Språkspørsmål og svar

Svar

Ordene mamma og pappa ble jevnt over mindre brukt før både i skrift og tale. Stort sett var mor og far det nøytrale, mens mamma og pappa var markert familiært eller barnslig. I dag er mamma og pappa nøytralt for svært mange. Likevel bør man trygt kunne velge mor og far i sakprosa når det ikke er en spesiell grunn til å velge mamma og pappa.

Det har blitt pekt på to dels motsatte, dels samvirkende trender i språkbruken i offentligheten i nyere tid: intimisering og brutalisering. Økende bruk av mamma og pappa er et godt eksempel på intimisering. Det er fremdeles mange som oppfatter mamma og pappa som både intimt og barnslig, men antallet kritikere minker trolig fortere enn noen gang.

Historisk spredning

I nordiske ordbøker finner vi omtale av mam(m)a og pap(p)a som lån fra 1600-tallet, brukt i høyere fransk- eller tyskpåvirkede kretser. Men det er også nevnt som selvstendig dannelse i barnespråk. Vi finner ingen skriftlige belegg fra gammelnorsk. Selv om det ikke virker særlig sannsynlig, kan vi ikke helt utelukke at noen brukte det i Norge i 1204. Lignende ord eller lyder er generelt svært utbredt i barnespråk i store deler av verden (og i «baby talk» fra voksne til barn, se nedenfor).

Alt tyder på at mamma og pappa har spredt seg langs flere linjer over lang tid.

Geografisk:

1) fra utlandet (opprinnelig gjerne med trykk på siste stavelse: mama, papa)
2) fra by til bygd

Den lokale variasjonen har vært og er fremdeles stor. Mamma og pappa er ganske gamle ord i mange dialekter, og de har gjerne blitt brukt mest av barn og innenfor familien.

Gjennom samfunnslag:

1) fra visse borgerlige miljøer til andre borgerlige miljøer
2) fra deler av overklassen til de brede lag
3) fra deler av de brede lag til overklassen

På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet var mamma og pappa relativt lite brukt i norsk voksenspråk utenom i dansk-norsken i borgerlige kretser. Det kan for eksempel nevnes at Arne Garborgs roman Hos Mama het Hjaa ho Mor på landsmål. Seinere har det sosiale forholdet delvis snudd seg, slik at bruk av mor og far nå kan være et tegn på såkalt borgerlig dannelse hos voksne.

Fra bruk i én sosial rolle til bruk i en annen (jf. alder, kjønn, familieforhold):

1) fra kjælespråk til vanlig språkbruk
2) fra småbarnsspråk til ungdomsspråk og videre til voksenspråk
3) fra såkalt jentespråk til såkalt guttespråk
4) fra tiltale til omtale og dermed fra privat til offentlig språkbruk

Bruken av mamma og pappa kan ha blitt styrket gjennom kjælespråk brukt til barn, såkalt «baby talk» (jf. punkt 1). Når folk duller med barn, bruker de ikke bare ekstra barnslige ord (som vovvovv), de tyr også gjerne til «finere» former fra standardspråket. Selv brukere av bredt bygdemål kan for eksempel velge å si «lille venn» til små barn (altså i stedet for litle eller vesle). Mamma og pappa har begge egenskapene: finere og mer barnslig på en gang.

«Aldersgrensa» (jf. punkt 2) har sikkert generelt vært høyere i tiltale enn i omtale (jf. punkt 4), og mange steder har det ikke vært noen aldersgrense for kvinner (jf. punkt 3).

(«Guttespråk» og «jentespråk» er ikke termer vi oppfordrer noen til å bruke, men de speiler realiteter i særlig eldre bymål, der det kunne være stor forskjell på hva man godtok av unge menn og unge kvinner i språkveien.)

Råd

Det som følger, må ikke oppfattes som et påbud, bare som et bruksbasert stilråd til oversettere og offentlig ansatte.

Utviklingen har kommet så langt at mor og far sikkert virker stivt for mange språkbrukere, særlig yngre. Men fremdeles er det mange som synes mamma og pappa virker markert intimt. Det mest tilrådelige kan derfor være å bruke mor og far nøytralt i vanlig sakprosa og i offentlig forvaltning. Vi anbefaler det samme i vanlig oversettelse der det ikke er valgt noe ekstra familiært i kildespråket. Merk at det fremdeles er mor og far som dominerer i avledninger og sammensetninger (med enkelte unntak, som pappapermisjon).

Svar

Betydningsmessig er forskjellen på disse årsakskonjunksjonene liten.

Da brukes lite i talemålet og virker ofte stivt. Siden og fordi er det vanlige i både skrift og tale.

Siden brukes mest om grunner som mottakeren kjenner godt til, og fordi brukes mest om grunner som mottakeren ikke kjenner like godt til. 

Grovt sett innleder siden altså en påminnelse om en grunn, mens fordi innleder et argument for en grunn. Skillet er ikke skarpt.

Utdyping

Merk at det som står nedenfor, ikke dekker alle slags setninger med fordi og siden.

Det er vanligst å bruke siden (eller ettersom) når man forutsetter at lytteren (mottakeren) kjenner eller bør kjenne den grunnen man nevner. Slike forutsetninger kalles presupposisjoner på fagspråket. Hvis mottakeren vet at du skal i syttiårslag, er det altså naturlig å velge siden. Leddsetningen med siden er bare et språklig grunnlag for den nye informasjonen (at du drar nå).

Det er vanligst å bruke fordi når man regner med at begrunnelsen er ny for mottakeren. (Da kan vi i prinsippet også skrive «Grunnen til at jeg drar … er at».) Hvis både syttiårslaget og det at du må dra, er ny informasjon, er det naturlig å velge fordi. Hvis du sier at du «skal i et syttiårslag» i ubestemt form, vil du nok helst bruke fordi.

Skillet er ikke absolutt, og i mange konstruksjoner brukes fordi uansett («Når jeg drar tidlig, er det jo fordi ...»). Det kan dessuten være umulig å bruke siden i setninger der for inngår i en fast frase (jeg er glad for at).

Det er nok ikke mange som reagerer hvis du velger «feil» i den situasjonen du skildrer. Men hvis du velger da, er det kanskje noen som lurer på hva slags stivbeint og formell type du er. Da kan nesten virke komisk i hverdagslige situasjoner og er strengt tatt ikke nødvendig i formelle situasjoner heller.

Du kunne forresten godt ha sagt: «Jeg drar allerede nå, for jeg skal i …», med en sidestilt hovedsetning. Det svarer mest til fordi. Hvis setningen skal tjene som en ren påminnelse, kan du legge til jo, som i «for jeg skal jo …». Sjansen for for (i stedet for fordi) øker hvis det er en nektelse i setningen foran: «Jeg kan ikke bli lenge, for jeg skal …». Fordi kan lett bli litt tvetydig etter nektelser, som i «Jeg drar ikke nå, fordi jeg skal i syttiårslag …».

Fordi at og for at

Noen vil hevde at fordi + at er dårlig og utflytende språk (slik som «på grunn av at» i stedet for fordi). Men det er ikke helt rimelig. Fordi er opprinnelig en sammensmeltning av preposisjonen for og pronomenet det i dativ (di). Svært forenklet framstilt:

Jeg er glad for det/di at > fordi at > fordi jeg er invitert i syttiårslaget.
Jeg er glad for det/di at > for at jeg er invitert i syttiårslaget.

Fordi at har holdt seg godt i talemålet og er i og for seg god norsk. Men i skrift nøyer de fleste seg med for at og fordi. Det korte er ofte det beste.

Svar

Formelt er det ingenting i veien for å skrive sjøl og sjølsagt på bokmål.

Verken sjøl eller andre former som står i Bokmålsordboka (som tida, kasta o.a.) kan kan stemples som (bare) dialektformer. Alt du finner i Bokmålsordboka, er likestilte former som hører til det ene av de to offisielle norske skriftspråkene.

Det varierer fra fagområde til fagområde hvor vanlig det er å skrive sjøl eller sjølsagt, og mange som bruker disse formene muntlig, er nok redde for å skille seg ut med å bruke dem i skrift. Derfor er det ikke så rart at det dannes oppfatninger av det slaget du har støtt på. Du må selv avgjøre om du skal trosse fordommene.

Svar

Rekkefølgeregelen er en høflighetsregel. Den forekommer i flere språk (blant annet engelsk). Den har egentlig ikke noe med grammatisk riktig språk å gjøre.

Følg gjerne regelen. Det er det tryggeste.

Til andre som leser dette svaret: Vær klar over at det sjelden er uhøflig ment når noen nevner seg selv først. Det er ikke verdt å legge noen for hat på dette grunnlaget alene.

Vi kan se litt nærmere på beveggrunnene for å innlede med jeg.

Hvorfor brytes høflighetsregelen så ofte?

Når vi sidestiller to ting (x og y), nevner vi ofte først den (vi mener er den) viktigste. Det er det som er uhøflig med å nevne seg selv først. Men det finnes andre andre vektprinsipp i språket enn viktighet og relevans.

Det er tre tendenser i språket som brytes mot hverandre på dette punktet:

1) det viktigste først
2) det faste først
3) det korteste og letteste først

Det er bare punkt 1 som taler mot å si jeg først. Punkt 2 og 3 taler oftest for.

Jeg først faller lettest

Det er et generelt mønster at korte og lette ledd gjerne kommer tidlig i setningen eller oppramsingen, mens lange og tunge flyttes utover. Jo lengre de andre leddene i oppramsingen er, jo mer naturlig er det å nevne seg selv først – og det er jo mange som bærer lange og tunge navn. Når man innleder med «Jeg» foran «… og Leif Nebukadnesar Nilsen», får man litt tid til å samle kreftene.

En fordel med å nevne seg selv først er altså at man får bedre tid til å planlegge resten av setningen og komme på navnene som skal nevnes (noe som gjerne blir vanskeligere med åra). Man kan alltid starte med det samme versemålet (rytmemønsteret): troké (altså trykksterk + trykklett staving) og så resten. Det er det som faller mest naturlig på norsk.

Et mulig unntak fra mønsteret er oppramsing med flere navn og konjunksjon bare mellom de to siste: «Jeg, Leif Nebukadnesar og Kari» fungerer dårlig, for det kan høres som om man kaller seg selv Leif Nebukadnesar. Mulige løsninger: «Jeg og Leif Nebukadnesar og Kari» / «Leif Nebukadnesar, Kari og jeg».

Hvis det andre navnet er kort, blir det hipp som happ rytmisk sett («Leif og jeg» / «Jeg og Leif»), men det kan fremdeles være praktisk å nevne det faste leddet (jeg) først og variabelen etterpå.

Du er spesiell

Navnene i eksemplene ovenfor er brukt i omtale, ikke tiltale. Det er altså snakk om nokså indirekte høflighet. Det skulle være viktigere med høflighet i tiltale, som i «du og jeg». Her er det vanskelig å finne gode grunner til å sette seg selv først.

Meg for jeg?

Til slutt om «meg og». Det kan ikke regnes som korrekt skriftspråk å bruke objektsform (meg) der pronomenet er en del av subjektet. Dette får altså rød strek:

Meg og du var med
Meg og deg var med

Dette er derimot riktig:

Du og jeg (subjekt) var med
De møtte både deg og meg (objekt)

Objektsformen har spredd seg på bekostning av subjektsformen de siste hundre åra. Når et språkfenomen sprer seg, opptrer det gjerne først hos de yngste på et nytt sted. Det kan dermed bli oppfattet som barnslig. Det er et språksosialt faktum som det er verdt å være oppmerksom på.

Svar

I Termportalen finner vi veid gjennomsnitt på bokmål og vege gjennomsnitt på nynorsk.

Veid gjennomsnitt har også vært det klart vanligste i faglitteraturen, og det er den eldste varianten. Det skulle ikke være nødvendig å skifte det ut, men det er fagmiljøene som må avgjøre saken.

Når vektet gjennomsnitt har blitt så vanlig de siste årene, kommer det trolig av økt påvirkning fra engelsk. Vektet gjennomsnitt svarer på overflaten best til både den engelske og den tyske termen (weighted average, gewichteter mittelwert).

Slik er begrepet forklart i Statistikkens teknik og metode fra 1920 (av Gunnar Jahn):

Det veide gjennomsnittet er ikke bare gjennomsnittet av en rekke verdier. Det er tatt hensyn til hvor mange eller mye av noe som har de ulike verdiene. Eksempel: når man regner ut karaktergjennomsnitt og lar fagene med flest vekttall veie tyngst.

Svar

Ja, i det opprinnelige bildet er det utvilsomt kvikksølvet som kryper opp eller ned, men uttrykket med gradestokk (en såkalt metonymi) er blitt så vanlig at det må godtas.

«Kviksølvet kryber» er notert fra 1896. Men allerede for over nitti år siden begynte mange å skifte ut kvikksølvet med gradestokken. Den fullstendige formuleringen «kvikksølvet i gradestokken kryper» har også blitt brukt.

De mest kritiske språkbrukerne vil nok holde seg til kvikksølvet, og det er helt i orden, selv om det er noen tiår siden det hadde overtaket.

PS. Som flere av våre lesere har pekt på, er det ikke kvikksølv i nye termometre. Det fremmer nok bruken av «gradestokken» som substitutt. Men uttrykket med «kvikksølv» må ikke tas så bokstavelig at man risikerer å bli anmeldt for miljøkriminalitet om man bruker det! Det er fremdeles god norsk.

Svar

Vi mener det ikke er en god måte å gjøre det … på.

«På» sløyfes nok ofte i muntlig norsk, og det har til dels vært godtatt å gjøre det i skrift også, vel å merke der det står mange ord mellom «måte å gjøre» og «på».

Men mange føler at formuleringen er ufullstendig uten preposisjonen. Derfor er rådet vårt klart: Skriv «på». Hvis preposisjonen blir stående langt fra resten av uttrykket, kan det være best å skrive helt om i stedet.

Nedenfor ser du hvor langt Språkrådet selv har vært villig til å gå for å få med «på». Utdraget er fra vår egen publikasjon Godt språk i lærebøker:

Men dette er ikke ideelt formulert. Som sagt kan full omskriving være best når to «på» står så nær hverandre.  Det kunne godt vært formulert slik i stedet: «Hvis man vil gjøre forfatteren oppmerksom på tvilsomme passasjer, kan det være lurt å …».

Svar

I den norske Wikipedia-artikkelen om emnet finn vi den direkte omsetjinga hjerneròte (bokmål hjerneråte). Ordet er er allereie teke i bruk i både tale og skrift, og det ser ut til å fungere bra.

Hjerneròte høver godt om tilstanden (1), men ikkje fullt så godt om det som fører til han (2).

Ròte er rotning og ròtenskap, ikkje det å få noko til å rotne. Det å få noko til å rotne heiter etter gammalt å røyte (noko). Medieinnhaldet som fører til hjerneròte, kunne i teorien heitt hjernerøyte, og mediebruken eller tidtrøytet kunne heitt hjernerøyting.

Men orda røyting og røyte er ikkje lenger godt kjende i den grunnleggjande tydinga knytt til rotning. Vi må difor nøye oss med hjerneròte i alle tydingane.

Ein merknad om skrivemåte og uttale til slutt: O-ane i orda ròte og rotne er opne – som o-ane i sove og sovne – det vil seie at dei jamnast blir uttalte som /å/ i dei dialektane der dei ikkje blir til /ø/.

Svar

Du har rett i at denne formuleringen har spredt seg voldsomt i nyere tid; se figuren nedenfor. Det er ikke for sterkt å kalle den en motepreget klisjé.

Men uttrykket har solide røtter i eldre norsk. Når vi blar oss ned til artikkel 7.15 i Det Norske Akademis ordbok (se utklipp til slutt nedenfor), finner vi forskjellige uttrykk for «å holde ut eller for å arbeide med stor innsats», og et av dem er uttrykket å stå i noe. Men legg merke til at alle beleggene (eksemplene) på varianten stå i det er av nyere dato.

Det er ikke noe språklig i veien med selve formuleringen, men det har altså gått inflasjon i en viss bruksmåte eller i et visst budskap. Uttrykket har blitt typisk for 2000-tallet, og det henger nok sammen med økt oppmerksomhet om psykisk helse. Den som står i det lenge, har såkalt resiliens. Vi blir nok nødt til å stå i «å stå i det» på ubestemt tid, for det blir sikkert ikke mindre snakk om ulike former for livsmestring i åra som kommer.

Men vi slår gjerne et slag for å variere ordbruken. Noen ganger kan uttrykket skiftes ut med å holde ut.

Nærmere om bruksfrekvens

Nedenfor ser du resultatet av søk etter uttrykket stå i det i aviskilder (nb.no, n-gramtjenesten).

Merk: Mange av de eldre treffene er nok eksempler på andre bruksmåter (f.eks. «å stå i det og det partiet».)

Ordbokartikkel

Til slutt et utdrag fra Det Norske Akademis ordbok:

stå i

1  holde ut ; greie

• • nej, dette staar jeg ikke i!  (Kristian Elster Samlede Skrifter II 186)
  • sålerne [skal] få stå i det så længe de holder  (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet I 492 1897)  | gjøre tjeneste

2  være oppe i (vanskeligheter, krevende arbeid e.l.) ; ha (noe) å utføre, sørge for eller stelle med

• • hun har meget at stå i  (Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 139)
  • tror I da, det er så morsomt, alt det, jeg står i?  (Bjørnstjerne Bjørnson En fallit 24 1874)
  • jeg har slitt meget og staat i meget  (Kristian Elster d.y. Av Skyggernes Slegt 284 1919)
  • det var jo ikke småting, det han hadde å stå i  (Johan Bojer Folk ved sjøen 61 1929)
  • den som blir gift med dig, skal få noe å stå i  (Gunnar Larsen To i Oslo 40)

stå i det

med trykk kun på stå  gjennomgå påkjenning, motstand uten å gi seg

• under alt … ligger en dyp respekt for alle mine botswanske kollegaer som ‘står i det’ mens vi andre kommer og går  (Tidsskrift for Norsk psykologforening 2000/1121 Elsa Døhlie)
• herfra er det bare gjennomføringsevne. Stå i det og overleve  (Vigdis Hjorth Om bare 303 2001)
• det er viktig at du tåler å stå i det når aksjemarkedet svinger  (Dagbladet 21.09.2017/15)
• i mange yrker er belastningen hard, og mange makter ikke å stå i det  (Klassekampen 09.07.2018/2)

Svar

Jo, påvirkning fra engelsk er nok forklaringen på det meste av bruken. Se artikkelen om oversettelseslån på nettsidene våre. 

I eldre tekster betyr uttrykket «stå opp for» helst å reise seg for (eller foran) helt konkret. Det kan også vise til det Jesus gjorde for menneskene (han stod så å si opp «for oss» fra de døde).

Men uttrykket har blitt brukt i den aktuelle betydningen ganske lenge. Det ser ut til at selveste Sigrid Undset brukte det slik i Kristin Lavransdatter (se naob.no og nb.no).

Merk likevel at dette langt fra var vanlig språkbruk før. Det kan ikke være tvil om at den økte bruken i de senere år har med påvirkning fra engelsk å gjøre. Noen søk kan bekrefte det. Nedenfor har vi satt inn en figur som viser resultatet av et avissøk i Nasjonalbibliotekets kilder. Du kan også søke etter frasen «stå opp for dem» i bokkilder på nb.no og sortere treffene i kronologisk. Da vil du se at de første treffene ikke er særlig gamle, og at mange av bøkene er oversettelser.

Det er mulig «å stå opp mot» uttrykkene «stå opp mot» og «stå opp for», men det er nok umulig å få bukt med dem. De glir lett inn i norsk blant liknende uttrykk, og de har klort seg godt fast. Vi vil likevel anbefale bruk av synonymer når noen spør, for det er flere som irriterer seg over den motepregede bruken av disse frasene.

Endring i bruksfrekvens

Resultat av søk etter uttrykket «stå opp for» og et av synonymene («[slå] et slag for») i aviskilder ved nb.no:

Svar

Dette er formuleringer som trolig blir rett forstått av de fleste, og de har nok kommet for å bli. Men kritikerne har likevel et poeng.

Det er først de siste tiårene at det har blitt vanlig å stille spørsmålet «Hva er …» når man er ute etter navnet på noe.

Før het det i stedet:

Hva heter den største byen i Brasil?
Hva heter hovedstaden i Australia?

Eventuelt:
Hvilken by er den største i Brasil?
Hvilken by er hovedstad i Australia?

(Men ikke: «Hvilken er den største byen …». Det er engelsk.)

Konklusjon: 

Hvis man ikke vil irritere noen, er det best å velge «hva heter» i stedet for «hva er».

Svar

Det kommer nok av påvirkning fra engelsk. På norsk er det plantene og skjegget som gror, ikke bonden og bæreren. Vi sier tradisjonelt å dyrke planter, å ha eller få skjegg (ev. anlegge skjegg) og å la skjegget vokse eller gro.

Til og med å dyrke skjegg (som det altså ikke heter) ville ha vært mer i tråd med tradisjonell norsk.

Skjeggvekst

Det engelske verbet to grow kan være transitivt (= kan ta objekt), og det betyr da ‘dyrke noe, la noe vokse’. Det eldste eksemplet på den transitive bruken i norsk finner vi i VG fra 1968:

Andre, som innsenderen, har altså drevet det til å si eller skrive «å gro skjegg». Men det er lite å se av den slags groing før tusenårsskiftet.

Å vokse bart er derimot et gammelt fenomen i språket, vel å merke om vi snakker om bartevoks. Vi vokser for øvrig også ski, uten at det har noe som helst å gjøre med at det vokser (medfødte) ski på nordmenn.

Gro på en

Et annet engelsk gro-uttrykk som vokser fram, er «it grows on you». Det betyr at man venner seg til/på noe og liker det etter hvert. Man får med andre ord sansen for det / smaken på det (smått om senn). Uttrykket kom inn i skriftkulturen først i spill-, film- og musikkanmeldelser litt før år 2000: Anmelderen forsikrer at spillet/filmen/plata gror på deg. Det er muligens et framskritt, for i gamle dager var det nesten bare hår, sopp, skitt og sår som kunne gro på nordmenn (i tillegg til metaforiske ski).

Det eldste eksemplet vi finner, er med vokse, som har en litt annen klang. Det er fra Aftenposten 1998: «Denne platen trenger minst fem gjennomhøringer. Derfra begynner den å vokse på deg.» Så liker du den stadig bedre, altså, eller begynner å få sansen. Aftenpostens egen språkrøkter, Per Egil Hegge, skrev femten år senere:

En bok som virker litt treg i de første sidene, men som blir bedre etter hvert, grows on you hvis vi snakker engelsk. Men det blir nokså naturstridig, og trangt i godstolen, hvis boken skulle begynne å vokse på deg.

Uttrykket er altså ikke skikkelig inngrodd i norsk ennå, og det spørs om det fortjener å bli det. Språk er verdens største vanesak. For barn virker det meste naturlig, og man kan venne seg til mye som voksen. Men nye oversettelseslån fra engelsk «gror» litt ulikt på folk. Vær gjerne oppmerksom på at transitiv groing har en aldeles tåpelig klang i mange voksne (særlig hårbevokste) ører, enten de sitter på mosegrodde eller ganske alminnelige mennesker.

Organdyrking

Stadig flere skriver gro organer for å dyrke organer. I norsk og dansk haler gro innpå dyrke i denne betydningen (henholdsvis 1/3 og 1/6 av treffene på nettet i oktober 2017). I 2017 begynte til og med NTB og Aftenposten å skrive «gro organer». Engelske gloser gror lettere på relativt nypløyd begrepsgrunn, men her trenger vi ikke dyrke fram flere ord enn vi allerede har.

Svar

Preventivitet står per oktober 2022 ikke i norske allmennordbøker. Søk i norske tekstkorpus gir svært få treff.

Som du peker på, er preventivitet bygd opp i samsvar med ordlagingsmønstrene, så dersom ordet virkelig trengs, må det kunne tas i bruk. Men en bør jo spørre seg hvor formålstjenlig det er å bruke et ord som knapt eksisterer.

Et uttrykk som preventiv virkning er godt innarbeidet og dessuten klarere enn preventivitet.

Svar

Alvorlighetsgrad er et ganske nytt ord i norsk (om lag sytti år gammelt), og det primære bruksområdet er gradering av skade, ulykke og sykdom. Her er det innarbeidet i litt tekniske sammenhenger, og det må godtas. Det har også sin plass i «rubrikknorsk», f.eks. i tabeller og overskrifter, men det er sjelden nødvendig i tekst uten teknisk eller statistisk vinkling.

I løpende tekst ellers bør det renskårne substantivet alvor (eller adjektivet alvorlig) brukes mest mulig, nå som før.

Alvorsgrad er en nyere og litt lettere variant som gjerne kan brukes som alternativ til alvorlighetsgrad, særlig i nynorsk. Alvorlighet er en annen mulighet i bokmål, men ordet er noe gammeldags og sjelden mer presist enn alvor.

Det finnes nok en forestilling om at alvor er den subjektive følelsen/holdningen, mens ordene alvorlighet og alvorlighetsgrad må til for å karakterisere objektive forhold. Men dette synet er ikke i samsvar med tradisjonell språkbruk. Det heter tradisjonelt å forstå situasjonens/sakens alvor eller nå helst: alvoret i situasjonen/saken. Se for eksempel Ordbog over det danske Sprog under alvor 2.2. Å skrive situasjonens eller sakens alvorlighetsgrad er altså en slags overpresisering med kansellistisk preg, men uten godt grunnlag i dansk eller norsk.

Her er et oversyn over forholdet mellom uttrykkene fra et utvalg bokkilder på nb.no:

Et søk i mediearkivet ATEKST viser hvordan den stive uttrykksmåten har vunnet fram i det siste, fra null i 1990 til over femti prosent i 2017:

Svar

Dobbeltmoralisme er nok helst ei samanblanding av dobbeltmoral og moralisme. Slik står orda i Bokmålsordboka:

dobbeltmoral vaklende moral; det å praktisere én moral og dosere en annen, strengere

Jamfør:

moralisere ofte nedsettende: preke moral, gi formaninger det nytter lite å moralisere
moralisme det å legge stor vekt på moral
moralist person som legger stor vekt på moral; person som moraliserer
moralistisk som er preget av moralisme

I tydinga dobbeltmoral er det unødig kompliserande å bruke ordet dobbeltmoralisme. Dersom ein måtte sikte til ei spesiell form for moralisering på fleire nivå, er det mogleg at ordet likevel kan gje meining. Men dét er ikkje den vanlege bruken av ordet.

Svar

Du har ditt på det tørre. De som har greie på skip og skipsfart, bruker ofte verbet gå om båter, når de ikke bruker seile.

Eksempler på å gå:

Båten går til Hammerfest.
Vi gikk med stykkgods til England.
Båten gikk (i fart) på England.
Skipet går i morgen.
Ferja går mellom Avvik og Oppstopperneset.

Med skuter legger man dessuten gjerne ut på tokt.

Større båter og skip kan gjøres seilingsklare og seile, enten de har seil eller ei:

Hurtigruta seiler i allslags vær.

I den andre enden av skalaen har vi små bruksbåter. Hvis man skal ut og fiske eller i et annet ærend med en slik en, skal man med tradisjonelle ord rett og slett ut med den eller ta båten dit og dit, ikke kjøre ut. Deretter er man ute med båten. Er årene ute, heter det naturligvis gjerne at man ror hit eller dit (eller padler). (Man kan dessuten ro fiske med større båt enn robåt.)

Men det å kjøre båt har også sin plass i språket i dag, særlig når det er snakk om relativt små og raske båter, ikke minst slike som kjøres for kjøringens skyld. Både små og store båter med motor kan kjøres på nærmere bestemte måter, f.eks. på grunn. Og bruker man motoren på seilbåten, er det vel kjøring.

(Dansk sejle kan til og med ha kano og vannscooter som objekt. Så langt tøyer vi det ikke på norsk.)

Vi skal ikke helt glemme føring heller. En skipsfører fører skipet dit det skal. Og selve skipet kan føre både seil, flagg, folk og varer.

Nøytrale valg er dra, reise og på nynorsk dessuten fare («ho fór med båten til …»).

Stilen kan lett bli flat eller stiv om man unngår gå og seile. Det kan saktens hete å dra eller reise på cruise, men det er riktigst å si at kaptein Johnsen seilte/gikk med «Emperor of the Seas» til Karibia.

Svar

Folkeregistrert er ein språkleg snarveg, men ordet er så praktisk at vi ikkje ser nokon grunn til å motarbeide det.

Svar

Språkrådet har vedteke krøllalfa som namn på teiknet @.

Ordet krøllalfa har vi i fyrste rekkje bruk for når det skal gjevast munnleg melding om e-postadresser. Då er det viktig at spesielle teikn blir omtalte på ein eintydig måte. Eksempel:

ole punktum olsen krøllalfa ruskogrask punktum enno

Dette gjev

ole.olsen@ruskogrask.no

Om ein skifter ut krøllalfa med ved eller noko anna tvitydig, risikerer ein at det blir teke bokstavleg. Ved kan lett bli oppfatta som bokstavrekkjefølgja <ved>.

Svar

For utstede kan en bruke både skrive ut, ferde ut og utferde på nynorsk. For for utstedelsesdato kan en stort sett bruke utskrivingsdato. 

Noen spør om det ikke ligger noe mer autoritativt i utstedelse enn i det mer generelle utskriving, men oftest vitner dokumenttypen om hva som ligger i utskrivinga. Tre eksempler fra Magne Rommetveits synonymordbok Med andre ord (flere utgaver):

• det må utstedes en fullmakt > det må gjevast / skrivast ut ei fullmakt
• den under forsvarssjefen utstedte ordre > ordren som er send ut (pålagd) av forsvarssjefen
• obligasjoner som er utstedt av den norske stat > obligasjonar som staten har ferda (skrive) ut (marknadsført)

Karl Arne Utgård har i sin Juridisk og administrativ ordliste:

• utstede ihendehaverobligasjoner > skrive ut ihendehavarobligasjonar
• utstede fullmakt > skrive fullmakt
• utstedende myndighet > utskrivande styresmakt

På bokmål er utstede og utferdige delvis overlappende. Utferdige er i utgangspunktet det samme som ferde ut / utferde, men også for utferdige anbefaler Rommetveit og Utgård i noen tilfeller skrive ut og gi.

Svar

Vi er så vane med anmeldelse at både melding og politimelding kan verke rart. Men melding er rett.

Vi seier jo like gjerne «melde nokon (til politiet)» som «anmelde nokon …», og på folkemunne heiter «levere anmeldelse» gjerne «melde [det] til politiet». Reint teknisk er det òg beint fram ei melding det er tale om. Anmeldelse er ikkje noko anna enn at politiet blir gjort kjent med saka. Ein politimann som er kjend med ei sak, skriv difor ikkje anmeldelse om saka, men ein rapport, seier Karl Arne Utgård i Juridisk og administrativ ordliste.

Melding er slik sett i prinsippet patent, altså i orden. Men eit ord skal helst òg vere kurant, altså i omlaup og innarbeidd. Det kan melding berre bli om politiet nyttar meir nynorsk.

Svar

Det er truleg ei forkorting av «å gi blanke fa(nd)en», men det kan ikkje utelukkast heilt at det kjem av substantivet blaff. I Bokmålsordboka (2017) står det:

I blaff -en (trolig samme ord som II blaff) bare i uttrykket gi blaffen i (noe(n)) ‘ikke bry seg om, ta hensyn til’

II blaff, som det er vist til ovanfor, tyder mellom anna ‘kort, svakt vindpust’. Eit blaff (i segl o.l.) peikar mot noko kortvarig og fåfengt, men om opphavet skulle liggja i luftrørsler, kan vi ikkje utelukke blåse-hypotesen din.

Vi finn ikkje noko skriftleg belegg på gi blaffen frå før 1936. Men vi finn hundrevis av «gi blanke blaffen» (frå 1940 og seinare). Det tyder på at gi blaffen er ein evfemistisk (forskjønnande) kortvariant av gi blanke fa(nd)en. Om det stemmer, tek Bokmålsordboka feil. At belegget frå 1936 er frå ei bok med undertittelen «fortelling for unge piker», svekkjer i alle fall ikkje hypotesen om at dette er såkalla nestenbanning, som òg har vore kalla kvinnfolkbannskap.

Uttrykket er særnorsk og har truleg rot i Oslo.

Svar

Dere får selv veie ømme tær i pasientgruppa mot verdien av klart og direkte språk. Men uansett kan det være tryggest å bruke noe med (over)vekt, som oppfattes ganske nøytralt.

I Bokmålsordboka er fedme forklart som ‘det å være fet’ (som i ha anlegg for fedme). Fet eller feit har flere betydninger, først og fremst selvsagt ‘tykk, velnært’. Det første eksempelet er tjukk og fe(i)t. Noe som er fett, kan også være ‘godt’ eller ‘lønnsomt’, og i moderne slang har det dessuten nærmest betydningen ‘stilig’ (brukt om ting, vel etter amerikansk fat/phat).

Våpenkappløp

Det er vel kjent at noen bruker tjukk og feit nedsettende. Slik har det alltid vært. Når man hører slik ordbruk ofte nok, kan man etter hvert komme til å oppleve nedvurderingen som en del av selve betydningen. Da melder det seg et behov for å bruke nye og mindre belastede ord. Etter noen år blir de nye og nøytrale ordene kanskje rammet av den samme utviklingen og må byttes ut igjen.

Dette kappløpet mellom stigmatiserende konnotasjoner og nøytrale eller forskjønnende ord kan bare brytes ved at mange nok insisterer på å bruke de vanlige ordene i nøytral betydning. Men det er ikke alltid mulig.

Fedme

Ordet fedme (jf. at være fed) har vi fått gjennom skriftfellesskapet med dansk (på norsk har det også hett feite). Fedme er et ord vi vanskelig kan klare oss uten. Det er et presist definert fagord i forbindelse med kroppsmasseindeksen (KMI eller BMI). I motsetning til obesitas og andre fremmedord er det dessuten umiddelbart forståelig.

Selv om fedme virker mer tilslørende enn fe(i)t, er det ikke skånsomt nok for alle. Blant dem som selv har mer kroppsfett enn ønskelig, er ikke ordet fedme så populært, viser en studie fra 2015 (Tidsskrift for Den norske legeforening 19/2015).

Adjektivet fe(i)t

På islandsk henger of feitur ‘altfor feit’ på en naturlig måte sammen med avledningen offita ‘fedme’, også i fagspråket. Men på norsk har det allmennspråklige adjektivet feit og fagordet fedme ulike røtter. Feit er norsk og fedme opprinnelig dansk. Den nevnte pasientundersøkelsen tyder på at adjektivene fet og feit virker mer nedsettende enn fedme.

Noen mener nok også at diftongvarianten feit er mer nedsettende enn fet. Feit er førstevalget for de fleste nordmenn; det kan derfor virke mer direkte. Men å hevde at feit er  mindre passende enn fet, nærmer seg stigmatisering av dialektbrukere.

Det er ingen tvil om at mange bruker fet/feit om seg selv, se f.eks. boka Feit. Det er selvsagt ikke noe frikort til å gå rundt og kalle overvektige feite, for det er uhøflig å kommentere andres utseende i tide og utide. I sammenhenger der alle er trygge på hverandre, må det likevel være greit å bruke adjektivet feit på norsk. Det er tross alt et grunnleggende ord i språket, uløselig knyttet til substantivet fett, som vi neppe blir kvitt med det første.

Helseproblemet kontra språkproblemet

Magnus Strømmen, som står bak den ovennevnte undersøkelsen, skriver i en kronikk i Aftenposten 20.10.2015:

Dette er altså grupper av pasienter som vi vet kan reagere sterkere enn andre på ordvalg. Jeg tviler ikke på at gode fastleger er musikalske nok til å få frem budskapet på en god måte, men det er åpenbart mange av dem velger å ikke si noe som helst. I så måte kan studien ha en verdi siden det her er pasientene selv som sier hvilke ord som er greie å bruke. Dette er i tråd med en generell utvikling hvor språk er blitt stadig mer sensitivt. Alle blir så lett krenket nå, og i en tid hvor definisjonsmakten synes å ligge hos den som omtales, kan det være skjebnesvangert å skulle ta opp et slikt tema. Men det er også verdt å ta i betraktning at konsekvensene av å la vektutviklingen fortsette, også er skjebnesvangre – for pasienten, enten vedkommende er krenket eller ikke.

Det er ikke opplagt at man skal være så forsiktig med å ordlegge seg, heller. Greier man å få pasienten både til å forstå fedmens alvorlige konsekvenser og at dette er relevant for en selv, kan en slik indre uro gi energi til endring. Men det forutsetter gjerne at legen er villig til å bruke ressurser på pasienten over tid. Å skape uro eller frykt, har ingen verdi i seg selv og sementerer trolig en uheldig livsstil.

Svar

Det finnes to ganske ulike tradisjoner for å bruke hunkjønnspronomen om (visse typer) fartøy. Den ene, som vi kan kalle «den sentimentale», finnes også i blant annet dansk, svensk og engelsk. Den andre, som vi kan kalle «den grammatiske», er mer hjemlig eller vestnordisk.

Man bestemmer langt på vei selv om man vil følge den ene eller den andre skikken (eller prøve å kombinere dem).

Den sentimentale skikken

I litterært språk og visse martitime miljøer finnes det en tradisjon for å personifisere fartøy, særlig fartøy man har tilknytning til. Dette kan være den samme tradisjonen som de har i engelsk. Ifølge den danske språkforskeren Otto Jespersen hever man fartøyet litt ut over klassen av livløse ting med bruken av et annet pronomen enn intetkjønnspronomenet det (eller it). Hun og han signaliserer en viss samfølelse. En grundigere utgreiing står i dette blogginnlegget.

Det finnes også en parallell tradisjon i flere språk for å gi båter kvinnenavn.

På engelsk kan dessuten andre kjære ting enn båter, for eksempel lokomotiv og biler, omtales på den samme måten, særlig av menn. Noen mener at skikken er mannssjåvinistisk og nedlatende, og at den bør avskaffes til fordel for noe kjønnsnøytralt.

Den grammatiske skikken

Det er viktig å være klar over at bruken av hunkjønnspronomenet kan være uttrykk for noe helt annet på norsk, i alle fall om formen er hu eller ho. I nynorsk og (tradisjonelt) i de fleste dialekter er det en rent grammatisk nødvendighet å vise til hunkjønnsord med hunkjønnspronomenet: Sola er hu/ho, månen er han. Hu/ho om et fartøy med hunkjønnsbetegnelse har i denne sammenhengen ikke noe med kvinnelighet å gjøre.

Uansett hvilken språktradisjon man står i, øker sannsynligheten for at man velger hun/ho/hu dersom fartøyet med rimelighet kan kalles ei skute.

I norsk talemål brukes ho/hu om f.eks. skuta, skøyta, jolla, snekka, ferja, jekta og hurtigruta. Hvis fartøyet først og fremst identifiseres som en båt eller en båttype med hankjønnsbetegnelse, er det derimot han som gjelder (færingen, kanoen, prammen, kutteren, sjarken, tråleren, lastebåten, ubåten og andre stålbåter). Om skip (f.eks. et slagskip eller supplyskip) brukes helst det, hvis ordet båt ikke nettopp er brukt om det samme fartøyet.

Her er et eksempel fra boka Ishavsskuter:

Andre faktorer: navn og miljø

Svar

Rent grammatisk er begge deler fullt mulig i norsk, men det er absorpsjonsevne som har vært mest brukt om absorpsjon av stoffer. Det er ikke noe i veien for å bruke det i overført betydning (se betydning 2 i Det Norske Akademis ordbok).

Substantivene absorpsjon og absorbering er generelt mer kjent og brukt enn det tilhørende adjektivet absorptiv. Varianten absorberingsevne er på frammarsj.

Noen fagfolk bruker utelukkende absorptiv kapasitet eller evne i overført betydning, og det er selvsagt i orden. Andre skriver absorberende kapasitet eller evne, og det må også regnes som riktig, selv om det strengt tatt ikke er selve kapasiteten eller evnen som er absorberende.

Vi ser at en del skriver *absorbsjon med b, eller til og med *absorbtiv. Men før en ustemt konsonant som (s eller t) blir b-en i absorb- til p: absorpsjon, absorptiv.

Svar

«For noen år tilbake» er en variant noen gjerne bruker for å gi talen eller teksten en mer formell eller høytidelig tone. Det skulle ikke være nødvendig.

«For noen år siden» og liknende uttrykk med siden har i flere hundre år vært det naturlige førstevalget i norsk tekst og tale, og det er like godt som før. Vi anbefaler det.

Det er ingen grunn til å tro at for eksempel «for så og så mange år tilbake» har rot i engelsk, til det er denne uttrykksmåten for gammel i norsk og tidligere dansk-norsk (i alle fall varianten med «for»), men den motepregede spredningen i dag har støtte i engelsk.

Det er mange som reagerer på «for noen år tilbake» og lignende fordi de mener at det er en nyere sammenblanding av «noen år tilbake» + «for noen år siden». Men akkurat det er tvilsomt.

I riktig gamle dager het det noe helt annet, nemlig «for noen år» og «noen år siden» (her direkte oversatt til moderne norsk). Altså: to uttrykk som er snauere enn noen av dem vi bruker i dag.

Det finnes uttrykk med verb + tidsuttrykk + tilbake som er helt uproblematiske, for eksempel å gå eller å tenke seg så og så mange år tilbake.