Hopp til hovedinnhold

Vi har nye nettsider, og nokre av dei er framleis under arbeid. Ser du feil eller manglar? Ta kontakt med nettredaktøren.

Norsk språknemnd

Norsk språknemnd ble opprettet ved stortingsvedtak 14. desember 1951 og kom i arbeid i 1952.


Språknemnda var et rådgivende organ underlagt Kirke- og undervisningsdepartementet og var hjemlet i vedtekter: Vedtekter for Norsk språknemnd.

Formål og oppgaver

Norsk språknemnd skulle på grunnlag av vitenskapelig gransking gi myndighetene og allmennheten råd og rettledning i språkspørsmål og fremme tilnærming mellom de to skriftmålene på norsk folkemåls grunn. Nemnda hadde som særlige oppgaver å gi rettledning i rettskrivningsspørsmål, fremme enhet i terminologi – i hvert mål for seg og i begge mål under ett –, føre tilsyn med språket i lærebøkene for hele skoleverket, stå til tjeneste for myndighetene, offentlige institusjoner, pressen og allmennheten med utredninger, språkkurs og annet opplysningsarbeid og samarbeide med institusjoner av lignende slag i de andre nordiske landene.

Institusjonen Norsk språknemnd

Norsk språknemnd var en rådsforsamling som hadde 30 medlemmer oppnevnt av Kongen for tre år etter innstilling fra Kirke- og undervisningsdepartementet og etter forslag fra de institusjonene som var representert i nemnda. De som hadde medlemmer i Språknemnda, var Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Universitetet i Trondheim, Det Norske Samlaget, norske forfattere, Norsk Presseforbund, Norsk rikskringkasting og lærerorganisasjonene for lærerskole, realskole og gymnas, folkehøgskole, framhaldsskole og folkeskole. Departementet utpekte også medlemmer direkte.

Formannen og nestformannen representerte vekselvis bokmål og nynorsk. Det var et arbeidsutvalg med to medlemmer for bokmål og to for nynorsk. Den første formannen i Språknemnda var Didrik Arup Seip, som representerte bokmål, og den første nestformannen var Alf Hellevik. Seip var professor i nordisk språkvitenskap, Hellevik var ordbokredaktør.

Det ble opprettet et sekretariat til å ta seg av det daglige arbeidet. Sekretariatet bestod av to tilsatte, en sekretær for bokmål og en for nynorsk. Einar Lundeby var den første sekretæren for bokmål og Ingvald Torvik for nynorsk. Begge var lektorer. Etter noen år ble det ansatt kontorhjelp, og sporadisk ble det brukt ekstrahjelp.

De første månedene arbeidet sekretærene i et studierom på Universitetsbiblioteket på Drammensveien i Oslo, men fra november 1952 fikk de midlertidig plass i et kontor hos Cappelen forlag i Parkveien 41 B. 1. oktober 1953 fikk Språknemnda fast kontorplass i to rom i Handelsbygningen, Drammensveien 20 A. Senere flyttet Språknemnda til St. Olavs gate 35.

Hvorfor språknemnd?

Den historiske bakgrunnen for at Stortinget ville ha en språknemnd, var de sterke reaksjonene rettskrivningsreformen av 1938 hadde vakt, og debattklimaet som vokste fram i kjølvannet av dem.

Reformen i 1938 var en vidtgående reform, slagordet var «ett norsk språk på norsk folkemåls grunn». Reaksjonene kom først både fra nynorskhold og bokmåls-/riksmåls­hold, men etter hvert mest fra riksmålstilhengerne.

Innenfor nynorsk fortsatte den interne striden fra trettiårene mellom en i-målsvarietet og en a-målsvarietet. «I-mål» er en nynorsk skriftnormal med i-endelse i bestemt form entall av sterke hunkjønnsord og bestemt form flertall av intetkjønnsord, for eksempel bygdihusi, til forskjell fra «a-mål» med a-endelse, for eksempel bygdahusa.

A-målet ekspanderte og kom til å dominere utenfor det såkalte kjerneområdet på Vestlandet og i fjellbygdene. De som brukte a-mål, var relativt lojale overfor 1938-rettskrivningen, også på andre områder. Kritikken mot den nye rettskrivningen stilnet etter hvert noe fra nynorsksiden, selv om mange målfolk likevel ikke ville slutte opp om samnorskpolitikken og ønsket mer plass for i-målet.

For bokmål var et viktig trekk ved reformen at hunkjønnskategorien ble fast etablert med -som bestemt artikkel, dels valgfritt, dels obligatorisk, og intetkjønn flertall og preteritum av svake verb som tradisjonelt hadde -et, ble behandlet på samme måte. I Oslo skolestyre ble det i 1939 vedtatt å innføre lærebøker med de såkalte radikale formene i folkeskolen. Og mange bokmålsskoler utover landet fulgte etter.

Blant riksmålstilhengerne økte misnøyen etter hvert som følgene av endringene begynte å vise seg. Harmen vokste mest innenfor Riksmålsforbundet. Reformen vakte sterk motstand før krigen i den konservative pressen og blant mange forfattere med Arnulf Øverland og Sigurd Hoel i spissen.

I de første etterkrigsårene satte reaksjonen mot reformen inn for alvor, bl.a. med organisert motstand mot det radikale språket i skolebøkene. Misnøyen blant motstanderne av språklig tilnærming bredte seg raskt i årene fra 1949 og utover og gav seg utslag i artikler, skrifter og folkemøter.

Ideen språknemnd

Departementet prøvde å finne en utvei til å dempe motstanden og landet på ideen om en språknemnd, dvs. et organ som skulle ha ansvar for normeringen av språket og dessuten drive generell språkrøkt. I Sverige hadde de hatt en slik nemnd siden 1944, og Nämnden för svensk språkvård ble på mange måter et forbilde for Norsk språknemnd. Både på bokmåls- og nynorsksiden hadde det blitt ytret ønske om en språknemnd eller et språkakademi, men mange hadde nok tenkt seg noe annet enn den nemnda som ble opprettet.

I en radiotale 17. februar 1949 sa kirkestatsråd Lars Moen:

Eg meiner det er mykje som talar for å få i stand ei fast språknemnd eller eit akademi om de vil, der nokon av dei best kvalifiserte får arbeide med språkproblema på ein annan måte enn kamporganisasjonane kan gjere det. […] Ein vil nå freiste å få kunnige folk i båe målformer til å arbeide ut framlegg om mandat og vedtekter for eit slikt organ, som på grunnlag av systematisk arbeid og organisert vitskapleg gransking av språktilhøva i dag, skal kunne gje råd både til styresmakter og andre i desse viktige spørsmåla. Føresetnaden må vera at eit slikt organ skal hjelpe til å peike ut den beste vegen fram til det målet alle vetuge menneske vel nå er samde om: nemleg språkleg samling når tida til det er inne.

Det er interessant å merke seg at sammensmelting av bokmål og nynorsk til ett språk ble sett på som så selvsagt. Mange var nok for samnorsk på den tida, men det gjaldt slett ikke alle.

Tilnærming på norsk folkemåls grunn

Samnorsktanken stod sterkt hos stortingsflertallet og gav seg utslag i formålsparagrafen for Norsk språknemnd, der det stod at nemnda skulle gi råd og rettledning i språkspørsmål «og i dette arbeidet fremja tilnærming mellom dei to skriftmåla på norsk folkemåls grunn».

De språklig konservative, særlig på riksmålshold, fant pålegget om tilnærming utålelig og motarbeidet Språknemnda fra første stund. Opprettelsen av Norsk språknemnd førte slik til at konflikten mellom tilhengerne og motstanderne av språklig tilnærming hardnet. Det som fra departementets side var tenkt som et tiltak for å dempe språkstriden, fikk stikk motsatt virkning, og 1950-årene er omtalt som tiåret med den heftigste språkstriden i historien.

Læreboknormalen 1959

Det konstituerende møtet i Språknemnda ble holdt 4. april 1952 på Universitetsbiblioteket i Oslo, og allerede i et brev fra Kirke- og undervisningsdepartementet datert 30. april 1952 fikk Norsk språknemnd pålegg om å utarbeide en læreboknormal. Brevet lød i sin helhet slik:

«Under henvisning til ekspedisjon 24. april 1952 skal man hermed anmode Norsk språknemnd om å utarbeide en læreboknormal snarest råd er.»

Dette korte brevet ble et svært viktig dokument i Norsk språknemnds historie, det kom til å bestemme det vesentligste arbeidsområdet for nemnda de første årene den var i virksomhet. Tanken om en læreboknormal var ikke helt ny, den ble for første gang uttrykkelig nevnt i 1938 i en kongelig resolusjon om rettskrivningsendringen.

Oppdraget gikk ut på å skape fastere regler for hvilke av de valgfrie formene som skulle brukes i lærebøkene for skolen. Bakgrunnen for oppdraget var den store valgfriheten i rettskrivningen av 1938 og de mulige konsekvensene av den. I St.meld. nr. 50 (1958) Om ny læreboknormal er det formulert slik: «De mange dobbeltformer ga grunnlag for krav om å få godkjent såkalte parallellutgaver av lærebøkene, en «radikal» og en «moderat» utgave innenfor samme skriftspråk. Etter departementets syn ville dette være en lite heldig utvikling.»

Arbeidet med læreboknormalen ble et omfattende arbeid for sekretærene, formennene, arbeidsutvalget og nemndmedlemmene ellers, som alle var involvert på ulike nivå. Endringene gikk ut på å redusere antall dobbeltformer i begge målformene og lage en strammere ramme for språket i lærebøkene. Men Språknemnda var bundet av 1938-rettskrivningen og tilnærmingsparagrafen i vedtektene, så læreboknormalen kom ikke til å representere noe brudd med den gjeldende rettskrivningen.

Se ellers Rettskrivingsvedtak på Språkrådets nettsider.

Motstand mot læreboknormalen

Språknemnda kom i en utsatt stilling ved at den fikk oppdraget om å utarbeide en læreboknormal med en gang den hadde begynt arbeidet sitt. Den hadde ikke hatt tid til å utvikle faste interne rutiner for samarbeidet mellom representantene for de to målformene, og utad hadde den ikke etablert seg i folks bevissthet som den mest språkkyndige institusjonen i landet.

Arbeidet med læreboknormalen aktualiserte kritikken mot det punktet i vedtektene som vakte mest strid da Språknemnda ble opprettet, nemlig den såkalte tilnærmingsparagrafen. Hele den perioden arbeidet varte, fikk Språknemnda kritikk fra motstanderne av tilnærming mellom målformene. De hevdet at Språknemnda ville tvinge fram samnorsk for enhver pris, og prøvde også å så tvil om Språknemndas kompetanse.

Nye organisasjoner oppstod, bl.a. Foreldreaksjonen mot samnorsk. Den organiserte en «retteaksjon» som gikk ut på at foreldre endret de radikale formene i elevenes skolebøker til tradisjonelle. Bokbål ble tent i flere byer, der en brente skolebøker med 1938-rettskrivningen.

Da Framlegg til læreboknormal 1957 ble publisert i januar 1958, var kritikken sterk, særlig fra den konservative pressen. Læreboknormalen ble vedtatt i oktober 1958 av Stortinget med 114 mot 31 stemmer, med de endringene departementet i samråd med Norsk språknemnd fant å måtte gjøre. I 1959 ble læreboknormalen satt i verk.

Innholdet i læreboknormalen

Rettskrivningen av 1938 hadde innført et system med såkalte hovedformer og sideformer både for bokmål og nynorsk. Sideformene stod i skarpe klammer (hakeparentes) i ordlistene og kunne brukes av elevene i skriftlige arbeid i skolen, men ikke i lærebøkene. Læreboknormalen videreførte dette systemet.

I bokmål ble antallet jamstilte former i læreboknormalen noe innskrenket, slik at det ble flere sideformer. I nynorsk ble mange tilnærmingsformer som før hadde vært sideformer, gjort til jamstilte hovedformer.

Ordtilfanget

Ordtilfanget var et viktig arbeidsområde for Språknemnda, og særlig etter at læreboknormalen var ferdig, la nemnda ned mye arbeid på dette feltet. Ordbruk og ordvalg ble drøftet på flere møter. Et sentralt tema var hvilken stilling en skulle ta i norskopplæringa til eldre og nyere ordforråd, først og fremst i nynorsk. Språknemnda drøftet også den sterke påvirkningen fra engelsk-amerikansk, som den så som et problem for begge målformene.

To foredrag av Alf Hellevik ble utgitt som nr. 2 i Språknemndas skriftserie under tittelen Lånord-problemet. Foredragene het «Prinsipielle synspunkt på ordtilfanget og ordvalet i norskopplæringa» og «Den engelsk-amerikanske påverknaden på norsk».

På årsmøtet i 1971 tok Alf Hellevik i et foredrag et tilbakeblikk på arbeidet i Språknemnda. Da uttrykte han seg slik: «Særleg når det gjeld flaumen av lån frå engelsk-amerikansk, er det tydeleg at ei nøktern og avbalansert språkrøkt vil bli møtt med positiv reaksjon frå eit fleirtal av språkbrukarane uavhengig av kva syn dei har på andre målspørsmål.»

Nyord

Straks samarbeidet mellom de nordiske språknemndene kom i gang midt i femtiårene, begynte et systematisk og samordnet arbeid med å registrere og vurdere tilveksten i ordforrådet, de såkalte nyordene. De viktigste resultatene av registreringen ble publisert i skriftet Nordiske språkspørsmål, et fellesnordisk årsskrift som kom ut i perioden 1956–1968. Fra og med det første bindet ble det publisert lister over nyord i norsk, svensk og dansk.

Hensikten med nyordsundersøkelsen var å drive språkrøkt. De nye ordene gav kunnskap om nye ordlagingsmåter, og meningen var at registreringen av ord skulle følges opp av vurdering og rådgivning, der språknemndene skulle stå i nær kontakt. Men på grunn av for liten kapasitet i sekretariatene ble det mest registrering og mindre rådgivning enn nemndene hadde ønsket. Vurdering av enkeltord og tendenser er det mest av i de kommenterende artiklene i innledningen til listene.

Terminologi og fagspråk

Norsk språknemnd så det slik at også innenfor fagterminologien var det behov for organisert språkrøkt som kunne bremse på en altfor ukritisk og unødvendig innlåning av fremmed språkstoff. Den framhevet også verdien av ensartede og veldefinerte termer i et fag og fordelen ved mest mulig felles termbruk for bokmål og nynorsk.

Allerede det første året Språknemnda var i arbeid, ble det diskutert om det skulle settes ned terminologikomiteer for de vanligste skolefagene. Etter hvert fikk Språknemnda i gang flere slike komiteer der den samarbeidet med faglige instanser som var med og registrerte termer og fikk resultatet til vurdering. Det ble opprettet et nært samarbeid mellom Språknemnda, Rådet for teknisk terminologi, Norges Standardiseringsforbund og andre instanser som arbeidet med terminologiske spørsmål.

Mye av Språknemndas arbeid med terminologi og fagspråk var ledd i samarbeidet med de andre nordiske språknemndene. Noen prosjekt ble fullført av Språknemnda, andre av Norsk språkråd.

Lærebokgransking

Det språklige tilsynet med lærebøker var en viktig og tidkrevende arbeidsoppgave for Norsk språknemnd. Også Norsk språkråd ble pålagt denne oppgaven. Siden regelverket var mye det samme hele perioden, og rutinene var nokså like, er det en samlet framstilling av dette arbeidsfeltet i kapittelet om Norsk språkråd.

Rådgivning og informasjon

Helt fra Språknemnda begynte arbeidet sitt, var det mange som henvendte seg til sekretariatet eller arbeidsutvalget med språklige spørsmål både skriftlig og muntlig. Spørsmålene kom fra departement, offentlige og private institusjoner og enkeltpersoner og kunne gjelde rettskrivning, syntaks, tegnsetting, uttale, ordlaging, betydning, etymologi osv. Mange spørsmål gjaldt oversettelse av ord og uttrykk fra bokmål til nynorsk. Det var først og fremst sekretærene i Språknemnda som svarte, skriftlig og i telefon. En del spørsmål med svar ble trykt i årsmeldingene for Språknemnda.

Noen av spørsmålene er farget av tida de ble stilt i, mens andre er av samme type som Språkrådet får i dag. I 1962 kom for eksempel disse spørsmålene: Heter det dato eller datumdifferanse eller differens? Mange sier kontakte, men skal det ikke hete kontaktere på samme måten som telefonere og telegrafere? Hvordan uttales pronomenet de/De på nynorsk? Er det korrekt å bruke uttrykksmåten blir å reise i skrift? Blir ikke ordet målsetting misbrukt? Det som skal oppfylles eller realiseres, er målet. De to ordene er vel ikke synonyme? Hvilken forskjell er det på senter og sentrum?

Offentlig språkbruk

Sekretariatet i Språknemnda fikk ofte offentlige tekster til gjennomsyn i manuskriptform. Det kunne være lovtekster, rundskriv, oppslag, brosjyrer, skjema og lignende, og dessuten eksamensoppgaver. Det ble brukt mye tid på å kontrollere og rette språket i tekster for offentlige institusjoner. Sekretariatet fikk også tekster til oversettelse, mest fra bokmål til nynorsk.

I 1954 henvendte Statens rasjonaliseringsdirektorat seg til Språknemnda for å få hjelp til å sette i gang «kurs i enkel og grei målføring (språkformulering) for statstjenestemenn». Einar Lundeby, sekretær for bokmål i Språknemnda, la opp kurs og ledet mange av dem. Det var stor interesse for kursene, og mer enn 400 deltakere meldte seg det året, så Rasjonaliseringsdirektoratet måtte skaffe flere kursholdere.

Kursene fortsatte, og Einar Lundeby laget brosjyren Søkelyset mot språkformen, en veiledning for alle som ønsket å uttrykke seg enkelt og klart. Brosjyren ble utgitt av Rasjonaliseringsdirektorat i 1958. Andre utgave kom i 1976. Forordet lyder slik:

Vennligst, ta ikke livet av dette forsøket på å bedre språkbruken i staten før De har sett nærmere på innholdet! Vi er ikke her interessert i om De skriver syk eller sjuk, tilskott eller tilskudd. Vi kommer heller ikke nevneverdig inn på grammatiske problemer. Det er måten å bygge opp språket på vi vil orientere om. […]

Vår hensikt er i første rekke å bidra til at det språket som offentlige tjenestemenn bruker i alle slags kunngjøringer og korrespondanse, skal bli klarere i formen og lettere å forstå.

Publikasjoner

Arbeidsutvalget i Språknemnda diskuterte allerede i 1952, da Språknemnda var nyopprettet, om den skulle gi ut et tidsskrift og en skriftserie for å informere om virksomheten. Konklusjonen ble at det ikke var kapasitet til å gi ut et tidsskrift, men at en isteden ville informere gjennom årsmeldingene, som ble trykt i bladet Norsk skole og som særtrykk. (Norsk skole var et opplysnings- og kunngjøringsblad som Kirke- og undervisningsdepartementet gav ut.) I årsmeldingene ble det blant annet publisert språkspørsmål med svar, referat fra årsmøtene, lister over lærebøker som nemnda hadde hatt til gjennomsyn, og informasjon om det nordiske språksamarbeidet.

Skriftserien ble realisert, og det ble gitt ut skrifter med forskjellige tema. Språknemnda var dessuten med og gav ut skriftseriene Nordiske språkspørsmål i 1956–1968, som ble avløst av Språk i Norden (begge seriene var årsskrift for språknemndene i Norden).

Nordiske språkspørsmål ble det publisert lister med termer fra ulike fagfelt: fjernsynsterminologi, flyterminologi, posttermer, navn på stater og teletermer. Alle listene var resultat av nordiske samarbeidsprosjekt.

I heftet med turisttermer får vi for eksempel vite at skiheis/skitrekk heter skilift på svensk og skidlift på dansk, skistøvel heter på dansk skistøvle, på svensk pjäxa, på islandsk skíðaskór og på færøysk feittleðurstivli. Blant posttermene finner vi at postkasse heter brevkasse på dansk og brevlåda på svensk.


Vedlegg:

Fant du det du lette etter?