Valgte kategorier:
For mange år siden lærte jeg på et statistikkurs ved universitetet at det heter «veid gjennomsnitt». Nå ser jeg at det stadig oftere kalles «vektet gjennomsnitt». Hva er riktig?
I Termportalen finner vi veid gjennomsnitt på bokmål og vege gjennomsnitt på nynorsk.
Veid gjennomsnitt har også vært det klart vanligste i faglitteraturen, og det er den eldste varianten. Det skulle ikke være nødvendig å skifte det ut, men det er fagmiljøene som må avgjøre saken.
Når vektet gjennomsnitt har blitt så vanlig de siste årene, kommer det trolig av økt påvirkning fra engelsk. Vektet gjennomsnitt svarer på overflaten best til både den engelske og den tyske termen (weighted average, gewichteter mittelwert).
Slik er begrepet forklart i Statistikkens teknik og metode fra 1920 (av Gunnar Jahn):
Det veide gjennomsnittet er ikke bare gjennomsnittet av en rekke verdier. Det er tatt hensyn til hvor mange eller mye av noe som har de ulike verdiene. Eksempel: når man regner ut karaktergjennomsnitt og lar fagene med flest vekttall veie tyngst.
Stadig flere skriver en «måte å gjøre noe», uten «på». Det minner om engelsk «a way to do something». Er det riktig å sløyfe «på»?
Vi mener det ikke er en god måte å gjøre det … på.
«På» sløyfes nok ofte i muntlig norsk, og det har til dels vært godtatt å gjøre det i skrift også, vel å merke der det står mange ord mellom «måte å gjøre» og «på».
Men mange føler at formuleringen er ufullstendig uten preposisjonen. Derfor er rådet vårt klart: Skriv «på». Hvis preposisjonen blir stående langt fra resten av uttrykket, kan det være best å skrive helt om i stedet.
Nedenfor ser du hvor langt Språkrådet selv har vært villig til å gå for å få med «på». Utdraget er fra vår egen publikasjon Godt språk i lærebøker:
Men dette er ikke ideelt formulert. Som sagt kan full omskriving være best når to «på» står så nær hverandre. Det kunne godt vært formulert slik i stedet: «Hvis man vil gjøre forfatteren oppmerksom på tvilsomme passasjer, kan det være lurt å …».
Uttrykket «stå i det» irriterer meg voldsomt. «Vi står i det» har nærmest blitt et obligatorisk svar på spørsmål fra mediene om hvordan det går. Jeg bor i utlandet og hører ikke norsk så ofte. Det er vel grunnen til at jeg legger så godt merke til slike nye floskler, mens nordmenn hjemme kokes som frosker over svak varme. Hva har skjedd, og hva mener Språkrådet?
Du har rett i at denne formuleringen har spredt seg voldsomt i nyere tid; se figuren nedenfor. Det er ikke for sterkt å kalle den en motepreget klisjé.
Men uttrykket har solide røtter i eldre norsk. Når vi blar oss ned til artikkel 7.15 i Det Norske Akademis ordbok (se utklipp til slutt nedenfor), finner vi forskjellige uttrykk for «å holde ut eller for å arbeide med stor innsats», og et av dem er uttrykket å stå i noe. Men legg merke til at alle beleggene (eksemplene) på varianten stå i det er av nyere dato.
Det er ikke noe språklig i veien med selve formuleringen, men det har altså gått inflasjon i en viss bruksmåte eller i et visst budskap. Uttrykket har blitt typisk for 2000-tallet, og det henger nok sammen med økt oppmerksomhet om psykisk helse. Den som står i det lenge, har såkalt resiliens. Vi blir nok nødt til å stå i «å stå i det» på ubestemt tid, for det blir sikkert ikke mindre snakk om ulike former for livsmestring i åra som kommer.
Men vi slår gjerne et slag for å variere ordbruken. Noen ganger kan uttrykket skiftes ut med å holde ut.
Nærmere om bruksfrekvens
Nedenfor ser du resultatet av søk etter uttrykket stå i det i aviskilder (nb.no, n-gramtjenesten).
Merk: Mange av de eldre treffene er nok eksempler på andre bruksmåter (f.eks. «å stå i det og det partiet».)
Ordbokartikkel
Til slutt et utdrag fra Det Norske Akademis ordbok:
stå i
1 holde ut ; greie
2 være oppe i (vanskeligheter, krevende arbeid e.l.) ; ha (noe) å utføre, sørge for eller stelle med
stå i det
med trykk kun på stå gjennomgå påkjenning, motstand uten å gi seg
Det har blitt veldig vanlig å si at den og den «står opp for» en sak eller en gruppe. Er ikke det en direkte oversettelse av «stand up for»?
Jo, påvirkning fra engelsk er nok forklaringen på det meste av bruken. Se artikkelen om oversettelseslån på nettsidene våre.
I eldre tekster betyr uttrykket «stå opp for» helst å reise seg for (eller foran) helt konkret. Det kan også vise til det Jesus gjorde for menneskene (han stod så å si opp «for oss» fra de døde).
Men uttrykket har blitt brukt i den aktuelle betydningen ganske lenge. Det ser ut til at selveste Sigrid Undset brukte det slik i Kristin Lavransdatter (se naob.no og nb.no).
Merk likevel at dette langt fra var vanlig språkbruk før. Det kan ikke være tvil om at den økte bruken i de senere år har med påvirkning fra engelsk å gjøre. Noen søk kan bekrefte det. Nedenfor har vi satt inn en figur som viser resultatet av et avissøk i Nasjonalbibliotekets kilder. Du kan også søke etter frasen «stå opp for dem» i bokkilder på nb.no og sortere treffene i kronologisk. Da vil du se at de første treffene ikke er særlig gamle, og at mange av bøkene er oversettelser.
Det er mulig «å stå opp mot» uttrykkene «stå opp mot» og «stå opp for», men det er nok umulig å få bukt med dem. De glir lett inn i norsk blant liknende uttrykk, og de har klort seg godt fast. Vi vil likevel anbefale bruk av synonymer når noen spør, for det er flere som irriterer seg over den motepregede bruken av disse frasene.
Endring i bruksfrekvens
Resultat av søk etter uttrykket «stå opp for» og et av synonymene («[slå] et slag for») i aviskilder ved nb.no:
Jeg ser at dere skriver stridens kjerne på nettsidene deres, og noen skriver sågar stridens eplekjerne på nettet. Bør man ikke holde seg til stridens eple eller sakens kjerne?
Stridens eple er en flott metafor, men den er ikke helt duggfrisk etter cirka to tusen års flittig bruk i ymse europeiske språk. Med tanke på at en strid er en slags sak, kan det nok forsvares å variere med stridens kjerne, selv om det ikke nødvendigvis betyr nøyaktig det samme som stridens eple.
Som det står i Bokmålsordboka, er stridens eple ganske enkelt ‘det striden dreier seg om’. Opphavet er sagnet om striden mellom Hera, Pallas Atene og Afrodite om hvem som skulle ha et eple som Eris hadde kastet til dem. Eplet hadde påskriften «Til den skjønneste».
Stridens eplekjerne er å tøye det vel langt, om det ikke er i en humoristisk sammenheng, og sakens eple gir mindre mening enn stridens kjerne.
Svenskene skriver stridsäpple, så stridseplet bør også kunne passere. Ellers har vi det mer nøytrale og nøkterne stridsemne, som godt kunne vært brukt mer. (Et godt dialektord for fenomenet er forresten bìtumål ‘en sak man bites om’.)
Disse grafene fra et korpus hos Nasjonalbiblioteket gir et visst inntrykk av utviklingen i norske tekster (bøker). Linjene representerer relativ hyppighet i korpuset, ikke absolutte tall.
Kan/skal man skrive klimautslipp og klimakutt? Jeg mener at det er helt feil. Klima hverken slippes ut eller kuttes. Utslipp av klimagasser og kutt i utslipp av slike gasser er derimot logisk.
Man kan i alle fall trygt skrive klimagassutslipp eller klimagassutslepp, men klimautslipp/klimautslepp og klimakutt må nok også godtas.
Det ble fort ganske vanlig å skrive klimautslipp, men den fullstendige formen dominerer fremdeles. (I engelsk er climate emissions uten gas det vanligste.)
I prinsippet kan vi lage sammensetninger på svært løst grunnlag i norsk: x som har noe med y å gjøre = yx. De nevnte ordene passer med mønsteret og kan vanskelig tolkes feil.
Klimautslipp og klimakutt kan også betraktes som amputerte sammensetninger av henholdsvis klimagassutslipp og klimagassutslippskutt.
Når vi godtar ord som atomfri, er det vanskelig å kalle ordene klimautslipp og klimakutt gale. Logisk sett kan et ord som er laget på denne måten, være ganske meningsløst, men hvis det i virkeligheten ikke blir misforstått, er det mye som taler for å godta det etter hvert.
Her er et utklipp fra Norsk referansegrammatikk:
Amputasjon av første ord i sammensetninger er altså ikke helt uvanlig.
Merk: «Klammerform» er et forvirrende navn på fenomenet, for det har vært brukt synonymt med sideform, som er noe helt annet.
De aktuelle sammensetningene er i slekt med teleskopord, men i teleskopord er også første del av andre ledd klipt bort.
Kva heiter bearbeide og bearbeiding på nynorsk?
Vi kan ofte bruke tilarbeide og tilarbeiding. Bearbeidet blir då tilarbeidd.
Å arbeide med (eller på) er ofte råkande, men diverre er ikkje partisippet medarbeidd lett å bruke. Tilemne (av å emna til) er lite brukt no.
I nokre samanhengar høver det like bra med tilverke og tilverking. Verbet tilverke rekk tradisjonelt vidare i nynorsk enn tilvirke gjer i bokmål, der det gjerne berre er synonymt med framstille og produsere. Men tilvirket/tilverka fisk er gammalt og felles for målformene i same tyding som bearbeidet.
Abstrakt bearbeiding går ofte ut på det same som å ta føre seg noko. Men bokmålsuttrykket å bearbeide følelser er vanskeleg å få has på. Den slags aktivitet er ikkje noko folkemålet etter gamalt har mange uttrykk for, og difor er det ikkje mykje å hente i tradisjonell nynorsk. Vi får kanskje bruke det fyrste uttrykket vi nemnde ovanfor: arbeide med, eventuelt arbeide seg gjennom.
Nedanfor er eit utklipp frå Magne Rommetveits synonymordbok Med andre ord. Merk at bearbeide er litt av ei sekkenemning, og at det innanfor kvart fag gjerne finst fleire meir spesifikke ord (hyponym) for bearbeiding av eit emne eller for delar av prosessen. Bruk det mest presise som er dekkjande i kvar samanheng. (Å arbeide jorda er forresten ei gammal sekkenemning.)
Ikkje vel noko som skurrar. Då er det betre å ty til bearbeiding sjølv om det ikkje står i Nynorskordboka. Og høver det mykje betre å skrive «bearbeide NN» enn å «prøve å påverke NN», er det best å skrive bearbeide.
Merk: Ordet data kan handterast som vitenskapelig materiale i utklippet ovanfor.
Vi held fram med avleidde substantiv og samansetningar med dei:
Hva er ei knehøne og ei lårhøne, og hva er opprinnelsen til disse ordene?
I Nynorsk etymologisk ordbok (1919) står det under knehøne at ordet er synonymt med lårhøne og dessuten med høne alene. Høne er i denne sammenhengen et ord for det kvinnelige kjønnsorganet, og brukt om personer er betydningen ‘svak, karakterløs person, reddhare’. Høne og lårhøne har vært brukt slik særlig på Østlandet, mens knehøne har større utbredelse.
I idrettsspråket i dag brukes lårhøne om en skade som skyldes spark eller støt mot låret, og noen bruker knehøne om skader av dette slaget som er forvoldt med kneet.
Bladmannen Billing i Ibsens En folkefiende (1882) oppsummerer det greit: «Aslaksen er en knæhøne, en fejg karl; der er ikke mands mod i ham.» Redaktøren i Bjørnsons Redaktøren er ikke snauere:
(Og i talen «Om at være i Sandhed» skildrer Bjørnson psyken til redaktører som ordlegger seg på denne måten.)
Knehøne stod kanskje første gang på trykk i Aftenposten den 10.3.1869, i en anmeldelse av studentfarsen «Naar Pressen fører Krig». Det fremgår at publikum moret seg da ordet ble brukt av «morgenbladsreferenten» mot en «stortingsaspirant». Også Knud Knudsen (bokmålets bestefar) har nevnt at ordet særlig ble brukt av Morgenbladet som skjellsord rettet mot tingmenn og venstrefolk. Ordet har altså en antiparlamentarisk historie, men i folkelig talemål ble det nok satt knehønestempel på høyresiden også. I alle fall svarte venstrepressen etter hvert med samme mynt.
Den opprinnelige betydningen må på dette tidspunktet ha bleknet, litt som tilfellet senere har vært med kødd. Merk at knehøne var et av få særnorske ord som ble brukt i det stort sett danske språket på den tiden. Få av de store skribentene på 1800-tallet hadde inngående kjennskap til norsk folkemål, så det er kanskje ikke så underlig om de brukte et opprinnelig grovt ord uten å være klar over hva det kom av. Det er rart at ikke engang språkgranskeren Knudsen kom på at det kan ligge noe seksuelt til grunn for ordet. Men Aasmund Olavsson Vinje visste beskjed. Han skrev følgende i en fotnote i 1869:
Lårhøne er nok også gammelt i talemålet, og lenge var det regnet som dialekt eller slang. (I dialektordsamlinger står det ‘usedelig uttrykk’.) Så ble det spredt gjennom idrettsspråket, jf. boka Slang og sjargong (1962):
I dag er det blitt en idrettsmedisinsk fagterm, som denne gode artikkelen i Tidsskrift for Den norske legeforening viser.
Men merk at det står ei i sitatet ovenfor. Det hender at høna gjennomgår et kjønnsskifte i avisspaltene og blir til knehønen eller lårhønen. Hvis man i det hele tatt har a-endelser i språket, bør a-en i høna være den aller siste man skifter ut med -en.
Det er mange som sier svigerbror og svigersøster for svoger og svigerinne. Er ikke det feil?
Ordene svigerbror og svigersøster står i både Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Det er ikke galt å bruke dem.
Svigerbror og svigersøster er brukt i mange dialekter, særlig nordpå. Men som du ser av statistikken nedenfor (søk i aviskilder ved Nasjonalbiblioteket), er svoger og svigerinne de vanlige ordene for disse familiemedlemmene i skrift.
Det er flere grunner til at den norske ordbruken ikke er helt ens. For det første er ikke svoger og svigerinne entydige ord. For det andre er ikke sviger- og svoger-ord gamle norske arveord, men lån fra middelnedertysk, og det gikk nok lang tid før de slo rot i vanlig norsk folkemål. Dessuten fantes det mange steder helt andre ord for svoger og svigerinne i gamle dager, jamfør denne lista over slektsord. Søk etter verbror og versyster på lista. Legg også merke til de mer spesifikke termene systermann og brorkone for den ene typen svoger/svigerinne, altså søskens ektefelle.
Jeg har nylig kommet over verbet beskranke på trykk. Er det virkelig et norsk ord? Jeg har aldri hørt noen si det.
Ordene beskranke og beskrankning står i de største ordbøkene, der de er markert som litterære og administrative.
Det handler om å innskrenke, avgrense og sette grenser for noe, for eksempel virksomhet eller forbruk.
Beskrankning (og særlig verbet å beskranke) har preg av fagsjargong. Hvis man vil bli forstått av alle, bruker man mer kjente synonymer der de er dekkende. Noen ganger oversettes constraint med beskrankning. Det er å oversette et velkjent ord på engelsk med et lite kjent ord på norsk.
Beskrankning har vært litt av et moteord, jamfør dette søket i bokkilder ved nb.no:
ordbøkene.no
Søk