Valgte kategorier:
Skal jeg ut og eller å spise i kveld?
Du skal ut og spise, og du skal dermed sikkert også ut for å spise. Mellomtingen ut å kan du gjerne hoppe over.
Alle de tre variantene har lenge vært brukt i norsk, men vi anbefaler altså ikke ut å. Varianten ut og spise og ut og reise har vært den vanligste i skrift i over hundre år.
Glem for et øyeblikk alt du har lært om den såkalte fortidsprøven. Den fungerer ikke her.
På norsk er det som kjent helt vanlig å si «Jeg skal ut» uten noe verb i infinitiv etter hjelpeverbet skal. Vi underforstår et bevegelsesverb i infinitiv før ut, for eksempel dra eller gå. Det er nærliggende å tenke at det er det samme vi gjør når vi sier «Jeg skal ut _ spise». Vi får:
Jeg skal (gå) ut og spise.
Og er sideordnende, men det betyr ikke at det er snakk om to atskilte handlinger som kan settes i hvilken rekkefølge som helst (som i «jeg skal spise og drikke»). Gå ut (eller bare ut) er innledningen til det som nevnes etterpå. I mange dialekter har gå ut og smeltet sammen til «gåutog» /gåutå/.
Før i tida brukte man gjerne bare å (som gjerne ble skrevet at) i stedet for for å (jf. engelsk to, ikke for to). Dette er såkalt hensiktsinfinitiv.
Man kunne bruke å + infinitiv også etter et verb i presens eller preteritum:
Jeg går ut å spise
Jeg gikk ut å spise
Ikke mange ville skrevet det i dag. Uttrykket består altså ikke lenger fortidsprøven, som går ut på å bøye det første verbet i preteritum og se om det andre verbet kan bli stående i infinitiv. Det vanlige i dag er enten
Jeg går ut for å spise
Jeg gikk ut for å spise
eller, med verbene bøyd i samme tid:
Jeg går ut og spiser
Jeg gikk ut og spiste
(naturligvis med og uttalt /å/)
Siden vi ikke sier «jeg gikk ut å spise», er det liten grunn til å tro at vi bruker denne hensiktsinfinivitiven i «skal (gå) ut _ spise».
Regelen gjelder også for lignende uttrykk, som inn og, ned og, bort og, hjem og.
Jeg stusser litt over følgende setning: «Språkprofilen hjelper oss å skrive klart og korrekt.» Jeg har lyst til å sette inn et «til» etter «oss».
Og hva med «Jeg hjelper folk med å finne fram i butikken» kontra «Jeg hjelper folk å finne fram i butikken»?
Hjelpe å kan brukes i begge disse betydningene og har lang tradisjon.
En språkprofil hjelper oss helst til å skrive godt, og hvis vi tilbyr personlig letehjelp i butikken, hjelper vi noen med å finne fram. Preposisjonen kan ofte sløyfes.
Noen kan altså hjelpe oss med noe vi driver med, særlig hvis de er til stede sammen med oss og hjelper til med det:
Hun hjalp meg (med) å bære ut sofaen.
Videre kan noe eller noen hjelpe oss til å nå et mål:
Det/hun/han hjalp meg til å bli et selvstendig menneske.
Før var det nok vanligere å bruke til også om mer direkte og personlig hjelp (jf. med).
Som sagt kan preposisjonen ofte sløyfes.
Det finnes også en variant med i som av og til kan passe når noe (upersonlig) hjelper i en situasjon man allerede er i:
Det kan hjelpe deg i å stå imot fristelsene. (Jamfør: Jeg kan hjelpe deg med å …)
Denne varianten er sjelden og neppe noen gang obligatorisk. Men det heter selvsagt:
Hjelp oss i arbeidet med det og det.
Eg tykkjer stundom det verkar naturleg å utelata infinitivsmerket, som i
«eg freista gjera det» i staden for «eg freista å gjera det».
Andre gonger er det omvendt, til dømes
«eg forsøkte å gjera det» i staden for «eg forsøkte gjera det».
Det er mest så eg ikkje torer (å) velja. Kva reglar gjeld her?
Etter ein del verb står infinitiven snart utan å, og snart med å. Det gjeld mellom anna desse:
behøve (å), gidde (å), makte (å), orke (å), trenge (å), våge (å)
Her kan du kan velje sjølv.
Variasjonen er til ein viss grad regional, og det er vanlegast å sløyfe infinitivsmerket vest og nord i landet. Difor er det vanlegare å sløyfe infinitivsmerket i nynorsk, der vi òg finn vakling etter verb som
byrje, forsøkje, freiste, greie, klare, nekte, pleie/pla, prøve, sleppe og slutte.
Eit «ikkje» etter visse av verba kan auke «faren» for sløyfing av å.
Når du tykkjer det er meir naturleg å sløyfa infinitivsmerket etter «freista» enn etter synonymet «forsøkte», er nok grunnen at verbet freiste mest berre er brukt i nynorsk.
Etter modale hjelpeverb har vi oftast ikkje å i standardmålet. Det heiter
bør vurdere, skulle bli, ville springe, hadde måtta gå, kan komme osv.
Det heiter òg til dømes
kan sykle
– både når kan fungerer som modalt hjelpeverb (i tydinga 'har høve til') og elles (i tydinga 'vera i stand til').
Men i fleire dialektar nyttar ein kan å i den siste tydinga:
kan å sykle ‘er i stand til å sykle’
Dette er òg noko brukt i skrift, men det er ikkje allment akseptert, endå det ikkje er noko grammatisk gale med det.
Når eit verb kjem etter eit av dei verba som er nemnde i ingressen, har vi to alternativ.
I den store Norsk referansegrammatikk (Universitetsforlaget 1997) står det at verb som behøve, trenge osv. (sjå ovanfor) bør reknast som «hovudverb som tek objekt» når dei står med ein infinitivskonstruksjon med å etter («Du behøver ikke å komme»), og som «hjelpeverb som tek verbfrase» når å manglar («Du behøver ikke komme»).
Dette påverkar ikkje valet, berre analysen av det.
Etter tore nyttar ein ikkje å når tydinga er ‘kunne’, altså i ordlag som «Om eg tør be» (vanlegare på bokmål enn på nynorsk). Her fungerer tore meir som eit modalt hjelpeverb. Når tore tyder ‘våge’, kan ein nytte å eller la det vere: «Eg tør ikkje (å) gjere det».
Infinitivsmerket er alltid med når ein infinitiv er subjekt eller innleier subjektet i ei setning: «å tagge er ulovleg», «å bade i sjøen er spennande». Det er òg sjølvagt for dei fleste at infinitivsmerket må vere med der infinitiven er ein del av eit preposisjonsuttrykk: «for å komme», «til å svare», «utan å sove» osv.
ordbøkene.no
Søk