning (1881): 

Svar

Det heter ingen av delene på norsk. I mangel av en mer beskrivende betegnelse bør vi skrive m-kopper.

Bakgrunn

Høsten 2022 bestemte Verdens helseorganisasjon (WHO) at betegnelsen monkeypox skulle erstattes av mpox. Meningen var å fjerne koplingen til aper og på den måten gjøre ordet mindre belastende. I kjølvannet av denne endringen vedtok Folkehelseinstituttet (FHI) å skifte ut den norske betegnelsen apekopper. Høsten 2022 ble Språkrådet spurt til råds. FHI opplyste at de vurderte alternativene a-kopper og m-kopper. Språkrådet bad FHI hente inn forslag til en mer beskrivende term fra fagmiljøene, og tilbød seg å vurdere dem. Ingen nye forslag ble lagt fram for Språkrådet.

Vurdering

Da andre alternativer enn mpox, a-kopper og m-kopper var utelukket, var Språkrådets primære anbefaling å unngå mpox, og det var det to grunner til:

• Mpox har ingen plass i rettskrivningen. Ingen norske ord begynner med mp-. En riktigere skrivemåte er m-pox, men den ville vært umulig å holde i hevd.
• Det er bare termene med -kopper som inneholder et kjent norsk ord for sykdom. Både a-kopper og m-kopper er derfor klart mer opplysende enn mpox.

I valget mellom a-kopper og m-kopper tvilte Språkrådet seg fram til at m-kopper er å foretrekke. Det indirekte engelske innslaget i termen er et minus, men det må veies opp mot formålet med endringen. M-en gjør forbindelsen til ape mindre tydelig, og det var tross alt poenget med hele den utskiftingen som helsemyndighetene hadde tatt initiativet til.

Det kan selvsagt diskuteres om m-en virkelig er tømt for mening. Alle de tre alternativene til apekopper er det vi kan kalle evfemismer, eller forskjønnende omskrivninger. I dette tilfellet går omskrivningen ut på forkorting. Alle termene har dermed det lytet at de bærer med seg noe av det som skulle skiftes ut. M står jo ikke for noe annet enn monkey ‘ape’.

Konklusjon

Konklusjonen er uansett at det bør hete m-kopper på norsk nå når apekopper er ute av bildet. Mpox må regnes som engelsk. Gruppe for medisinsk fagspråk har støttet denne konklusjonen i et innlegg i Tidsskrift for den norske Legeforening.

Svar

Det er terminologisk tvilsamt og eit kraftig tradisjonsbrot å snakka om gravide dyr. Fagtermen er drektig. Både graviditet og sjenanse har stort sett vore reservert for menneske.

Direkte omsetjing frå engelsk fremjar einsrettinga. Shy er både blyg (sjenert) og sky. Pregnant er både gravid og drektig.

Å kalla dyr gravide eller sjenerte kan vera eit døme på menneskeleggjering av dyr, men oftast er det nok berre uttrykk for manglande kjennskap til nyansar i ordtilfanget.

Meir om «graviditet»

Veterinærane har alltid snakka om drektige dyr, og bøndene gjer det same. Men bøndene har òg brukt heilt andre ord som har lengre fartstid i norsk, mellom anna tidd og bær. Merk: Begge orda blir brukte litt annleis enn drektig. Drektigheita er underforstått i uttrykk som kua er bær i januar eller kua er vårbær. Det å bli drektig kan òg heita å ta seg. Kalvtung og føltung er ord for ku og merr som er langt på veg.

Meir om «sjenanse»

På bokmål seier ein (folke)sky om alle slags dyr og folk, som i dansk, og det har vorte vanleg i nynorsk òg. I tradisjonell nynorsk og mange bygdemål har det heller heitt skygg eller skjerr.

Døme frå diktet «Vandring» av austlendingen Halldis Moren Vesaas:

Døme frå romanen Mot stupe av vestlendingen Ragnvald Vaage:

Det motsette av skjerr er spak. Ville dyr er òg vare og vake.

Elles kan både menneske og dyr vera lite lagkjære utan å vera direkte skjerre eller sjenerte.

Svar

Nokre ord for slike brikker er bordskånar, gryteunderlag, varmebrikke. Meir spesielle innretningar er rist og brannfot.

Eit nykonstruert ord for det same er hambus. Det vart lansert i radioprogrammet Mamarazzi i 1999.

I Nomenklatur for drikkestell (1983) finn vi dette:

Svar

Ifølge Bokmålsordboka er det besetning som er samletermen for mannskap og offiserer på et skip.

Besetning kan brukes også på nynorsk.

Mannskapet er skipsbesetningen minus skipsføreren (dvs. kapteinen) og offiserene (eventuelt hele befalet).

Det er en viss tradisjon for å bruke mannskap litt videre. I Norsk Riksmålsordbok står det om mannskap:

(sjøkrigsv. også:) besetning (fraregnet befal og underbefal); sjøu. (efter sjøfartsloven) alle som er ansatt under skibsføreren i et rederis tjeneste (i almindelig sprogbruk sedv. fraregnet også officerene)

Og videre om skibsmannskap:

sjøu. besetning på skib utenom skibets fører (på passasjérskib også fraregnet restaurasjons- og tjenerpersonale).

I Den Danske Ordbog står det at mandskab er en ‘gruppe personer der udfører et stykke arbejde i fællesskab fx besætningen på et skib’. Men det vanligste har altså vært å holde offiserene utenom.

Svar

Trunkere kjem via engelsk frå latin. Trunkert tyder i grunnen ‘avkappa’, ‘styvd’.

Verbet heng saman med det latinske substantivet truncus, som tyder ‘stuv’, ‘stamme’ eller ‘bol’ (kropp utan hovud).

I Nynorskordboka er trunkere forklart slik:

kutte av; i edb: erstatte byrjinga eller slutten av ein søkjestreng med eit spesialteikn som står for eitt eller fleire vilkårlege teikn; som adjektiv i perfektum partisipp: eit trunkert søk

Eit trunkert søk gjer ein ved å hogge av fram- eller bakenden av eit ord og setje inn eit spesialteikn for den avhogne delen. Spesialteiknet (som òg blir kalla jokerteikn eller «wildcard») er oftast ei stjerne, eit spørjeteikn eller eit prosentteikn.

Ein kan til dømes skrive *rock, og då får ein treff på alle ord som sluttar på -rock (femtitalsrock, garasjerock, jazzrock osb.). Dette er venstretrunkering. Ein kan òg høgretrunkere og skrive rock*. Då får ein treff på alle ord som byrjar på rock- (rockabilly, rockemusikk, rockestjerne osb.). Skriv ein *rock*, kan ein få i både pose og sekk.

I Norsk dataordbok (Universitetsforlaget 1997) står dette:

Avkutting, trunkering
Engelsk truncation
Fransk troncature

1 Utelatelse av et eller flere av de minst vektige sifrene i en tallrepresentasjon uten at den resterende del blir justert.
Jf. avrunde.

2 Utslettelse eller utelatelse av en del i begynnelsen eller slutten av en streng.

Men avkutting ser ut til å ha tapt som avløysar. Trunkering er innarbeidd i vide krinsar, truleg med norsk uttale (o-lyd for u føre nk).

Svar

Å snakke om bilder med høy/lav oppløsning er i alle fall greit, det samme gjelder høyoppløsningsbilder og lavoppløsningsbilder. Kampen mellom oppløst og oppløselig kan vi ikke avgjøre helt.

Det er ikke opplagt for oss hva som er mest logisk av oppløst og oppløselig. Vi overlater avgjørelsen på hvert område til fagmiljøet.

Høyoppløselige bilder, høyoppløselig grafikk, høyoppløselige skjermer osv. er mest brukt. Det er også høyoppløselig vi finner i Engelsk-norsk teknisk ordbok av Jan E. Prestesæter (1998).

Ordbok for elektronikk (Rådet for teknisk terminologi, 1998) har høyoppløsningsfjernsyn for HDTV.

Svenskene synes visst av högupplösta/lågupplösta bilder og skärmar er mest logisk. Bildet er mer blandet i dansk, men det er mest højopløselig/lavopløselig der.

Svar

Nei, det er ikke det samme, særlig ikke i fagspråket. Dette er et godt eksempel på forskjellen mellom dagligspråk eller allmennspråk på den ene siden og (medisinsk) fagspråk på den andre.

For det første svarer ikke fet fullt ut til fedme, selv om det siste ordet er avledet av det første. Fet/feit er alt i alt et mer subjektivt begrep, ikke minst gjelder det uttrykket for fe(i)t. Det samme gjelder selvsagt (for) tung, som rent logisk skulle svare til overvekt.

For det andre: Allmennspråklig skulle man vente at overvekt var all vekt over en viss grense (jf. betydning 1 i Den Danske Ordbog), slik at fedme var en form for overvekt. På dansk Wikipedia er da også svær overvægt det samme som fedme. Men dette stemmer ikke med norsk fagspråk!

I faglig sammenheng brukes den såkalte kroppsmasseindeksen (kg/m²), forkortet til KMI (eller BMI, etter engelsk «body mass index»). Store norske leksikon sier:

En BMI-verdi mellom 25 og 29,9 omtales som overvekt, mens en verdi over 30 omtales som fedme.

Slik skilles det også i engelsk (med adjektivene overweight–obese), i svensk (övervikt–fetma) og i islandsk (ofþyngd–offita). På islandsk kan disse gradene også beint fram omtales som of þungur og of feitur (of = ‘for’).

I artikkelen om overvekt finner vi denne tabellen:

Svar

På norsk kan ordet være både hankjønn (casen) og intetkjønn (caset).

Case kommer av latin casus (på norsk kasus), som betyr sak eller tilfelle/fall. Ofte kan disse andre ordene brukes i stedet. Noen ganger er eksempel like brukbart.

Worst case scenario og lost case

Worst case på engelsk er verste fall på norsk, så worst case scenario kan oversettes med verstefallsscenario eller ofte rett og slett det verste eller verst tenkelige utfallet (eventuelt den verst tenkelige situasjonen eller de verst tenkelige utsiktene).

Direkte oversettelse fører ofte til oppstyltet språk. Vi skriver helst ikke «verstefallsscenarioet er at det og det skjer» hvis det er nok å skrive «i verste fall skjer det og det».

På samme vis: Tapt sak er en i og for seg god oversettelse av lost case, men noen ganger blir det bedre norsk hvis vi velger et uttrykk med håpløs(t), fortapt, fåfengt, nytteløst eller bortkasta.

Case study

Case study oversettes gjerne til casestudie på norsk, men det er også mulig å skrive kasusstudie, tilfellestudie (jf. svensk fallstudie) eller eksempelstudie (nynorsk også dømestudie). Det kan også hete kasusundersøkelse, tilfelleundersøkelse eller eksempelundersøkelse.

Saksstudie står det i Wikipedia, og det rimer med at case/kasus betyr både ‘tilfelle’ og ‘sak’. Men sak er av de videste begrepene vi har, så man kan ønske seg et mer entydig uttrykk.

Merk: Bruker man casestudie på norsk, bør man skrive det nettopp slik, uten bindestrek.

Svar

Det enkle svaret er:

Barnet/ungen dier (= suger).
Mora ammer (= gir bryst, gir suge, gir die).

Å die er da det samme som å bli ammet (passiv).

I noen ordbøker står det også at mor dier barnet, men det er mindre brukt og regnes gjerne som uheldig. Det er likevel riktig å si at mor gir die (av gir å die). Diegivning er et gammelt ord i dansk og i norsk skriftmål.

Die er et gammelt germansk verb som er i slekt med gresk thele ‘brystvorte’. Til oss har dette verbet kommet fra dansk skrift og dansk-norsk talemål i eldre tid. Det beslektede svenske dägga er både die og gi die, jf. også sammensetningen däggdjur (dansk og norsk: pattedyr, klassisk nynorsk: spendyr, sògdyr).

Mer trenger du kanskje ikke å vite om amming og diing. Men hvis du vil vite mer om andre norske ord og uttrykk for disse handlingene, kan du lese videre. Noen av disse andre ordene er tatt opp i Bibelen, der morsmelk omtales flere steder. Vi avslutter med en titt på den skiftende ordbruken i norsk bibelspråk de siste hundre årene.

Andre ord i norsk folkemål

Det å suge bryst har stort sett hett noe helt annet enn å die rundt omkring i norske dialekter. Det mest sentrale ordet på området er rett og slett

å suge (= die)

Det er fremdeles vanlig å snakke om at barn og dyreunger suger. Det er naturlig og greit, og det brukes fremdeles i fagspråket. (Å suge bryst er en måte å spise eller drikke på, og stadig oftere hører man å spise om å suge bryst. Men man kan ikke skifte suge (bryst) systematisk ut med de flertydige ordene spise/drikke.)

Å suge er et sterkt verb i de fleste tradisjonelle dialekter (presens syg, preteritum saug), og mange av de sterke verbene hører til grunnstammen i ordforrådet. Noen av dem har svake parverb. Suge har hatt parverbet

å søygje (= amme),

altså å la suge. Men dette verbet var uvanlig allerede for hundre år siden.

I nyere tid har det vært vanligere å si

å gi suge (= amme), av å gi å suge,

men det er sjelden man ser det på trykk i dag. Å la suge brukes en del, men det er et litt snevrere begrep. (I gi suge og gi die oppfattes suge og die nærmest som substantiv.)

Alle disse ordene/uttrykkene har blitt brukt om både dyr og mennesker. Om mennesker brukes dessuten fremdeles:

å gi bryst (= amme) og å legge barnet til/på brystet

Dette uttrykket er både nøytralt og krystallklart, gammelt og moderne. Videre har vi verbalsubstantivet brystgiving. Motstykket er å få bryst (laget etter gi bryst) og å ta brystet.

(Det er ikke umulig å skrive gi melk, men det bærer preg av omskrivning i denne sammenhengen. Det brukes helst om ytelse – det at et dyr kan melkes.)

Ganske stilistisk markert er paret

å patte (= die) og å gi patte

Det lydmalende verbet å patte er godt kjent og nærmest selvforklarende. Substantivet patte er gammelt i mange dialekter helt sør i landet, men det har vært mye mer sentralt og vanlig i dansk, som mangler ordet spene (jf. ordet pattedyr). I østlandsmål har pappe vært det vanlige ordet for spene/patte. Noen få steder brukes i stedet tatte om spene. Men tatte er først og fremst det mest utbredte uformelle ordet for kvinnebryst. Eller rettere sagt: var. Nå har pupp tatt helt over både i dialekter og normalmål.

Verbet amme var heller ikke mye brukt i dialektene før, i alle fall ikke om det dyr driver med (ammeku er et nyere ord). Før ble det særlig brukt om det at en amme (altså en annen kvinne enn mor) gir bryst. (Man har tidligere skilt mellom morsmelk og ammemelk.)

Noen dykk i bibelsk morsmelk for spesielt interesserte

I bibeloversettelsen fra 1978/1985 ble det lagt vekt på naturlig norsk språkføring, og på noen punkter gikk endringene derfor i retning tradisjonelt norsk folkemål. De første tre knippene med sitater er eksempler på det. Her ser vi justering fra (GI) DIE til SUGE eller GI BRYST på bokmål:

Klag 4,3:

Endog sjakaler rekker bryst, GIR sine unger DIE (1930 bokmål)
Selv sjakaler holder juret fram, så ungene får SUGE (1978/85 bokmål)
Selv sjakaler holder spenene fram, de lar ungene SUGE (2011 bokmål)

Jamvel sjakalar held fram juret, so ungane fær SUGA (1938 nynorsk)
Jamvel sjakalar held juret fram, så ungane får SUGA (1978/85 nynorsk)
Jamvel sjakalar held spenane fram, dei lèt ungane SUGA (2011 nynorsk)

Jes 66,11:

Så skal I få DIE og mettes av hennes husvalende bryst, suge og glede eder ved hennes store herlighet (1930 bokmål)
Så skal dere SUGE og bli mette ved hennes barm som gir trøst, ja, dere skal drikke og glede dere ved hennes herlige bryst (1978/85 bokmål)
Så skal dere SUGE og bli mette ved hennes trøstende bryst, dere skal drikke og nyte hennes herlige brystvorter (2011 bokmål)

So skal de få SUGA og mettast av hennar hugsvalande barm, de skal få drikka og kveikjast av hennar herlege rikdom (1938 nynorsk)
Så skal de SUGA og mettast ved hennar trøystefulle barm, ja, drikka og gleda dykk ved hennar herlege bryst (1978/85 nynorsk)
Så skal de SUGA og bli mette ved hennar trøystande bryst, de skal drikka og gleda dykk ved hennar herlege bryst (1938 nynorsk)

Matt 24,19; Mark 13,7; Luk 21,23:

Ve de fruktsommelige og dem som GIR DIE, i de dager! (1930 bokmål)
Stakkars dem som venter barn og dem som GIR BRYST i de dager! (1978/85 bokmål)
Ve dem som venter barn og dem som GIR BRYST i de dager! (2011 bokmål)

Stakkars dei som gjeng med barn eller GJEV BRJOST, i dei dagane! (1938 nynorsk)
Stakkars dei som ventar barn og dei som GJEV BRYST i dei dagane! (1978/85 nynorsk)
Ve dei som ventar barn og dei som GJEV BRYST i dei dagane! (2011 nynorsk)

En del endringer ble reversert i 2011, og dessuten kom ordene amme og die for første gang inn i nynorskoversettelsen, riktignok uten noen tydelig plan. Her er fire knipper med eksempler:

1 Mos 21,7

Hvem skulde vel ha sagt til Abraham at Sara GIR barn Å DIE? (1930 bokmål)
Hvem skulde vel ha sagt til Abraham at Sara GIR barn Å DIE? (1978/85 bokmål)
Hvem kunne sagt til Abraham at Sara skulle AMME barn! (2011 bokmål)

Kven skulde vel sagt det til Abraham at Sara skulde LEGGJA eit barn til BRJOSTET? (1938 nynorsk)
Kven skulle ha sagt til Abraham: Sara skal GJE småborn BRYST! (1978/85 nynorsk)
Kven skulle vel sagt til Abraham at Sara skulle få barn å AMMA! (2011 nynorsk)

Jes 49,15

Glemmer vel en kvinne sitt DIENDE barn, så hun ikke forbarmer sig over sitt livs sønn? (1930 bokmål)
Kan en kvinne glemme sitt DIENDE barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? (1978/85 bokmål)
Kan en kvinne glemme sitt DIENDE barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? (2011 bokmål)

Gløymer vel ei kvinna SOGBARNET sitt, so ho ikkje miskunnar den ho bar under hjarta? (1938 nynorsk)
Gløymer vel ei kvinne BRYSTBARNET sitt, har ho ikkje medkjensle med den son ho fødde? (1978/85 nynorsk)
Kan ei kvinne gløyma sitt DIANDE barn, ei omsorgsfull mor det barnet ho bar? (2011 nynorsk)

(Ellers brukes helst spedbarn i begge målformene.)

Luk 11,27:

Salig er det liv som bar dig, og det bryst som du DIET (1930 bokmål)
Salig er det morsliv som bar deg og det bryst du DIET (1978/85 bokmål)
Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du DIET (2011 bokmål)

Sælt det livet som bar deg, og det brjostet du SAUG! (1938 nynorsk)
Sælt er det morslivet som bar deg, og det bryst som du SAUG. (1978/85 nynorsk)
Sælt er det morsliv som bar deg, og brysta som du DIA (2011 nynorsk)

Luk 23,29

For se, de dager skal komme da de skal si: Salige er de ufruktbare og det liv som ikke fødte, og det bryst som ikke GAV DIE. (1930 bokmål)
For det kommer dager da folk skal si: Lykkelige er de barnløse, de kvinner som ikke føder og ikke GIR BRYST! (1978/85 bokmål)
For det kommer dager da folk skal si: ‘Lykkelige er de barnløse, de morsliv som ikke fødte, og de bryst som ikke GA DIE!’ (2011 bokmål)

For det kjem dagar då dei skal segja: Sæle dei barnlause! Sælt det livet som aldri hev født, og det brjostet som aldri GAV SUGA! (1938 nynorsk)
For det kjem dagar då folk skal seia: Lukkelege er dei barnlause, dei kvinner som ikkje føder og ikkje GJEV BRYST! (1978/85 nynorsk)
For det kjem dagar då folk skal seia: ‘Lukkelege er dei barnlause, dei morsliv som ikkje har fødd, og dei bryst som ikkje har GJEVE DIE! (2011 nynorsk)

Svar

Det er tydinga som avgjer om eit verb er refleksivt, og desse to verba kan nok ikkje kallast refleksive.

Noko refleksivt er noko som blir bøygt tilbake mot utgangspunktet. Eit refleksivt verb eller pronomen viser tilbake til den som handlar. Døme:

Eg slo ballen (ikkje refleksivt)
Eg slo meg (refleksivt)
Eg skamma meg (refleksivt)
Eg skjemdest (refleksivt)

Meg er den same som eg. Meg viser altså tilbake til subjektet eg. Endinga -st i skjemdest har same funksjon. Denne endinga skriv seg frå det refleksive sik = ‘seg’ i gammalnorsk. Fleire døme:

å undra seg = å undrast
å samla seg = å samlast

Her har vi refleksiv tyding i alle dei fire døma.

Eit refleksivt verb er i Nynorskordboka forklart som eit verb «med eit refleksivt pronomen el. eit personleg pronomen med refleksiv funksjon som objektsform, til dømes i uttrykka ‘ho gifte seg’, ‘dei skunda seg’, ‘vi samlar oss’, ‘du undrar deg’».

Ellers er termen refleksivt verb ikkje så mykje nytta. Verb på -st kallar vi gjerne st-verb (bokmål: s-verb). Undrast og samlast kan òg kallast refleksiv form av undra og samla.

Ikkje alle verb på -st har refleksiv tyding, trass opphavet i gammalnorsk sik. Til dømes har det svært vanlege verbet møtast resiprok tyding (det tyder ‘møta kvarandre’). Nokre slike verb har til og med passiv tyding (seiast ‘bli sagd’ og kjennast ‘bli kjend’).

Når vi ikkje straks ser noko refleksivt, resiprokt eller passivt ved eit st-verb i notidsspråket, kan vi kalle det eit aktivt st-verb. Finnast og synast er døme på slike verb, sjølv om ein kanskje kan ana noko refleksivt i dei (jf. nærskylde uttrykk som befinne seg og det synest for meg).

Svar

Ifølgje etymologiske ordbøker kan flare ha kome til engelsk frå norsk. Den opphavlege tydinga er å vifta med noko breitt og flatt, men seinare har det fått tydinga ‘å loga opp’.

Å loga opp (som er mykje vanlegare) svarer til å flamme opp på bokmål. Ein loge (med å-uttale) er altså ein flamme.

Substantivet (ei) flare er mindre brukt både i dialektane og i nynorsk skrift enn verbet å flara. Det har nok ingen sjanse som fagterm. (Norske fagfolk har valt termane solbluss og soleksplosjon.) Dersom du ser solflare i faglitteraturen, er det nok meininga at -flare skal lesast på engelsk vis, som i solar flare. Du kan lesa om tilhøvet mellom solstorm, koronamasseutbrot og solar flares i Store norske leksikon.

Nedanfor har vi limt inn det diktet du har lese, og eit utklipp frå Norsk Ordbok.

Svar

Du tek nok litt feil, for ordet vart godkjent i nynorsk i år 2000. Det må likevel kallast eit stil- og tradisjonsbrot å bruka det i tekstar som speglar eit jordbrukssamfunn i eldre tid, i alle fall på nynorsk. I det tilsvarande norske samfunnet brukte ein heilt andre ord lokalt: naut, krøtter, (stor)fe og anna.

Ordet kveg har aldri vore brukt i nynorskbiblar før. Jamvel i bokmålsbiblane er bruken av kveg halden på eit minimum. Ordet kjem ikkje frå norske bygdemål, men frå dansk skriftmål.

I dei tidlegare danskspråklege biblane vi brukte her i landet, krydde det naturlegvis av kvæg. (I den nyaste danske bibelomsetjinga er det 124 døme på kvæg, som seg hør og bør.) I 1930 tok bibelspråket steget frå dansk(norsk) til norsk riksmål/bokmål, og det vart berre ståande att to tilfelle av kveg, resten vart stort sett omsett til storfe (nynorsk naut, seinare storfe).

I 1978-omsetjingane finst det ikkje spor av kveg på nynorsk eller bokmål. I desse omsetjingane vart det lagt stor vekt på naturleg norsk målføring.

Svar

Vi kan nok ikke lage ord, men vi står ikke helt hålkefast i språkveien for det. Dette har vi nemlig en del ord for fra før.

Det er saktens mulig å klare seg med ord som glatt og is og glattis, men her vil vi fokusere på substantivet hålke og adjektivet hål (se Norsk Ordbok).

Kort om kjønnet først: Substantivet hålke kan være både hankjønn (hålken) og hunkjønn (hålka), både på bokmål og nynorsk. I mange av de dialektene der hålke er hankjønn, heter det gjerne tradisjonelt hålkje.

Ikke hol og holke!

Merk: Hål har ingenting med hol ‘hull’ å gjøre, selv om hol/hull uttales /hål/ de fleste steder der hol/hull ikke heter /høl/.

På gammalnorsk het hål háll, mens hol het hol. Ord som hadde á i gammalnorsk, skriver vi i dag med å. Du drar sikkert kjensel på ordene vátr, tá og bál. (Ord som hadde o i gammalnorsk uttales også ofte med å, men skrivemåten varierer: sove av sofa, men dråpe av dropi.)

Uansett: Hålke kommer av hål og skal derfor skrives med å. *Holke er feil. (Holken er bare bestemt form av en holk, som kan bety blant annet ‘utrangert farkost’ (rustholk) eller ‘hylse om håndtak’.)

Hål og hålt

Adjektivet hål ‘glatt, sleip’ brukes tradisjonelt over hele landet om både føre og annet. Intetkjønnsformen hålt (med lang å) uttales på østnorsk på samme måte som hårt.

I Norsk Ordbok finner vi ordtak som disse:

På hål is er alle like sterke.
Dei lyg meir enn ein hest kan dra på ein hål is.

Hål is kalles også hålis (jf. glattis). Vi kan snakke om hål vei, hålt berg og håle bakker, men også sko og ski kan være håle (jf. bakhåle/atthåle ski). En hål person (en håling) kan være alt fra flink og sprek til sleip, alt etter dialekt.

På veien kan det ifølge Norsk Ordbok være både glanande, glasande, gnidrande og klinkande hålt.

Synlig hålke

Det finnes en lang rekke ord for ymse former for synlig hålke. Nedenfor finner du noen av dem.

Glarhålke er særlig utbredt i nord. Det er det glarhålt. Lenger sør kan det samme hete glerhålke og glashålke.

Spegelhålke er en variasjon over samme blanke tema. Han gjorde ei skeivferd på spegelhålka, står det i ordboka.

Glitrehål is og glitterhålke viser også til isens utseende.

Skugghålke er like glatt, men ikke like lys. Slik is (som gjerne oppstår etter mildvær) kan også rett og slett hete skugg.

Vi har også blåhålke, oppskrevet fra flere landsdeler.

Men hva med lumsk glattis som man ikke ser før det er for seint?

Usynlig hålke – se opp (eller ned)!

Det finnes flere ord for hålke som er skjult under løs snø:

Svikhålke er notert fra Sørlandet, Vestlandet og Telemark. Der er det svikhålt.

Blindhålke er notert fra både sørvestnorsk og nordnorsk. Der er det blindhålt.

Det midtnorske underhålke kan virke tammere, men i de dialektene som har disse ordene, uttales under i sammensetning /(p)uinn-/ eller /(p)oinn-/. Ingen kan vel nekte for at puinnhålt føre er et fyndig uttrykk. Ikke mindre fyndig er rauvballføre og rauvholføre, som er brukt om hålkeføre en del steder i Midt-Norge. Det samme kan sies om det telemarkske fuballføre!

Når det blir fotfeste igjen

I denne språkbloggen kan du lese om hva det kan hete når isen ikke lenger er glatt: snøen har brent fast i isen, han (været) har skodd hålka, og det er hålkefeste. Se også boka Kjøss meg på måndag (Helge Stangnes). Merk: Den som står hålkefast (ikke kommer videre på grunn av hålke), har neppe hålkefeste.

Utvidelse av ordforrådet

Påstanden om at inuittene har ekstra mange snøord, er omstridt. Det kan også diskuteres om norsk egentlig har så mange hålkeord som denne artikkelen gir inntrykk av. Hvis vi ikke bruker ordene, kan vi ikke uten videre si at vi har har dem i ordforrådet. Her er en liste over snøord i norsk. Hvor mange kan en gjennomsnittsnordmann?

Uansett er det bare å bruke de hålkeordene som finnes, uansett hvor i landet du eller ordene kommer fra. Du kan også lage nye sammensetninger selv og prøve dem ut på omgivelsene. La deg gjerne inspirere av gamle lokale ord som hallhålke ‘glattis i bakke’ (der det haller) eller av nyord som hålkefast.

Svar

Det heter fartshump.

Humper går oppover, mens dumper går nedover. Fartsdempere er normalt forhøyninger.

Fartshump står i Tanums store rettskrivningsordbok og ikke minst i skiltforskriften, slik:

Både demper og engelsk bump (som minner mer om dump enn om hump) kan ha fremmet fartsdump. (På engelsk skilles det mellom kortere bumps og lengre humps.)

Svar

Det er ikke allmenn enighet om forholdet mellom disse ordene, og det er vanskelig å komme med noen entydig konklusjon. Vi tar ordbøkene nærmere i øyesyn nedenfor. Slik står det i Bokmålsordboka:

parafere (fra fr.) medunderskrive et dokument som alt er underskrevet, bekrefte

kontrasignere medunderskrive

Og i Den Danske Ordbog:

parafere
1 medunderskrive et dokument som ansvarlig for at det er udfærdiget i overensstemmelse med den trufne afgørelse
1 a underskrive en traktat eller lignende forud for den endelige, parlamentariske stadfæstelse

kontrasignere
underskrive noget der i forvejen er underskrevet af en overordnet eller en anden ansvarlig person; medunderskrive

Det står ikke noe om initialer her, se mer om det til slutt nedenfor.

Lenger tilbake

Hvis vi går historisk til verks, gjennom Ordbog over det danske Sprog, finner vi:

parafere […] med hensyn til et (af udstederen underskrevet) dokument: (med)underskrive (ved anbringelse af underskrift under (til højre for) udstederens underskrift, under en skillende (skraa)streg) til embedsmæssig bekræftelse af udfærdigelsens formelle tilbørlighed (saaledes at en minister paa denne maade medunderskriver en af kongen underskreven lov, en departementschef en af ministeren underskreven ministeriel bekendtgørelse, en fuldmægtig en af kontorchefen underskreven skrivelse osv.). […]

kontra-signere […] forsyne (en skrivelse) med kontrasignatur; medunderskrive. […] Han hilser militærisk … kontrasignerer … vort af Guvernøren udstedte Pas […] billedl.: give sin tilslutning. Jeg har saa udførligt gengivet (hans) Vidnesbyrd … fordi jeg af personlig Erfaring kan kontrasignere det.

Kontra-signatur […] en persons underskrift under noget, der allerede er underskrevet af en foresat (fx. om en ministers underskrift under kongelige udfærdigelser); med- ell. modunderskrift.

Med-underskrift […] (jf. Kontrasignatur; især emb.)

Nivåforskjell?

Det er ikke lett å se hva forskjellen består i ovenfor, men på høyeste konstitusjonelle plan, i Grunnloven, er det i alle fall kontrasignatur det er tale om. I hverdagsbyråkratisk sammenheng er gjerne parafering ordet. På engelsk brukes visst countersign uten forskjell. Vi har understreket medunderskrive i utdragene, siden det er en fellesnevner for mye av det andre; men merk at medunderskrive også dekker andre fenomener (jf. engelsk co-sign). Medunderskrive er lett forståelig og kan nok med fordel brukes oftere. Ellers er det tryggest å bruke parafere og kontrasignere i tråd med tradisjonen i den institusjonen man er i, og ikke eksperimentere med ordene.

Initialer?

Så spørs det om parafere i tillegg bør brukes i betydningen forsyne (hver side) med initialer. En dansk fremmedordbok antyder det, og det samme finner vi i Teknisk engelsk-norsk ordbok, der parafere enkeltsider = to initial. Vi finner også en lignende betydning av parafere i forbindelse med traktatsignering (der det også har vært brukt om foreløpig signering). Mange jurister bruker det om å underskrive med initialer. (En interessant kommentar til det står i norsk Wikipedia.) Denne betydningen står imidlertid ikke i 4. utgave av Jusleksikon; der finner vi bare betydningen ‘medunderskrive’. Uansett kan det ofte være like greit å skrive sette initialer på eller signere med initialer.

Svar

Det må hete grønt, grått og blått hydrogen.

Betegnelsene for oksygen, nitrogen og hydrogen er intetkjønnsord (oksygenet, nitrogenet og hydrogenet), så tilhørende fargeadjektiver må bøyes i intetkjønn.

Grønn, grå og blå er i denne sammenhengen trolig påvirkning fra engelsk, som ikke har intetkjønnsmerket -t.

Selve emnet kan du lese mer om hos Europower.

Noen skriver til oss og minner om at hydrogen er en fargeløs gass, og at det er produksjonen som er grønn. Det er ikke så relevant. I hydrogenbetegnelsene ovenfor er fargeadjektivene brukt metaforisk, i prinsippet som i grønt næringsliv. Næringsliv har heller ingen farge, strengt tatt. Når vi først godtar fargemetaforene, må vi la adjektivene rette seg grammatisk etter substantivene de står til.

Svar

Det rette er å skrive E. coli slik du har gjort (men kursivering eller anna markering trengst vanlegvis ikkje).

Dette er eigentleg eit latinsk artsnamn, Escherichia coli, som er forkorta. «Escherichia» er etter den tyske legen Theodor Escherich. Punktum høyrer med i slike forkortingar. Fyrste del av artsnamnet er eigentleg slektsnamnet, og slektsnamn skal ha stor forbokstav.

I samansetningar er det rett å nytte bindestrek mellom namnet på bakterien og resten av ordet: E. coli-saka, E. coli-smitte osb.

Når vi skriv meir generelt om kolibakteriar, skal kolibakterie skrivast i eitt og med k. Koli kjem av gresk kolon ‘tjukktarm’.

Svar

Liknende spørsmål har vi fått mange ganger etter tusenårsskiftet, for ordet lokasjon har forbløffende raskt spredt seg på bekostning av andre ord som sted, område, beliggenhet og avdeling, filial osv. Kort sagt bør lokasjon brukes mindre og de andre ordene mer.

Vi kan se nærmere på dette ordknippet.

Lokalisere (lokalisering, lokalisasjon)

Verbet lokalisere har vi hatt lenge i norsk, og det har nå disse betydningene (Bokmålsordboka):

1 stedfeste; peke ut stedet for, finne // lokalisere et sagn / lokalisere en ubåt
2 avgrense til et visst område // lokalisere brannen til uthuset / lokalisere en sykdom
3 plassere // nye bedrifter bør lokaliseres til industrifeltet
4 gi et stedstypisk preg

Til dette verbet hører verbalsubstantivet lokalisering ‘det å lokalisere’ og det mye mindre brukte synonymet lokalisasjon.

Ordene lokalisere og lokalisering er nødvendige i norsk, ikke minst i lokaliseringsdebatter (strid om hvor noe skal ligge), selv om det ofte kan være bedre å skrive for eksempel å legge (noe) til (et sted).

Lokalisasjon kan bety både 1) ‘lokalisering (av), plassering (av)’ , 2) ‘stedet der noe er lokalisert’ (f.eks. en sykdom i kroppen) og 3) ‘lokasjon’ (se nedenfor). I den første og siste av disse betydningene er ordet nokså overflødig; det kan gjerne reserveres for medisinsk bruk. Mange er av den oppfatning at lokalisasjon er det tradisjonelle og fullstendige ordet for det som stadig oftere kalles lokasjon, og at lokalisasjon derfor er bedre, men lokalisasjon (generelt om geografisk sted) har ikke så godt grunnlag i norsk. «Nye lokalisasjoner for» er altså ikke mer tradisjonelt enn «nye lokasjoner for». «Nye lokaliteter for» er eldre, men betyr ikke riktig det samme.

Lokalitet

Dette ordet har også minst to hundre års fartstid i norsk skriftkultur, i samsvar med det som står i Den danske Ordbog. En lokalitet er et sted med hensyn til bruken eller beskaffenheten, og slik sett kan ordet være nyttig og nødvendig, for eksempel innenfor økologi og stedsnavngransking.

Men det er ikke fritt for at ordet også brukes som et finere synonym for sted, og det er mer betenkelig enn nødvendig.

Slik er lokalitet definert i Bokmålsordboka:

1 avgrenset geografisk område; (forholdene på et) sted // vakre lokaliteter
2 boligområde med rom, bygninger o.l.; lokale // se på lokalitetene // hensiktsmessige lokaliteter

Legg også merke til slutten på (2), der lokalitet er synonymt med lokale.

Lokasjon

Ifølge Tanums store rettskrivningsordbok er lokasjon ‘(lager)sted’, men det er opplagt mye mer. I en fremmedordbok finner vi:

1 plassering, sted der noe befinner seg
2 (tidl.) reservat for innfødte afrikanere nær byer i Den sørafrikanske republikk (f.eks. Umlazi nær Durban)

I Teknisk engelsk-norsk ordbok står det følgende:

location subst.
1 lokalitet, beliggenhet
2 sted
3 byggeplass
4 søking, peiling
6 lagercelle, lokasjon, lagringssted, posisjon [data] [aut]

I Stor engelsk-norsk ordbok er disse betydningene oppført:

location subst.
1 lokalisering, stedfesting
2 anbringelse, plassering
3 sted, beliggenhet, plass // a suitable location for a factory en passende beliggenhet for en fabrikk
4 (radio) søking, peiling, posisjonsbestemmelse
5 (geologi) forekomst, funnplass
6 (amer.) bosted, oppholdssted
7 (jus) utleie
8 (film) innspillingssted, location (utenfor studio), naturlige omgivelser // the film was shot on location filmen ble spilt inn i naturlige omgivelser

(Merk at vi i betydning 8 bruker den engelske formen location i norsk.)

Og i Det Norske Akademis ordbok står ordet med definisjonen ‘sted (hvor noe finner sted eller er plassert)’.

Det går fram av utklippene ovenfor at lokasjon i de fleste sammenhenger kan erstattes med andre ord på lokal- eller med mer grunnleggende norske ord. Likevel har ordet vunnet fram som samlebegrep, særlig for noe avdelingslignende som ligger for seg. Det konkurrerer med mer kjente ord som avdeling, avdelingskontor, kontor, kontorsted og virksomhet. Det har særlig fått feste i helsevesenet etter de siste årenes omorganiseringer, kanskje fordi behandlingssted, klinikk og sykehus blir for spesifikt, sted blir for geografisk og lokaliteter kan oppfattes som lokaler.

Her er resultatet av et søk i avisbaser (Nasjonalbiblioteket) som avslører at ordet lokasjon etter et blaff i 1960-åra (det ble registrert i dansk i 1961) for alvor fikk vind i seglene litt før år 2000. Mangedoblingen vitner om en farsott og kanskje en varig trend i navnsettingen.

 

Råd: Bruk om mulig noe annet

Mange reagerer på stiv og fremmedgjørende bruk av lokasjon og liknende ord. Språkrådet rår til å bruke andre ord enn lokasjon der det er praktisk mulig, enten det er sted, område, beliggenhet eller avdeling. Lokalitet kan også være en løsning, men dette og andre lokal-ord bør generelt bare brukes der alternativene er dårligere.

I sammensetninger er ofte aktivitet eller formål angitt i førsteleddet, slik at sted er mer enn informativt nok som andreledd. Lokalitet og lokasjon blir da helt overflødig som presisering av at noe finner sted et visst sted. Et eksempel kan være kurssted (course location). *Kurslokasjon tilfører ingen informasjonsverdi.

Merk at det i noen fag kan ha utviklet seg nyanser mellom synonymene, slik at det ene ordet kan vise til noe mer spesifikt enn det andre. Et eksempel er borested, borelokasjon, borelokalitet og borestedslokalitet i denne forskriften. Borestad (eng: drill site) og borestadslokalitet (drill site location) er to ulike oppslag i Termportalen og kanskje to ulike begrep. Men det er vanskelig for folk flest å se forskjellen. I oppdrettsnæringen finner vi både oppdrettssted, oppdrettslokalitet og oppdrettslokasjon, som kan være vanskelige å holde fra hverandre.

Det å utnytte synonym fra latin og andre språk for å skape nyanser, kan være nyttig. Men hvis forholdet mellom det hjemlige ordet og fremmedordet er uklart, minker nytteverdien. Og verre blir det om man bruker ulike fremmedord helt eller delvis om det samme, slik mange gjør med lokalitet og lokasjon. Lokasjon sprer seg nok i stor grad som ren påvirkning fra engelsk.

Til slutt: Selv om man bruker lokalitet eller lokasjon i en viss sammenheng, kan man noen ganger skrive det om for å gjøre teksten mer tilgjengelig. For eksempel kan «NN har en oppdrettslokalitet i fjorden» bety «NN driver oppdrett i fjorden» eller «har så og så mange oppdrettsanlegg i fjorden».

Svar

Dette er moderne forvaltningssjargong (fra 1980-åra) som sikkert har kommet for å bli, men det er ikke i samsvar med norsk ordbrukstradisjon å si ivareta et barn. Uttrykket er nok en snarvei for ivareta barnets interesser (behov) (før: vareta barnets tarv).

Som eksemplene dine viser, er ivareta et svært formelt verb. Et par eksempler til:

- En advokat ivaretar mine interesser i selskapet.
- Banken ivaretar kundenes interesser.

I en hverdagslig sammenheng, med mennesker (i stedet for interesser) i sentrum, virker ivareta meget stivt.

Vi har en rekke mer «jordnære» gamle ord og uttrykk for det å ta seg av barn. For det første har vi nettopp å ta seg av, videre har vi blant annet å ta hånd om, stelle og passe. Vi kan også sørge for barnet og for at barnet har bra. Ikke minst kan vi ta (godt) vare på et barn, for eksempel når foreldrene overlater det til oss. Et gjennomgående uttrykk på området er omsorg for barn. (Nynorsk også: å syte for eit barn og omsut for barn/born.)

Svar

Både pote og labb er rett, men vi held ein knapp på ikornlabbar/ekornlabbar, særleg dersom manuset er på nynorsk.

Rett nok er ikornet nokså hendt, til liks med musa. Men ordet hand bør nok reserverast mest mogleg for menneske og aper. Ikornet er ein gnagar, og alle kjenner til ein gnagar som har labb, nemleg haren.

I den dansk-norsk-språklege Lærebog i zoologi for middelskolen (1900) står det at «poter er fødder med klør», og at gnagarar har slike. I denne boka manglar alle dyr norske labbar, men landsmålsutgåva har labbar same stad i teksten. Ikornet har her framlabbar/framføter der originalen (Lærebog …) har forpoter. Verdens dyreliv (1972) har òg «ekornlabber».

Går vi til skjønnlitteraturen, finn vi «ekornlabbene» hos den største av autoritetane på skogens dyr, Mikkjel Fønhus.

Somme meiner at pote høver best om labbane på små dyr, men dette har ikkje noko grunnlag i særnorsk tradisjon. Det kjem helst av at pote tradisjonelt er meir eit byord enn labb er, slik at pote har vore mest brukt om labbane på mindre kjæledyr. I dansk er lab dessutan reservert for labbane på større dyr, og dette mønsteret har prega norsk skrifttradisjon, særleg bokmål. Nokon harelabb fer dei altså ikkje med i Danmark, derimot nyttar dei harefod (men det faste uttrykket er lite brukt i Danmark no). I norsk har det forresten like gjerne heitt harefot, og i dei fleste dialektar i aust og vest er det tradisjonelt -a- i samansetning: haralabb og harafot.

I nyare tid ser det ut til at pote er i ferd med å bli innsnevra til trøputene (ballane) under labbane. Dette kan vera ei nyttig særtyding, men ho er ikkje etablert i ordbøkene.