Hvor kommer former som «har funni» og «har eti» fra?

Perfektum partisipp-former (supinum) på -i finnes i mange dialekter, framfor alt på Østlandet og i Trøndelag. De stammer rett og slett fra gammelnorsk, der funni og eti het funnit og etit.

I nynorsk ble formene på -i innført i 1938, slik at det ble valgfritt med funne/funni og ete/eti. På den tida stod nynorsken sterkt i bygdene i Trøndelag og på deler av Østlandet. I 2012 ble formene tatt ut av den offisielle rettskrivinga.

I bokmål har partisipp på -i aldri vært godkjent.

Disse i-endelsene er lydlig sett konservative. Men som skriftformer ble de til dels oppfattet som radikale da de ble innført.

Disse formene må ikke forveksles med det såkalte i-målet innenfor nynorsken, som stammer fra Ivar Aasens tid. I-mål går ut på å bruke i-endelse i bestemt form av sterke hunkjønnsord og flertall av intetkjønnsord (soli, husi). Dette systemet ble forresten også fjernet i 2012.