Valgte kategorier:
Hvordan skal etternavnet til maleren Edvard Munch uttales? Kan man uttale det med o-lyd, slik man uttaler navnet til historikeren P.A. Munch?
Ja, men man risikerer kritikk uansett hva man velger.
Her er et godt blogginnlegg om saken av filologen Hilde Bøe, som har arbeidet med Munchs tekster.
Det er ikke et ukjent fenomen at nordmenn pynter på uttalen av etternavnet. Det er for eksempel ganske vanlig at etternavn som kommer av gårdsnavn, både skrives og uttales annerledes enn gårdsnavnet. Det er også vanlig at ett og samme slektsnavn uttales ulikt i forskjellige greiner av slekta.
Generelt anbefaler vi å prøve å uttale navn slik hver enkelt navnebærer ønsker at det skal uttales. Men det er umulig å holde greie på alle private preferanser på tvers av tradisjonelle eller gjengse uttalemønster. Man må av og til ta noen sjanser.
Noen bærere av Munch-navnet insisterer på u-uttale og hevder at Edvard Munch uttalte navnet slik selv, mens andre slektninger av maleren hevder det stikk motsatte. Vi finner påstander om u-uttale i såpass autoritative sekundærkilder som Norsk uttaleordbok (1969), men uten henvisning til en publisert og tilgjengelig primærkilde.
Når kildene ikke kan gi et entydig svar, får man nesten velge selv om man skal bøye seg for u-kravet eller uttale u-en slik vi ellers for det meste uttaler u foran nk i norsk, altså som o.
Finn-Erik Vinje har levert et sterkt forsvar for o-uttale.
Hvordan uttaler man ordet aero, som brukes i mange sammensetninger?
Forleddet (prefikset) aero- uttales tradisjonelt oftest /a-ero/.
Eksempel: /aeorodynamikk/, /aerosolboks/. Trykkplasseringen (se understrekingen) varierer fra sammensetning til sammensetning.
I aerobic, som vi har fra engelsk, uttales sjelden a-en. Det heter gjerne /eråbbik/.
Aeroklubb uttales på mange måter: /aeroklubb/, /æroklubb/, /eroklubb/.
I nyhetene har jeg nå flere ganger hørt Hormuzstredet omtalt som stredet med tonem 1, som i bønder. Men det heter jo et strede, ikke et stred! Hva har skjedd med bokmålet?
Det som har skjedd, er rett og slett et tradisjonsbrudd. Det har alltid hett et strede på bokmål.
Den bestemte formen stredet har derfor tonem 2, som bønner (ikke som bønder).
Det er ikke vanlig å bruke strede som selvstendig ord (fellesnavn), og særlig ikke i ubestemt form entall. Det vanlige norske ordet for strede til sjøs er sund, jf. nynorsk Hormuzsundet (som også er en mulig variant på bokmål). Og smale gater i byer omtales sjelden som streder med mindre de heter noe med -stredet.
Mange har altså bare møtt ordet i bestemt form i sammensatte navn: Hormuzstredet, Gibraltarstredet, Beringstredet; Pilestredet, Damstredet.
Disse språkbrukerne har ikke noe grunnlag for å vite om det heter et stred eller et strede. Når et ord er siste ledd i en sammensetning, er forskjellen mellom tonem 1 (bønder) og tonem 2 (bønner) opphevet. (Ikke alle dialekter har tonemskille, men det er neppe noen viktig årsak til endringen.)
Vi finner bare svært spredte forekomster av et stred i litteraturen før år 2000. Både før og etter tusenårsskiftet er denne formen vanligst i tekster oversatt fra engelsk (jf. engelsk strait).
Hvordan uttales konklavet?
Det uttales med trykk på andre stavelse og tonem 2 i -klavet.
Det heter et konklave i ubestemt form, ikke *et konklav. Konklavet uttales akkurat som konklave.
Huskeregel: Leddet -klave(t) har samme tonelag som pave (ikke som for eksempel havet).
Første del av ordet kan uttales på flere måter: med å eller med o og med n med eller ng-lyd.
Ordet har ikke valgfritt kjønn i rettskrivningen. Det heter bare konklavet, ikke *konklaven.
Du finner flere opplysninger om ordet i ordbøkene.
Hvordan uttales ferd og sammensetninger med dette ordet?
Det finnes flere måter å uttale ordet ferd på. Uttale med d er historisk sett basert på uttale av dansk skrift, mens uttale uten d (med eller uten tjukk l) er nedarvet uttale i norske dialekter.
Skriftuttalen er /færd/, mens nedarvet norsk uttale er /fæ:r/ eller /fè:r/ eller (i østnorske dialekter:) /fæ:L/ med tjukk l. Kolonet står for lang vokal.
Hunkjønnsvarianten ei ferd – ferda uttales uten d, altså /fær:a/ eller /fæ:La/. Felleskjønnsvarianten en ferd – ferden uttales /færdn/.
En del særnorske ord på ferd- har alltid hatt stum d også i bokmålsuttale, jamfør dette klippet fra Bjarne Berulfsens uttaleordbok:

Ferdefolk og ferdeskrin heter nå ferdafolk og ferdaskrin /fæ:ra-/ på bokmål, i tråd med dialektene ordene er tatt opp fra.
Korleis skal namnet til forfattaren Henning Mankell uttalast, med trykket på fyrste eller andre staving?
Hvordan uttales koronavirus og covid?
Korona bør uttales bokstavrett, med vanlig norsk o-lyd («trang» o), som i krone. Det er rimelig å uttale o-en i covid på samme vis. Altså: kóróna og kóvid, med trykk på de understrekede o-ene.
Noe av poenget med å skrive koronavirus med k er at vi har ordet korona ‘krone, krans’ fra før i norsk, blant annet i «solens korona».
Det ordet har alltid blitt uttalt med to «trange» o-er, en kort og en lang, se utklipp fra Bjarne Berulfsens Norsk uttaleordbok fra 1969 nedenfor.
Det gir ikke god mening å uttale korona annerledes i virussammenheng, for viruset har fått navnet på grunn av piggene som minner om den nevnte «solkronen».
La oss si at ordet sjokolade for lengst var kommet inn i norsk, men uten å bli allment kjent, og så kom inn igjen i mediene med skrivemåten chokolade og den engelskinspirerte uttalen /sjåkålade/. Da ville vi hatt en slags parallell til korona-historien.
Kårån(n)a-uttalen kan gjerne reserveres for ølmerket Corona og annet med den skrivemåten.

Jeg har deltatt i diskusjoner om hvorvidt en veg skal skrives veg eller vei. Hva er riktigst? Må vi ellers skrive veg hvis vi skriver om Statens vegvesen i en tekst?
På bokmål kan det hete både veg og vei. Men uavhengig av valget må dere skrive Statens vegvesen, for det er et navn som er fastsatt i den formen. Dere må også holde dere til den vedtatte skrivemåten av det enkelte veinavnet.
Bortsett fra i navn kan vi altså velge fritt mellom veg/vei. Det er med andre ord tillatt å blande veg i navn med vei ellers.
Statens vegvesen (kortform: Vegvesenet) er en felles navneform for bokmål og nynorsk. Skulle institusjonen ha hett Statens veivesen på bokmål, måtte den ha hett Statens vegvesen på nynorsk. Det ville vært mindre praktisk. Et parallelt eksempel fra statlig sektor er ordet høgskole. Heter det Høgskolen i …, trengs ikke særskilte navneformer for bokmål og nynorsk.
På grensa mellom egennavn og fellesnavn står lovtitler. Det heter f.eks. lov om vegtrafikk, med den offisielle korttittelen vegtrafikkloven. Det er mest praktisk å behandle dette som egennavn, det vil si å la dem stå uendret.
Samferdselsmyndighetene og utdanningsmyndighetene har gjerne brukt veg og høgskole ellers også. I vegtrafikkloven blir formen veg brukt konsekvent. Også dette bunner i et gammelt ønske om å bruke former som er mest mulig landsgyldige og felles for bokmål og nynorsk. Det ser ut til at dette ønsket ikke er like sterkt i etatene lenger, og Språkrådet blir ofte spurt om fellesformene bør forlates. Det enkleste svaret er at det er mulig, men ikke nødvendig.
Etter stedsnavnloven er det kommunene som gjør vedtak om navn på gater og veger. Før et vedtak gjøres, skal Språkrådet gi en navnefaglig tilråding om navneforslaget og skrivemåten av navnet. Når vi omtaler navn på bestemte gater og veger, må vi være oppmerksomme på at kommunene oftest har bestemt seg for én navneform, enten -gata eller -gaten, -vegen eller -veien.
For eksempel skal det hete Trondheimsveien om vegen i Oslo med det navnet. I Elverum kommune finnes det en veg som heter Trondheimsvegen. Slike vedtatte navneformer må en holde seg til uansett hvilken form en selv bruker, og uavhengig om en skriver bokmål eller nynorsk.
Det finnes et språkhistorisk grunnlag for å se det som i overskriften: Skrivemåten vei dekker bare uttalen /vei/, mens veg på bokmål dekker både /veg/ med hard g og den vokaliserte varianten /vei/. /Dei/ og /mei/ skrives jo deg og meg. Men når vei nå engang fins i rettskrivningen (i motsetning til jei og mei), kan det selvsagt være vanskelig å se det slik.
Dette gjelder bokmål, der det er valgfrihet. På nynorsk heter det bare veg. (Alle vegnavn i nynorskområder har skrivemåten -veg.)
Mange dialekter har fått -ei- på et annet sted i bøyningen: Bestemt form entall vegen har i uttalen for lenge siden blitt til vegjen og senere veien. Grunnen er at en såkalt fremre vokal etter g-en (en e eller i) har myknet opp g-en historisk, på denne måten: -ege- > -egje- > -eie-. Uttaleformene /ve:jen/ og /veien/ må regnes som gyldige måter å uttale vegen med -g- på, også i nynorsk.
I mange nynorskområder har veg endelsene -er og -ene i flertall, selv om det er et hankjønnsord. Da kan vi få uttaleformer som /veier/ og /veiene/. Men dette er helt utenfor nynorskrettskrivningen; der heter det vegar og vegane etter hovedregelen for hankjønnsord, og foran a må g leses som g etter vanlige regler for uttale av skrift. (Dialektuttale er en sak for seg. I dialektene finner man alle kombinasjoner.)
Mange uttaler art deco på engelsk eller amerikansk vis (art dekkou) med trykk på dekk, men det er vel riktigere med ardekå? Art nouveau uttales jo arnovå?
Ja, den norske uttalen av henholdsvis art deco og art nouveau er
ar-dekå
ar-novå
Understreking er brukt for å markere hovedtrykk.
Med IPA-skrift får vi:
[ˌɑːdeˈko]
[ˌɑːnuˈvo]
Opprinnelsen er fransk, så det er ingen grunn til å gå veien om engelsk.
Korleis skal ordet suksess uttalast?
Generelt tilrår Språkrådet skriftnær uttale av framandord (importord), til dømes /jass/ og /kompromiss/. Den fransknære uttalen /syksé/ er likevel så vanleg at han må reknast som brukande ved sida av den meir tysk- og engelsknære uttalen /suksess/.
Nynorskordboka har med både /suksess/ og /syksé/ som uttalevariantar. Slik er det òg i Norsk Riksmålsordbok og NAOB. Går vi til uttaleordbøkene av Berulfsen (1969) og Vanvik (1985), finn vi same mønsteret. Vi må heilt attende til Alnæs’ uttaleordbok frå 1925 for å finne noko anna, nemleg /syksé/ og /syksess/, med den siste varianten i parentes. (I 1910-utgåva står han ikkje i parentes.)
I dansk har ein òg hatt begge slags uttale av succes, men det er varianten /sygsé/ som er nemnd i Den Danske Ordbog. Svenskane skriv beint fram succé.
Finst det faste reglar for når bokstaven k skal uttalast som i kald, og når han skal uttalast som i kylling?
K uttalar vi med kj-lyd framfor i, y, ei og øy, elles med vanleg k-lyd. Nokre lånord har unntak frå regelen.
G lyder dei same reglane som k, men blir til j.
Framfor i, y, ei og øy uttalar vi altså k som /kj/ og g som /j/:
kime, kylling, keisam, køyre
gilde, gyllen, geipe, gøyme
Framfor dei same lydane uttalar vi bokstavkombinasjonen sk som /sj/:
skinn, skyte, skeiv, skøyte
Framfor andre vokalar uttalar vi k og g hardt, altså k som /k/ og g som /g/.
Merk at vi nesten aldri skriv j mellom k/g og vokalane/diftongane ovanfor. Jamfør regla: «I-en og y-en var ute i byen. Der møtte dei ein j, han fekk ikkje vere med.» Det er litt tilfeldig at e og ø i si tid ikkje vart omfatta av denne regelen (medan ei og øy vart det). Språkhistorisk har i, e, ei, y, ø, øy mykje sams; sjå nedanfor.
For mange hundre år sidan hadde vi ein periode då k og g automatisk vart til kj- og (g)j- føre alle dei såkalla fremre vokalane i, e, æ, y og ø (medrekna diftongane ei og øy). Ord med hard k og g føre desse vokalane må altså vera komne inn i nyare tid, eventuelt har dei hatt ein annan rotvokal tidlegare.
Det er altså særleg blant lånorda vi finn unntak frå skrivereglane.
Verbet å gøy (slik hundar gjer) er gammalt i norsk og har regelrett j-lyd, medan substantivet gøy ‘moro’ er lånt inn frå engelsk og har g-lyd. Unntaka følgjer ikkje noko greitt system. Såleis har vi kj-lyd i keramikk, men k-lyd i kiwi. Lånordet keiser har k-uttale i bokmål, medan nynorsk keisar helst skal uttalast /kjeisar/. Kynisk heiter i dag /kjynisk/, men hadde helst hard uttale før. Det er blitt betre integrert i norsk.
Korleis uttalar ein orda medan og sidan på nynorsk?
Den tradisjonelle leseuttalen er /mean/ og /sian/.
Dei fleste d-ar mellom vokalar og til slutt i ord etter vokal er stumme. Dette gjeld vel å merke gamle norske ord, ikkje importord.
I gammalnorsk hadde desse orda stungen d (uttalt som th i engelsk the). Det er mange hundre år sidan dei stungne d-ane fall bort i norsk. Dei overlevde berre – og då i form av vanleg d – på delar av Nord-Vestlandet. (Vi ser her bort frå bokmål og spreidde ord i ymse dialektar.)
Når folk som ikkje er sunnmøringar eller nordfjordingar, les ord som med, medan, sidan, sida, tida og nedanfor med hard d på nynorsk, må det reknast som skriftuttale, og det har ikkje vore tilrådd.
I mange dialektar har n-en òg falle bort (slik at det heiter /mea/ og /sia/), men ein plar ta med n-en når ein les nynorsk høgt. Det finst elles mange fleire meir særmerkte dialektformer, som til dømes /sea/, /sio/ og /mende/.
Medan har synonyma mens (som i bokmål) og dessutan kortvarianten med /me/, som var meir utbreidd enn medan på Ivar Aasen si tid.
Hugs at det heiter ved sida av, uttalt ve sia a(v) utan n til slutt! Dette uttrykket har ingenting med adverbet sidan å gjera. Sida /sia/ er her bunden form av ei side /ei sie/.
Hva er riktigst å bruke i bokmål, ferje eller ferge? Jeg arbeider i kommunikasjonsbransjen med Stavanger og Sør-Vestlandet som virkeområde.
Det er valgfritt. Den dansk-norske formen færge ble i 1917 avløst av ferje, som var enerådende til 1981, da ferge seilte inn igjen som likestilt form.
I gammelnorsk het det ferja. Ferge har vi fra dansk. Det er aldri tatt inn i nynorsk, der det bare heter ferje.
På Sør-Vestlandet er det tradisjonelle ei ferja – den ferjå eller ferjo. Men man bestemmer selv om man vil ta geografiske hensyn innenfor rettskrivningen.
Kjønnet på ferge/ferje er også blitt valgfritt i bokmål. Historisk og stilistisk har det lenge vært en viss sammenheng mellom
ferje og hunkjønnsform (altså ferja pluss dialektformer som ferjo og ferjå)
og på den andre siden
ferge og felleskjønn (altså fergen)
Men før i tida var ferjen vanlig i skrift, akkurat som ferga er blitt det i den seinere tid.
G fra skriftbildet
En rekke g-er i norsk (selge, velge, sverge, verge, ferge) skriver seg fra en dansk skikk med å skrive g for j- eller w-uttale, jamfør f.eks. dansk at hærge ‘å herje’. I den norske uttalen av dansk skrift fikk disse lydene hard g, altså «bokstavuttale». Først på 1900-tallet spredte bokstavuttalen seg for alvor i norske dialekter.
J i det meste av landet
Leter man etter den opprinnelige uttalen i dialekten, som kanskje var bevart til midten av århundret, vil man de fleste steder finne ferje, til og med i hovedstaden. Kristiania-mannen Kristian Kølle, som engasjerte seg i rettskrivningsspørsmålet på slutten av 1700-tallet, mente det burde hete færje i stedet for færge på grunnlag av det vanlige talemålet (enda talemålet var temmelig danskpreget i de kretsene han ferdedes mest i). Bokmålets bestefar, Knud Knudsen, brukte også formen færje i sine skrifter.
Former med skriftuttale brer seg. Derfor er det grunn til å tro at flere unge sier ferge. At ferge sprer seg på Vestlandet, kan dessuten komme av at ordet oppfattes som del av en større gruppe ord og former som mister j-uttalen. Her finner vi alt fra å sørgje og ei verje til den dialektale j-uttalen i bergje' og torgje' (bestemt form av eit torg og eit berg med hard g). Når j-uttalen generelt taper terreng, kan også ferje rammes, og j-en endres til en uhistorisk g som stammer fra skriftbildet.
Det er altså litt av ei språkhistorisk smørje vi står oppi – men merk at smørje neppe blir til *en smørge, for dette alternativet finnes hverken i bokmål eller dansk.
G-variantene var altså utenfor rettskrivningen mellom 1917 og 1981. Likevel var ferge og fergen de mest brukte formene i bokmålstekster hos mange aviser og forlag etter krigen og fram mot 1980. Disse formene har holdt seg godt i forlagsverdenen, men ellers har det relativt sett gått litt nedover med dem etter at de ble tillatt igjen. I avisene har ferje og ferja vært de mest brukte formene de siste tjue årene, også på bokmål, samtidig som den nye g-varianten ferga har halt innpå.
Hva er regelen for uttale av navn som begynner på Gei-, som Geilo og Geiranger?
Tradisjonelt uttales slike navn med j-lyd, akkurat som navn på Gy- og Gi-.
Vi kan kalle det hovedregelen. Men noen navn har med tida fått bokstavrett uttale (skriftuttale).
Alle uttaler fremdeles Geilo /jeilo/ i samsvar med tradisjonen og vanlige uttaleregler, men det har blitt så vanlig å uttale Geiranger med hard g- at NRK har endret uttalerådet sitt fra /jeiranger/ til /geiranger/. Den gamle lokale varianten hadde j-lyd: /jårånjen/. Den hadde trykk på første stavelse og tonem 2 i /jårang-/. (Trykk på -ang- skal også ha forekommet.)
Den tidligere anbefalte uttalen /jeiranger/ har den samme tonegangen som /jårången/, i likhet med de fleste anger-navn, som Orkanger og Flatanger. Skriftuttalevarianten /geiranger/ hører man ofte med tonem 1 i /geirang-/ og av og til med trykk på /-ang-/ (som i Hardanger og Stavanger), men heller ikke NRK anbefaler disse uttalevariantene.
Norsk talemål er ikke normert. Du velger selv om du skal gjøre som NRK-medarbeiderne og bruke den nyere skriftuttalen med hard g (som begynner å bli ganske gammel lokalt også), eller om du skal holde deg til den uttalen av Gei- som er mest i tråd med det norske språksystemet ellers, altså Gei- med j-lyd, som i Geilo. Det har også kulturhistorisk verdi at noen holder den gamle lokale uttalen med /jår-/ i hevd.
Nedenfor byr vi på mer lesestoff for spesielt interesserte.





Heiter det verkeleg spegelegg på nynorsk? Eg har ikkje vanskar med å seie spegel, men eg slit litt med spegelegg. Det same gjeld snigel.
Nei, det heiter speilegg på nynorsk. Ein må rekne dette som eit lån frå bokmål i skrift. Men spegel kan uttalast /speiel/, så i prinsippet kunne vi gjerne ha skrive spegelegg og sagt /speilegg/. Snigel kan uttalast /sniel/.
I gamle norske ord som spegel, snigel og tygel (gammalnorsk spegill, snigill og tygill) har vi ein fremre vokal (e eller i) etter g-en. Etter gammalnorsk tid vart dei fleste g-ar som stod føre slike vokalar, mjuka opp til j-lydar. I visse samanhengar kunne dei bli til i-ar eller falla heilt bort.
Det er heilt greitt, ja faktisk tilrådeleg, å uttale desse orda /speiel/, /sniel/ og /tyel/. Tykkjer du det er rart at det ikkje er fullt samsvar mellom skrift og tale, hjelper det å tenkje på bokmål, der orda speil og snegl blir skrivne ulikt og uttalt likt: [spæil] og [snæil].
I fleirtal heitte det speglar, sniglar og tyglar i gammalnorsk, slik det framleis gjer i nynorsk. Her er ingen fremre vokal, så g-en har halde seg. Det har han òg gjort i samansetningar med snigle-.
Samansetningar med spegel har ikkje forma spegle-, men spegel-. I uttalen skil ein knapt mellom /speiel-/ og /speil-/. Speilegg (laga etter tysk Spiegelei) er mykje yngre ord i norsk enn spegel.
Heter det bagett eller baguette, og hvordan skal det uttales?
Skrivemåten av det franske ordet baguette ble fornorsket i 1980. Korrekt norsk skrivemåte har siden da vært bagett, se rettskrivningsordbøkene.
Skrivemåten uten -u- er i samsvar med den franske uttalen. (Denne u-en i fransk er stum, den tjener bare til å vise at g-en skal uttales som en vanlig hard g.)
Ordet bagett bør altså uttales rett fram, med trykk på siste stavelse: baGETT.
(I mye østnorsk, inkludert trøndersk, ligger trykket på første stavelse også i importord som bagett, og det må regnes som riktig i de dialektene det gjelder.)
Hvordan skal ord som begynner på x, for eksempel xylofon, uttales?
De fleste ord og navn som begynner på x-, fra xylofon til xenofobi, uttales med s- for x-.
Merk at det bare gjelder i framlyd. Xerxes uttales altså /serkses/.
Kan de seia litt om skarre-r-en og korleis han spreier seg?
Før år 1900 fanst hals-r eller skarre-r nesten berre på det sørlege Sørlandet og i nokre tettstader på Sør-Vestlandet. Sidan spreidde han seg kraftig i desse landsdelane. R-en har så å seia hoppa frå tettstad til tettstad før han har spreidd seg utover bygdene.
Denne relativt nye r-en spreidde seg frå parisarfransk på 1600-talet og frå København frå kring 1780-åra. Hos oss kom han truleg fyrst til Bergen og Kristiansand.
Hals-r-en er lett å læra, og tidlegare vart han rekna som fornem. Det er nok grunnen til at han har spreidd seg så lett.
No er hals-r-en i bruk i store delar av Aust- og Vest-Agder, nesten heile Rogaland, store område kring Bergen og delar av Sogn og Fjordane sør for Florø. Han spreier seg oppover Setesdalen, i Hordaland og i Sogn og Fjordane. Mange stader er det no berre dei eldste som nyttar rulle-r.
Det er spådd at Agder-fylka, Rogaland og Hordaland vil bli reine skarrefylke, og at store delar av Sogn og Fjordane kjem til å skarra. I aust og nord har hals-r berre fått innpass hos einskildpersonar. I søraust ligg grensa fast ved Risør.
Utanfor Sør- og Vestlandet har hals-r-en vore nytta av eit lite mindretal på vestkanten i Oslo. Grunnen skal vera at ein tidlegare nytta barnepiker frå Sørlandet. Dette har vorte kalla Frogner-r, men det same ordet er nytta om ein særeigen mjuk og surrande (altså ikkje trillande) tungespiss-r på vestkanten (nærmast ein tilbaketrekt z).
I Kristiania (Oslo) rekna mange skarring som «fint». Ein av grunnane er at dansk, som har hals-r, tidlegare var teaterspråk i byen. Dessutan har bergensk finspråk (med hals-r) i periodar hatt høg status.
Born som lærer å snakka, får lettare til å uttala skarre-r enn enn rulle-r. Det gjer at skarre-r-en lett spreier seg.
Men i område med austnorsk «retrofleks» uttale av rn, rt, rs o.l. er borna truleg meir motstandsdyktige mot hals-r-en, for desse retroflekse lydane ligg framme på tunga. Somme meiner difor at skarre-r-en ikkje vil spreia seg stort lenger aust- og nordover.
Det er skrive ei heil bok om r-lyden: Arne Torp: R – ei urokråke i språket (Samlaget 2007).
Her er ein artikkel frå 2015 om spreiinga av skarre-r i Hordaland.
Heter det prosjektør, projektør, prosjektor eller projektor? Skal j-ene uttales rett fram eller med sj-lyd?
Dette var rettskrivningssituasjonen før:
projektor ‘lyskaster’ eller ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’
prosjektør ‘lyskaster’ eller ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’
I 2021 ble det innført to nye ting: et betydningsskille mellom prosjektør og projektor + en helt ny variant: prosjektor, basert på den engelsk-norske uttalen av projector. Flere tiårs markedsføring av slikt utstyr til kontor- og hjemmebruk hadde påvirket norsk talemål, og kravet om en ny skrivemåte hadde vokst.
Her er stoda i dag:
projektor ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’
prosjektor ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’
prosjektør ‘lyskaster’
Generelt er bokstavrett uttale av nyere importord anbefalt. Det tilsier at projektor og prosjektor bør uttales som de skrives. Det er ingen grunn til å uttale projektor med engelskinspirert sj-lyd når denne uttalevarianten har fått sin egen skrivemåte.
Grunnen til at vi lenge skrev projektor uten sj, er at ordet henger nær sammen med projisere og projeksjon, som både skrives og uttales med j-lyd. Opphavet er latin projicere ‘å kaste fram’ (av pro + jacere ‘å kaste). De beslektede ordene prosjekt og prosjektil har vi skrevet med -sj- siden 1938.
De som legger vekt på sammenhengen med projisere og projeksjon, kan godt fortsette med å skrive projektor.
Varianten prosjektør er en fornorsking av fransk projecteur. Før 1984 ble det skrevet projektør (men vanligvis uttalt med sj).
Det ble i 1984 gjort et vedtak om ikke å skille mellom betydningene av prosjektør og projektor. I Bokmålsordboka ble både projektor og prosjektør forklart med ‘lyskaster’ og ‘projeksjonsapparat’, det vil si et apparat til å vise fram tekst, lysbilder og videoer med (‘skriftprojektor’ og ‘videoprojektor’).
Likevel var det en forskjell: Prosjektør ble brukt mest i betydningen ‘lyskaster’, mens projektor (nå altså også prosjektor) ble brukt mest i de andre betydningene, altså om framvisningsapparater. Fra og med 2021 har prosjektør bare hatt betydningen ‘lyskaster’ i rettskrivningsordbøkene.
Her er resultatet av et søk i et utvalg kilder ved nb.no. Avissøk gir et litt annet bilde, det samme gjør søk i hele tekstmassen. Men dette er illustrerende nok.

Før 2000 er det oftere lyskaster-betydningen som ligger under p-ordene. Når projektor skyter i været, er det i stor grad med uttalen /prosjektor/.
På Dagsrevyen i dag ble det snakket om bording av skip. Den ene reporteren kalte det «bårding» med d, den andre kalte det «båring». Selv kaller jeg det boring med o. Hva er riktig?
Bord- i bording uttales akkurat som bord i å gå om bord, altså slik du uttaler det. D-en er stum.
Uttalen /bårding/ vekker mistanke om påvirkning fra engelsk boarding, mens /båring/ er vanlig uttale av boring (altså det å bruke redskapet bor) i nynorsk og mange dialekter.
Hvordan uttaler man ordet pneumatisk? Er det stum p, som det kan være i ordet psykolog?
Framlyden i ord på pn- uttales bokstavrett, altså /pn-/.
Flere ordbøker opplyser ellers at eu i dette ordet uttales /ev/, men man vil neppe bli misforstått om man uttaler det /eu/.
Korleis er uttalen av ordet genial? Er det /sjenial/ eller /genial/?
Geni blir uttalt /sjeni/, medan genial oftast har bokstavrett uttale med /ge-/.
Grunnen til skilnaden er at vi har fått ordet geni frå fransk, medan genial truleg har kome via tysk.
Rota til begge orda er latin genius ‘ånd’. I klassisk latin var uttalen /ge-/.
Hvordan uttales initiativ? Kan man si insjinativ?
Det finnes ikke offisielle uttalenormer for norsk, men du er i alle fall på helt trygg grunn om du sier /initsiativ/ eller /inisiativ/.
Det som står om uttale i ordbøkene, er ikke påbud, men orientering om vanlig og allment akseptert uttale.
I eldre uttaleordbøker står det at uttalen er /initsiativ/. Bokmålsordboka og Nynorskordboka oppgir i tillegg /inisiativ/. Det samme mønsteret, altså -tsi- eller -si-, finner vi ved det beslektede verbet å initiere og ved ordet initial.
Siden -tsi- er en uvanlig lydsekvens i norsk, har det utviklet seg ymse tilpasninger, som -si-, -sji- og -tsji-, altså for eksempel /inisjiativ/. Vi har inntrykk av at til og med /initsjativ/ og /inisjativ/ – uten i nummer tre – passerer ubemerket i dag. Vi har jo forenklet skrivemåten av liknende samband med -t(s)i- til -sj- fordi uttalen har gått i den retningen, jamfør for eksempel nationalteater > nasjonalteater. (Initiere og særlig initial uttales nok likevel oftere mer bokstavrett.)
Sløyfer du også den andre i-en i ordet i dagligtalen og sier /insjativ/, går det nok greit, men det kan bli lagt merke til hvis du leser opp en tekst og sluker stavelser på den måten. Og sier du /insjinativ/, har du sagt farvel til alt som med rimelighet kan utledes av skriftbildet. Da må du regne med negative reaksjoner.
Rett som det er, ser jeg at folk skriver venninde, og noen sier det forsyne meg også. Men de både sier og skriver lærerinne. Hvordan kan dette ha seg?
Flere steder heter det tradisjonelt både venninde og lærerinde, for disse ordene ble lånt inn fra dansk i sin tid, og da gjerne med norsk bokstavrett leseuttale av dansk. (Danskene uttaler ikke d-en selv.)
D-uttale er også vanlig i riksmålspreget norsk. Det er litt rart, for språkmannen Knud Knudsen mente allerede i 1886 at man i dannet dagligtale sa -inne. Vi finner d-uttalen av ordet i en del dialekter også. I mange vestnorske dialekter er selve d-uttalen mindre påfallende, siden -nd- der regelrett uttales med d (jf. f.eks. landet). (Men det kjønnsspesifikke ordet venninde har ikke vært veldig utbredt på bygdene før.)
Hvorfor venninde og lærerinde eventuelt har skilt lag når det gjelder uttale, tør vi ikke slå fast, men kanskje lærerinne med tiden er blitt mer påvirket av normene i det offentlige (før ordet ble byttet ut med det kjønnsnøytrale lærer). Riksmålet holdt forresten lenger på d i venninde enn i de andre -inde-ordene.
Korleis skal advent uttalast? Og heiter det advent- eller advents- i samansetningar?
Advent kjem av latin adventus Domini, altså ‘Herrens kome’. Det blir som kjent brukt om dei siste vekene føre jul, som er dei fyrste vekene av kyrkjeåret.
Ordet blir uttalt med trykk på fyrste stavinga og med tostavingstonelag (tonem 2). I dialekt har trestavingsforma advente (og adventa) òg vore utbreidd.
Samansetningar med advent får oftast -s- i skriftmålet. I Tanums store rettskrivningsordbok (bokmål) står samansetningane adventsfarge, adventskalender, adventslys, adventspreken, adventssøndag, adventstid. I Nynorskordboka står adventskalender, adventskrans, adventsstake, adventssundag, adventstid.
(På Svalbard har vi likevel Adventfjorden og Adventdalen, men desse namna har eit heilt anna opphav enn advent, sjå Store norske leksikon.)
Hjå Alf Prøysen finn vi «Adventvise», som viser at -s- tradisjonelt ikkje er einerådande i norsk.
Særleg i nynorsktradisjonen ser ein ofte samansetningar med advent utan s. Hovudgrunnen er nok at advent er eit hokjønnsord, og at -s opphavleg ikkje er ei genitivsending for hokjønn.
Eit anna spørsmål (som Språkrådet har fått fleire gonger) er om ordet adventstid eigentleg trengst. Oftast gjer det nok ikkje det. Advent åleine står for ‘adventstid’, jamfør uttrykka i advent(en) (bokmål) og i adventa (nynorsk). Men det er ikkje gale å leggja til -tid.