Hopp til hovedinnhold

Språkspørsmål og svar

Jeg ser stadig oftere at folk skriver om sjelsettende opplevelser. Det kan vel ikke være riktig? Men jeg forstår heller ikke hvorfor det skal hete skjellsettende, for det har jo ikke noe med skjell å gjøre!

Svar

Det riktige er skjellsettende. Skjell er et annet ord for skille, som i grenseskjell, men det brukes lite i moderne bokmål.

Skjellsettende betyr nesten det samme som epokegjørende, altså ‘som skaper et tidsskille’. Hvis sammensetningen hadde blitt til i dag, ville det nok hett skillesettende, men det klinger jo ikke så godt.

Resten av artikkelen er for spesielt interesserte.

Andre skjell (= skiller) av samme slag

Et annet uttrykk med dette ordet er å komme til skjells år og alder. Det som ligger under her, er det gamle skil ‘forstand’ som opprinnelig viser til evnen til å skjelne (skille).

Videre har vi å gjøre rett og skjell for seg ‘oppfylle sine forpliktelser’; her ligger betydningen av skjell nær ‘orden og ryddighet’.

Ikke alle kjenner disse ordene, men hvis du tror skjell er helt avleggs, bør du ta en titt på ordet forskjell.

Er du jurist, kjenner du også skjellig grunn til mistanke. En skjellig grunn er lett å skjelne, altså klar.

Sjelenød og skjellsord

Urovekkende mange skriver sjelsettende, som om det var snakk om besettelse. Kanskje de faktisk mener å vise til noe som setter seg i sjela, noe gripende? (Mange treff på sjelsettende inntrykk på nettet kan tyde på det.) Det kan hende dette til slutt må regnes som et nytt ord i norsk, men det kan ikke godt brukes fritt i stedet for skjellsettende.

Når folk skriver å komme til skjellsord for skjells år, er det nok helst for moro skyld.

Nynorsk

Det hele henger litt mer sammen på nynorsk, samtidig som man der skjelner og skiller mer mellom ordene.

Skjell ovenfor heter skil (gjerne uttalt /skjél/ eller /skjell/), jf. skilje og skilnad. Altså: skilsetjande.

På nynorsk skiller man altså mellom skil ‘forskjell’, skjel ‘skjell, musling’ og skjell som i skjellsord og å skjelle.

På bokmål er det skilnad på

1) den troende faren og
2) den truende faren

Må begge delar heite den truande faren på nynorsk? Og kjem ein tru(g)ande far med truslar eller trugsmål?

Svar

Nei. Ein kan framleis skilje mellom

1) den truande faren (= som trur) og
2) den trugande faren (= som trugar)

– jamvel om ein kanskje uttaler trugande og truande likt.

Det gjeld altså presens partisipp av desse to orda:

1) å tru – trur – trudde
presens partisipp: truande

2) å truge – trugar – truga
presens partisipp: trugande

Sidan 1977 har det vore valfritt å skrive

2) å true – truar – trua
presens partisipp: truande

Vel du det, må du òg skrive truande, som blir tvitydig. Det

Lydrett?

Somme kvir seg for å skrive denne g-en fordi dei ikkje har han i uttalen. Men dei fleste uttaler heller ikkje g-en i til dømes haug eller allmuge, og mange uttaler eg, meg, deg og så vidare utan g. Truande for trugande er altså ikkje ei form ein er nøydd til å nytte for talemålet si skuld.

Tydingsskilje

Hos dei som sløyfar g-en, kan den truande faren tyde:

1) faren som trur

2 a) faren som tru(g)ar (ein far)
2 b) faren som tru(g)ar (ein fare)

Men ein kan framleis skilje slik:

1) den truande faren

2 a) den trugande faren
2 b) den trugande faren (eldre nynorsk: fåren)

Bokmål har dette (for dei som skriv å tro, ikkje tru):

1) den troende faren

2 a) den truende faren
2 b) den truende faren

Trugsmålet, trugsla/trugselen og trusselen

Det å truga heter trussel eller trugsel, eller trugsmål, som har vore det vanlegaste på nynorsk. I ordboka frå 1873 skreiv Ivar Aasen:

Med «mindre rigtigt» meinte han at ordet helst var teke opp frå dansk i denne forma (trussel). Trugsmål stemte derimot med svensk.

I avisverda har trussel vorte eit trugsmål eller ein trussel mot trugsmål:

(N-gramtenesta, nb.no.)