Språkspørsmål og svar

Svar

Rekkefølgeregelen er en høflighetsregel. Den forekommer i flere språk (blant annet engelsk). Den har egentlig ikke noe med grammatisk riktig språk å gjøre.

Følg gjerne regelen. Det er det tryggeste.

Til andre som leser dette svaret: Vær klar over at det sjelden er uhøflig ment når noen nevner seg selv først. Det er ikke verdt å legge noen for hat på dette grunnlaget alene.

Vi kan se litt nærmere på beveggrunnene for å innlede meg jeg.

Hvorfor brytes høflighetsregelen så ofte?

Når vi sidestiller to ting (x og y), nevner vi ofte først den (vi mener er den) viktigste. Det er det som er uhøflig med å nevne seg selv først. Men det finnes andre andre vektprinsipp i språket enn viktighet og relevans.

Det er tre tendenser i språket som brytes mot hverandre på dette punktet:

1) det viktigste først
2) det faste først
3) det korteste og letteste først

Det er bare punkt 1 som taler mot å si jeg først. Punkt 2 og 3 taler oftest for.

Jeg først faller lettest

Det er et generelt mønster at korte og lette ledd gjerne kommer tidlig i setningen eller oppramsingen, mens lange og tunge flyttes utover. Jo lengre de andre leddene i oppramsingen er, jo mer naturlig er det å nevne seg selv først – og det er jo mange som bærer lange og tunge navn. Når man innleder med «Jeg» foran «… og Leif Nebukadnesar Nilsen», får man litt tid til å samle kreftene.

En fordel med å nevne seg selv først er altså at man får bedre tid til å planlegge resten av setningen og komme på navnene som skal nevnes (noe som gjerne blir vanskeligere med åra). Man kan alltid starte med det samme versemålet (rytmemønsteret): troké (altså trykksterk + trykklett staving) og så resten. Det er det som faller mest naturlig på norsk.

Et mulig unntak fra mønsteret er oppramsing med flere navn og konjunksjon bare mellom de to siste: «Jeg, Leif Nebukadnesar og Kari» fungerer dårlig, for det kan høres som om man kaller seg selv Leif Nebukadnesar. Mulige løsninger: «Jeg og Leif Nebukadnesar og Kari» / «Leif Nebukadnesar, Kari og jeg».

Hvis det andre navnet er kort, blir det hipp som happ rytmisk sett («Leif og jeg» / «Jeg og Leif»), men det kan fremdeles være praktisk å nevne det faste leddet (jeg) først og variabelen etterpå.

Du er spesiell

Navnene i eksemplene ovenfor er brukt i omtale, ikke tiltale. Det er altså snakk om nokså indirekte høflighet. Det skulle være viktigere med høflighet i tiltale, som i «du og jeg». Her er det vanskelig å finne gode grunner til å sette seg selv først.

Meg for jeg?

Til slutt om «meg og». Det kan ikke regnes som korrekt skriftspråk å bruke objektsform (meg) der pronomenet er en del av subjektet. Dette får altså rød strek:

Meg og du var med
Meg og deg var med

Dette er derimot riktig:

Du og jeg (subjekt) var med
De møtte både deg og meg (objekt)

Objektsformen har spredd seg på bekostning av subjektsformen de siste hundre åra. Når et språkfenomen sprer seg, opptrer det gjerne først hos de yngste på et nytt sted. Det kan dermed bli oppfattet som barnslig. Det er et språksosialt faktum som det er verdt å være oppmerksom på.

Svar

I Termportalen finner vi veid gjennomsnitt på bokmål og vege gjennomsnitt på nynorsk.

Veid gjennomsnitt har også vært det klart vanligste i faglitteraturen, og det er den eldste varianten. Det skulle ikke være nødvendig å skifte det ut, men det er fagmiljøene som må avgjøre saken.

Når vektet gjennomsnitt har blitt så vanlig de siste årene, kommer det trolig av økt påvirkning fra engelsk. Vektet gjennomsnitt svarer på overflaten best til både den engelske og den tyske termen (weighted average, gewichteter mittelwert).

Slik er begrepet forklart i Statistikkens teknik og metode fra 1920 (av Gunnar Jahn):

Det veide gjennomsnittet er ikke bare gjennomsnittet av en rekke verdier. Det er tatt hensyn til hvor mange eller mye av noe som har de ulike verdiene. Eksempel: når man regner ut karaktergjennomsnitt og lar fagene med flest vekttall veie tyngst.

Svar

Ja, i det opprinnelige bildet er det utvilsomt kvikksølvet som kryper opp eller ned, men uttrykket med gradestokk (en såkalt metonymi) er blitt så vanlig at det må godtas.

«Kviksølvet kryber» er notert fra 1896. Men allerede for over nitti år siden begynte mange å skifte ut kvikksølvet med gradestokken. Den fullstendige formuleringen «kvikksølvet i gradestokken kryper» har også blitt brukt.

De mest kritiske språkbrukerne vil nok holde seg til kvikksølvet, og det er helt i orden, selv om det er noen tiår siden det hadde overtaket.

Svar

Vi mener det ikke er en god måte å gjøre det … på.

«På» sløyfes nok ofte i muntlig norsk, og det har til dels vært godtatt å gjøre det i skrift også, vel å merke der det står mange ord mellom «måte å gjøre» og «på».

Men mange føler at formuleringen er ufullstendig uten preposisjonen. Derfor er rådet vårt klart: Skriv «på». Hvis preposisjonen blir stående langt fra resten av uttrykket, kan det være best å skrive helt om i stedet.

Nedenfor ser du hvor langt Språkrådet selv har vært villig til å gå for å få med «på». Utdraget er fra vår egen publikasjon Godt språk i lærebøker:

Men dette er ikke ideelt formulert. Som sagt kan full omskriving være best når to «på» står så nær hverandre.  Det kunne godt vært formulert slik i stedet: «Hvis man vil gjøre forfatteren oppmerksom på tvilsomme passasjer, kan det være lurt å …».

Svar

I den norske Wikipedia-artikkelen om emnet finn vi den direkte omsetjinga hjerneròte (bokmål hjerneråte). Ordet er er allereie teke i bruk i både tale og skrift, og det ser ut til å fungere bra.

Hjerneròte høver godt om tilstanden (1), men ikkje fullt så godt om det som fører til han (2).

Ròte er rotning og ròtenskap, ikkje det å få noko til å rotne. Det å få noko til å rotne heiter etter gammalt å røyte (noko). Medieinnhaldet som fører til hjerneròte, kunne i teorien heitt hjernerøyte, og mediebruken eller tidtrøytet kunne heitt hjernerøyting.

Men orda røyting og røyte er ikkje lenger godt kjende i den grunnleggjande tydinga knytt til rotning. Vi må difor nøye oss med hjerneròte i alle tydingane.

Ein merknad om skrivemåte og uttale til slutt: O-ane i orda ròte og rotne er opne – som o-ane i sove og sovne – det vil seie at dei jamnast blir uttalte som /å/ i dei dialektane der dei ikkje blir til /ø/.

Svar

Du har rett i at denne formuleringen har spredt seg voldsomt i nyere tid; se figuren nedenfor. Det er ikke for sterkt å kalle den en motepreget klisjé.

Men uttrykket har solide røtter i eldre norsk. Når vi blar oss ned til artikkel 7.15 i Det Norske Akademis ordbok (se utklipp til slutt nedenfor), finner vi forskjellige uttrykk for «å holde ut eller for å arbeide med stor innsats», og et av dem er uttrykket å stå i noe. Men legg merke til at alle beleggene (eksemplene) på varianten stå i det er av nyere dato.

Det er ikke noe språklig i veien med selve formuleringen, men det har altså gått inflasjon i en viss bruksmåte eller i et visst budskap. Uttrykket har blitt typisk for 2000-tallet, og det henger nok sammen med økt oppmerksomhet om psykisk helse. Den som står i det lenge, har såkalt resiliens. Vi blir nok nødt til å stå i «å stå i det» på ubestemt tid, for det blir sikkert ikke mindre snakk om ulike former for livsmestring i åra som kommer.

Men vi slår gjerne et slag for å variere ordbruken. Noen ganger kan uttrykket skiftes ut med å holde ut.

Nærmere om bruksfrekvens

Nedenfor ser du resultatet av søk etter uttrykket stå i det i aviskilder (nb.no, n-gramtjenesten).

Merk: Mange av de eldre treffene er nok eksempler på andre bruksmåter (f.eks. «å stå i det og det partiet».)

Ordbokartikkel

Til slutt et utdrag fra Det Norske Akademis ordbok:

stå i

1  holde ut ; greie

• • nej, dette staar jeg ikke i!  (Kristian Elster Samlede Skrifter II 186)
  • sålerne [skal] få stå i det så længe de holder  (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet I 492 1897)  | gjøre tjeneste

2  være oppe i (vanskeligheter, krevende arbeid e.l.) ; ha (noe) å utføre, sørge for eller stelle med

• • hun har meget at stå i  (Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 139)
  • tror I da, det er så morsomt, alt det, jeg står i?  (Bjørnstjerne Bjørnson En fallit 24 1874)
  • jeg har slitt meget og staat i meget  (Kristian Elster d.y. Av Skyggernes Slegt 284 1919)
  • det var jo ikke småting, det han hadde å stå i  (Johan Bojer Folk ved sjøen 61 1929)
  • den som blir gift med dig, skal få noe å stå i  (Gunnar Larsen To i Oslo 40)

stå i det

med trykk kun på stå  gjennomgå påkjenning, motstand uten å gi seg

• under alt … ligger en dyp respekt for alle mine botswanske kollegaer som ‘står i det’ mens vi andre kommer og går  (Tidsskrift for Norsk psykologforening 2000/1121 Elsa Døhlie)
• herfra er det bare gjennomføringsevne. Stå i det og overleve  (Vigdis Hjorth Om bare 303 2001)
• det er viktig at du tåler å stå i det når aksjemarkedet svinger  (Dagbladet 21.09.2017/15)
• i mange yrker er belastningen hard, og mange makter ikke å stå i det  (Klassekampen 09.07.2018/2)

Svar

Jo, påvirkning fra engelsk er nok forklaringen på det meste av bruken. Se artikkelen om oversettelseslån på nettsidene våre. 

I eldre tekster betyr uttrykket «stå opp for» helst å reise seg for (eller foran) helt konkret. Det kan også vise til det Jesus gjorde for menneskene (han stod så å si opp «for oss» fra de døde).

Men uttrykket har blitt brukt i den aktuelle betydningen ganske lenge. Det ser ut til at selveste Sigrid Undset brukte det slik i Kristin Lavransdatter (se naob.no og nb.no).

Merk likevel at dette langt fra var vanlig språkbruk før. Det kan ikke være tvil om at den økte bruken i de senere år har med påvirkning fra engelsk å gjøre. Noen søk kan bekrefte det. Nedenfor har vi satt inn en figur som viser resultatet av et avissøk i Nasjonalbibliotekets kilder. Du kan også søke etter frasen «stå opp for dem» i bokkilder på nb.no og sortere treffene i kronologisk. Da vil du se at de første treffene ikke er særlig gamle, og at mange av bøkene er oversettelser.

Det er mulig «å stå opp mot» uttrykkene «stå opp mot» og «stå opp for», men det er nok umulig å få bukt med dem. De glir lett inn i norsk blant liknende uttrykk, og de har klort seg godt fast. Vi vil likevel anbefale bruk av synonymer når noen spør, for det er flere som irriterer seg over den motepregede bruken av disse frasene.

Endring i bruksfrekvens

Resultat av søk etter uttrykket «stå opp for» og et av synonymene («[slå] et slag for») i aviskilder ved nb.no:

Svar

Dette er formuleringer som trolig blir rett forstått av de fleste, og de har nok kommet for å bli. Men kritikerne har likevel et poeng.

Det er først de siste tiårene at det har blitt vanlig å stille spørsmålet «Hva er …» når man er ute etter navnet på noe.

Før het det i stedet:

Hva heter den største byen i Brasil?
Hva heter hovedstaden i Australia?

Eventuelt:
Hvilken by er den største i Brasil?
Hvilken by er hovedstad i Australia?

(Men ikke: «Hvilken er den største byen …». Det er engelsk.)

Konklusjon: 

Hvis man ikke vil irritere noen, er det best å velge «hva heter» i stedet for «hva er».

Svar

Du har et godt poeng. Ordbruken du viser til, skriver seg fra den nye straffeloven. Før het handlingen (skadingen) altså legemsbeskadigelse, mens legemsskade var ordet for resultatet.

Vi er vant til at en skade på kroppen er noe man har, og ikke en handling. La oss si at det handlet utelukkende om skading av knær; da ville vi altså med den nye logikken sagt «siktet for kneskade» og «straffen for kneskade er …». Det klinger rart.

Det ville ha vært en fordel å kunne skille mellom kroppsskade (resultatet) på den ene siden og kroppsskading (handlingen) på den andre. Vi sier jo selvskading, ikke selvskade.

Nå har vi vi den merkelige situasjonen at A kan får erstatning for «kroppsskade», mens B kan siktes for den samme «skaden».

Disse paragrafene viser hva straffeloven legger i ordene:

§ 271 Kroppskrenkelse
[...] En kroppskrenkelse kan gjøres straffri dersom
a) den er gjengjeldt med en kroppskrenkelse eller kroppsskade, eller
b) den gjengjelder en forutgående kroppskrenkelse, kroppsskade eller særlig provoserende ytring.

§ 272 Grov kroppskrenkelse
Grov kroppskrenkelse straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om kroppskrenkelsen er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge sterk smerte, skade eller død, og [...]

Med fengsel inntil 6 år straffes den som skader en annens kropp eller helse, gjør en annen fysisk maktesløs eller fremkaller bevisstløshet eller liknende tilstand hos en annen.

§ 274 Grov kroppsskade
Grov kroppsskade straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om kroppsskaden er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge uhelbredelig lyte eller skade, sykdom eller arbeidsudyktighet av noen varighet eller sterk smerte, betydelig skade eller død, og [...]

Noen ganger kan resultatet godt representere handlingen uten at det gjør noe («erstatning for kroppsskade»), og formuleringene i § 271 er kanskje et eksempel på det. Men formuleringen i § 274 er vanskelig å forsvare.

Se også Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) (kapittel 6.2.3).

Svar

Doble standardar kan nok ikkje kallast feil. Når det gjeld moralske spørsmål, bør det likevel heite dobbeltmoral på norsk, som det alltid har gjort.

På nynorsk kan det òg heilta dobbelmoral utan -t-.

Ordet dobbeltmoral er i Kirkebys Stor norsk engelsk ordbok omsett med a double set of morals og a double standard (of morality).

Double standard kan elles tyda dobbel(t) myntfot.

Svar

Det kan ikke regnes som galt. Her går språket litt på tvers av matematikken, og faktisk språkbruk må veie tyngre enn logisk argumentasjon. Tredobbel(t) seier, firedobbel(t) seier og så videre er innarbeidet språkbruk. Men det er gode grunner til å bruke trippel for tredobbel(t) der man kan!

Dobbel(t) alene betyr ‘to ganger, tofold’, mens -dobbel(t) som sammensetningsledd i tredobbel(t) og så videre i praksis bare betyr ‘ganger’. Hvis man vil ha det til å gå opp, kan man velge å se det på denne litt konstruerte måten: dobbel(t) = sammenlagt (underforstått av 2), tredobbel(t) = sammenlagt av 3 og så videre.

Det logisk uangripelige trippel (trefold(ig)) kan godt brukes i stedet for tredobbel(t), men merk at Bokmålsordboka tyr til nettopp ‘tredobbelt’ når ordet trippel skal forklares, og presiserer det til ‘som består av tre’. Når vi kommer til kvadrupel (x 4), som i kvadrupelallianse, og kvintupel (x 5) er vi på vei ut av allmennspråket, og går vi lenger, er vi over i reinspikka fagterminologi.

Ved et eller annet punkt i tallrekka må vi altså ty til andreleddene -dobbel og -dobling i vanlig tale, og da kan vi ikke være for strenge med dem som sier tredobbel(t). Vi må nesten leve med den logiske unøyaktigheten hvis vi vil ha en praktisk rekke med adjektiv og adverb. Det var litt enklere i gamle dager, med firfold(ig), femfold(ig), tifold(ig), hundrefold(ig) osv. Disse ordene hører dessverre ikke hjemme i vanlig stil i dag.

Svar

Dette er snarere påvirkning fra svensk «verkar vara», kanskje med indirekte støtte i engelsk. En annen trend på det samme betydningsområdet er «fremstår slik og slik».

Innsiget av «virker være» i norsk er av nyere dato, for det står ikke noe om uttrykket i Finn-Erik Vinjes bok Svecismer i moderne norsk fra 1972. Søk i avisbaser (se nedenfor) viser at uttrykket var uvanlig i norsk før syttiåra. Det er skrevet en masteravhandling om emnet.

«Virker (å) være» er blitt en kurant formulering for mange i dag, men det er nok fremdeles mange som oppfatter uttrykket som lite stilsikker norsk. Man kan gjerne velge andre formuleringer i stedet.

Hva heter det fra før?

På norsk heter det tradisjonelt ikke for eksempel

* Hun virker (å) være fornøyd
* Hun fremstår (som) fornøyd

Derimot heter det blant annet:

Hun virker fornøyd
Det virker som (om) hun er fornøyd
Hun ser fornøyd ut
og stivere: Hun later til å være fornøyd

Et annet eksempel:

* Det virker å være et nytt fenomen

Her kan det passe med:

Det ser ut til å være et nytt fenomen
Det synes å være et nytt fenomen
Det er visst et nytt fenomen

Virker å være erstatter altså et helt knippe med uttrykk, og nettopp det er nok en grunn til at formuleringen vinner fram. Den sprer seg uten støtte i svensk eller engelsk.

Trendene

Nedenfor er et grovt bilde av utviklingen i aviskilder (nb.no, n-gram):

Satt på spissen kan det fremdeles «framstå» litt lite voksent å skrive at noe framstår eller virker være slik eller slik. Ser ut og virker (uten være) er grei norsk og tross alt mangfoldige ganger vanligere:

Svar

Etter Språkrådets syn er ordet opphaver laget på en tvilsom måte. Kort sagt: Det gir ikke helt den tilsiktede meningen å ha opp et åndsverk.

Andre ord med -haver

Fra før har vi ord som ihendehaver, innehaver, fordringshaver, makthaver, panthaver, patenthaver og parthaver, men merk at leddet -hav- i alle disse ordene er avledet direkte av verbet å ha (før at have og eldre at hafa).

Makthaver kommer altså ikke av *makthav, men av å ha(ve) makt. På liknende vis kommer oppdrager av å oppdra(ge), ikke av oppdrag. Opphaver for opphavsperson blir litt som å kalle en oppdragsgiver eller oppdragstaker oppdrager eller en forlegger forlager.

Opphavet til opphav

Opphav kommer ikke av å ha(ve), men av å heve. I gammelnorsk kunne hefja bety nettopp ‘å sette i gang, å gi opphav til’, og upphefjari var det samme som en opphavsmann eller -kvinne. Man er altså opphavsmann fordi man gir opphav til noe, ikke fordi man har noe opp.

Det hører med til historien at det er en nær etymologisk sammenheng mellom hafa og hefja. I gammalnorsk og eldre dansk fantes dessuten «sideformer» som henholdsvis upphafari og ophaver til upphefjari og ophæver. De var muligens laget direkte av opphav slik dommer og sanger er avledet av substantiv, men denne ordlagingsmåten ble tidlig mindre vanlig. Upphafari døde dessuten ut sammen med upphefjari.

Vurdering

De gammalnorske ordene kan selvsagt gjenopplives i form av opphaver (eller opphever!), men i moderne norsk vil opphaver stå i et uklart forhold til opphav. Opphaver vil enten være en (påstått) avledning av noe man ikke vet helt hva er (ha opp), eller en utypisk substantivavledning (vi lager nå sjelden ord av typen en sanger). Slik sett er det et tilbakeskritt som lager rot i ordforrådet.

Språkrådet holder derfor en knapp på opphav som grunnord i nyere norsk og dermed på gjennomsiktige sammensetninger som opphavsperson o.l.

Vi skal ikke ta stilling til alternativet skaper eller verkskaper her, men det har i alle fall en mer umiddelbart forståelig oppbygning enn opphaver.

Etterskrift 2017

Departementet gikk i den nye åndsverksloven mot Språkrådet og valgte opphaver. Det er grunn til å tro at ordet nå blir innarbeidet i språkbruken og tross alt vil fungere greit. Et ord trenger ikke være ideelt for å vinne fram.

Svar

Det er ikke galt å skrive mail, men e-post i alle former er uansett helt riktig: e-posten, e-poster, e-postene.

E-post ble vedtatt som norsk ord i 1995. Det logisk sett ideelle ville nok vært e-post om mediet og e-brev om eksemplarene på linje med gammeldags post og papirbrev. Men disse andre ordene har ikke slått gjennom. Om vi ikke vil skrive mail, får vi nesten ta det vi har, og det fungerer jo.

Også i engelsk er mail blitt tellelig i email(s).

Svar

Nei. Skrivemåten e-post (og å e-poste) med bindestrek ble vedtatt av Språkrådet allerede i 1995 og er fremdeles offisiell rettskrivning. Skrivemåten epost er fremdeles like uaktuell som iland og abombe.

Bokstaven e kom i utstrakt bruk for elektronisk rundt midten av 1990-tallet. Vi har fått blant annet e-handel, e-forretningsdrift, e-innsyn, e-læring, e-minister og e-sport.

Førsteleddet e- brukes også med betydningen ‘energi’, først og fremst i ordet e-verk.

Hovedregelen ved forkortelser

På norsk bruker vi som regel bindestrek etter forkortelser i sammensetninger, og nesten alltid når forkortelsen er en enkeltbokstav. Tenk bare på a-bombe, i-land og u-land, o-fag, p-pille, t-bane osv. Det viktigste unntaket er ubåt (undervannsbåt) som ble tatt inn i språket for lenge siden. (Skrivemåten med bindestrek var vanlig da ordet var ungt, og da var det lett å se at det ikke var en u av det slaget vi har i ufisk!)

Skrivemåten med bindestrek står i kontrast til f.eks. elverk og elgitar, der el står for elektrisk eller elektrisitet(s)-. Men førsteleddet el er ikke en enkeltbokstav og regnes heller ikke som en forkortelse. El er i prinsippet et selvstendig ord (se f.eks. naob.no), selv om grunnlaget for akkurat det er heller tynt. Vi kan altså ikke sette e-post på linje med elgitar.

Lengre sammensetninger: jobb-e-post osv.

Sammensetninger med e-ord til slutt kan virke tungvinte. Det er litt kjedelig å taste inn bindestrekene. Til gjengjeld får vi tydelige ord.

E er en vanlig utlydsvokal (= vokal i slutten av ord). Uten bindestrek i det hele tatt kan det være vanskelig å se grensen mellom leddene i sammensetninger som testepost, jobbepost, svindelepost og juleekort. Det er lettere å lese test-e-post, jobb-e-post, svindel-e-post og jule-e-kort.

Det er også lettere å oppfatte for eksempel e-læring og e-undervisning enn elæring og eundervisning.

Merk at vi ikke trenger å ha bindestrek etter e-ord. Det heter e-postadresse osv.

Trykk og tydelighet

Legg også merke til trykket i sammensetninger med foranstilte enkeltbokstavforkortelser. Sammensetningen som helhet uttales med enstavelsestonelag (som i bønder og bøndene, ikke bønner og bønnene). Bindestreken gir derfor et signal om at ordet skal leses på en bestemt måte.

Se ellers artikkelen «Hjelp, vi har fått mail» i Språknytt 1/2002. Det står mer om bruk av bindestrek på nettsidene våre.

Svar

Dette er en diskutabel måte å bruke forløp på; sammenhengen mellom det første og det andre leddet i pasientforløp er uvanlig løs.

Her ser vi to relativt nye ord på helseområdet hentet fra Medisinsk ordbok av Magne Nylenna:

pasientforløp betegnelse på den kronologiske håndteringen en pasient får fra første kontakt til avsluttet behandling. Se også behandlingslinje og pakkeforløp.

pakkeforløp nasjonalt standardisert og normerende pasientforløp for definerte tilstander (f.eks. ulike kreftsykdommer) som skal gi rask utredning og eventuell oppstart av behandling for å unngå unødvendig ventetid.

Merk også:

behandlingslinje standardisert behandlingsopplegg for en bestemt pasientgruppe der de ulike tiltakene og arbeidsdelingen mellom involverte fagpersoner er forhåndsdefinert. Se også pakkeforløp og pasientforløp.

I pakkeforløp er det logiske forholdet mellom førsteledd og -forløp et helt annet enn i pasientforløp, så det er et ganske pussig ordpar vi har fått her.

Akkurat disse forløpsordene har vi fått fra dansk i nyere tid, og de er også noe i bruk i svensk. På danske nettsider ser vi flere eksempler på «en patients forløb». Mange vil kvi seg for å skrive «en pasients forløp» på norsk, så sammensetningen har ikke noe solid grunnlag hos oss.

Løype!

Pasientforløpet er på godt norsk den løypa pasienten går gjennom i helsevesenet. På engelsk heter det clinical pathway, patient pathway e.l. Pathway ligger snublende nær løype, som ville vært en frisk og fin metafor på dette området. Pasientløype ville dessuten vært mer logisk enn pasientforløp. Det dekker også linje bra.

På nynorsk er pasientforløp like logisk tvilsomt som på bokmål, og dessuten virker forløp alene mer papirknitrende i denne målformen. Helsevesenet bør bruke pasientløype i nynorsk, uansett hva de velger på bokmål.

Ordet forløps forløp/gang

Det å bruke forløp på bekostning av enklere ord som gang, er også en lang trend, jamfør en konstruksjon som verdensforløbet i dansk-norsk (for verdens gang). Nedenfor ser vi utviklingsgangen til en annen sammensetning, fra N-gramtjenesten til Nasjonalbiblioteket:

Svar

Det spørst kva tydinga er. Bebyggelse er grovt sett anten bygningar eller utbygging. Å bebygge et område er i utgangspunktet berre å byggja på det, eller å byggja det ut.

Utbygging

Dersom det er tale om byggjeverksemd, kan ein ofte nytta utbygging. Gjeld det noko meir spesifikt, kan ein gjerne velja eit meir spesifikt ord, til dømes husbygging eller bustadbygging.

Bygningar

Når bebyggelse tyder 'hus, bygningar', kan ein beint fram nytta hus eller bygningar. Dersom det gjeld noko meir spesifikt, nyttar ein helst ordet for nett det, til dømes bustader, bustadområde, busetnad, bygd, (tett)grend, husklyngje, tettbygd område, villastrok.

Samansetningar må vurderast for seg. Industribebyggelse kan vera (område med) industribygg, og blokkbebyggelse kan vera område med blokker. Tettbebyggelse er ofte tettbygd strok.

Bebyggelsesplan

I plan- og bygningslova stod det tidlegare i § 28‑2:

Med bebyggelsesplan forstås i loven en plan vedtatt av det faste utvalget for plansaker selv, og som fastlegger arealbruk og utforming av bygninger, anlegg og tilhørende utearealer innenfor et nærmere avgrenset område hvor det etter arealdelen av kommuneplan eller reguleringsplan er stilt krav om slik plan som grunnlag for utbygging.

Det tilrådde nynorskordet var utbyggingsplan, og Miljøverndepartementet har nytta det sidan 1986. Dette ordet har fleire bruksområde (t.d. i samband med utbygging av vassdrag). Somme har visst nytta ordet byggjeplan.

Merk at den nye plan- og bygningslova frå 2009 har skift ut bebyggelsesplan med reguleringsplan med detaljregulering.

Bebyggelig og bebygd (eller ubebygd) område

«Et bebyggelig område» er eit område det kan byggjast på. «Et bebygd område» er eit det står bygningar på. Men påbygd kan mistydast (jf. påbygg). Utbygd område skulle fungera i mange samanhengar.

Særleg før i tida heitte det òg at eit område var byggjande (= bebyggelig) eller at det var bygd (= bebygd). Vi kan framleis godt skriva om tettbygde og ubygde strok.

Ein gong var substantiva bygd og ubygd (bygder og ubygder) langt på veg dekkjande for dei to slags område, men slik er det ikkje lenger.

Eit anna ordlag er å husa opp. Men ei opphusa tomt høyrer ein knapt om lenger.

Svar

I allmennspråket har det alltid vært vanlig å kalle hele installasjonen vindmølle, og derfor har vi i dag ord som vindmøllepark og vindmølleprosjekt.

Men det er selvsagt ikke noe i veien for å bruke mer fagspråklige termer som vindturbin (om en del av installasjonen) og vindkraftverk (om hele) i tråd med for eksempel Ordbok for energiteknikk fra 1986. I Stortingsmelding nr 65 (1981–82) Om nye fornybare energikilder i Norge er alle termene brukt.

Dere får selv vurdere hvor teknisk det bør være. Vær forberedt på reaksjoner fra lesere som enten ikke vil akseptere at språket opererer på ulike presisjonsnivå, eller som (ikke uten grunn) mener at vindmølle fungerer forskjønnende.

Vindkraftverket var i sin tid en videreutvikling av vindmølla. I Aschehougs konversasjonsleksikon (1951) er fenomenet derfor omtalt som «vindmølle brukt til drift av elektrisk generator». I Gyldendals store konversasjonsleksikon (1972) er «vindmølle el. vindmotor» satt opp som synonymer, og det står at slike maskiner «brukes til kornmaling, vannpumping, generering av elektr. kraft osv.». Samme sted defineres vind-elektrisitetsverk som ‘vindmølle tilkoblet elektr. generator’. Fellesnevneren for vindmøller er at de omdanner vindens bevegelsesenergi til mekanisk arbeid.

Riktignok er ei mølle opprinnelig til å male noe med, men de møllelignende vindkraftmaskinene har alltid blitt omtalt som (vind)møller. Dette har vi fra dansk (se ordnet.dk). Det at mølle kan stå for noe annet enn malemaskin, er vanlig i andre språk også; for eksempel kan nederlandske «windmolens» være til både maling, pumping og strømproduksjon. Ei annen mølle som ikke maler, er tredemølla.

I Bokmålsordboka er betydningene sortert slik:

mølle
1 (fabrikk)anlegg der en knuser eller maler noe, særlig korn, kvern papirmølle, valsemølle
2 maskin som omgjør arbeid tredemølle, vindmølle

Merk også dette fra Bokmålsordboka:

vindmølle
1 mølle som drives av vindkraft
2 vindmotor

vindturbin
turbin i vindmotor

Store norske leksikon sa det også slik, så sent som i desember 2016:

Vindmølle, vinddrevet mølle for maling av korn, mineraler o.a. Også vanlig betegnelse for en vindmotor eller vindturbin.

Men senere er det skrevet om. Det står nå (2019) at vindmølle er en misvisende betegnelse for vindturbin. I andre artikler står det at vindmølle brukes «feilaktig», eller «mer upresist» om vindturbin eller vindkraftverk. Det er videre presisert at vindturbin = vindmotor, som utgjør en del av et vindkraftverk.

Det er litt sterkt sagt at vindmølle er misvisende. Det er helt akseptabelt i allmennspråket. Men påbudt er det ikke.

Koselig med møller i parken?

Stadig flere skriver til oss og mener at både vindmølle og vindpark er forskjønnende ord som virker politisk tilslørende. Det er en litt annen sak. Det kan ikke være tvil om at disse ordene (og det eldre industripark) har positive konnotasjoner, og det er helt legitimt å problematisere politisk viktige ord som man mener er for positivt eller negativt ladde. Vi kan likevel ikke avskaffe alle ladde ord i språket, og i alle fall ikke forby dem på språkfaglig grunnlag. Men vi minner om at ord som kraftverk, anlegg og område står til rådighet. Termen kraftverk brukes dels om enkeltmøllene, dels om hele anlegget.

Svar

Språkrådet kan saktens oppfordre til god folkeskikk, men den rette klageinstansen er først og fremst de mediene det gjelder.

Dere har helt sikkert rett i at kampanjer og retningslinjer monner mindre når forbilder i mediene bryter med dem. Det er likevel begrenset hva Språkrådet kan gjøre med dette.

Hva Språkrådet gjør og ikke gjør

Språkrådet beskjeftiger seg hovedsakelig med emner som rettskrivning, fagterminologi, byråkratspråk og morsmålets status. Det hører til unntakene at stil og tone (utenom i offentlig språkbruk) tas opp til bred behandling. Et slikt unntak er noe arbeid som ble gjort med kjønnsbalansert språk for en stund siden. Språkrådet har også tatt opp spørsmålet om såkalt sensitive ord, men i begge tilfeller går rådet mest ut på oppmuntring til bevisstgjøring. Det skal mye til at Språkrådet gir seg i kast med holdningskampanjer eller forsøk på å regulere andre detaljer i språkbruken i samfunnet enn de som er nevnt ovenfor.

Ta kontakt med redaksjonene

I økende grad viser og gjengir mediene folk i sitt naturlige miljø. Da er det rimelig at den virkelige språkbruken i miljøet kommer fram. Bruken av banning og kraftuttrykk er i mange miljøer harmløst ment og i det store og hele umulig å påvirke. Den ansvarlige, redaksjonelle språkbruken kan likevel reguleres, selv om skillet mellom programskaper og deltaker er blitt mindre tydelig med tida. Mange medier, blant dem NRK, har retningslinjer for den redaksjonelle språkbruken. Lyttere og seere som er lei av stygt språk, bør derfor ta direkte kontakt med mediene.

Intimisering og brutalisering

Den utviklingen dere beskriver, ble av professor Einar Lundeby (som var medlem av tidligere Norsk språkråd) karakterisert som «intimisering og brutalisering» av det offentlige rommet (du kan finne artikkelen med et nettsøk). Det språklige hoveduttrykket for denne trenden de siste åra er kanskje ordet «fuck», som kombinerer kjønnsliv og aggresjon på en måte få vel egentlig setter pris på. Det er imidlertid lite som tyder på at folk slutter å bruke ordet når de blir gjort oppmerksom på koblingen.

Banning kan være så mangt

Selv om grensene er uklare, og det er mye vekselvirkning, bør man skille mellom tankeløs banning og rent retorisk bruk av kraftuttrykk på den ene siden og nedsettende språkbruk på den andre. Det kan være verdt å avgrense problemet til dette siste. Men her er vi tilbake til spørsmålet om folkeskikk og god tone i samfunnet, som man neppe kan regne med at det offentlige får gjort mye med. Unntaket er skolen, der nettopp skoleverket er rette instans, tross alt.

Ellers kan vi nevne at det er blitt forsket på holdninger til banning i det offentlige rommet, og at professor Ruth Vatvedt Fjeld, som før også var språkkonsulent i NRK, har arbeidet med emnet. Her er de retningslinjene som gjelder i NRK nå.

Svar

Tydinga til eit samansett ord er ikkje alltid summen av delane. Nordmann kan brukast om folk av begge kjønn. Ingen kan nekte deg å skrive nordkvinne, men ver klar over at det kan verke litt påfallande.

Nynorskordboka definerer nordmann som ‘person som høyrer heime i eller er frå Noreg’. Før vart ordet mann meir nytta i tydinga ‘menneske’, medan t.d. kar fungerte kjønnsspesifiserande. Etter kvart har mann vorte meir innsnevra til ‘menneske av hankjønn’, så det er ikkje rart at somme reagerer mot å bli kalla nordmann.

Det er ikkje noko i vegen for å bruke ordet nordkvinne. Dette ordet er noko brukt, men ikkje så mykje at vi kan seie at det er etablert i norsk allmennspråk. Ofte kan det vere vel så naturleg å bruke uttrykket norsk kvinne. Om ein ikkje vil spesifisere kjønnet, kan ein elles bruke adjektivet norsk aleine, som i «eg er norsk». I mange dialektar har det forresten heitt ein norske, på line med danske og svenske.

Du kan lese meir om kjønn og språk i rettleiinga «Kjønnsbalansert språk» på nettsidene våre.

Svar

Om lag betyr det samme som omtrent eller cirka. Dette er ord eller fraser som nettopp er ment å være anslagsvise og ikke presise.

En vanlig tolkning av «om lag 25» vil nok være «nærmere 25 enn 20 eller 30», og slik kan det godt brukes. Men dette er ikke noe fasitsvar. Hva som ligger i «om lag» o.l., er helst et praktisk, teknisk eller juridisk spørsmål, og det er ikke vårt ansvarsområde.

Svar

Ordene svigerbror og svigersøster står i både Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Det er ikke galt å bruke dem.

Svigerbror og svigersøster er brukt i mange dialekter, særlig nordpå. Men som du ser av statistikken nedenfor (søk i aviskilder ved Nasjonalbiblioteket), er svoger og svigerinne de vanlige ordene for disse familiemedlemmene i skrift.

Det er flere grunner til at den norske ordbruken ikke er helt ens. For det første er ikke svoger og svigerinne entydige ord. For det andre er ikke sviger- og svoger-ord gamle norske arveord, men lån fra middelnedertysk, og det gikk nok lang tid før de slo rot i vanlig norsk folkemål. Dessuten fantes det mange steder helt andre ord for svoger og svigerinne i gamle dager, jamfør denne lista over slektsord. Søk etter verbror og versyster på lista. Legg også merke til de mer spesifikke termene systermann og brorkone for den ene typen svoger/svigerinne, altså søskens ektefelle.

Svar

Svar

Fokus er et godt ord i og for seg, men det brukes vel mye på bekostning av andre ord. Direkte ulogisk bruk bør unngås.

I Bokmålsordboka står dette om ordet fokus:

1 fys.: brennpunkt for linse
2 midtpunkt, sentrum «komme, stille i fokus / være i fokus for interessen»
3 med., sete for sykelig prosess
4 språkv: del av språklig budskap som avsenderen oppfatter som viktigst

Om ordet fokusere står det:

1 variere plasseringen av optiske linser for å få skarpest mulig bilde av et objekt
2 bringe i søkelyset, konsentrere oppmerksomheten om «fokusere problemene / fokusere oppmerksomheten på arbeidstakerne / fokusere på maktstrukturer i samfunnet

Fokus blir nå ofte brukt i overført betydning, ofte helt uten kontakt med brennpunktbetydningen og den «optiske» logikken. En slik utvikling er ikke enestående, og med tiden vil grunnbetydningen kanskje blekne helt, slik at fokus bare blir et kortere synonym for ‘oppmerksomhet’. Slik er det nok blitt i engelsk, der alle slags focus finnes i dagligspråk og etablert fagterminologi.

Da er metaforen som bilde steindød.

Men foreløpig er bildebruken levende for mange norske språkbrukere. De kjenner altså grunnbetydningen såpass godt at de irriterer seg over ukritisk bruk av ordet, både ulogisk bruk og motepreget overforbruk. Det er i det hele tatt fornuftig å være litt på vakt mot moteord og prøve å variere ordbruken.

Greie og ugreie kombinasjoner

Det å ha eller å sette noe i fokus er helt i pakt med den bokstavelige (optiske) betydningen. Tydelig fokus og klart fokus gir ikke så verst mening. Å ha fokus på (kjent fra rundt 1968) kan nok forsvares, men det er altså en nyere uttrykksmåte for å ha i fokus. Å fokusere på kan være et tryggere valg, men merk at dette også har vært litt av et moteord.

Stort fokus er litt spesielt. Det kan nok brukes i teknisk sammenheng om mindre grad av fokus. For hvis fokus er større enn et punkt, er det jo tilsvarende mer uskarpt. Men det er ikke det man tenker på når man bruker det i overført betydning. Bildet er altså tvilsomt.

Det finnes riktignok en løsere betydning av fokus, noe à la fokusområde. Hvis vi godtar fokus brukt om et område som trer skarpt fram, har vi forlatt «linselæren» og tatt steget fra det endimensjonale (punktet) til det todimensjonale. Da er det vanskelig å avvise stort fokus og utvidet fokus helt, og vi nærmer oss bredt og økende fokus. Men det går uansett en grense for hvor mye som med rimelighet kan pakkes inn i et sentrum for oppmerksomheten, om det er aldri så todimensjonalt. Blir fokuset veldig «stort», prioriterer man jo alt, noe som er både praktisk og språklig umulig.

Vi kan ikke se helt bort fra den medisinske og den språkvitenskapelige betydningen, jamfør betydning nummer 3 og 4 fra Bokmålsordboka ovenfor. Men selv om man finner tidlige eksempler på større fokus og hovedfokus, er ikke 3 og 4 ovenfor særlig relevante for den moderne utvidede bruken av fokus på.

For mange språkbrukere som har den optiske grunnbetydningen noenlunde present, vil uttrykksmåter som de følgende skurre kraftig:

sterkt/sterkere fokus (1975)
bredt/bredere fokus (1986)
økende/økt fokus (1986)
høyt/høyere fokus (1997)

(Årstallene viser til første pålitelige treff i norsk litteratur slik den ter seg på bokhylla.no.)

Komme særlig i fokus (1967) er imidlertid uproblematisk, og kombinasjonen særlig fokus på er vanskelig å kritisere hvis man først har godtatt fokus på. Videre kan mer i fokus og mer fokus på tolkes «statistisk» som oftere i fokus, og det er greit.

Hvor man bør si definitivt stopp, kan vi nok ikke avgjøre. Men vi vil gjerne peke på et skrekkeksempel fra Internett, nemlig akselererende fokus. Her føler vel noen hver trang til å trekke i nødbremsen?

Alternativ

Valget er avhengig av hvor brukbare de tradisjonelle alternativene er. Toget har nok gått litt fra noen av dem, rent stilistisk:

å konsentrere seg (mer) om
å sette søkelyset på
å rette oppmerksomheten mot, vie mer oppmerksomhet
å sette (høyere) på saklista

Disse kan neppe erstatte å ha fokus på i alle sammenhenger. Men vil man virke traust og pålitelig, kan man i det minste bruke dem til å variere med. Man skal heller ikke glemme helt enkle, upretensiøse og tidløse løsninger som

å arbeide (mer) med
å tenke/se (mer) på
å følge (nøye) med på
å legge merke til

Hovedfokus kan være noe så enkelt som det viktigste eller det mest sentrale.

I eldre nynorsk var det mye både lett og fyndig å velge mellom:

å ansa på
å akta på
å gå åt (pret.: gådde åt)
å gje gaum på

Noe som var i fokus, var dermed påansa, påakta, åtgådd (= ‘lagt merke til’), og i beste fall vakte det åtgaum ‘oppmerksomhet’. Om noe som «får stadig mer/mindre fokus», kan man nok fremdeles si at det blir meir/mindre påansa/påakta.

Svar

Neste er et av de ordene vi får flest spørsmål om, og det er opplagt en kilde til mange misforståelser. Mange har bedt Språkrådet bestemme bruksmåten av ordet én gang for alle, men det kan vi dessverre ikke gjøre. Teksten nedenfor er først og fremst et forsøk på å beskrive den uoversiktlige faktiske språkbruken.

Hvis en setning med «neste» er så tvetydig at de fleste vil komme i stuss, tilrår vi å bruke andre ord i stedet, selv om det dessverre bidrar til å gjøre ordet neste enda vanskeligere å bruke i neste omgang!

Grunnleggende sett nærmest, men ofte nest etter nærmest!

Opprinnelig betyr neste det samme som nærmeste, men det betyr også nærmeste etter noe man har i tankene (det første). Og da er det ikke nødvendigvis nærmest oss lenger!

Det er dessuten vanlig å si «i helga» og ikke minst «(nå) til helga» om den førstkommende helga. I skrift brukes ofte det stivere «(først)kommende helg». I et system der man bruker et av disse uttrykkene konsekvent (om den nærmeste helga), må neste bety ‘etter den førstkommende’. Men man kan jo ikke alltid vite om den som snakker, holder seg til dette systemet.

Hvis den som snakker, legger trykk på neste, kan vi gå ut fra at han eller hun mener nummer to. Man kan altså operere med systemet trykklett neste kontra trykksterkt neste. Men mot slutten av uka betyr begge deler nummer to.

Situasjonen og eventuelle andre uttrykk avgjør

Generelt er det situasjonsavhengig om neste helg betyr ‘førstkommende’ eller ‘den/det som følger etter førstkommende’.

I selve helga eller på mandagen etter (med helga friskt i minne) kan neste helg vise til førstkommende helg (bare man ikke legger trykk på neste). Seinere i uka, når «førstkommende» nærmer seg, vil neste mer og mer opplagt vise til den etter førstkommende. Tilsvarende er det med for eksempel sommeren: Til litt utpå høsten 2022 viser neste sommer til sommeren 2023, men når vinteren kommer, sier vi gjerne til sommeren i stedet, og da blir neste sommer uklart. Etter årsskiftet klarner det, men da betyr neste sommer sommeren 2024.

Det er altså helst når den nærmeste kalles noe annet enn neste, at neste blir «utsatt» (som når vi med uttrykket til helga/sommeren viser til den nærmeste). Med andre ord: Når det nærmeste bruksområdet for neste er opptatt av et annet ord eller uttrykk, må neste peke lenger fram.

Annerledes er det ved f.eks. neste gang. Her har vi ikke noe annet som kan vise til førstkommende etter denne. Neste får automatisk betydningen ‘førstkommende’.

Flere eksempler

Vi tar med noen flere eksempler på situasjonsavhengig mening.

Neste uke er oftest = kommende uke, selv om man kan komme i tvil i helga (særlig om trykket ligger på neste).

Neste mandag er sjelden kommende (nærmeste) mandag, for dette heter oftest bare mandag (eventuelt førstkommende mandag, nå mandag, mandag som kommer e.a.). Da vil presiseringen «neste» peke mot noe lenger borte. Men sagt på en mandag vil neste mandag trolig bety ‘den første mandagen etter i dag’.

Et morofaktum: Både lille julaften og første juledag viser uttrykket neste julaften til julaftenen året etter.