Valgte kategorier:
Etter det siste tronskiftet har det oppstått en del forvirring om betydningen av ordene dronning, kongemor, dronningmor, enkedronning og andre kongelige titler og betegnelser. Hva er fasiten?
Det er ikke en helt enkel fasit i alle tilfeller. Flere av disse ordene har ulike delbetydninger. Vi går her gjennom de viktigste ordbøkene og knytter noen kommentarer til det som står under de relevante betydningene der.
Hovedkildene er standardordbøkene (Bokmålsordboka og Nynorskordboka på ordbøkene.no per november 2026) og NAOB (Det Norske Akademis ordbok på naob.no).
En dronning er en kvinnelig monark (statsoverhode) eller kona til en konge. På engelsk heter det henholdsvis queen regnant og queen consort. Eksempel på det første: dronning Elizabeth 2. Eksempler på det siste: dronning Maud, dronning Sonja (mens Harald levde) og dronning Mette-Marit.
Det står ikke helt uttrykkelig i ordbøkene at en dronning av det siste slaget også kan være enka etter en konge (på engelsk queen dowager eller dowager queen), men siden ordet enkedronning står i ordbøkene, kan man slutte seg til det på logisk grunnlag. En enkedronning er jo per definisjon en dronning. Kong Haakon 8. har bestemt at Sonja fremdeles skal omtales som dronning, altså har vi en norsk enkedronning.
En kvinne som har født et kongsemne, blir kongsmor/kongemor når sønnen blir konge. Kongsmor og kongemor er gamle ord som skal tas like bokstavelig som for eksempel barnemor og kongsdatter. De betyr ganske enkelt ‘mor til en konge’. Eksempler: dronning Sonja og (etter sin død:) dronning Maud.
Kongsmor og kongemor er ikke offisielle titler som er regulert av grunnloven. Man kan bruke ordene som man vil.
Det er dette ordet som volder mest forvirring. I ordbøkene finner vi to helt ulike betydninger:
Noen ordbøker innskrenker den andre betydningen til ‘… mor til en regjerende dronning’, noe som trolig er et utslag av at det er mor til Elizabeth 2. som har vært den mest kjente dronningmoren i nyere tid.
Så lenge den regjerende monarken i et land er kvinne, kan ordene dronningmor 1 og dronningmor 2 ha nøyaktig samme referanse (altså vise til det samme mennesket), selv om ordene har ulik betydning og ulik grammatisk oppbygning.
Spesiell konstruksjon
Egentlig er dronningmor 1 og dronningmor 2 to helt ulike ord grammatisk sett.
Dronningmor 1 er laget etter vanlige norske regler: Andre ledd i sammensetningen (altså mor) er kjernen, mens første ledd peker mot noe utenfor og snevrer inn betydningen, akkurat som i barnemor og kongsmor.
Dronningmor 2 er en sammensetning av omtrent samme slag som det engelske singer-songwriter eller queen mother. Sammensetningen har ikke én kjerne. Hvert av leddene viser til den samme tingen (her: personen) som helheten viser til. Rekkefølgen på leddene sier ikke noe særlig om forholdet mellom dem. En dronningmor 2 er altså både dronning og mor (forholdet kommer kanskje best fram med tankestrek: dronning–mor eller mor–dronning). Slike ord kalles kopulative sammensetninger. De er få og ganske forskjellige.
To andre kongelige betegnelser av liknende slag er kronprinsregent og prinsgemal. De glir ikke helt friksjonsfritt inn i ordforrådet. En prinsgemal er en prins som også er dronninggemal, og en prinsgemal har samme biologiske kjønn som en prinsessegemal. Det kan være litt forvirrende.
En dronningmor 2 er med andre ord
[enke]dronning + mor [underforstått mor til en monark]
Det kunne i teorien like gjerne hett mordronning (med det samme underforståtte leddet, altså mor til en monark).
Det finnes enda en mulig betydning eller bruksmåte av ordet dronningmor, nemlig ‘mor som er dronning, uavhengig av hva barnet er’, som i «det vesle barnets mektige dronning-mor».
Dronningmor 2 representerer er et uvanlig mønster på norsk, så uvanlig at ordet nok ofte blir oppfattet som dronningmor 1. Queen mother er for øvrig ikke noen opplagt konstruksjon på engelsk heller, noe utallige diskusjoner på nettet vitner om.
Ingen grunnlovsfestet tittel
I motsetning til titlene prins, kronprins, prinsesse og kronprinsesse (som kong Haakon 8. kan fastsette for de arveberettigede) er hverken kongemor eller dronningmor offisielle titler med hjemmel i Grunnloven. Søk gjerne selv etter «titler» i Kongeriket Norges grunnlov: grunnloven med kommentarer, 2005.
Hvem bestemmer da om ordene skal brukes, og hvordan? Enkelt sagt er det språkbrukerne som gjør det.
Det er ikke duket for et friksjonsfritt samliv mellom dronningmor 1 og dronningmor 2. Ingen av ordene har stødig tradisjon brukt om norske forhold, rett og slett fordi vi av historiske grunner ikke har hatt anledning til å bruke dem noe særlig. Nå har begge blitt aktuelle, men Språkrådet kan ikke fastsette en offisiell bruksmåte som alle må holde seg til.
Hittil har den bokstavelige betydningen ‘mor til dronning’ stått som nummer 1 i ordbøkene, uten at man skal legge for mye vekt på det. Men det er verdt å merke seg presiseringen av betydning 2 i NAOB: «særlig om britiske forhold». Språkbrukerne kan velge å la det være slik.
I de to danske ordbøkene på ordnet.dk er ordet definert som dronningmor 1, selv om eksempelet er den mest kjente dronningmor 2 i nyere tid:
Den Danske Ordbog: dronningemoder kvinde der er mor til en dronning siden 1952 især om Englands tidligere dronning, Elizabeth (the Queen Mother) (1900-2002), mor til dronning Elizabeth II (1926-2022)
Ordbog over det danske Sprog: Dronningmoder moder til en dronning. (general Espartero blev) uenig med Dronningemoderen (: i Spanien o. 1840). LSal.III.688. Dronningemoderen Elizabeth (: i England). NatTid.11/7 1953.3.sp.5.
Den historiske ordboka Svenska Akademiens ordbok nevner ikke noe som svarer til dronningmor, mens ordlista SAOL samme sted fører opp selve ordet drottningmoder, men ingen betydning (siden det bare er ei ordliste).
Det er altså ikke bare den norske tradisjonen som er tynn på dette området.
Kva heiter «tilregnelighet» på nynorsk?
Opphavleg heiter det skuldevne. No brukar ein òg det å vera tilrekneleg og tilreknelegheit.
Skuldevne vart lansert i 1912 som norsk avløysar for tilregnelighed:
(Artikkelen «Rettsmaalet og norsken», Nikolaus Gjelsvik)
Ordet vart teke i bruk i bokmål i 1923 i avhandlinga Den strafferetslige skyldevne (N. Harboe). Der heiter det mellom anna:

Det ser ut til at ordet seinare har fått eit noko anna innhald på bokmål, jamfør straffelova. Om det er rett, har nynorskbrukarar hamna i ei knipe. Fordi «nynorskordet» har vunne fram i bokmål og lever sitt eige liv der, blir nynorskbrukarar nøydde til å bruka det ordet som skuldevne skulle avløysa.
Der ein ikkje kan bruka skuldevne, får ein nytta adjektivet tilrekneleg så langt det høver. Der det verkeleg trengst, kan ein òg bruka substantivet tilreknelegheit.
Er uttrykket hva gjelder en sammenblanding av når det gjelder og hva angår? Er ikke når det gjelder bra nok?
Det er vanskelig å avgjøre om hva gjelder har oppstått som en sammenblanding, men det er ingen tvil om at denne «mellomtingen» har spredt seg en del i nyere tid. Vi ser ingen grunn til å unngå når det gjelder.
Mens hva angår er temmelig stivt, er når det gjelder helt vanlig og neppe påfallende i noen sammenheng. Hva gjelder er en mellomting stilistisk sett. Du får selv avgjøre hvor på skalaen du vil legge deg. Hvis du stoler på deg selv og teksten, trenger du ikke ty til noe som klinger mer høytidelig eller formelt.
Nedenfor er resultatet av noen interessante søk i aviskilder ved nb.no.
| Hva angår spørsmålet om | Hva gjelder spørsmålet om | Når det gjelder spørsmålet om |
|---|---|---|
![]() |
![]() |
![]() |
Kan man omtale en flokk med kyr (hunndyr) og okser som kyr? Hva er alternativet?
Det er nok delte meninger om hvor galt det er å si kyr(ne) om en flokk som omfatter noen okser, kviger og kalver.
Ei ku er definitivt et hunndyr, helst et som har kalvet. Det er vanlig å skille mellom kyr og okser også i flertall. Men i mange dialekter kan ordet i flertall omfatte begge kjønn. Jamfør Norsk landbruksordbok:

I andre dialektområder kan det bli oppfattet som feil. Vi har ikke oversikt over hvilke områder det gjelder.
Det gamle norske ordet fe eller fenad (stum d) omfatter både storfe og småfe.
Vanlig nordisk kjønnsnøytral terminologi for kyr og okser er:
storfe (norsk) – nöt (svensk) – (tam)kvæg (dansk)
Ordet storfe kan virke litt stivt og industrielt. Det brukes særlig etter at dyrene er slaktet (om storfekjøtt).
Det fyndigste og mest fleksible ordet vi har for storfe, er naut. Det stammer fra gammelnorsk og har før vært utbredt over hele landet. Grunnen til at det ikke er den vanlige termen for storfe i skriftmålet (som i svensk, jf. nöt), er nok at ordet i nyere tid har vært lite brukt i de sørøstnorske dialektene som har hatt mest å si for utviklingen av bokmålet (og indirekte av nynorsken).
Kveg har vi hovedsakelig fra dansk skriftmål. Det er ikke et ord som tradisjonelt brukes på bygda, der storfeet er å finne. Ordet viser helst til storfe, men kan også omfatte småfe/smale (sau og geit).
Svært utbredt i bygdemålene er krøtter (egentlig samme ord som kreatur ‘skapning’, et eldgammelt lån fra latin). Det brukes helst i flertall:
flere krøtter – alle krøttera/krøtterne
Krøtter kan lokalt brukes entydig om storfe, men det kan også omfatte både stort og smått.
I noen dialekter (først og fremst i Vestland fylke) heter det i stedet beist/best (også opprinnelig fra latin).
Kan man virkelig skrive å ta ned noe hvis man mener redusere? Mange skriver i alle fall det for tiden, for eksempel å ta ned kostnadene, produksjonen eller omfanget av noe.
Dette er en uttrykksmåte som har spredt seg på rekordtid. Det finnes ikke noe forbud mot å bruke uttrykket, og det glir på et vis godt inn i norsk, men det kan selvsagt diskuteres om det er god ordbruk. Vi har mange innarbeidede ord og uttrykk for det samme fra før.
Det vanligste ordet er å redusere. Ta ned er på mange måter mer «hjemlig» enn det latinske redusere, selv om det er nytt. Fra før har vi flere beslektede uttrykk med adverbet ned, både det intransitive gå ned og de transitive sette ned og få ned. Disse har nok skapt grobunn for å ta ned. Uttrykket har forresten også spredt seg på svensk (ta ner), der det er litt eldre.
Om man vil unngå ta ned, kommer man langt med få ned, sette ned, min(s)ke, redusere og senke.
Mindre:
intransitivt: minke / gå ned / synke
transitivt: min(s)ke / sette ned / få ned / senke / redusere
passivt: bli + satt ned / senket / redusert
Mer:
intransitivt: øke / vokse / gå opp / stige
transitivt : øke/heve/forhøye
passivt: bli + økt/hevet/forhøyet
De fleste ordene ovenfor har tilhørende verbalsubstantiv:
Mindre:
minking, nedgang
min(s)king, nedsettelse, senk(n)ing, reduksjon
Mer:
økning, vekst, oppgang, stig(n)ing
økning, hev(n)ing, forhøyelse
Nedtaking glimrer foreløpig med sitt fravær.
Heter det virkelig jeg mistenker at noe er stjålet, eller at tyveri mistenkes? Bør man skrive slik?
Det kommer an på synsvinkelen. Disse uttrykkene står ikke i rettskrivningsordbøkene ennå (oktober 2026), men de har nok kommet for å bli. Tradisjonelt heter det
Før var det helst folk (noen) man mistenkte, ikke forhold (at noe hadde skjedd).
Det har altså skjedd en forenkling og forskyvning i språket. Det meste kan nå mistenkes.
Uttrykksmåten mistenke at er ikke helt ny i norsk; den kan spores tilbake til før 1905, og til Sverige. Men den var svært sjelden før 1980. I nyere tid har nok også påvirkning fra engelsk (suspect that) spilt inn.
Mistenker at fikk overtaket i avisspaltene rundt 2015, så det er nok umulig å holde denne formuleringen unna. Men velg gjerne noe annet hvis du ikke vil at noen som lærte å skrive før 1990 (se figuren nedenfor), skal reagere.
Hvis du synes «jeg har mistanke om at» er for langt, kan du jo variere med jeg tror / jeg er redd / jeg lurer på om – alt etter sammenhengen.
Et raskt avissøk i Nasjonalbibliotekets baser til slutt:

Kan man skrive «både … men også» i stedet for «både … og»?
Man kan saktens gjøre det, men det kan være greit å vite at mange oppfatter formuleringen som ulogisk eller til og med gal.
Uttrykksmåten var i bruk allerede for femti år siden, og den har blitt kritisert i avisspaltene helt siden den gangen. Flere politikere har blitt rammet av kritikken, og det er ikke så rart. Politikere svarer ofte med lange resonnement, og det er ikke alltid de fullfører den tanken eller formuleringen de innleder med. «Både … men også» kan betraktes som en språklig planleggingsfeil, en anakoluti. Den er helt på linje med «både … så vel som».
Vi tror ikke formuleringen skaper mange misforståelser. Tvert om kan den gjøre det lettere å henge med på lange setninger, siden det vesle ordet «og» ellers lett kan drukne i talestrømmen. Men den vekker altså likevel irritasjon.
Kort sagt: Formuleringen «både … men også» har kommet for å bli i talemålet, men vi ville ikke ha anbefalt noen å bruke den skriftlig.
Vi avslutter med et klipp fra «Språktips» i Statsspråk 3/2015:

Jeg ser at ordet embetsholder mange steder er tatt i bruk som ny betegnelse for embetsmann. Det lyder som en direkte oversettelse fra engelsk. Mener Språkrådet det er god norsk?
Språkrådet har sagt at det finnes bedre alternativer.
Den nye ordbruken har grunnlag i NOU 2023: 21 Embetsordningen – i takt med tiden. I NOU-en ble fire kjønnsnøytrale alternativer til betegnelsen embetsmann trukket fram: embetsforvalter, embetsholder, embetshaver og embetsperson. Språkrådet ble bedt om å vurdere dem.
Språkrådet foretrakk embetshaver og embetsperson framfor embetsforvalter og embetsholder, men avviste ikke noen av alternativene helt, siden ingen av dem bryter med selve rettskrivinga.
Språkrådet skrev at embetsforvalter og embetsholder «i mindre grad [er] i tråd med vanlig språkbruk og eksisterende mønstre for orddanning». Med det siktet Språkrådet først og fremst til at det å forvalte et embete og det å holde et embete er svært uvanlige formuleringer på norsk.
Skal man peke på en språklig mal for embetsholder, er det vanskelig å finne noe i etablert norsk. Det er imidlertid noe som heter to hold an office på engelsk. Det er ikke helt det samme som å inneha et embete, men betydningen er beslektet.
Embetsmannsutvalget kom til at embetshaver og embetsholder var de beste kandidatene, og valgte selv embetsholder i sitt grunnlovsutkast. Språkrådet mente altså at embetshaver var den beste kandidaten av de to.
Språkrådet er i denne sammenhengen bare et rådgivende organ. Det er Stortinget som avgjør denne saken til slutt.
Jeg undrer meg over den utbredte bruken av ordene mamma og pappa i norske medier, ikke minst i tv-tekstingen. For eksempel oversetter NRK dansk mor og far med mamma og pappa. Er det rimelig? Og i den norske filmen Birkebeinerene er det ei jente som roper mamma. Brukte man virkelig det ordet i 1204?
Ordene mamma og pappa ble jevnt over mindre brukt før både i skrift og tale. Stort sett var mor og far det nøytrale, mens mamma og pappa var markert familiært eller barnslig. I dag er mamma og pappa nøytralt for svært mange. Likevel bør man trygt kunne velge mor og far i sakprosa når det ikke er en spesiell grunn til å velge mamma og pappa.
Det har blitt pekt på to dels motsatte, dels samvirkende trender i språkbruken i offentligheten i nyere tid: intimisering og brutalisering. Økende bruk av mamma og pappa er et godt eksempel på intimisering. Det er fremdeles mange som oppfatter mamma og pappa som både intimt og barnslig, men antallet kritikere minker trolig fortere enn noen gang.
Det finnes ingen eksempler på bruk av mamma eller pappa i norske eller danske middelalderkilder. Derimot finnes det hundrevis av eksempler på varianter av móðir og faðir. De aller minste barna har nok alltid kunnet lage mamma-lignende lyder spontant, men mamma var definitivt ikke normal språkbruk i 1204 og høyst sannsynlig ikke noe ord i gammelnorsk i det hele tatt. Filmen ville altså blitt et hakk mindre anakronistisk om jenta hadde ropt mor.
I nordiske historiske ordbøker står det at mamma og pappa ble lånt inn fra fransk eller tysk i høyere kretser på 1600-tallet. I disse kretsene kunne man også høre formene mama og papa, med trykk på siste stavelse.
I dansk døde bruken av mamma og pappa ut på 1900-tallet. Hovedgrunnen er at disse ordene aldri fikk feste i folkespråket, slik de etter hvert fikk hos oss. De var mer eller mindre forbeholdt adelen og velstående franskorienterte familier. Men mama og papa holdt seg likevel lenger på dansk enn på norsk i de snevre kretsene der ordene ble brukt.
Norsk har nok i stor grad importert disse ordene via dansk, men danskene har altså kvittet seg med dem.
Mamma og pappa har spredt seg langs flere linjer over lang tid.
Geografisk:
1) fra utlandet til byene og embetsmannsstanden på landet
2) fra by til bygd
Den lokale variasjonen har vært og er fremdeles stor. I noen dialekter har mamma og pappa etter hvert nokså lang tradisjon, i alle fall innenfor familien.
Gjennom samfunnslag:
1) fra deler av overklassen til andre deler
2) fra deler av overklassen til de brede lag
3) og den andre veien
På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet var mamma og pappa relativt lite brukt i norsk voksenspråk utenom i dansk-norsken i borgerlige kretser. Det kan for eksempel nevnes at Arne Garborgs roman Hos Mama het Hjaa ho Mor på landsmål. Seinere har det sosiale forholdet delvis snudd seg, slik at bruk av mor og far nå kan være et tegn på såkalt borgerlig dannelse hos voksne.
Fra bruk i én sosial rolle til bruk i en annen:
1) fra småbarnsspråk til ungdomsspråk og videre til voksenspråk
2) fra tiltale til omtale og dermed fra privat til offentlig språkbruk
3) fra såkalt jentespråk til såkalt guttespråk
Kort sagt er «aldersgrensa» for intim språkbruk hevet.
(«Guttespråk» og «jentespråk» er ikke termer vi oppfordrer noen til å bruke, men de speiler realiteter i særlig eldre bymål, der det kunne være stor forskjell på hva man godtok av unge menn og unge kvinner i språkveien.)
En litt uvanlig sammenheng mellom sosiolekt/standardspråk og intimitet kan nevnes i denne sammenhengen. Det gjelder kjælespråk brukt til barn, såkalt «baby talk». Når folk duller med barn, bruker de ikke bare ekstra barnslige ord (som vovvovv). Noen tyr også gjerne til «finere» former fra standardspråket. Selv brukere av bredt bygdemål kan for eksempel velge å si «lille venn» til små barn (altså i stedet for litle eller vesle). Mamma og pappa har begge egenskapene: finere og mer barnslig på en gang.
Det som følger, må ikke oppfattes som et påbud, bare som et bruksbasert stilråd til oversettere og offentlig ansatte.
Utviklingen har kommet så langt at mor og far sikkert virker stivt for mange språkbrukere, særlig yngre. Men fremdeles er det mange som synes mamma og pappa virker markert intimt. Det mest tilrådelige kan derfor være å bruke mor og far nøytralt i vanlig sakprosa og i offentlig forvaltning. Vi anbefaler det samme i vanlig oversettelse der det ikke er valgt noe ekstra familiært i kildespråket. Merk at det fremdeles er mor og far som dominerer i avledninger og sammensetninger (med enkelte unntak, som pappapermisjon).
Hva er forskjellen på da, siden og fordi (at)? Eksempel: Jeg drar allerede nå ___ jeg skal i syttiårslaget til svigermor.
Betydningsmessig er forskjellen på disse årsakskonjunksjonene liten.
Da brukes lite i talemålet og virker ofte stivt. Siden og fordi er det vanlige i både skrift og tale.
Siden brukes mest om grunner som mottakeren kjenner godt til, og fordi brukes mest om grunner som mottakeren ikke kjenner like godt til.
Grovt sett innleder siden altså en påminnelse om en grunn, mens fordi innleder et argument for en grunn. Skillet er ikke skarpt.
Merk at det som står nedenfor, ikke dekker alle slags setninger med fordi og siden.
Det er vanligst å bruke siden (eller ettersom) når man forutsetter at lytteren (mottakeren) kjenner eller bør kjenne den grunnen man nevner. Slike forutsetninger kalles presupposisjoner på fagspråket. Hvis mottakeren vet at du skal i syttiårslag, er det altså naturlig å velge siden. Leddsetningen med siden er bare et språklig grunnlag for den nye informasjonen (at du drar nå).
Det er vanligst å bruke fordi når man regner med at begrunnelsen er ny for mottakeren. (Da kan vi i prinsippet også skrive «Grunnen til at jeg drar … er at».) Hvis både syttiårslaget og det at du må dra, er ny informasjon, er det naturlig å velge fordi. Hvis du sier at du «skal i et syttiårslag» i ubestemt form, vil du nok helst bruke fordi.
Skillet er ikke absolutt, og i mange konstruksjoner brukes fordi uansett («Når jeg drar tidlig, er det jo fordi ...»). Det kan dessuten være umulig å bruke siden i setninger der for inngår i en fast frase (jeg er glad for at).
Det er nok ikke mange som reagerer hvis du velger «feil» i den situasjonen du skildrer. Men hvis du velger da, er det kanskje noen som lurer på hva slags stivbeint og formell type du er. Da kan nesten virke komisk i hverdagslige situasjoner og er strengt tatt ikke nødvendig i formelle situasjoner heller.
Du kunne forresten godt ha sagt: «Jeg drar allerede nå, for jeg skal i …», med en sidestilt hovedsetning. Det svarer mest til fordi. Hvis setningen skal tjene som en ren påminnelse, kan du legge til jo, som i «for jeg skal jo …». Sjansen for for (i stedet for fordi) øker hvis det er en nektelse i setningen foran: «Jeg kan ikke bli lenge, for jeg skal …». Fordi kan lett bli litt tvetydig etter nektelser, som i «Jeg drar ikke nå, fordi jeg skal i syttiårslag …».
Noen vil hevde at fordi + at er dårlig og utflytende språk (slik som «på grunn av at» i stedet for fordi). Men det er ikke helt rimelig. Fordi er opprinnelig en sammensmeltning av preposisjonen for og pronomenet det i dativ (di). Svært forenklet framstilt:
Jeg er glad for det/di at > fordi at > fordi jeg er invitert i syttiårslaget.
Jeg er glad for det/di at > for at jeg er invitert i syttiårslaget.
Fordi at har holdt seg godt i talemålet og er i og for seg god norsk. Men i skrift nøyer de fleste seg med for at og fordi. Det korte er ofte det beste.
Jeg la merke til at dere bruker sjøl og sjølsagt i noen av artiklene deres. Slik skriver jeg også sjøl, og jeg har trodd at det var greit. Men da jeg skulle jeg skrive en fagartikkel i forbindelse med studiene, fikk jeg beskjed om at dette ikke var en akseptabel måte å formulere seg på. Det ble stemplet som dialekt, på linje med tida og kasta. Hvem har rett?
Formelt er det ingenting i veien for å skrive sjøl og sjølsagt på bokmål.
Verken sjøl eller andre former som står i Bokmålsordboka (som tida, kasta o.a.) kan kan stemples som (bare) dialektformer. Alt du finner i Bokmålsordboka, er likestilte former som hører til det ene av de to offisielle norske skriftspråkene.
Det varierer fra fagområde til fagområde hvor vanlig det er å skrive sjøl eller sjølsagt, og mange som bruker disse formene muntlig, er nok redde for å skille seg ut med å bruke dem i skrift. Derfor er det ikke så rart at det dannes oppfatninger av det slaget du har støtt på. Du må selv avgjøre om du skal trosse fordommene.
Er det feil å nevne seg selv først, for eksempel «jeg og Kari»? Jeg ble nylig kritisert for å nevne meg selv først. Jeg sa faktisk «meg og Kari», og det var visst enda verre.
Rekkefølgeregelen er en høflighetsregel. Den forekommer i flere språk (blant annet engelsk). Den har egentlig ikke noe med grammatisk riktig språk å gjøre.
Følg gjerne regelen. Det er det tryggeste.
Til andre som leser dette svaret: Vær klar over at det sjelden er uhøflig ment når noen nevner seg selv først. Det er ikke verdt å legge noen for hat på dette grunnlaget alene.
Vi kan se litt nærmere på beveggrunnene for å innlede med jeg.
Når vi sidestiller to ting (x og y), nevner vi ofte først den (vi mener er den) viktigste. Det er det som er uhøflig med å nevne seg selv først. Men det finnes andre andre vektprinsipp i språket enn viktighet og relevans.
Det er tre tendenser i språket som brytes mot hverandre på dette punktet:
1) det viktigste først
2) det faste først
3) det korteste og letteste først
Det er bare punkt 1 som taler mot å si jeg først. Punkt 2 og 3 taler oftest for.
Det er et generelt mønster at korte og lette ledd gjerne kommer tidlig i setningen eller oppramsingen, mens lange og tunge flyttes utover. Jo lengre de andre leddene i oppramsingen er, jo mer naturlig er det å nevne seg selv først – og det er jo mange som bærer lange og tunge navn. Når man innleder med «Jeg» foran «… og Leif Nebukadnesar Nilsen», får man litt tid til å samle kreftene.
En fordel med å nevne seg selv først er altså at man får bedre tid til å planlegge resten av setningen og komme på navnene som skal nevnes (noe som gjerne blir vanskeligere med åra). Man kan alltid starte med det samme versemålet (rytmemønsteret): troké (altså trykksterk + trykklett staving) og så resten. Det er det som faller mest naturlig på norsk.
Et mulig unntak fra mønsteret er oppramsing med flere navn og konjunksjon bare mellom de to siste: «Jeg, Leif Nebukadnesar og Kari» fungerer dårlig, for det kan høres som om man kaller seg selv Leif Nebukadnesar. Mulige løsninger: «Jeg og Leif Nebukadnesar og Kari» / «Leif Nebukadnesar, Kari og jeg».
Hvis det andre navnet er kort, blir det hipp som happ rytmisk sett («Leif og jeg» / «Jeg og Leif»), men det kan fremdeles være praktisk å nevne det faste leddet (jeg) først og variabelen etterpå.
Navnene i eksemplene ovenfor er brukt i omtale, ikke tiltale. Det er altså snakk om nokså indirekte høflighet. Det skulle være viktigere med høflighet i tiltale, som i «du og jeg». Her er det vanskelig å finne gode grunner til å sette seg selv først.
Til slutt om «meg og». Det kan ikke regnes som korrekt skriftspråk å bruke objektsform (meg) der pronomenet er en del av subjektet. Dette får altså rød strek:
Meg og du var med
Meg og deg var med
Dette er derimot riktig:
Du og jeg (subjekt) var med
De møtte både deg og meg (objekt)
Objektsformen har spredd seg på bekostning av subjektsformen de siste hundre åra. Når et språkfenomen sprer seg, opptrer det gjerne først hos de yngste på et nytt sted. Det kan dermed bli oppfattet som barnslig. Det er et språksosialt faktum som det er verdt å være oppmerksom på.
For mange år siden lærte jeg på et statistikkurs ved universitetet at det heter «veid gjennomsnitt». Nå ser jeg at det stadig oftere kalles «vektet gjennomsnitt». Hva er riktig?
I Termportalen finner vi veid gjennomsnitt på bokmål og vege gjennomsnitt på nynorsk.
Veid gjennomsnitt har også vært det klart vanligste i faglitteraturen, og det er den eldste varianten. Det skulle ikke være nødvendig å skifte det ut, men det er fagmiljøene som må avgjøre saken.
Når vektet gjennomsnitt har blitt så vanlig de siste årene, kommer det trolig av økt påvirkning fra engelsk. Vektet gjennomsnitt svarer på overflaten best til både den engelske og den tyske termen (weighted average, gewichteter mittelwert).
Slik er begrepet forklart i Statistikkens teknik og metode fra 1920 (av Gunnar Jahn):

Det veide gjennomsnittet er ikke bare gjennomsnittet av en rekke verdier. Det er tatt hensyn til hvor mange eller mye av noe som har de ulike verdiene. Eksempel: når man regner ut karaktergjennomsnitt og lar fagene med flest vekttall veie tyngst.
Mange skriver at gradestokken kryper når det blir kaldt, men den holder seg da helt i ro på veggen mens kvikksølvet i den siger?
Ja, i det opprinnelige bildet er det utvilsomt kvikksølvet som kryper opp eller ned, men uttrykket med gradestokk (en såkalt metonymi) er blitt så vanlig at det må godtas.
«Kviksølvet kryber» er notert fra 1896. Men allerede for over nitti år siden begynte mange å skifte ut kvikksølvet med gradestokken. Den fullstendige formuleringen «kvikksølvet i gradestokken kryper» har også blitt brukt.
De mest kritiske språkbrukerne vil nok holde seg til kvikksølvet, og det er helt i orden, selv om det er noen tiår siden det hadde overtaket.
PS. Som flere av våre lesere har pekt på, er det ikke kvikksølv i nye termometre. Det fremmer nok bruken av «gradestokken» som substitutt. Men uttrykket med «kvikksølv» må ikke tas så bokstavelig at man risikerer å bli anmeldt for miljøkriminalitet om man bruker det! Det er fremdeles god norsk.
Stadig flere skriver en «måte å gjøre noe», uten «på». Det minner om engelsk «a way to do something». Er det riktig å sløyfe «på»?
Vi mener det ikke er en god måte å gjøre det … på.
«På» sløyfes nok ofte i muntlig norsk, og det har til dels vært godtatt å gjøre det i skrift også, vel å merke der det står mange ord mellom «måte å gjøre» og «på».
Men mange føler at formuleringen er ufullstendig uten preposisjonen. Derfor er rådet vårt klart: Skriv «på». Hvis preposisjonen blir stående langt fra resten av uttrykket, kan det være best å skrive helt om i stedet.
Nedenfor ser du hvor langt Språkrådet selv har vært villig til å gå for å få med «på». Utdraget er fra vår egen publikasjon Godt språk i lærebøker:

Men dette er ikke ideelt formulert. Som sagt kan full omskriving være best når to «på» står så nær hverandre. Det kunne godt vært formulert slik i stedet: «Hvis man vil gjøre forfatteren oppmerksom på tvilsomme passasjer, kan det være lurt å …».
Kva kan brain rot eller brainrot kallast på norsk? Ordet viser til 1) sløvsinn som følgje av overdrive inntak av lettmeltande medieinnhald med låg kvalitet, 2) det tvilsame medieinnhaldet og det verdlause tidtrøytet. Brain rot vart kåra til Oxford Word of the Year 2024.
I den norske Wikipedia-artikkelen om emnet finn vi den direkte omsetjinga hjerneròte (bokmål hjerneråte). Ordet er allereie teke i bruk i både tale og skrift, og det ser ut til å fungere bra.
Hjerneròte høver godt om tilstanden (1), men ikkje fullt så godt om det som fører til han (2).
Ròte er rotning og ròtenskap, ikkje det å få noko til å rotne. Det å få noko til å rotne heiter etter gammalt å røyte (noko). Medieinnhaldet som fører til hjerneròte, kunne i teorien heitt hjernerøyte, og mediebruken eller tidtrøytet kunne heitt hjernerøyting.
Men orda røyting og røyte er ikkje lenger godt kjende i den grunnleggjande tydinga knytt til rotning. Vi må difor nøye oss med hjerneròte i alle tydingane.
Ein merknad om skrivemåte og uttale til slutt: O-ane i orda ròte og rotne er opne – som o-ane i sove og sovne – det vil seie at dei jamnast blir uttalte som /å/ i dei dialektane der dei ikkje blir til /ø/.
Uttrykket «stå i det» irriterer meg voldsomt. «Vi står i det» har nærmest blitt et obligatorisk svar på spørsmål fra mediene om hvordan det går. Jeg bor i utlandet og hører ikke norsk så ofte. Det er vel grunnen til at jeg legger så godt merke til slike nye floskler, mens nordmenn hjemme kokes som frosker over svak varme. Hva har skjedd, og hva mener Språkrådet?
Du har rett i at denne formuleringen har spredt seg voldsomt i nyere tid; se figuren nedenfor. Det er ikke for sterkt å kalle den en motepreget klisjé.
Men uttrykket har solide røtter i eldre norsk. Når vi blar oss ned til artikkel 7.15 i Det Norske Akademis ordbok (se utklipp til slutt nedenfor), finner vi forskjellige uttrykk for «å holde ut eller for å arbeide med stor innsats», og et av dem er uttrykket å stå i noe. Men legg merke til at alle beleggene (eksemplene) på varianten stå i det er av nyere dato.
Det er ikke noe språklig i veien med selve formuleringen, men det har altså gått inflasjon i en viss bruksmåte eller i et visst budskap. Uttrykket har blitt typisk for 2000-tallet, og det henger nok sammen med økt oppmerksomhet om psykisk helse. Den som står i det lenge, har såkalt resiliens. Vi blir nok nødt til å stå i «å stå i det» på ubestemt tid, for det blir sikkert ikke mindre snakk om ulike former for livsmestring i åra som kommer.
Men vi slår gjerne et slag for å variere ordbruken. Noen ganger kan uttrykket skiftes ut med å holde ut.
Nærmere om bruksfrekvens
Nedenfor ser du resultatet av søk etter uttrykket stå i det i aviskilder (nb.no, n-gramtjenesten).

Merk: Mange av de eldre treffene er nok eksempler på andre bruksmåter (f.eks. «å stå i det og det partiet».)
Ordbokartikkel
Til slutt et utdrag fra Det Norske Akademis ordbok:
stå i
1 holde ut ; greie
2 være oppe i (vanskeligheter, krevende arbeid e.l.) ; ha (noe) å utføre, sørge for eller stelle med
stå i det
med trykk kun på stå gjennomgå påkjenning, motstand uten å gi seg
Det har blitt veldig vanlig å si at den og den «står opp for» en sak eller en gruppe. Er ikke det en direkte oversettelse av «stand up for»?
Jo, påvirkning fra engelsk er nok forklaringen på det meste av bruken. Se artikkelen om oversettelseslån på nettsidene våre.
I eldre tekster betyr uttrykket «stå opp for» helst å reise seg for (eller foran) helt konkret. Det kan også vise til det Jesus gjorde for menneskene (han stod så å si opp «for oss» fra de døde).
Men uttrykket har blitt brukt i den aktuelle betydningen ganske lenge. Det ser ut til at selveste Sigrid Undset brukte det slik i Kristin Lavransdatter (se naob.no og nb.no).
Merk likevel at dette langt fra var vanlig språkbruk før. Det kan ikke være tvil om at den økte bruken i de senere år har med påvirkning fra engelsk å gjøre. Noen søk kan bekrefte det. Nedenfor har vi satt inn en figur som viser resultatet av et avissøk i Nasjonalbibliotekets kilder. Du kan også søke etter frasen «stå opp for dem» i bokkilder på nb.no og sortere treffene i kronologisk. Da vil du se at de første treffene ikke er særlig gamle, og at mange av bøkene er oversettelser.
Det er mulig «å stå opp mot» uttrykkene «stå opp mot» og «stå opp for», men det er nok umulig å få bukt med dem. De glir lett inn i norsk blant liknende uttrykk, og de har klort seg godt fast. Vi vil likevel anbefale bruk av synonymer når noen spør, for det er flere som irriterer seg over den motepregede bruken av disse frasene.
Endring i bruksfrekvens
Resultat av søk etter uttrykket «stå opp for» og et av synonymene («[slå] et slag for») i aviskilder ved nb.no:

Jeg lager en del kvisser, og i det siste har jeg fått kritikk for å stille spørsmål av typen «Hva er den største byen i Brasil?» og «Hva er hovedstaden i Australia?». Er det virkelig galt å formulere det slik? Kritikerne hevder at svaret på det siste spørsmålet for eksempel kan være «en stor by».
Dette er formuleringer som trolig blir rett forstått av de fleste, og de har nok kommet for å bli. Men kritikerne har likevel et poeng.
Det er først de siste tiårene at det har blitt vanlig å stille spørsmålet «Hva er …» når man er ute etter navnet på noe.
Før het det i stedet:
Hva heter den største byen i Brasil?
Hva heter hovedstaden i Australia?
Eventuelt:
Hvilken by er den største i Brasil?
Hvilken by er hovedstad i Australia?
(Men ikke: «Hvilken er den største byen …». Det er engelsk.)
Konklusjon:
Hvis man ikke vil irritere noen, er det best å velge «hva heter» i stedet for «hva er».
Jeg leser stadig oftere om folk som gror ting, enten det er planter, skjegg eller organer. Er det riktig norsk?
Det kommer nok av påvirkning fra engelsk. På norsk er det plantene og skjegget som gror, ikke bonden og bæreren. Vi sier tradisjonelt å dyrke planter, å ha eller få skjegg (ev. anlegge skjegg) og å la skjegget vokse eller gro.
Til og med å dyrke skjegg (som det altså ikke heter) ville ha vært mer i tråd med tradisjonell norsk.
Det engelske verbet to grow kan være transitivt (= kan ta objekt), og det betyr da ‘dyrke noe, la noe vokse’. Det eldste eksemplet på den transitive bruken i norsk finner vi i VG fra 1968:

Andre, som innsenderen, har altså drevet det til å si eller skrive «å gro skjegg». Men det er lite å se av den slags groing før tusenårsskiftet.
Å vokse bart er derimot et gammelt fenomen i språket, vel å merke om vi snakker om bartevoks. Vi vokser for øvrig også ski, uten at det har noe som helst å gjøre med at det vokser (medfødte) ski på nordmenn.
Et annet engelsk gro-uttrykk som vokser fram, er «it grows on you». Det betyr at man venner seg til/på noe og liker det etter hvert. Man får med andre ord sansen for det / smaken på det (smått om senn). Uttrykket kom inn i skriftkulturen først i spill-, film- og musikkanmeldelser litt før år 2000: Anmelderen forsikrer at spillet/filmen/plata gror på deg. Det er muligens et framskritt, for i gamle dager var det nesten bare hår, sopp, skitt og sår som kunne gro på nordmenn (i tillegg til metaforiske ski).
Det eldste eksemplet vi finner, er med vokse, som har en litt annen klang. Det er fra Aftenposten 1998: «Denne platen trenger minst fem gjennomhøringer. Derfra begynner den å vokse på deg.» Så liker du den stadig bedre, altså, eller begynner å få sansen. Aftenpostens egen språkrøkter, Per Egil Hegge, skrev femten år senere:
En bok som virker litt treg i de første sidene, men som blir bedre etter hvert, grows on you hvis vi snakker engelsk. Men det blir nokså naturstridig, og trangt i godstolen, hvis boken skulle begynne å vokse på deg.
Uttrykket er altså ikke skikkelig inngrodd i norsk ennå, og det spørs om det fortjener å bli det. Språk er verdens største vanesak. For barn virker det meste naturlig, og man kan venne seg til mye som voksen. Men nye oversettelseslån fra engelsk «gror» litt ulikt på folk. Vær gjerne oppmerksom på at transitiv groing har en aldeles tåpelig klang i mange voksne (særlig hårbevokste) ører, enten de sitter på mosegrodde eller ganske alminnelige mennesker.
Stadig flere skriver gro organer for å dyrke organer. I norsk og dansk haler gro innpå dyrke i denne betydningen (henholdsvis 1/3 og 1/6 av treffene på nettet i oktober 2017). I 2017 begynte til og med NTB og Aftenposten å skrive «gro organer». Engelske gloser gror lettere på relativt nypløyd begrepsgrunn, men her trenger vi ikke dyrke fram flere ord enn vi allerede har.
Kva skal ein skriva i staden for enhver, ethvert og noen og enhver på nynorsk?
Bruk i alle fall ikkje einkvar eller eitkvart. Einkvar finst ikkje i nynorsk i denne tydinga, og eitkvart tyder noko heilt anna.
Der du ville ha brukt enhver og ethvert på bokmål, må du velje mellom desse orda og uttrykka:
alle
kvar (einaste)
kvar og ein
kven som helst
Her er noko for kvar smak (altså ikkje *einkvar) til kvar tid (ikkje *eikvar).
Det er noko som heiter einkvan, men det betyr noko heilt anna, nemleg ‘ein eller annan’. Eitkvart = ‘eit eller anna’ og eikor = ‘ei eller anna’. (Somme stader har ein rett nok sagt einkvar for einkvan, men ein bør ikkje bruka den forma i skriftmålet.)
Noen og enhver bør du helst ikkje skriva på bokmål heller. Her har vi nok ei gammal samanblanding med alle og enhver. Det heiter helst noen hver eller noen og hver. På nynorsk: nokon kvar eller nokon og kvar.
Kan man bruke framsnakke om det motsatte av baksnakke, baktale, slik blant andre kronprinsen har gjort på tv?
Man kan nok det, selv om det strengt tatt er unødvendig eller ulogisk.
Ordet framsnakke skal være lansert av en navngitt opphavsmann som det motsatte av (= et antonym til) baksnakke. Formålet med ordet er å bidra til at det blir mindre baktaling av folk.
Leddet bak- i baksnakke viser til det å snakke negativt om noen bak vedkommendes rygg. Det motsatte skulle da være et av disse to begrepene:
a) å snakke negativt om noen foran (framfor) dem
b) å snakke positivt om noen bak dem
Ifølge tilhengerne av det nye ordet er det betydningen (b) som gjelder. Men da er det egentlig tale om en slags positiv bak-snakking, eller ‘bakros’. Fram- er altså ikke det motsatte av bak- i baksnakking, men har en annen funksjon. Det er litt forvirrende.
Andre språkbrukere har tatt i bruk nyordet helt generelt om
å snakke pent om eller rose
Det er kanskje mer logisk, men slike godord har vi jo mange av fra før.
Endelig har vi to problem knyttet til tidligere bruk av framsnakking og lignende ord.
1 Allerede før nyskapningen kunne man nok i norsk snakke noe(n) fram i betydningen ‘å fremme med snakk’ eller ‘lede fram med snakk’, jf. for eksempel å heie fram. Dette var en nyttig bruksmåte. Forholdet mellom å snakke fram og å framsnakke er litt komplisert.
2 Mye eldre er snakke fram i betydningen ‘snakke rett ut’. Vi har også de gamle adjektivene framsnakkende og framtalende. De kan brukes om et menneske som er ‘åpenhjertig, som sier sin mening uforbeholdent’, altså ‘som snakker beint fram’, se Norsk Ordbok og Det Norske Akademis ordbok.
Noe vi har tatt stilling til og kanskje gjort oss ferdig med her på jobben, kaller vi avsjekket. Vi har tatt avsjekk. Det minner om når politiet opplyser at noen er «sjekket ut av saken» – vi haker liksom av på lista. Jeg får ikke tilslag på å sjekke av eller avsjekke i Bokmålsordboka.
Det er ikke umulig å bruke avsjekking og avsjekk, men det kan virke kryptisk. Det dere beskriver, er nærmest å ekspedere.
Det er nok engelsk check off som ligger under sjekke av, altså å markere noe som ferdig eller «utsjekket». I skjema- og listesammenheng sier vi gjerne å krysse av, hake av eller huke av. A check mark er en hake. Kanskje hake av kunne brukes oftere?
Vi har ellers fått en lang rekke «sjekke-uttrykk». Både sjekking, utsjekking og innsjekking (nå også utsjekk og innsjekk) er kommet for å bli.
Det praktiske lånordet check er avledet av chekk ‘sjakk’ (jf. checkmate). Det handler om å holde fast og å ha kontroll.
Kan ein seie ein forelder, eller er dette berre eit fleirtalsord?
Du kan seie og skrive ein forelder dersom til dømes «ein av foreldra» eller «ei mor eller ein far» fell tungt.
Forma forelder er nokså ny. Språkrådet vedtok henne i 1974, noko inspirert av at svenskane hadde teke i bruk en förälder. Det tok tid før denne eintalsforma vart innarbeidd i norsk.
Jeg har to spørsmål om ordene drept og omkommet:
1) Kan man si at noen ble drept i en trafikkulykke? Eller heter det at de omkom? Krever ikke drept at noen drepte?
2) Kan man si at noen omkom når de døde av en sykdom?
1) Folk kan både bli drept, omkomme og stryke med i en ulykke. Men man kan gjerne heller skrive at de døde eller mistet livet i ulykken (raset, brannen osv.).
Selv om det kan virke ulogisk, brukes uttrykket å bli drept om det å dø brått på grunn av ytre omstendigheter, enten dødsfallet skyldes en drapshandling eller ikke. Jamfør kategorier som trafikkdrepte eller drepte i trafikken.
Dette er ikke noe nytt, jamfør disse eksemplene fra Norsk Riksmålsordbok:
bli drept miste livet (i ulykke e.l.); omkomme
– tre aeroplaner styrtet ned. Fem officerer blev drept (Morgenbladet 1931/231/2/3)
– han må være knust. Dræbt på stedet (Henrik Ibsen: Bygmester Solness 218)
– hesten hans løp løpsk, og doktoren ble slengt ut av karjolen og drept (Margit Harsson: Kongevegen over Krokskogen LBK)
– himmelkulen på verdensutstillingen i Paris har styrtet sammen. Ni mennesker drept (Ketil Bjørnstad: Historien om Edvard Munch 237)
Når man bruker drept i betydningen omkommet, er det en god idé å presisere, for eksempel til drept i ulykken. Det er ikke vanlig å snakke om de drepte uten presisering; da heter heter det heller de omkomne (før også: de forulykkede, som ikke er helt entydig).
I tradisjonelt norsk folkemål (dialekt) har det vært vanlig å bruke andre uttrykk, som late livet, gå til, sette til, stryke med og (på sjøen:) blive.
2) Nei, å omkomme av en sykdom er uvanlig ordlegging. Det heter helst at noen døde av en sykdom.
Å omkomme er et gammelt oversettelseslån av tysk umkommen (jf. det aktive motstykket umbringen ‘drepe’). Da det kom inn i norsk, var det ganske sikkert ikke fordi man manglet ord for å dø på ymse vis. Det er nok heller slik at omkomme har trengt andre uttrykk ut av den formelle delen av stilregisteret.
Når du synes det er vanskelig å velge, bør du vurdere miste livet. Men vær forsiktig med preposisjonsbruken; det er for eksempel ikke nødvendig å skrive «mistet livet til» der det mer prosaiske «døde av» duger.