Språkspørsmål og svar

Svar

Du har stavet det helt riktig.

For det første har navn på lover og regelverk stort sett liten forbokstav på norsk. Det heter for eksempel jernbanepakken.

Hvis vi setter sammen uttrykket ren energi med pakke uten videre, får vi *ren energipakken. Men det er ikke en god skrivemåte. Det ser ut som om ren står til helheten energipakken og ikke bare til energi!

Derfor må vi sette inn en bindestrek, slik at vi lettere ser hva som hører sammen med hva. Den riktige skrivemåten er altså:

ren energi-pakken

Slik kan vi gjøre med de fleste uttrykk med adjektiv + substantiv + substantiv. Hvis vi vil være ekstra tydelige, kan vi også bruke to bindestreker.

Svar

Det kan hende at journalisten ikke vet hva en berserk er.

På Østlandet uttales -rs- som sj, og stort sett blir e til æ foran r. Uttalen blir da /bæsjærk/. En som ikke kjenner ordet, kan oppfatte det som alt fra «besjerk» til «bersærk» og «bærsærk» (bersærk = den danske skrivemåten, og svenskene skriver bärsärk).

Berserkr ble i gammelnorsk tid brukt om krigere som kunne øse seg opp i et transeaktig raseri og hogge ned alt rundt seg. I dag er å gå berserk synonymt med å gå amok.

Ordet består av to ledd. Det første leddet er ber. Det kan komme av adjektivet berr ‘bar’ (altså uten brynje o.l.), men mest sannsynlig er det av samme rot som bjørn (jf. krigere i bjørnefell). Det andre leddet er serkr, som betydde ‘skjorte’, altså noe litt annet enn serk i dag.

Ved siden av uttrykket å gå berserk har vi sammensetningen berserkgang eller berserksgang (også skrevet berserkergang).

Noen uttaler berserk med trykket på andre staving, andre med trykket på første. Hadde ordet vært nedarvet muntlig fra gammelnorsk, ville nok trykket ligget på den første stavingen: berserk. Det ville dessuten bare hett berserkgang, ikke berserkergang i rettskrivningen. Den sistnevnte formen henger sammen med de frarådde skrivemåtene «en berserker – flere berserkere», som hverken kan kalles opprinnelige eller moderne i norsk.

Bjarne Berulfsens Uttaleordbok fra 1969 oppgir dette:

Svar

Ja, men du bør skrive stoda og uttale det /ståa/.

D-en er stum, som i tida. O-en er åpen, som i å sove og en lov. Ordet kunne i prinsippet vært skrevet «stòda».

Du bestemmer selv om du skal følge rettskrivningen, men hvis du ikke skriver «tia» og «såve», er det ingen grunn til at du skal skrive «ståa» med å og uten d.

Ordet kommer av norrønt staða ‘situasjon, stilling, tilstand’. Det holder seg godt i islandsk (nominativ staða, bøyde former stöðu). Svensk har forresten også et enkelt hjemlig uttrykk for ‘situasjon’, men her er stillingen liggende: «Hur är läget?».

Noen skriver til oss og mener ordet bør finnes opp på nytt av infinitiven stå, men det er det hverken noen grunn til eller noe grunnlag for. Det stemmer like lite med norsk ordlagingsskikk som *gåa for gangen eller *fåa for fangsten/fengda.

Svar

Skriv helst stopp en hal i begge målformer.

Stopp en hal er opphavleg eit austnorsk sjømannsuttrykk som ifølgje fleire ordbøker er basert på det engelske stop and haul ‘stans med å hale’. Den vanlege tydinga i dag er ‘vent no litt’.

I engelsk kan and ‘og’ fungera underordnande i formuleringar som try and og stop and. Jamfør slike ubestemmelege doble imperativar i norsk uformelt talemål: «slutt og/å tull».

Det er godt mogleg at ordlaget snarare kjem av eldre nederlandsk stop en haal, og då kanskje i tydinga ‘stopp og (så) hal’, utan at det bør ha noko å seia for den norske skrivemåten.

Svar

Punktum ble med visse unntak obligatorisk igjen i februar 1999. Bakgrunnen var bl.a. påtrykk fra statsinstitusjoner som gjerne ville ha en ensarta praksis i offentlige dokumenter. Det var mye veksling og rot, og det var ingen utsikter til at den nye skikken med sløyfing av punktum skulle bli enerådende.

Fordelen med punktum er at man lettere ser hva som er en forkortelse. Det er f.eks. lettere å skjelne mellom bl.a. og bla enn mellom bl a og bla i løpende tekst.

Merk at mål-, vekt- og myntenheter skal skrives uten punktum: cm for centimeter, dl for desiliter, kr for krone osv. Den regelen er minst hundre år gammel.

I ordbøker og opplistende publikasjoner kan en fremdeles bruke forkortelser uten punktum for å spare plass.

Her finner du de vanligste forkortelsene.

Svar

Ja, men med liten forbokstav og punktum.

Denne forkortinga står ikkje i ordbøkene, men er vanleg i fagmiljøet.

Bruk likevel helst den etablerte skrivemåten gnr. 12, bnr. 121 når du skriv for folk flest, eller skriv det fullt ut.

Hugs i alle fall liten forbokstav og punktum etter nr.: gbnr. 12/121.

Svar

Alt sammen er riktig. Du kan altså velge mellom disse fire parene:

sykmeldt, sykmelding
sykemeldt, sykemelding

sjukmeldt, sjukmelding
sjukemeldt, sjukemelding

Se Bokmålsordboka.

Språkhistorisk kan det også forsvares å kombinere f.eks. sykmeldt, med sykemelding (ikke omvendt), men det kan virke uryddig.

I utgangspunktet het det sykmeldt/sjukmeldt, på linje med friskmeldt (ikke *friskemeldt).

Det som ligger under, er å bli meldt syk/sjuk.

E-en skyldes nok hovedsakelig påvirkning fra andre sammensetninger, som sykepleier og sykehus, der syke står for noe annet (jf. å pleie syke og hus for syke mennesker). Det er nok mulig å tolke sykemelding (men neppe sykmeldt) på samme måten. Derfor gjorde e-en seg gjeldende i syk(e)melding før den kom inn i syk(e)meldt.

Det har sikkert også spilt en rolle at det kan høres noe som minner om en e-lyd, også når man sier sykmeldt (eller friskmeldt).

Til slutt et søk i aviskilder (n-gram, nb.no):

Svar

Navnet på landsdelen skrives Nord-Norge, men det tilsvarende adjektivet skrives uten bindestrek, altså nordnorsk.

På samme måten er det med disse ordene:

Sør-Norge og sørnorsk
Midt-Norge og midtnorsk
Vest-Norge og vestnorsk
Øst-Norge og østnorsk

Svar

Ja, å skrive kopperepidemi kan sammenlignes med å skrive meslingerepidemi.

Sykdommen kopper har trolig navn etter sykdomsutslettets likhet med koppsatt hud (se koppsetting). Kopper er da flertall av kopp, som i sammensetning heter kopp- eller koppe-.

Kjente sammensetninger er adjektivet kopparret og substantivene koppesmitte og koppevaksine. (Koppervaksine vil vi ikke anbefale, se siste avsnitt nedenfor!)

Boler og pokker

I eldre norsk folkemål het sykdommen bole(sott), kveise(sott) eller (små)poke (jf. lavtysk pocke ‘blemme’ og engelsk smallpox). Kopper og pokker ble tidligere brukt om hverandre i både dansk og norsk, og det kan være en viss sammenheng mellom ordene. Men det taler uansett ikke for å skrive noe annet enn koppe- i sammensetning.

Kopper- er noe annet

Sammensetninger med kopper- betyr det samme som sammensetninger med kobber-, for kopper er en særnorsk betegnelse for metallet med symbolet Cu. De fleste har hørt om gullfeber, men kopperepidemi er ikke noe innarbeidet begrep!

Svar

Dere bør velge utenlands- i alle sammensetninger. Riktignok kan utenlandsavdelingen tolkes på to måter (i utlandet og for utlandet), men det finnes ikke noe etablert skille mellom utlands- og utenlands- i den retningen.

I ordbøkene finnes det mange sammensetninger med utenlands-, blant annet utenlandsopphold, utenlandskorrespondent, utenlandsferd og utenlandsreise. Det er bare å holde seg til det mønsteret.

På utenlandsområdet skiller norsk seg fra svensk og nyere dansk, som har for eksempel utlandsresa og udlandsrejse.

Vi legger til flere eksempler: utenlandsbetaling, utenlandsenhet, utenlandsforbindelser, utenlandsforhold, utenlandssaker, utenlandssamtale, utenlandstjeneste, utenlandstrafikk.

Svar

Det formelt mest riktige vil være å skrive Toeren fullt ut.

Skriver man noe annet, sier man på en måte at den vanlige toeren ikke kan uttales /toern/, og det er jo i strengeste laget.

Man kan likevel skrive Toer’n med apostrof. Dette er i prinsippet tillatt etter reglene når man vil markere en muntlig (uformell) tone. Apostrofen viser da at det er sløyfet en bokstav i bøyningsendelsen. Pass på at dere ikke kommer i skade for å bruke aksent (´) i stedet for apostrof (’).

Ordet toeren skrives normalt med liten forbokstav. Det som gjør Toeren til et egennavn her, er at det er en tittel.

Se regler for bruk av apostrof.

Svar

Nei. Det faste preposisjonsuttrykket om bord skal skrivast i to ord, nett som motstykket på land. Det heiter òg til sjøs, ikkje *tilsjøs. Det er ingen uttaleskilnad mellom om bord og *ombord.

Dette er ikkje samansette substantiv (verkelege samansetjingar) – som ombordstiging og pålandsvind er. Det er snakk om preposisjonsuttrykk som fungerer adverbielt, og som har trykk på det andre ordet.

Allereie i Aars og Hofgaards Norske retskrivnings-regler med alfabetiske ordlister frå 1907 er sjølve prinsippet formulert på s. 26 f.:

§ 34. Virkelige sammensætninger skrives i ett ord. [...]

§ 35. I mange tilfælde kan det være vanskelig at avgjøre om man har en sammensætning til et nyt ord, eller en forbindelse av to eller flere ord. Naar andet led føles som et selvstændig ord, bør det ogsaa skrives saa; i det hele bør man undgaa unødig sammenskrivning.

Særlig mærkes at en præposition med styrelse ikke maa betragtes som en sammensætning; der er ikke noget ord som heter ifred, tilhvile, tilgode o. l. [vår utheving]

Somme skriv til oss og hevdar at det å skriva om bord er ein særskrivingsfeil, men det er ei mistyding. Særskrivingsfeil er å dele verkelege samansetjingar.

To ord

I setningane

Ho likar seg om bord
Ho likar seg i bil

er om bord og i bil preposisjonsfrasar med to sjølvstendige ord: preposisjon + substantiv. Dei fungerer til saman som eit adverb.

Bord er eit kjent og sjølvstendig ord som mellom anna betyr ‘skipsside’. Her er dei tre mest relevante tydingane frå ei eldre utgåve av Nynorskordboka; sjå særleg tyding 5:

bord

Når bord har preposisjonen om føre, er det to ord som står for seg. Nokre parallellar:

om bord, på dekk, i bil
ikkje: *ombord, *pådekk, *ibil

Andre døme med bord er

mann over bord
gå frå borde (med ein gammal dativ-e som har overlevd i faste uttrykk)

Om bord i eitt ord er ei «uekte samansetning». Ekte samansetning har vi derimot m.a. i dei to tilfella som er omtalte nedanfor.

Samansette substantiv: i eitt

Når heilskapen er eit substantiv, er det annleis. Då skal det skrivast i eitt: eit skipsbord – skipsbordet. Det er vanskeleg å finna slike samansetningar med preposisjon og bord, men vi kan ta preposisjonen om og eit anna substantiv som døme: eit omslag – omslaget. Merk uttaleskilnaden (i tone) mellom om bord og omslag.

Lengre samansetningar med om bord er (i motsetnad til om bord sjølv) substantiv, t.d. ombordstiging.

Dersom substantivdelen er «uforståeleg»: i eitt

Preposisjon + noko som ikkje har sjølvstendig tyding i moderne norsk = samansetning. Døme:

sider i omsider (som er i slekt med sist),
trent i omtrent.

Derimot:

om lag i to ord, fordi lag er vel kjent og gjev meining åleine.

Skiljet mellom meiningsgjevande og uforståelege ledd er rett nok ikkje heilt skarpt, men både om og bord gjev nokolunde meining i samanhengen.

Kva med t.d. babord og styrbord? Alle ledda her gjev nok meining for dei innvigde, men her kjem fleire andre faktorar inn i biletet: Begge er både adverb og substantiv, og dei blir klårt uttalte som ord, med trykk på fyrste staving, nett som fribord og matbord.

Tvitydig? Eller nyanse?

Mange sender oss snedige motargument mot å skriva om bord i to ord, til dømes at «NN skreiv ei bok om bord» kan vera tvitydig. Men slike tvitydige formuleringar i skriftspråket kan vi leva med, jf. «NN skreiv ei bok om gangen» (nynorsk «gongen») eller «dei andre skreiv om kapp» – vi skriv ikkje «omgangen» eller «omkapp» for det. Vi skriv heller om.

Andre peiker på ein mogleg nyanse mellom å gå om bord og å vera *ombord. Det blir òg for finurleg. Begge delar må skrivast i to ord.

Hugs preposisjon etter

Det heiter om bord i eller på, og ikkje t.d. *om bord båten.

Svar

Skrivemåten likne ble tillatt på bokmål (den gang kalt riksmål) i 1917 og fullt ut sidestilt med ligne i 1938.

Bruken av likne i skatteetaten må sees i sammenheng med navnene på likningskontorene rundt omkring i landet. Det har vært et mål at statsorgan skal ha navn som passer på både bokmål og nynorsk, både av språkpolitiske og praktiske grunner. På nynorsk kan det bare hete likne med k, og når bokmål har valgfrihet, gir løsningen seg selv: likningskontor. At nynorskkommuner og kommuner som bruker begge målformer, til sammen har vært i flertall, styrker grunnlaget for denne løsningen.

Det har sikkert vært praktisk å bruke formene likne og likning i vanlig tekst når man først hadde k i navnet på kontorene.

Hva som står i ligningsloven, er ikke formelt avgjørende, men det kan godt hende at det er en påvirkningsfaktor i dag.

Likne kom inn i bokmål fordi uttalen med -k- var vanlig i norsk talemål rundt omkring i landet (trolig vanligere enn i dag), og dessuten viste den bedre sammenhengen med adjektivet lik (jf. dansk lig). Likne har gjort det bedre i bokmål enn rekne (som kom inn som sideform samtidig), men dårligere enn blekne (som ble tilrådd framfor blegne i 1917).

Svar

Hovudregelen er at namnet til ein avliden utanlandsk monark (regent) blir omsett til ein ekvivalent med heimleg norsk skrivemåte. Såleis heiter King Henry VIII kong Henrik VIII (eller 8.) på norsk, og dotter hans, Queen Elizabeth I, heiter dronning Elisabet I (eller 1.).

Regelen gjeld framleis, men ikkje for kongar og dronningar som var i live 1.1.2021. Dermed kjem dronning Elizabeth II (eller 2.) aldri til å heite noko anna på norsk, og sonen Charles kjem aldri til å bli Karl. Sjå òg artikkelen «Kong Charles og dronning Camilla».

Du finn fleire monarknamn på norsk i lista Historiske navn på nettsidene våre. Denne lista byggjer på ei liste frå 1963 som var laga med tanke på språket i skulebøkene, som den gongen skulle godkjennast av styresmaktene. Det var viktig at alle skuleelevar i landet fekk møte dei same namna, anten dei nytta det eine eller det andre læreverket. Lista heitte «Historiske navn i lærebøker» og innheldt berre eldre namn. (Sjå årsmeldinga til Norsk språknemnd for 1963. Tilgang krev innlogging.)

Tradisjonen med nasjonalisering av monarknamn har djupe røter. I gamle dagar brukte ein gjerne heimlege namn medan monarkane var i live òg, både i skrift og tale. Det gjer dei framleis på Island, der kong Charles er Karl 3. Bretakonungur. Kong Charles er altså namnebror til den tysk-romerske keisaren Karl den store (alias Carolus Magnus, Charlemagne og Karl der Große), som både islendingane og vi ein gong i tida kalla Karlamagnús.

Særleg etter den andre verdskrigen har det vore mykje vingling med namn frå nyare tid. Difor vart regelen endra i september 2022, men berre med omsyn til monarkar som enno levde (eller var ufødde) den 1. januar 2021.

For norske kongar og dronningar gjeld særskilde reglar som du kan lese om her.

For pavar gjeld hovudregelen.

Svar

Nei, i rettskrivningen heter det bare «Hvis jeg …» i betydningen «Dersom jeg …».

Eventuelt kan det skrives slik: «Viss jeg …».

«Visst jeg …» med -t brukes i en del dialekter. Det er ikke feil å si det, men læreren setter rød strek hvis du skriver det.

Noe helt annet

Det er likevel noe som heter visst i rettskrivningen, men det er et helt annet ord, som aldri skal skrives med hv-. Det er en form av adjektivet viss ‘sikker’. Eksempler på bruk av dette ordet er: «en viss anelse, av visse grunner, med visse mellomrom – det er sikkert og visst!».

Svar

Du kan trygt skrive det slik du har gjort det, selv om ta i denne betydningen (= av) ikke står i Bokmålsordboka eller Tanums store rettskrivningsordbok.

Preposisjonen ta er en dialektvariant av ut av (= av), men det ville vært svært upraktisk å sette inn apostrofer for bokstavene u og v for å markere at de er sløyfet («gå 'ta' banen»).

Skrivemåten «gåtta banen», som noen bruker, vil være uheldig fordi den tilslører den opprinnelige betydningen, altså ‘gå av banen’, uten at man får noe særlig igjen for det.

Ta (altså ut av) er egentlig ikke så mye rarere enn på, som kommer av opp + å (i eldre mål het på bare å).

Svar

På nynorsk kan ein velja fritt mellom forkortingane SN og FN, men det fulle namnet er Dei sameinte nasjonane.

Det er vanskeleg å gjera alle forkortingane i eit mindretalsspråk godt kjende i heile språksamfunnet. Ein har opna for bruk av FN på nynorsk mellom anna for at bokmålsbrukarar straks skal forstå tekstar der berre forkortinga er brukt.

I tekstar der ein har høve til å skriva Dei sameinte nasjonane (SN) tidleg i teksten, er det mindre grunn til å bruka varianten FN enn elles.

Kvar gong ein skriv FN, blir det sjølvsagt litt vanskelegare for folk å kjenna att SN i neste omgang.

Tilhøvet mellom nynorsk og bokmål i denne samanhengen kan jamførast med tilhøvet mellom norsk og engelsk, jamfør forkortingane WTO og WHO for Verdens handelsorganisasjon / Verdshandelsorganisasjonen og Verdens helseorganisasjon / Verdshelseorganisasjonen.

Svar

Ein kan nytte forkortinga kvm eller symbolet m².

Det er heilt i orden å forkorte kvadratmeter, og den rette forkortinga er kvm (utan punktum til slutt).

I tillegg kan ein sjølvsagt nytte symbolet m² (m tett følgd at eit total, som bør vere opphøgd dersom programvara tillet det).

På nynorsk kan det òg heite rutemeter, men det finst ikkje noka allment kjend forkorting for dette, så ein må bruke ei av forkortingane ovanfor.

Sjå òg denne lista over forkortingar og symbol i allmennspråket.

Svar

Det er valgfritt. Nedlegge er kort sagt stivere, men likevel ikke obligatorisk i formell stil.

Spørsmålet gjelder det som kalles fast («nedlegge») eller løs («legge ned») sammensetning av verb. Vi har en hel del verbpar i norsk med en fast og en løs variant. Vi kan peke på noen hovedmønster i forholdet mellom slike ord i bokmål.

Betydningsforskjell eller stilistisk forskjell

I en del tilfeller er det klar betydningsforskjell mellom verbene:

• avlegge – legge av
• framstille – stille fram
• oppdra – dra opp
• overdrive – drive over

Og så videre. Her har gjerne den faste sammensetningen overført betydning, mens den løse har konkret betydning.

Andre ganger er betydningen (bortimot) den samme, men det kan være nyanser eller stilistisk forskjell:

• tilbe – be til
• oppvarte – varte opp
• underskrive – skrive under

Av og til er én betydning felles, men ikke andre, for eksempel i paret

• framsette – sette fram

Begge disse kan brukes om det å presentere noe («framsette en teori» eller «sette fram en teori»), men bare sette fram benyttes om det konkrete («sette fram ost og smør»). Nedlegge og legge ned hører til denne gruppa. De betyr begge «slutte å drive», men man kan bare «legge ned» noe på bakken eller golvet (om det da ikke er et bytte). Der ordene overlapper i betydning, er forskjellen stilistisk, idet «nedlegge» er mer litterært.

Tendensen i norsk skriftmål har vært økende bruk av løs sammensetning, siden det er vanligst i talemål i hele landet. I noen tilfeller styrkes denne tendensen av at engelsk har et tilsvarende verb. Det kan tenkes at dette også gjelder ved «legge ned» («shut down»).

Noen vil ane en tilsvarende forskjell mellom partisippene nedlagt og lagt ned, men forskjellen her er historisk sett av et helt annet slag. Kort sagt går nedlagt fint sammen med å legge ned.

Nynorsk

Ofte, og særlig der en forskjell i bokmål bare er stilistisk, vil nynorsk bare ha (eller foretrekke) den løst sammensatte varianten, i dette tilfellet «leggje ned». Grunnen er at nynorsk historisk sett er bygd på norsk talemål. Men legg merke til at løst sammensatt verb gjerne går hånd i hånd med fast sammensatt partisipp:

å leggje ned – legg ned – la ned – har lagt ned
MEN: barnehagen er nedlagd (eller valgfritt: lagd ned)

Dette gjelder alle betydninger, således også silda er nedlagd.

Svar

Advent kjem av latin adventus Domini, altså ‘Herrens kome’. Det blir som kjent brukt om dei siste vekene føre jul, som er dei fyrste vekene av kyrkjeåret.

Uttale

Ordet blir uttalt med trykk på fyrste stavinga og med tostavingstonelag (tonem 2). I dialekt har trestavingsforma advente (og adventa) òg vore utbreidd.

Samansetningar

Samansetningar med advent får oftast -s- i skriftmålet. I Tanums store rettskrivningsordbok (bokmål) står samansetningane adventsfarge, adventskalender, adventslys, adventspreken, adventssøndag, adventstid. I Nynorskordboka står adventskalender, adventskrans, adventsstake, adventssundag, adventstid.

(På Svalbard har vi likevel Adventfjorden og Adventdalen, men desse namna har eit heilt anna opphav enn advent, sjå Store norske leksikon.)

Hjå Alf Prøysen finn vi «Adventvise», som viser at -s- tradisjonelt ikkje er einerådande i norsk.

Særleg i nynorsktradisjonen ser ein ofte samansetningar med advent utan s. Hovudgrunnen er nok at advent er eit hokjønnsord, og at -s opphavleg ikkje er ei genitivsending for hokjønn.

Samansetninga adventstid

Eit anna spørsmål (som Språkrådet har fått fleire gonger) er om ordet adventstid eigentleg trengst. Oftast gjer det nok ikkje det. Advent åleine står for ‘adventstid’, jamfør uttrykka i advent(en) (bokmål) og i adventa (nynorsk). Men det er ikkje gale å leggja til -tid.

Svar

Under oppslagsordet fair i Tanums store rettskrivningsordbok finner en fair play, skrevet på denne måten. Dette er den riktige skrivemåten på norsk (det spiller ingen rolle at det er lånt fra engelsk).

Regelen er at stor forbokstav brukes i egennavn (navn) og i ord som innleder en ny setning etter punktum. Fair play er i utgangspunktet ikke noe egennavn og skal derfor skrives med små forbokstaver. At man legger vekt på én side av fenomenet (f.eks. verdi, norm, virkemiddel) eller i det hele tatt tillegger begrepet stor verdi, har ingenting å si i denne sammenhengen.

Kampanjer kan ha et navn (egennavn). Hvis Fair play helt reelt er navnet på en kampanje, kan det være riktig med stor F, men bare i de tilfellene der man sikter helt spesifikt til kampanjen Fair play. Alltid ellers er fair play rett skrivemåte. Satt på spissen: «Med vår kampanje Fair play ønsker vi å fremme fair play.»

I sammensetninger må det brukes bindestrek, for eksempel: fair play-normer. (I framtida kan vi få fairplaynormer, hvis ordet blir veldig vanlig og uttales i ett med hovedtrykk på første stavelse.)

Svar

Vi anbefaler skrivemåten aioli, med vanlig i.

Ordet står ikke i Bokmålsordboka, men det står i Nynorskordboka og i Tanums store rettskrivningsordbok, begge steder med vanlig i. Også Finn-Erik Vinje angir i boka Skriveregler (Oslo 2005) skrivemåten aioli.

Skrivemåten aïoli er fra fransk, men fransk har ordet fra oksitansk (i Sør-Frankrike), der det skrives alhòli. Vi finner det også som katalansk allioli og spansk alioli. Oksitansk og katalansk alh/all betyr ‘hvitløk’, mens òli er ‘olje’.

I en del oppslagsverk benyttes skrivemåten aïoli. Tegnet med to prikker over i-en kalles trema og angir på fransk at a-en og i-en uttales rett fram hver for seg (som to stavelser). På fransk er dette tegnet mer nødvendig enn på norsk, fordi fransk uttale ville blitt /eoli/ dersom det ikke var med.

Etter norske regler skulle skrivemåten aïoli tilsi en uttale som /a-i-oli/. Men dette er lite kjent utenom spesialistenes krets, og på norsk er det allerede etablert en uttale med diftong (/-ai-/ som i hai og kai) uansett hvilken variant som brukes i skrift.

Svar

Bruk i alle fall ikkje einkvar eller eitkvart. Einkvar finst ikkje i nynorsk i denne tydinga, og eitkvart tyder noko heilt anna.

Der du ville ha brukt enhver og ethvert på bokmål, må du velje mellom desse orda og uttrykka:

alle
kvar (einaste)
kvar og ein
kven som helst

Her er noko for kvar smak (altså ikkje *einkvar) til kvar tid (ikkje *eikvar).

Einkvan/eitkvart er noko anna!

Det er noko som heiter einkvan, men det betyr noko heilt anna, nemleg ‘ein eller annan’. Eitkvart = ‘eit eller anna’ og eikor = ‘ei eller anna’. (Somme stader har ein rett nok sagt einkvar for einkvan, men ein bør ikkje bruka den forma i skriftmålet.)

Nokon (og) kvar, ikkje nokon og einkvar

Noen og enhver bør du helst ikkje skriva på bokmål heller. Her har vi nok ei gammal samanblanding med alle og enhver. Det heiter helst noen hver eller noen og hver. På nynorsk: nokon kvar eller nokon og kvar.

Svar

Også har trykk på første stavelse og betyr ‘i tillegg’.

Og så har oftest trykk på andre stavelse og betyr ‘og deretter’.

Etter og så følger et verb i presens eller preteritum («og så sa jeg …»). Etter også skal det ikke stå noe verb (men det kan stå et verb foran: «jeg sa også …»).

Utdypning

Også er et selvstendig ord med egen oppføring i ordbøkene. Det betyr ‘i tillegg’, ‘til og med’. Uttalen er normalt /åsså/, med trykk på første stavelse (altså og). Eksempler på bruk,med understreking av det ordet også henger sammen med:

• Også du, min sønn Brutus.
• Nå har vi også vært i Syden.
• Nei, kommer du også?
• Det var da også et slags svar!

Spesiell bruk av ordet (eller også):

• Nå får du enten komme eller også være uten mat.

Og så er bare to ord som kommer etter hverandre og betyr det samme som ‘og deretter’, som i dette eksempelet:

• Vi dro først på kino, og så dro vi på fisketur.

Trykket ligger her klart på så: /å så/. Det følger ofte en hel setning med subjekt og verbal etter. Setningen kan også være underforstått:

• Vi dro først på kino og så [dro vi på] fisketur.

Det er ikke alltid opplagt at trykket ligger på så (hvis man uttaler det fort), men selv om man sier /åsså/, er det riktig å skrive det i to ord:

• Vi dro først på kino – og så dro vi på fisketur.
• Jeg er blitt bedre til å gå på ski etter at jeg flyttet til Oslo – og så er jeg blitt litt av en festløve.

I det siste tilfellet er betydningen nærmest ‘i tillegg’, så vi skulle kanskje vente også, men når ordene innleder en setning og kan skiftes ut med «og dessuten» eller «for øvrig», er det alltid «og + så» vi har med å gjøre.

Svar

Du kan i prinsippet kombinere former på slump, men det er vanlig å peile seg inn mot enten såkalt radikalt bokmål (mye -a) eller såkalt moderat/konservativt bokmål (lite -a, i retning dansk). Statistisk sett er a-former mest brukt om det mindre formelle og høytidelige, men det er ikke nødvendig å rette seg etter statistikken.

Det finnes ingen offisielle regler for eller mot å bruke a-endelser i noen sjanger. Det finnes heller ingen offisielle regler mot å blande a-endelser og andre former på slump. Det kan likevel være en god idé å følge visse retningslinjer for kombinasjon av former, og man bør i alle fall behandle hvert ord konsekvent i en vanlig sakprosatekst.

Nedenfor gir vi deg en bakgrunn som du kan bruke til å lage dine egne retningslinjer. Hvis du blir utålmodig, kan du hoppe til de nummererte listene.

Rettskrivningshistorien

I den prosessen der dansk ble til dansk-norsk og senere til riksmål og bokmål, ble særnorske ord og former ujevnt innført. De ble først tatt i bruk i skildring av norsk natur og folkeliv. Også senere har de «radikale» formene (diftonger og a-endelser) blitt brukt mest om det konkrete, det naturlige og det folkelige – med andre ord det stilistisk «lave».

I rettskrivningene fra 1938 og 1959 ble a-endelser gjort obligatoriske i mange ord. I 1981 ble a-endelsene valgfrie igjen. Men i praksis består skjevheten, og den utvikler seg i uventede retninger, som vi skal komme tilbake til.

Du finner mer om utviklingen av bokmålet i denne artikkelen av Boye Wangensteen i Språknytt.

Retninger du kan velge mellom

Som språkbruker er du som sagt ikke bundet av hverken statistikk eller konvensjonell stilistikk. Du kan i prinsippet komponere selv, for eksempel i en av disse retningene:

1) gå lenger i konservativ retning (mot dansk) enn normalt (ingen a-endelser)

2) følge tendensen fra 1900-tallet til å bruke a-endelser som stilmarkør (i konkrete og «jordnære» ord eller i tilsvarende stil; i substantiv, verb eller begge deler)

3) bruke (lite eller mye) a-endelser uten noe (tradisjonelt) system (jf. oppløsningen av trekjønnssystemet nedenfor)

4) bruke mye a-endelser på en mer konsekvent måte, forankret i systemet i norske dialekter (uten hensyn til hva noen regner som «dannet talemål»)

1–4 er altså bare en beskrivelse av tendenser.

To hovedtendenser i talemålet

I de fleste norske dialekter henger a-endelsene (eller tilsvarende vokalendelser) tradisjonelt tett sammen. Kort sagt: Sier man hytta, sier man også tia (tida), og sier man sovna, sier man også kasta. Se retning 4 ovenfor.

I kontrast til dette har vi tendensen til å veksle mellom endelser etter humør og emne. Det er nok mest typisk for middelklassen i de store byene. Eksempel: «Tiden går fort på hytta». Se retning 2 og 3 ovenfor.

Noen tendenser i litteraturen

Statlig prosa gikk lenge i retning 2, men tenderer nå mot 1. A-endelsene fikk ikke feste i de fleste abstrakte ordene eller i den formelle og høytidelige stilen (f.eks. i lovspråk). Dokumenter fra det offentlige er oftest kjemisk frie for a-endelser i både substantiv og verb, enda disse endelsene er tillatt i den offisielle rettskrivningen.

Utover på 1900-tallet ble retning 2 vanligere i skjønnlitteraturen. Den kan deles i to: Forfattere som kjenner tradisjonelt by- og bygdemål godt, har gjerne prioritert a-endelser i hunkjønn framfor a-endelser i verb. Yngre forfattere som har nyere bymål som rettesnor, prioriterer nok oftere a-endelse i verb, og da særlig i uhøytidelige passasjer.

Ny retning i talemålet: oppløsning av trekjønnssystemet

Mange yngre mangler den tradisjonelle følelsen for hva som er hunkjønnsord, men de har lagt merke til at mange uhøytidelige ord får a-endelse, og de retter seg gjerne etter det. Dermed har a-ending de siste tiåra blitt delvis forvandlet fra hunkjønnsmarkør til stilmarkør for emnet eller ytringen.

Noen overdriver og plasserer a-er der de ikke hører hjemme tradisjonelt. En rekke ord som i uminnelige tider har vært hankjønnsord, er observert med a-endelse i de siste åra. To ytterliggående eksempler er «oksa» for «oksen» og hunkjønnsformen «lita» (eller «litta») brukt sammen med hankjønnsord. Samtidig som a-endelser sprer seg i uhøytidelig tale og etterligning av folkemål, brer hankjønn (eller felleskjønn) seg på bekostning av hunkjønn i umarkert tale og normalprosa, slik at det nå trolig er flere enn før som sier for eksempel «elven» eller «musen» (som før var meget uvanlig i hverdagstale utenom Bergen og små miljøer i de store byene).

Retning 2 har ryddet vei for retning 3, som kan stå i vekselvirkning med retning 1.

Du kan rote eller rydde

Retning 1 og 3 krever ingen spesiell innsats. Men hvis du vil legge skrifttradisjon eller tradisjonelt norsk talemål til grunn, må du studere ordene litt nærmere og gjøre noen valg.

Her kommer tre eksempler i retning 1, 2 og 4.

1) Kjerringen hoppet over husene. Dronningen kastet brevene og tok av kronen.

2) Kjerringa hoppet (hoppa) over husene. Dronningen kastet brevene og tok av kronen.

4) Kjerringa hoppa over husa (husene). Dronninga kasta breva (brevene) og tok av krona.

Eksempel 1 kan tolkes som bergensk eller stivt riksmål, avhengig av hvem som har skrevet det. Eksempel 2 representerer ganske vanlig stilistisk forskjellsbehandling. Eksempel 4 svarer til vanlig tradisjonelt norsk talemål i de brede lag. Det kan lages en rekke mindre motiverte eksempler, særlig i retning 3.

Som nevnt står -a i substantiv tradisjonelt sterkere enn -a i verb litteraturen. Her er noen mer spesifikke merknader som gjelder håndteringen av ordene innenfor hver ordklasse:

Ulike verb: Kastet og hoppa er en mulig kombinasjon, men virker umotivert, i alle fall når ordene brukes i sin grunnbetydning. Du kan godt velge enten -et + -et eller -a + -a i disse to, uavhengig av emne og dagsform. Ovenfor har vi likevel bare kastet ved siden av både hoppet og hoppa, siden det er dronningen som kaster.

Ulike substantiv: Du kan skrive kjerringa og dronningen med de konvensjonelle sosiale markørene (i retning 2) eller jevne ut til enten kjerringa og dronninga (retning 4) eller kjerringen og dronningen (retning 1). En slik utjevning stemmer med de fleste former for tradisjonelt norsk talemål. Å snu skrifttradisjonen på hodet og skrive kjerringen og dronninga har derimot dårlig grunnlag, om ikke poenget er å drive gjøn med språksosiale konvensjoner.

Ulike intetkjønnsord: Ovenfor representerer hus intetkjønnsordene. Intetkjønn flertall med -a (husa, epla) henger språkhistorisk nøye sammen med hunkjønn på -a og har samme status i rettskrivningen, men står likevel svakere enn hunkjønns-a i praksis, særlig i skrift. Derfor har vi lagt til husene i parentes. Enda litt svakere står a-endelse i de intetkjønnsordene som har e-utlyd, som eple (altså oftere husa, breva og folka enn epla).