Valgte kategorier:
Etter det siste tronskiftet har det oppstått en del forvirring om betydningen av ordene dronning, kongemor, dronningmor, enkedronning og andre kongelige titler og betegnelser. Hva er fasiten?
Det er ikke en helt enkel fasit i alle tilfeller. Flere av disse ordene har ulike delbetydninger. Vi går her gjennom de viktigste ordbøkene og knytter noen kommentarer til det som står under de relevante betydningene der.
Hovedkildene er standardordbøkene (Bokmålsordboka og Nynorskordboka på ordbøkene.no per november 2026) og NAOB (Det Norske Akademis ordbok på naob.no).
En dronning er en kvinnelig monark (statsoverhode) eller kona til en konge. På engelsk heter det henholdsvis queen regnant og queen consort. Eksempel på det første: dronning Elizabeth 2. Eksempler på det siste: dronning Maud, dronning Sonja (mens Harald levde) og dronning Mette-Marit.
Det står ikke helt uttrykkelig i ordbøkene at en dronning av det siste slaget også kan være enka etter en konge (på engelsk queen dowager eller dowager queen), men siden ordet enkedronning står i ordbøkene, kan man slutte seg til det på logisk grunnlag. En enkedronning er jo per definisjon en dronning. Kong Haakon 8. har bestemt at Sonja fremdeles skal omtales som dronning, altså har vi en norsk enkedronning.
En kvinne som har født et kongsemne, blir kongsmor/kongemor når sønnen blir konge. Kongsmor og kongemor er gamle ord som skal tas like bokstavelig som for eksempel barnemor og kongsdatter. De betyr ganske enkelt ‘mor til en konge’. Eksempler: dronning Sonja og (etter sin død:) dronning Maud.
Kongsmor og kongemor er ikke offisielle titler som er regulert av grunnloven. Man kan bruke ordene som man vil.
Det er dette ordet som volder mest forvirring. I ordbøkene finner vi to helt ulike betydninger:
Noen ordbøker innskrenker den andre betydningen til ‘… mor til en regjerende dronning’, noe som trolig er et utslag av at det er mor til Elizabeth 2. som har vært den mest kjente dronningmoren i nyere tid.
Så lenge den regjerende monarken i et land er kvinne, kan ordene dronningmor 1 og dronningmor 2 ha nøyaktig samme referanse (altså vise til det samme mennesket), selv om ordene har ulik betydning og ulik grammatisk oppbygning.
Spesiell konstruksjon
Egentlig er dronningmor 1 og dronningmor 2 to helt ulike ord grammatisk sett.
Dronningmor 1 er laget etter vanlige norske regler: Andre ledd i sammensetningen (altså mor) er kjernen, mens første ledd peker mot noe utenfor og snevrer inn betydningen, akkurat som i barnemor og kongsmor.
Dronningmor 2 er en sammensetning av omtrent samme slag som det engelske singer-songwriter eller queen mother. Sammensetningen har ikke én kjerne. Hvert av leddene viser til den samme tingen (her: personen) som helheten viser til. Rekkefølgen på leddene sier ikke noe særlig om forholdet mellom dem. En dronningmor 2 er altså både dronning og mor (forholdet kommer kanskje best fram med tankestrek: dronning–mor eller mor–dronning). Slike ord kalles kopulative sammensetninger. De er få og ganske forskjellige.
To andre kongelige betegnelser av liknende slag er kronprinsregent og prinsgemal. De glir ikke helt friksjonsfritt inn i ordforrådet. En prinsgemal er en prins som også er dronninggemal, og en prinsgemal har samme biologiske kjønn som en prinsessegemal. Det kan være litt forvirrende.
En dronningmor 2 er med andre ord
[enke]dronning + mor [underforstått mor til en monark]
Det kunne i teorien like gjerne hett mordronning (med det samme underforståtte leddet, altså mor til en monark).
Det finnes enda en mulig betydning eller bruksmåte av ordet dronningmor, nemlig ‘mor som er dronning, uavhengig av hva barnet er’, som i «det vesle barnets mektige dronning-mor».
Dronningmor 2 representerer er et uvanlig mønster på norsk, så uvanlig at ordet nok ofte blir oppfattet som dronningmor 1. Queen mother er for øvrig ikke noen opplagt konstruksjon på engelsk heller, noe utallige diskusjoner på nettet vitner om.
Ingen grunnlovsfestet tittel
I motsetning til titlene prins, kronprins, prinsesse og kronprinsesse (som kong Haakon 8. kan fastsette for de arveberettigede) er hverken kongemor eller dronningmor offisielle titler med hjemmel i Grunnloven. Søk gjerne selv etter «titler» i Kongeriket Norges grunnlov: grunnloven med kommentarer, 2005.
Hvem bestemmer da om ordene skal brukes, og hvordan? Enkelt sagt er det språkbrukerne som gjør det.
Det er ikke duket for et friksjonsfritt samliv mellom dronningmor 1 og dronningmor 2. Ingen av ordene har stødig tradisjon brukt om norske forhold, rett og slett fordi vi av historiske grunner ikke har hatt anledning til å bruke dem noe særlig. Nå har begge blitt aktuelle, men Språkrådet kan ikke fastsette en offisiell bruksmåte som alle må holde seg til.
Hittil har den bokstavelige betydningen ‘mor til dronning’ stått som nummer 1 i ordbøkene, uten at man skal legge for mye vekt på det. Men det er verdt å merke seg presiseringen av betydning 2 i NAOB: «særlig om britiske forhold». Språkbrukerne kan velge å la det være slik.
I de to danske ordbøkene på ordnet.dk er ordet definert som dronningmor 1, selv om eksempelet er den mest kjente dronningmor 2 i nyere tid:
Den Danske Ordbog: dronningemoder kvinde der er mor til en dronning siden 1952 især om Englands tidligere dronning, Elizabeth (the Queen Mother) (1900-2002), mor til dronning Elizabeth II (1926-2022)
Ordbog over det danske Sprog: Dronningmoder moder til en dronning. (general Espartero blev) uenig med Dronningemoderen (: i Spanien o. 1840). LSal.III.688. Dronningemoderen Elizabeth (: i England). NatTid.11/7 1953.3.sp.5.
Den historiske ordboka Svenska Akademiens ordbok nevner ikke noe som svarer til dronningmor, mens ordlista SAOL samme sted fører opp selve ordet drottningmoder, men ingen betydning (siden det bare er ei ordliste).
Det er altså ikke bare den norske tradisjonen som er tynn på dette området.
Vi lurer på hvor uttrykket «du store alpakka» kommer fra.
Dette uttrykket ble landskjent gjennom hørespillserien om Stompa, som gikk i radioprogrammet Barnetimen. En av hovedfigurene i Stompa-serien er lektor Tørrdal. Rett som det var, ble han forskrekket, og da utbrøt han gjerne «Du store alpakka!».
Hørespillene var opprinnelig engelske, men de ble overført til norsk av Nils-Reinhardt Christensen i slutten av 1950-åra. Det ser ikke ut til at det finnes noe vanlig engelsk utrop av denne typen som inneholder ordet alpakka (alpaca).
Det er ikke Nils-Reinhardt Christensen som har funnet opp uttrykket, men han skal ha æren for å ha gjort det så kjent.
Uttrykket har muligens oppstått som en omskrivning av «Du store allmektige!» eller noe lignende.
Det første brukseksempelet på trykk finner vi i Lofotposten fra 1910.
Kvifor heiter det å ta ein spansk ein når ein tek tvilsame snarvegar?
Både lærde og ulærde stridest om dette. Det som er sikkert, er at uttrykket vart teke i bruk skriftleg rundt 1970, og at det allereie då vart brukt mest om frekke manøvrar i trafikken, som å ta ein U-sving der det ikkje er tillate.
Søk gjerne sjølv etter «en spansk en» på nb.no.
Mange meiner dette opphavleg er eit sjømannsuttrykk for ein lettvint laste- og lossemetode. I boka Katta i sekken (Gyldendal 2006) skriv Kjell Ivar Vannebo:
Når en skulle laste eller losse på skutene, ble det tatt i bruk taljer av forskjellig slag. Den enkleste form for talje var et enkelt tau gjennom et fast øye. Denne talja ble kalt ‘spanish windlass’ (‘spansk talje’), og dette skal ha gitt opphav til uttrykket ‘en spansk en’ − det var altså den enkleste løsningen.
Det er eit par problem med denne forklaringa: Spanish windlass blir helst brukt om noko heilt anna enn det som er skildra i avsnittet ovanfor (sjå boka Knop, stikk og spleis, 1973), og uttrykket spansk talje er ikkje belagt i norske tekstar i den relevante tydinga før det vart gjort til forklaring på å ta ein spansk ein. (Både spansk talje og spansk takkel er noko meir komplisert enn eit tau gjennom eit fast auga.)
Spanish windlass har vorte omsett med spansk vinde, men heller ikkje det uttrykket har vore mykje brukt. Til forsvar for den maritime forklaringa må det seiast at spanish windlass (spansk vinde) òg er ein enkel mekanisme. Dersom uttrykket har opphav i sjømannsspråk, treng det heller ikkje ha gått vegen om eit norsk uttrykk for spanish windlass.
Andre har tolka uttrykket seksuelt, for det står i Politikens slangordbok (1985) at spansk er dansk prostitusjonssjargong for det å få utløysing mellom brysta på ei kvinne. Men det finst ingen skriftlege spor etter ei slik tyding av det norske uttrykket. Dette motargumentet er ikkje avgjerande, for vi er her inne på eit område med sparsame skriftlege kjelder utanom pornografien, som ikkje er veldig godt representert på nb.no.
For alt vi veit, har uttrykket eit heilt anna opphav. Det er verdt å peika på den gamle nordiske fordomen at ovmodig og vågal åtferd er typisk spansk, jamfør tyding 2.1 og 3 d i Svenska Akademiens ordbok og tyding 2.1 i Ordbog over det danske Sprog.
Hvor kommer alle uttrykkene med «sa brura» fra?
En del av disse uttrykkene er eldgamle og stammer fra folkedypet.
Tradisjonen går ut på å tillegge brura underfundige og tvetydige utsagn som kan tolkes erotisk, gjerne med referanse til bryllupsnatta. Sa-brura-munnhell skiller seg således fra sa-kjerringa-munnhell.
Blant de eldste dokumenterte variantene er:
Jeg både gleder meg og gruer meg, sa brura.
Det begynner godt, sa brura, hu fikk et kyss på kirketrappa.
God morgen, sa brura (om kvelden).
Dette siste uttrykket er gammelt og kjent også fra svenske dialekter, blant annet som kommentar til folk som står opp for seint.
Arne Garborg var den første norske forfatteren som brukte det, i 1892:

Brura opptrer også i replikkene i Juvikingar av Olav Duun i 1927:

Til slutt et nyere og grovere eksempel fra litteraturen (Gunnar Staalesens Bitre blomster, 1991), med den lite typiske felleskjønnsvarianten «bruden» og et ordspill som bare fungerer skriftlig (på bokmål):

Vi ønsker å publisere en hilsen i forbindelse med avslutninga av fastemåneden ramadan. Vi ser at noen skriver «id mubarak», mens andre skriver «eid mubarak». Hva er riktig skrivemåte?
Festen som markerer avslutninga på ramadan, heter id al-fitr, ofte forkorta til id. Skrivemåten id gjenspeiler uttalen av ordet på arabisk. Hilsenen som brukes i forbindelse med festen, skrives på norsk id mubarak.
Id betyr ‘fest’ eller ‘høytid’. Ordet brukes ikke bare om fastebrytingsfesten, men også om offerfesten, id al-adha, som feires ved slutten av den årlige pilegrimsferden til Mekka.
Norsk og mange andre språk har lånt inn det arabiske ordet for fastebrytingsfesten. Når vi tar inn ord fra andre språk, tilpasser vi ofte skrivemåten til norsk rettskrivning. Vi må alltid tilpasse arabiske lånord, siden arabisk har sitt eget alfabet. Da tar vi utgangspunkt i uttalen på originalspråket. Uttalen av ordet i klassisk arabisk er /ʕiːd/. Det første tegnet (ʕ) står for en faryngal lyd som ikke finnes i norsk. Tegnet /iː/ står for en vanlig lang i. Dette gir skrivemåten id på norsk.
Mange språk har andre skrivemåter. Festen heter aïd på fransk, aíd på spansk og eid på engelsk. Ifølge engelske ordbøker har skrivemåten eid sammenheng med den persiske uttalen av ordet. Men eid er misvisende på norsk. På engelsk kan <ei> stå for en lang i (som i receive), men på norsk er <ei> som kjent en diftong (som i stein og hei).
Ikke alle bruker det arabiske navnet på høytida. På tyrkisk heter den Ramazan Bayramı ‘ramadanfesten’ eller Şeker Bayramı ‘sukkerfesten’.
Den islamske kalenderen er en månekalender med 354 eller 355 dager i året. Vår vanlige kalender (den gregorianske) har 365 eller 366 dager. Id al-fitr faller derfor ti til tolv dager tidligere for hvert år.
Eg vrir hjernen for å skjøna kva ordet bankerott kjem av. Bank er vel bank, men det er vel ikkje ein roten bank det er tale om? Det engelske bankrupt får meg til å tenkja på korrupt. Er det ein samanheng?
Bankerott (‘ruinert, konkurs’) har opphav i italiensk banco rotto. Opphavleg var banco ein benk som vart brukt til vekselbord; dette vart seinare til vårt bank.
Rett nok kan det vera rotenskap i banken, men det har ikkje noko med rotto å gjera. Rotto er perfektum partisipp av verbet rompere, som mellom anna tyder ‘bryta sund’, altså øydeleggja. Banco rotto tyder eigenleg ‘sundslått benk’. Etter den vanlegaste teorien kjem uttrykket av at pengevekslarane kunne få benkene sine sundslegne dersom dei sveik nokon eller ikkje greidde skyldnadene sine.
Rompere liknar mykje på å korrumpere, som er eit lån frå latin corrumpere. Adjektivet korrupt kjem av latin corruptus, som er perfektum partisipp av det same verbet. Det tilsvarande italienske ordet er corrotto. Så du hadde rett i at det er ein samanheng.
Grunnen til at vi brukar eit italiensk ord for dette, er at dei var tidleg ute med avansert pengestell i Italia, ikkje minst i Lombardia. I norske ordbøker står substantiva lombard ‘handpant’, lombardbank, lombardlån, lombardrente og dessutan verbet å lombardera ‘ta opp lån mot handfast pant’.
Rotto kjem altså frå italiensk, men banco kjem opphavleg frå det germanske målet langobardisk. Lombardia var tidlegare Langobardia.
Jeg har alltid sagt at man ikke skal stikke noe under en stol, men her en dag var det noen som hevdet at det heter å stikke noe under stol. Hvorfor gjør det eventuelt det?
Det er ikke noe grammatisk galt med å stikke noe under en stol, men tradisjonelt har det hett å stikke noe under stol eller stolen.
Uttrykket er gammelt. Det står allerede i en kilde fra 1682 (Peder Syvs Almindelige Danske Ordsproge), i ubøyd form: stikke under stol. Allerede tidlig fantes det også i formen under stolen.
Varianten under en stol er av nyere dato, ca. hundre år gammel i skrift, men svært sjelden før 1950. I avisene fikk den overtaket uti 1980-åra. I begynnelsen var den et påfallende tradisjonsbrudd (slik «få blod på tennene» eller «feie under et teppe» ville ha vært i dag), men i dag regnes den stort sett som akseptabel.
Før har det også hett å stikke under stol med noe. Se under stol 2.2 i Ordbog over det danske Sprog.
Hva betyr egentlig neste, for eksempel neste helg eller neste sommer?
Neste er et av de ordene vi får flest spørsmål om, og det er opplagt en kilde til mange misforståelser. Mange har bedt Språkrådet bestemme bruksmåten av ordet én gang for alle, men det kan vi dessverre ikke gjøre. Teksten nedenfor er først og fremst et forsøk på å beskrive den uoversiktlige faktiske språkbruken.
Hvis en setning med «neste» er så tvetydig at de fleste vil komme i stuss, tilrår vi å bruke andre ord i stedet, selv om det dessverre bidrar til å gjøre ordet neste enda vanskeligere å bruke i neste omgang!
Opprinnelig betyr neste det samme som nærmeste, men det betyr også nærmeste etter noe man har i tankene (det første). Og da er det ikke nødvendigvis nærmest oss lenger!
Det er dessuten vanlig å si «i helga» og ikke minst «(nå) til helga» om den førstkommende helga. I skrift brukes ofte det stivere «(først)kommende helg». I et system der man bruker et av disse uttrykkene konsekvent (om den nærmeste helga), må neste bety ‘etter den førstkommende’. Men man kan jo ikke alltid vite om den som snakker, holder seg til dette systemet.
Hvis den som snakker, legger trykk på neste, kan vi gå ut fra at han eller hun mener nummer to. Man kan altså operere med systemet trykklett neste kontra trykksterkt neste. Men mot slutten av uka betyr begge deler nummer to.
Generelt er det situasjonsavhengig om neste helg betyr ‘førstkommende’ eller ‘den/det som følger etter førstkommende’.
I selve helga eller på mandagen etter (med helga friskt i minne) kan neste helg vise til førstkommende helg (bare man ikke legger trykk på neste). Seinere i uka, når «førstkommende» nærmer seg, vil neste mer og mer opplagt vise til den etter førstkommende. Tilsvarende er det med for eksempel sommeren: Til litt utpå høsten 2022 viser neste sommer til sommeren 2023, men når vinteren kommer, sier vi gjerne til sommeren i stedet, og da blir neste sommer uklart. Etter årsskiftet klarner det, men da betyr neste sommer sommeren 2024.
Det er altså helst når den nærmeste kalles noe annet enn neste, at neste blir «utsatt» (som når vi med uttrykket til helga/sommeren viser til den nærmeste). Med andre ord: Når det nærmeste bruksområdet for neste er opptatt av et annet ord eller uttrykk, må neste peke lenger fram.
Annerledes er det ved f.eks. neste gang. Her har vi ikke noe annet som kan vise til førstkommende etter denne. Neste får automatisk betydningen ‘førstkommende’.
Vi tar med noen flere eksempler på situasjonsavhengig mening.
Neste uke er oftest = kommende uke, selv om man kan komme i tvil i helga (særlig om trykket ligger på neste).
Neste mandag er sjelden kommende (nærmeste) mandag, for dette heter oftest bare mandag (eventuelt førstkommende mandag, nå mandag, mandag som kommer e.a.). Da vil presiseringen «neste» peke mot noe lenger borte. Men sagt på en mandag vil neste mandag trolig bety ‘den første mandagen etter i dag’.
Et morofaktum: Både lille julaften og første juledag viser uttrykket neste julaften til julaftenen året etter.
Eg får snart fnatt om ingen kan forklare meg kva ordet fnatt kjem av!
Fnatt er eit inkjekjønnsord som tyder ‘skabb’.
Skabb har vore det vanlege ordet for dette i norsk folkemål. Skabb er ein hudsjukdom som kleiar (klør). Skabbmidden, som valdar sjukdommen, har òg vorte kalla klåmakk og åtar.
Frasen til å få fnatt av, tyder ‘svært irriterande’, ‘til å bli tullerusk av’. Fnatt er òg brukt i dansk og svensk på liknande vis. På norsk kan ein elles seia at ein får makk/mark eller klåe/kløe av noko.
I litteraturen (sjå nb.no) forsvann det fysiske fnattet fleire tiår før det overførte uttrykket til å få fnatt av vart vanleg i 1960-åra, så anten har fnatt kome inn att frå dansk, eller så har det funnest ein munnleg understraum.
Her er ordet i Det Norske Akademis ordbok: fnatt. I Ordbog over det danske Sprog står det under fnat; legg merke til det fullstendige uttrykket få fnat på hjærnen.
Hvorfor har noen adjektiver s eller e foran suffikset -lig, f.eks. i barnslig og folkelig?
I -slig og -elig er s og e rester av gamle genitivsendelser.
Suffikset -lig har samme opphav som substantivet lik, som i eldre tid kunne bety ‘skikkelse, utseende’. Avledninger med -lig oppfører seg litt som sammensetninger av to substantiv, blant annet ved at det kan stå en s eller e mellom grunnordet og suffikset. Disse elementene har sin opprinnelse i genitivsendelser. Olav Beito kommer inn på dette i boka Nynorsk grammatikk. Se også artikkelen om -leg i Norsk Ordbok.
Noen ganger har vi to adjektiv med samme grunnord, men ulike varianter av suffikset. Da er det gjerne en viss betydningsforskjell mellom de to. Det gjelder f.eks. barnlig og barnslig.
Kva er det å koma i kritthuset? Det høyrest som eit fint og skrøpeleg byggverk?
Eit krithus (med éin t på nynorsk) er ikkje noko byggverk, men eit lite «hus» à la brillehus. I norske dialektar har det vore mykje nytta om små smykkeskrin.
Ordbog over det danske Sprog (ODS) har denne definisjonen:
lille cylindrisk (blik)bøsse, delt ved en bund i midten i to med laag lukkede rum, hvoraf det ene anvendtes til opbevaring af kridt til regnskabsføring (smaagenstande til erindring m. m.), det andet til smaapenge. (endnu anv. i slutn. af 19. aarh. som pengepung af kvinder paa landet)
Å koma eller vera i krithuset hjå nokon er å stå høgt i kurs hjå dei. ODS seier det slik:
(egl.: kunne raade over ens pengemidler ell. (snarere) være i ens erindring (idet en erindring om en opbevaredes i vedk.'s kridthus); dagl.) være i ens gunst; være meget yndet af en; have en høj stjerne hos en.
Krita i krithuset vart nytta til å føra rekneskap med, så det å kjøpa noko på krita (kreditt) er litt i slekt med å vera i krithuset, men det er ikkje fullt så bra for den det gjeld.
Kva er denne klinten som ein skil frå kveiten?
Klinte er eit ugras i nellikfamilien med giftige frø.
Nemninga har vore nytta i omsetjing av Matt 13,24–30, der det står om ein fiende som sår ugras i kveiten til ein mann.
I dei nyare norske bibelomsetjingane har det stått ugras eller ugress, bortsett frå i 1938-bibelen på nynorsk, som hadde svimling (Lolium temulentum). Det var ei god omsetjing, og mange meiner dette er mest korrekt, jf. denne engelske Wikipedia-artikkelen. Svimling er òg giftig, som namnet tyder på, og liknar i eit stadium mykje på kveite.
Men korkje nynorskomsetjinga med svimling eller bokmålsversjonen av uttrykket har det velklingande bokstavrimet vi finn i klinte og kveite.
Somme har falle for freistinga til å pynta på uttrykket, jamvel om meininga blir snudd på hovudet, såleis VG 20.1.1992:
Meningsmålinger viser at velgerne, iallfall hittil, har skilt Clinton fra hveten blant de demokratiske kandidatene. Clinton får 23 prosents oppslutning, og slår klart sine hardeste konkurrenter (20.1.1992)
For sjølv om klinte no er freda, er det å skilja klinte frå kveite unekteleg å skilja verdlaust frå verdfullt, i den rekkjefølgja.
Hjå Matteus handlar det om å brenna klinten etter skurden. Meir relevante sorteringsprosessar i norsk landbrukssoge er på den eine sida luking og på den andre sida tresking og drøfting. Det siste er når agner og snerper blir skilde frå kornet. Dette er òg bibelsk: Minst seks stader jamfører Bibelen folk med agner som fyk for vinden, verdlause.
Er ordet kul/kult norsk? Hvor kommer det eventuelt fra, og hva betyr det opprinnelig?
Ordet har så å si to røtter, ei svensk og ei engelsk. Indirekte er det ikke helt uten rot i norsk heller.
Adjektivet kul står i Bokmålsordboka:
II kul a1 (sv) morsom, grei eller interessant
Ordet kommer fra svensk, ifølge Bokmålsordboka. Leiter man i svenske ordbøker, finner man mulige koplinger til finsk kyllä ‘ja (visst)’. Eventuelt settes det i forbindelse med kula ‘noe vellykket’, som skal være det samme som kule II 5 ‘varp, storfangst’ i Nynorskordboka! Se Svenska Akademiens ordbok.
Svenskene har brukt ordet slik i over hundre år, lenger enn det har hatt den aktuelle betydninga i engelsk.
Det kan også være snakk om vekselvirkning med en videreutvikling av romani kul ‘helt’, som mange kjenner fra uttrykket kul umulig.
Etter krigen har vi fått et ord fra engelsk som har smelta sammen med ordet ovafor, nemlig cool.
Adjektivet cool, innlånt fra engelsk og tidligere oftest skrevet slik også på norsk, ble brukt om ei bestemt retning innafor jazzen i 1950-åra. Musikktermen cool står ikke i alle ordbøker. Skrivemåten bør være som i engelsk.
Ordet var også i bruk om livsstil mer allment og betegna ei rolig, avslappa innstilling eller livsholdning. I nyere norsk er det nærmest et generelt plussord som til og med kan brukes om temmelig masete typer, bare de er populære. Dette ordet bør skrives kul. (En mulig nyanse er godt beskrevet i boka Munn til munn, 1996.)
Nylig skreiv noen til oss og fortalte at de brukte en dialektform av kaldt, nemlig /kælt/ i den samme betydninga som cool. Om dette er inspirert av cool eller er ei parallell utvikling, skal være usagt. Kjølighet og svalhet henger sammen med avslappethet og kontroll, så det er ikke utenkelig at lignende metaforer kan oppstå på nytt. Sval passer kanskje best av de nevnte synonymene, i alle fall heter kul type i islandsk slang svalur náungi. I norske dialekter betyr kjøleleg, kjøle(n) o.l. derimot det samme som kaldsleg, nemlig ‘fælt’ eller ‘veldig’, og det må det få lov til å fortsette med.
Uansett hvor ordet stammer fra, passer det godt i norsk, og vi kan uttale det akkurat som vi skriver det. (Vi har dessuten lignende ord i norsk fra før, for eksempel kule ‘kulde’, som både er i slekt med cool og kan uttales kóle.) Men for mye og for lite skjemmer alt. Det er særdeles ukult å ha kul som det eneste plussordet i vokabularet!
Kvifor seier vi at det går rett vest når noko går gale, altså den vegen høna sparkar?
To go west har lenge vore nytta i engelsk om å døy (eller å gå sund). Opphavet er truleg den skremmande tanken på å enda der sola går ned attom synsranda.
Dette kan i så fall vera knytt til keltiske førestillingar om dødsriket. Somme kjelder nemner i staden at det er tale om forbrytarspråk for å enda på ein rettarstad i West Midlands i England. Det er uråd for oss å vurdera. Men det kan i alle fall utelukkast at det handlar om Det ville vesten i Amerika, for eit slikt opphav ville ha vore velkjent i den engelskspråklege verda.
Ordlaget skal ha spreidd seg kraftig i engelsk under fyrste verdskrigen. Truleg har det kome inn i norsk gjennom sjømannsspråket. Det må takast med ei klype salt når Tor Myklebost skriv: «Sjøfolk sier aldri om sine bortkomne kamerater at de er ‘døde’. ‘Han gikk vest,’ sier de.» (Nedst på side 61 hos Lise Lindbæk i Tusen norske skip: en antologi over norske sjøfolks innsats i den annen verdenskrig, 1948).
Rett eller beint vest er ei naturleg utviding av vest i norsk, og i reint geografisk tyding er det gammalt.
I gamle dagar heitte det gjerne at noko gjekk nord og ned. Nede i Danmark går prosjekta helst nedenom og hjem, og hjå grannen i aust åt skogen eller åt helvete. Ikkje noko av dette er ukjent i Noreg. Prosjekta våre kan òg gå i vasken eller det som verre er. Saker og ting kan vidare gå ad undas, til dunders, fløyten, skeis og til pisis – om det ikkje kort og godt ryk. Menneske går verste fall i hundane. Det spørst om det finst like mange uttrykk for det at det går bra.
Vet dere hvor ordet abakle eller abakli stammer ifra? Selv kjenner jeg det fra Trøndelag, brukt om noe som er bakvendt eller tungvint.
Det må være det ordet som på bokmål skrives avbaklig og på nynorsk avbakleg. Det stammer rett og slett fra norsk, og det har til nylig hatt stor geografisk utbredelse.
Ordet har vært relativt lite brukt i skrift, særlig i bokmål, så det høres nok stadig sjeldnere.
Avbaklig har to betydninger:
1 som ligger avsides, vanskelig til («bo på en avbaklig plass»)
2 tungvinn, vanskelig
Norsk Ordbok (Samlaget 1966–2015) viser noen av de mange dialektformene avbaklig er kjent i:

Her fra Alf Torp: Nynorsk etymologisk ordbok (1919):

Da jeg slo opp i Bokmålsordboka for å lete etter definisjonen av ordet sjalusi, dukket ordet skinnsyk opp. Men sjalusi er da vel snarere en slags sinnssykdom enn en hudsykdom?
Det spørs. Skinn er ikke bare ‘hud’, det er også et helt annet ord, som betyr ‘glans’ (jf. solskinn) eller ‘utseende’.
Det er dette siste vi finner i skinnhellig, skinndød, skinnenighet og i uttrykk som å gi noe et skinn av rettferdighet ‘få noe til å se rettferdig ut’. Det er ikke rart at noen blander sammen betydningene, for i et uttrykk som skinnet bedrar gir også skinn ‘hud’ en viss mening, selv om det ikke er den opprinnelige. (Skinn/hud er jo overflate, omtrent som pels er det, jf. å skue hunden på hårene.)
Skinnsyk kan være en oversettelse av tysk scheinkrank og henger da sammen med skinnhellig og de andre ordene ovenfor. Den opprinnelige betydningen er i så fall ‘tilsynelatende syk’. Men sammenblandingen med skinn ‘hud’ er så gammel at den nesten må regnes som en del av språket. Det er også mulig at skinn faktisk er det opprinnelige. Det finnes flere hypoteser om hva som i så fall kan ligge til grunn, se under skindsyg i Falk og Torps Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog (mer i Niels Åge Nielsen Dansk etymologisk Ordbog, København 1966).
I nynorsk ser man lettere forskjell på skinnene. Skinn i betydningen ‘glans’ eller ‘utseende’ heter der skin: solskin, skinheilag osv. med lang i. I noen dialekter finner vi her lang eller kort e, som i /solsjen/ eller /solsjenn/, mens skinn ‘hud’ heter /sjinn/. Sjalu er altså kanskje skinsjuk med én n. Men skinnsjuk er likevel den vanligste skrivemåten (og uttalen) i nynorsk. Tilknytningen til skinn 'hud' er altså godtatt i praksis, eventuelt kan man se det som et ikke helt fordøyd lån fra tysk/dansk/bokmål.
Krit i «å handle på krita» må vel komme av latin kredit?
Det er ikke dumt tenkt, og slik blir det vanligvis oppfattet, sier Ordbog over det danske Sprog. Men det stemmer nok ikke. Krit er kritt. Bokmålsordboka og Nynorskordboka forklarer krita med at «gjeldspostene ofte ble skrevet med kritt på en tavle».
På dansk heter det på kridt, og på vanlig bokmål skulle man vente at det het på kritt (som også brukes), på krittet eller på krittene. I nynorsk må det hete på krit eller på krita (jf. f.eks. krut for krutt), og det er krita som er blitt det vanlige i norsk skrift. Krita kan være både hunkjønn entall (ei krit – den krita) eller intetkjønn flertall (eit krit – alle krita) i nynorsk og i norske dialekter.
Men i den grad krita uttales med tostavingstonelag (som bønner, ikke bønder), har det nok opphav i det svenske krita ‘kritt’, se SAOB, betydning 4.
Uansett har Hans Lind i Nordlandsvisor (Kristiania 1910) viet en hel vise til det å ta på borg eller få på krita. (Verbet å borge er forresten motstykket til verbet å krite, som betyr det samme som å ta på krita).


Hva er opprinnelsen til uttrykket katta i sekken?
I oppslagsboka Bevingede ord (1991) er uttrykket forklart slik:
Kjøpe katten i sekken, kjøpe noe usett og bli snytt. Uttrykket skriver seg trolig fra en historie om Till Eulenspiegel (1300-tallet), som sydde en katt inn i et hareskinn, la den i en sekk og solgte den som en hare. Et lignende uttrykk finnes i et fr[ansk] dikt av Eustache Deshamps (ca. 1346–1406).
Denne historien om Till Eulenspiegel kan i sin tur bygge på en eldre og mer allmenn forestilling.
Uttrykket finnes i flere språk, fra italiensk til islandsk. Men på svensk, engelsk og tysk refererer man til den tenkte «grisen» i sekken, jf. «Schwein im Sacke kaufen» og «to buy pig in a poke» (merk bokstavrimet). Ivar Aasen nevner i Norske Ordsprog ordtaket «Ein skal inkje kaupa grisen i sekken» ‘forbinde sig til det, som man ikke kjender’.
Flere eksempler finner du på Wikipedia. I flere språk har man også motstykket «slippe katten ut av sekken».
Vi finner uttrykket tidlig i dansk, og blant andre Ludvig Holberg bruker det. I dialektene kan det også være svært gammelt. Men den første som brukte det med formen «katta» i norsk litteratur, var trolig Hulda Garborg i Mann av Guds Naade (1908). Ellers var «katten» det vanligste i nynorsk også i samtida.
Hvorfor snakker vi om å være klar som et egg?
Vi vet ikke. Kanskje har dette begynt som en misforståelse som er blitt spredd etter en omgang med intern humor, for eksempel i en skoleklasse. Uttrykket kan da ha blitt vrengt og vridd til noe helt annet enn det begynte med. Mange forklaringer er lansert. Vi tviler på alle.
Noen har foreslått at utgangspunktet er klar som blekk, andre at det er det engelske sure as eggs are eggs.
Andre viser til eggehviten og dens klarende virkning på kraft. Men spørsmålene tårner seg opp: Hvordan kan klar ‘gjennomsiktig’ ha blitt til klar ‘parat’, hvorfor skulle man omtale eggehviten som et egg, og hvorfor kaller man middelet (istedenfor produktet) rent?
Mest logisk er uttrykket «klar som et egg» kanskje om vi tenker på befruktningsklare egg.
«Klart til klekking» er også en mulighet, selv om det strengt tatt er kyllingen som er parat.
Egg kan også være klare til servering/fortæring, jf. klar som et ferdigkokt egg. Dette er ikke noe vanlig bilde, men flere av våre lesere mener vi her har den beste forklaringen.
Det finnes visst også noen som sier klar som en egg. Enkelte (bl.a. Finn-Erik Vinje i VG 18.8.2015) hevder at dette er mer opprinnelig, og at opphavet er skarp som en egg. Vi har ikke funnet noe godt belegg for dette.
Uttrykket er kjent i skriftlig bruk siden midten av 1980-åra (vel å merke med et egg), men det hevdes å være et par tiår eldre i muntlig bruk.
Jeg leste nylig en artikkel hvor en politiker ble beskyldt for «å fiske i rørt vann». Hva vil det si, og hvor kommer dette uttrykket fra?
Dette uttrykket står slik forklart i Bokmålsordboka: ‘utnytte en forvirret situasjon til egen fordel’. Vi har fått det fra dansk.
Slik står det hos språkforskeren og folkeminnesamleren Peder Syv, som levde fra 1631 til 1702:
I oprørt vand er godt at fiske.
Syv har trolig hentet det fra den greske dikteren Aristofanes (ca. år 400 f.Kr.). Aristofanes skrev at når man rørte opp vannet fra bunnen, var det lett å fange ål.
I den store Norsk Ordbok fra Samlaget står det at andre ord enn rørt også er brukt, bl.a. opprørt, grumsut og særlig grugge vatn. På svensk sier de «att fiska i grumligt vatten».
Ordet tøtte betyr i Lofoten jente i gifteferdig alder. Hva kommer dette ordet av?
Ordet tøtte (eller tytte) er kjent i ulike (til dels motstridende) betydninger i både nordnorske og sørnorske dialekter (se Norsk Ordbok). Ordet finnes også, i litt andre former, i svenske dialekter og i nederlandsk. Det finnes også en kobling til finsk.
Ordet tytte/tøtte kan blant annet vise til et lite jentebarn, en fremmed kvinne, en kvinne som vekker oppsikt, en stor, sterk og litt grovbygd kvinne, en dugende kvinne, en kvinne omtalt nedsettende («ei god tøtte») – eller generelt til noe av grammatisk hunkjønn, det være seg dyr eller ting. Kort sagt: det meste.
Selv om ordet også har negative betydninger, bør det ikke blandes sammen med tøyte (‘løsaktig kvinne’)! Dette ordet skal komme av lavtysk toite (visstnok en eldre form av töte ovenfor).
Tøtte/tytte kan være avledet av tutt, kanskje i betydningen ‘lubben unge’, eller lånt fra lavtysk töte. Slik står det i Det Norske Akademis ordbok:
trolig fra nedertysk töte og beslektet med tøyte, muligens beslektet med middelhøytysk tüttel, tütel ‘brystvorte’ og tutt; jf. tøddel; men jf. også svensk dialekt tutta ‘liten jente’, tutte ‘liten gutt, dansk tut ‘barn’, muligens lydord, jf. også norrønt tuttr ‘pusling’
Mange har pekt på finsk tyttö ‘jente’ og ment at det er opphavet, og det kan stemme i en nordnorsk sammenheng. Der må det i det minste ha vært en vekselvirkning med det finske ordet. Men det er neppe dette vi finner igjen i eldre språk på det indre Sør-Vestlandet.
Hvorfor i all verden heter det helleristning og ikke hellerissing? Figurene er vel risset inn, ikke ristet? Kan dere forklare meg dette?
Det korte svaret er at riste kan bety ‘skjære’.
Vi forstår godt at du spør om dette. De vanlige betydningene av riste er jo helt irrelevante, enten det handler om å riste tepper (av norrønt hrista) eller å riste brød (avledet av substantivet rist).
Verbet risse virker derimot relevant. Det betyr jo nettopp ‘skjære inn i noe med spisst redskap’.
Når det heter helleristning, er det fordi det også fins et annet verb riste, som betyr ‘skjære’. Det brukes nesten bare i forbindelsen riste runer (og dialektalt om å sløye fisk). Det het på norrønt rísta.
Verbet risse er yngre i norsk og stammer trolig fra tysk.
I gamle jordskiftedokumenter har jeg sett ordet agerrein, og jeg lurer på hva det kan bety.
Agerrein er berre ein danskprega skrivemåte av åkerrein.
Åkerreina kan ifølgje Norsk landbruksordbok vere fleire ting:
1 a) kant av grasmark som grensar opp til åker
1 b) strimmel av grasmark mellom åkrar; liten rygg som ikkje blir pløgd
1 c) jordvoll på nedsida av åker i bakke, opphopa etter lang tids pløying same vegen
2 bratt fall i eit lende som elles er flatt
I Noreg skreiv ein dansk heilt fram til 1907. På reint dansk heiter åkerreina agerrenen, som vi finn hjå Bjørnson. Norsk litteratur rommar tallause kombinasjonar av norsk bygdemål og dansk. Såleis finn vi til og med åkerrenen (som tilfeldigvis er korrekt svensk).
Jeg lurer på hvor uttrykket «å se sitt snitt» har sin opprinnelse? Jeg veit at det betyr å utnytte en mulighet man får, gjerne raskt, men hvor kommer det fra?
Uttrykket se sitt snitt betyr opprinnelig å se en mulighet til å bruke et skjæreredskap.
Snitt i uttrykket se sitt snitt kommer via lavtysk fra tysk schnitt. Dette substantivet er avledet av verbet schneiden, som betyr ‘å skjære’.
Du kan lese mer om ordet i Ordbog over det danske Sprog (se under 6.2).
Ifølge Nynorsk etymologisk ordbok kan det være tale om lån fra et tysk uttrykk der Schnitt har betydd ‘vinning, fordel’ (jf. at ‘innhøsting, skurd, kornskjæring’ er en av betydningene av Schnitt). Utgangspunktet blir uansett det samme.
Schneiden har sitt motstykke i norsk snide. Det hjemlige motstykket til snitt er sned (med stum d). En nær slektning er snei ‘avskåret stykke’.
Kan man si at noe «høres bra ut», på samme måte som man sier at noe «ser bra ut»? Hva med «føles ut»? Og hvorfor heter det egentlig «å se ut»?
I dag må det regnes som greit å bruke høres ut på linje med ser ut. Men du bør være forsiktig med føles/kjennes ut i skrift, og lenger bør du i alle fall ikke gå om du har omdømmet kjært.
Høres ut som, føles ut som osv. er uttrykk av nyere dato enn se ut som. Før brukte man helst bare høres som (uten ut) eller andre uttrykk (f.eks. lyder som). Høres ut er historisk sett smitte fra ser ut.
Også uttrykket høres ut begynner å bli gammelt, og denne varianten er nå vanligere enn den uten «ut». I Kunnskapsforlagets Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner finner man eksempler både med og uten ut: «så rart det enn høres», «det høres litt rart ut». Før vi ser på de andre spørsmålene, kan vi ta en titt på brukshistorien til høres ut.
Søker vi i Nasjonalbibliotekets samling bokhylla.no etter uttrykk i presens og preteritum, finner vi høres rart/godt ut allerede fra 1908. Går vi til N-gramtjenesten samme sted, kan vi sammenligne uttrykksfrekvenser fra et mindre korpus. Merk at kurven for «høres» inkluderer tallene for «høres ut», for det er umulig å søke etter «høres» alene (uten «ut»). Det vil si at «høres» alene = området mellom den oransje og den blå kurven. Når de to kurvene nesten møtes på slutten i den første figuren, står ikke de to uttrykkene likt, tvert imot ser vi at «høres ut» (oransje) fortrenger «høres»!


(Antall og nøyaktig andel er ikke oppgitt ovenfor, for det er egentlig bare forholdet mellom kurvene som er informativt.)
Utviklingen fremmes av vekselvirkning: Når «det høres lett ut» (for å ta et eksempel) brukes mer, vil det tvetydige «det høres lett» relativt oftere enn før stå for ‘det er lett å høre’. Da er det naturlig å tenke at det ikke kan bety det samme som «høres ut», eller at det ikke vil bli oppfattet slik, og at vi må ty til «ut» når vi vil ha fram den betydningen.
Føles ut og kjennes ut er nylaginger på grunnlag av se ut og siden høres ut. Det finnes fremdeles mange som synes uttrykksmåtene er barnslige, så man gjør klokt i å unngå dem i skrift. Det er også registrert uttrykk som det smaker ut / smakes ut / lukter ut / virker ut / oppleves ut. Vurderingen av disse er avhengig av såkalt språklig alder.
Kjennes godt/rart ut er belagt fra 1946 og utover, om enn meget sparsomt i begynnelsen (jf. bokhylla.no). Føles rart/godt ut dukker så vidt opp i 1937, men neste gang først i 1962, og da bare for å få det glatte lag av Andre Bjerke og Riksmålsforbundet i skriftet Hva er godt riksmål?: spørsmål og svar (s. 30–33). Bjerke svinger faktisk svøpen over alt som ikke bare ser ut, og kaller det barnslig. Eldre riksmålsikoner som Knut Hamsun, Nils Kjær og Fridtjof Nansen kom likevel i skade for å skrive «høres ut» i sin tid!
Merk at materialet på bokhylla.no er dominert av kvalitetssikrede kilder og sikkert mange strenge redaktører. På Internett finner vi et helt annet forhold.
Her må vi spekulere litt.
Før i tida kunne man faktisk bruke også verbet se uten ut i samme betydning som med ut, som i engelsk to look slik eller slik. Det historiske utgangspunktet er nok karakterisering av framtoningen til personer. I Ordbog over det danske Sprog (under se 12.1) finner vi «Du seer saa gusten, bleeg og suur» og «Du ser saa vildt».
Det å se (selv) og utseendet (for andre) må ha blitt oppfattet som to sider av samme sak. For tenk deg at noen ser sint på deg: Vedkommende ser da sint, dvs. ser og er sint. Samtidig virker han eller hun sint på oss. På samme måte: ser blid. Det å kaste blikk er å gi et visst inntrykk.
I norsk og dansk har vi fått tillegget ut. Det er greit, for man ser jo utover, ut av hodet, under øyenbrynene. Da uttrykksmåten ble vanlig om å gi et visst inntrykk, kunne andre adjektiv snike seg inn. Etter en tid ble det mulig å si f.eks. at noen så stygg ut selv om vedkommende ikke sendte blikk («looks») som var stygge. Da lå veien åpen for å omtale gjenstander på linje med folk: «Den så stygg ut.»
«Ut» gir logisk mening når vi tenker på syn, ikke når vi tenker på de andre sansene. Men vi har jo for lengst sluttet å tenke på synet og blikket til den som ser slik og slik ut. Den logiske meningen er borte. Ut er bare en nøytral lest som andre verbuttrykk (som viser til andre sanser) kan sys over. Skulle vi hatt et adverb som viste sanseretningen ved hørsel, burde det kanskje ha vært inn. Men det er altså ikke relevant.
Også i det semantisk beslektede verbet synes er synsvinkelen så å si vrengt, slik at det ikke kan tolkes bokstavelig på samme måte som før. Vi kan fremdeles bruke verbet i den opprinnelige passive betydningen, for eksempel «Dette synes (meg) merkelig» (= ‘syner seg for meg’), men det er nå vanligst å bruke det aktivt, som i «Jeg synes det er merkelig».