Språkspørsmål og svar

Svar

Uttrykkene betyr oftest det samme, men det er tryggest å bruke per i dag eller skrive helt om.

Preposisjonen per brukes i en del tidsuttrykk, for eksempel «per 8. februar er saka uavklart». Denne bruken er omtalt i Bokmålsordboka. Uttrykket per i dag er uproblematisk. Vi har også uttrykkene per dags dato og det gamle per omgående med betydningen ‘straks’. Per nå er laget over samme lest, men har ikke tradisjonen bak seg på samme måte som de andre uttrykkene.

Betydning

Per i dag kan være rundt (som når i dag betyr ‘for tida’), men kan også ha eksakt referanse til dagen i dag.

Per nå kan vise til tidspunktet ‘akkurat nå’, men hvis vi søker på nb.no etter eksempler fra avisene, ser vi at det sjelden er brukt så presist.

Vurdering

I likhet med per i dag brukes per nå ofte uten god grunn. Se den kritiske omtalen av per nå og det mer påfallende uttrykket per tidspunkt i Aftenpostens språkspalte i 2017.

Ofte er hele tidfestingen unødvendig. Da tjener uttrykket bare til å drøye talen, noe som for så vidt kan komme vel med når man trenger tid til å områ seg. (Her kan per nå likevel ikke konkurrere med det omstendelige uttrykket på det nåværende tidspunkt.)

Selv om per nå er brukt en del i skrift, er det ikke beskrevet i noen av ordbøkene våre. Språk endrer seg, og språkbruk er avhengig av sjanger og stilnivå, men vi vil nok (per i dag) anbefale å bruke mer etablerte uttrykksmåter.

Svar

Det er vanlig å tolke det slik at dagen er medregnet (altså at hele torsdag og 1. juni er innen fristen), men man kan ikke stole på at det er meningen! Man bør derfor velge andre formuleringer når man skriver selv.

Når fristen = et tidspunkt

Når fristen er et tidspunkt, for eksempel torsdag klokka 12, er det grei skuring. Da betyr innen det samme som seinest, som i denne sammenhengen betyr det samme som før.

Når fristen = et tidsrom

Når ordet etter innen betegner et tidsrom, kan det være uklart hva som er ment: seinest (altså = innenfor) eller før. Rådet til den som skriver, er derfor: Velg før eller seinest i stedet eller sett et tidspunkt som frist.

Det er særlig frister satt til den første i måneden (eller uka) som skaper tvil. Det er ikke rart om innen 1. juni brukes eller tolkes som ‘før utgangen av mai’, altså ‘før juni’. Det er kanskje større enighet om at dagen er medregnet i innen 30. juni.

Innen + årstall kan også være vanskelig å tolke – om man ikke alt er inne i det aktuelle året.

Hvis selve utsagnet åpner et tidsrom, som «innen to timer» (altså regnet fra nå), er innen klart og greit. Det samme gjelder innen så og så lang tid fra et tidspunkt. Når det gjelder frister på så og så lang tid regnet fra et tidsrom (en dato), gjelder spesielle regler; se siste bolken nedenfor.

Gammelt tvilsspørsmål

Diskusjonen er gammel. Under odelstingsforhandlingene om endringer i skatteloven i 1893 falt disse ordene:

I Norsk Skoletidende fra 1912 har pipa en litt annen lyd:

Råd fra 1983

Her er et tidligere svar fra Språkrådet, hentet fra boka Råd om språk:

Når fristen = et tidsrom regnet fra en dato (et tidsrom)

Eksempler:

innen en uke fra torsdag
innen to måneder fra den 14. januar
innen tre år fra 1.1.2021.

Paragraf 148 i domstolloven opererer her med et romslig fristbegrep:

Frister, som er bestemt efter uker, maaneder eller aar, ender paa den dag i den sidste uke eller den sidste maaned, som efter sit navn eller sit tal svarer til den dag, da fristen begynder at løpe.

Det vil for eksempel si at fristen «innen én uke fra (eller fra og med) torsdag denne uka» betyr ‘seinest torsdag neste uke’, med andre ord har man opp til åtte dager på seg. Likeledes betyr «innen to måneder fra den 14. januar» ‘seinest den 14. mars’, slik at en tomånedersfrist egentlig er en frist på to måneder og én dag.

Paragrafen gjelder strengt tatt bare prosessuelle frister (altså frister for domstolene), men Høyesterett har i en kjennelse (HR-2022-175-U) slått fast at det er rimelig å operere med dette fristbegrepet ellers også, hvis ikke noe annet er uttrykkelig fastsatt (som i forskrift til lov om statens ansatte mv. § 9, der det står eksplisitt: «[p]røvetid etter statsansatteloven § 15 løper fra og med tiltredelsen til og med dagen før samme dato i den sjette måneden etter tiltredelsen»).

Svar

Neste er et av de ordene vi får flest spørsmål om, og det er opplagt en kilde til mange misforståelser. Mange har bedt Språkrådet bestemme bruksmåten av ordet én gang for alle, men det kan vi dessverre ikke gjøre. Teksten nedenfor er først og fremst et forsøk på å beskrive den uoversiktlige faktiske språkbruken.

Hvis en setning med «neste» er så tvetydig at de fleste vil komme i stuss, tilrår vi å bruke andre ord i stedet, selv om det dessverre bidrar til å gjøre ordet neste enda vanskeligere å bruke i neste omgang!

Grunnleggende sett nærmest, men ofte nest etter nærmest!

Opprinnelig betyr neste det samme som nærmeste, men det betyr også nærmeste etter noe man har i tankene (det første). Og da er det ikke nødvendigvis nærmest oss lenger!

Det er dessuten vanlig å si «i helga» og ikke minst «(nå) til helga» om den førstkommende helga. I skrift brukes ofte det stivere «(først)kommende helg». I et system der man bruker et av disse uttrykkene konsekvent (om den nærmeste helga), må neste bety ‘etter den førstkommende’. Men man kan jo ikke alltid vite om den som snakker, holder seg til dette systemet.

Hvis den som snakker, legger trykk på neste, kan vi gå ut fra at han eller hun mener nummer to. Man kan altså operere med systemet trykklett neste kontra trykksterkt neste. Men mot slutten av uka betyr begge deler nummer to.

Situasjonen og eventuelle andre uttrykk avgjør

Generelt er det situasjonsavhengig om neste helg betyr ‘førstkommende’ eller ‘den/det som følger etter førstkommende’.

I selve helga eller på mandagen etter (med helga friskt i minne) kan neste helg vise til førstkommende helg (bare man ikke legger trykk på neste). Seinere i uka, når «førstkommende» nærmer seg, vil neste mer og mer opplagt vise til den etter førstkommende. Tilsvarende er det med for eksempel sommeren: Til litt utpå høsten 2022 viser neste sommer til sommeren 2023, men når vinteren kommer, sier vi gjerne til sommeren i stedet, og da blir neste sommer uklart. Etter årsskiftet klarner det, men da betyr neste sommer sommeren 2024.

Det er altså helst når den nærmeste kalles noe annet enn neste, at neste blir «utsatt» (som når vi med uttrykket til helga/sommeren viser til den nærmeste). Med andre ord: Når det nærmeste bruksområdet for neste er opptatt av et annet ord eller uttrykk, må neste peke lenger fram.

Annerledes er det ved f.eks. neste gang. Her har vi ikke noe annet som kan vise til førstkommende etter denne. Neste får automatisk betydningen ‘førstkommende’.

Flere eksempler

Vi tar med noen flere eksempler på situasjonsavhengig mening.

Neste uke er oftest = kommende uke, selv om man kan komme i tvil i helga (særlig om trykket ligger på neste).

Neste mandag er sjelden kommende (nærmeste) mandag, for dette heter oftest bare mandag (eventuelt førstkommende mandag, nå mandag, mandag som kommer e.a.). Da vil presiseringen «neste» peke mot noe lenger borte. Men sagt på en mandag vil neste mandag trolig bety ‘den første mandagen etter i dag’.

En morofaktum: Både lille julaften og første juledag viser uttrykket neste julaften til julaftenen året etter.

Svar

Overigår må nok regnes som et eksisterende norsk ord, og som privatperson kan man bruke de ordene man vil. Det betyr ikke at vi vil anbefale noen å skrive i overigår. Rettskrivningsordbøkene har ikke innlemmet ordet.

Overigår er nok laget etter mønster av overimorgen, som er en slags (omdiskutert) variant av i overmorgen. Selv om flere har skrevet til oss og fortalt at de sier i overigår, er ordet fremdeles fremmed for mange. Det innarbeidede uttrykket i forgårs er derimot velkjent, og vi kan ikke se at det egentlig trengs noe nytt. (Det gjorde det strengt tatt heller ikke da forgårs tok over i sin tid. Mer om det til slutt nedenfor.)

Barnespråk?

Vi tror ikke ordet har vært utbredt særlig lenge, og det er kanskje snarere alders- og generasjonsbetinget enn dialektalt. Der det er brukt i litteraturen før år 2000, og det er ikke mange steder, er det gjerne lagt i munnen på barn (se f.eks. det første eksemplet, fra 1958).

Bør det brukes?

Om en bør bruke overigår, er en vurderingssak. Det som taler mot, er at det er uvant for mange, at det ikke står i ordbøkene, og at det kan bli oppfattet som barnslig. Dessuten finnes det andre, etablerte ord som kan brukes i stedet. På den positive siden har vi symmetrien: overigår er parallelt med overimorgen, så mange vil nok forstå det uten videre, om de ikke kjenner det fra før. Det kan riktignok innvendes at over vanligvis peker framover.

I forgårs = førre dagen (for spesielt interesserte)

Historien om overigår er på et vis en gjentakelse av historien om forgårs. Forgårs trengte i sin tid ut de norske formuleringene førre dagen, hin dagen, før(e)dagen og i førdags, som var eldgamle i talemålet. Vi har også hatt uttrykk som førre kvelden eller førkvelds for i forgårs kveld.

I Kjærtegn på vidvanke av Vidar Sandbeck står det:

Vi har fått skjørbuk. Gråt ikke over oss. Henrik døde førdagen og jeg i går. Hilsen Jens.

I stubben «Det blir itte regn» av Alf Prøysen finner vi denne replikken:

– Je hadde noe å gjøra i går.
– Men førdagen da? Det var fint vær da og.

I En sommernatt på Krokskogen (den gang Krogskoven i skrift) skrev P.Chr. Asbjørnsen fordansket forrige Dagen, men sønnen til kompanjongen Jørgen Moe rettet det i en senere utgave til det mer opprinnelige førdagen.

Bokmålets bestefar, Knud Knudsen, foretrakk alt annet enn i forgårs, som vi ser på lista nedenfor, der han viser veien fra dansk til norsk (Unorsk og norsk 1, 1881):

Svar

Du har lov, men du bør helst la vere. Vi har fått mange reaksjonar på bruken av uttrykket, og det finst gode og meir nyanserte alternativ som du gjerne kan velje i staden.

Enn så lenge er ei direkte omsetjing (eit omsetjingslån) frå svensk än så länge. Det kom for alvor inn i norsk i 1980-åra, og har etter kvart fått stor utbreiing, ikkje minst i avisspråket.

På nynorsk er det særleg verdt å nemne til no og førebels. På bokmål har vi til nå, foreløpig og hittil og inntil videre. (Bruk gjerne det enkle og greie til no/nå så langt det høver.)

I nektingar fungerer ofte enno (ikkje) best. Når det gjeld noko som held fram, er framleis (og bokmål fremdeles) gode alternativ. Av og til gjev førebels berre (bokmål foreløpig bare) den rette nyansen. Når ein verkeleg skal la det henge i lufta kor uvisst noko er, kan ein framleis seia så lenge det varer. (Ein nokså ny skikk er å bruke fortsatt i staden for alle dei andre orda. I nynorsk er dét direkte gale.)

Grafane nedanfor viser relativ frekvens over tid for ein del av dei nemnde uttrykka i tekstressursane til Nasjonalbiblioteket (avissøk).

Grafen til «enn så lenge» ser slak ut ovanfor, men isolert ser han slik ut: