Språkspørsmål og svar

Valgte kategorier:

Sammensatte ord

Jeg ser annonser for både plastisk kirurgi, plastikkirurgi og plastiskkirurgi i avisene. Hva er riktig? Og hva med utøverne av faget? Både plastiske kirurger og plastikkirurger skjærer så å si i ørene.

Svar

Både plastisk kirurg(i) og plastikkirurg(i) er i bruk og må godtas. Plastiskkirurgi er en sammenblanding og en misforståelse.

Plastisk kirurgi er den mest tradisjonelle formen, og det er den som står i de norske allmennordbøkene. Norske medisinske ordbøker har mest plastikkirurgi, i likhet med nyere danske og svenske allmennordbøker. I en NOU fra 1974, Plastikkirurgiske inngrep, velger det offentlige å skrive plastikkirurgi og plastikkirurg i tråd med «moderne skandinavisk språkbruk». Men plastisk kirurgi dominerte i norsk til etter tusenårsskiftet. Det heter fremdeles helst plastiske operasjoner (uttrykket er over hundre år gammelt).

Betydningen av ordet plastisk i forbindelser som plastisk kirurgi og plastisk operasjon er forklart på denne måten i Norsk Riksmålsordbok:

«med., som går ut på fornyelse (forskjønnelse) av tapt, misdannet ell. syk legemsdel ved overførelse av friskt vev»

Plastikk (med trykk på siste staving) og det plastiske dreier seg i utgangspunktet om ‘det formbare’. Derfor kan uttrykk som plastiske kirurger få en komisk klang, for det er jo ikke selve kirurgene som er plastiske i denne betydningen. Også plastikkirurger kan virke komisk, siden mange sier plastikk om stoffet plast (riktignok med trykket på plast-). Men hensynet til effektivt fagspråk trumfer gjerne slike hensyn.

Jeg vasker et manus og lurer på skrivemåten av begrepet/termen FAIR PLAY. Skal det skrives fair play, Fair play eller Fair Play? Hva med sammensetninger, som FAIR PLAY + koordinator?

Fotballforbundet bruker ordet både som navn på en verdi og et virkemiddel, som kampanjenavn og generelt om begrepet ærlig spill. NFF liker store bokstaver, mens jeg heller til små i denne sammenhengen.

Svar

Under oppslagsordet fair i Tanums store rettskrivningsordbok finner en fair play, skrevet på denne måten. Dette er den riktige skrivemåten på norsk (det spiller ingen rolle at det er lånt fra engelsk).

Regelen er at stor forbokstav brukes i egennavn (navn) og i ord som innleder en ny setning etter punktum. Fair play er i utgangspunktet ikke noe egennavn og skal derfor skrives med små forbokstaver. At man legger vekt på én side av fenomenet (f.eks. verdi, norm, virkemiddel) eller i det hele tatt tillegger begrepet stor verdi, har ingenting å si i denne sammenhengen.

Kampanjer kan ha et navn (egennavn). Hvis Fair play helt reelt er navnet på en kampanje, kan det være riktig med stor F, men bare i de tilfellene der man sikter helt spesifikt til kampanjen Fair play. Alltid ellers er fair play rett skrivemåte. Satt på spissen: «Med vår kampanje Fair play ønsker vi å fremme fair play.»

I sammensetninger må det brukes bindestrek, for eksempel: fair play-normer. (I framtida kan vi få fairplaynormer, hvis ordet blir veldig vanlig og uttales i ett med hovedtrykk på første stavelse.)

Skal sammensetninger med flyktning og lærling ha -e- eller ikke? Eksempler: flyktningleir og lærlingplass.

Svar

Slike sammensetninger skal ikke ha -e-. Det heter altså nettopp flyktningleir og lærlingplass. Vikingskip, høvdingsete og kyllingvinge er ord av liknende slag.

Du kan søke selv i nettversjonen av Bokmålsordboka og Nynorskordboka etter flyktning% og lærling%. Vi ramser opp en del sammensetninger nedenfor for å gjøre denne artikkelen lettere å finne:

flyktninghjelp, flyktningkonsulent, flyktningkontor, flyktningkonsulent, flyktningkonvensjonen, flyktningkrise, flyktningleir, flyktninglos, flyktningmottak, flyktningorganisasjon, flyktningråd, flyktningsituasjon, flyktningspørsmål, flyktningstatus, flyktningstrøm, flyktningtjeneste, flyktningtrafikk

lærlingbedrift, lærlingforhold, lærlingkonferanse, lærlingkontrakt, lærlinglov, lærlinglønn, lærlingombud, lærlingopphold, lærlingordning, lærlingpolitikk, lærlingplass, lærlingråd, lærlingsamling, lærlingtetthet, lærlingtilskudd, lærlingutveksling

I gamle dager brukte man ofte -e- i sammensetning, slik danskene gjør. Dette er ikke helt uten grunnlag i norsk, men allerede for over hundre år siden skar man gjennom og fjernet e-en; se for eksempel Retskrivningsordbok over det norske riksmaal (S. Juell Tønnessen, 1910). Da vi senere fikk en rekke sammensetninger med flyktning-, var mønsteret klart. Likevel holdt e-en seg svært lenge i flyktning-sammensetningene, i mange miljøer til etter tusenårsskiftet.

Hvorfor heter det ikke høyttrykksspyler med to t-er? Det er jo snakk om høyt trykk. I ordboka står det ellers høyttaler ved siden av høytaler, så det burde vel i det minste vært valgfritt?

Svar

Det vanligste fra gammelt av er at et adjektiv som settes sammen med et etterfølgende substantiv i intetkjønn, ikke bøyes. Tenk på ord som blåbær, grovbrød, gråvær, storting.

Vi har også en del valgfrihet på dette området, særlig i nyere ord, jamfør paret varmtvann/varmvatn i bokmål.

Høytrykk

Ordet høytrykk er av samme slag som høyfjell (ikke høytfjell!). Skrivemåten stemmer med den gjengse uttalen, med tostavingstonelag (som i bønner, ikke bønder). Det er ingen grunn til å skrive høyttrykksspyler.

Høy(t)taler

Høyttaler er en sammensetning av en litt annen type, der t-en i høyt ikke har med intetkjønn å gjøre. Høyttaler er av omtrent samme slag som høytsvevende, høytlønnet osv. Første ledd er her adverb: Det tales, sveves og lønnes høyt. Tendensen til -t er sterkest i slike ord.

Høyttaler uttales med enstavingstonelag (tonem 1), altså som bøndene, ikke bønnene. Høytaler og høgtaler har tostavingstonelag (tonem 2) .

Ellers er det en del inkonsekvens i skrivemåten av liknende ord.

Kan eg kalle oldebarnet mitt eit barnebarnsbarn? Eg høyrer sjeldan det ordet no. Eg skriv forresten eit barn – fleire born, så kva skal eg skrive dersom eg får fleire etterkomarar av dette slaget?

Svar

Du kan trygt kalle oldebarnet ditt eit barnebarnsbarn. Det har i alle fall sterkare tradisjon i norsk enn oldebarn.

Tradisjonell nynorsk har omlyd, altså born med o, i fleirtal. Men merk at det vi brukar i samansetning, ikkje er fleirtal, men ei særskild samansetningsform. Det heiter difor

eit barnebarnsbarn – to barnebarnsborn

Dette står i kontrast til dansk børnebørnsbørn, med omlydar over ein låg sko.

Frå språkblomst i Bergen til barnebarnsbarnløyse i Bibelen

I samlingane til Nasjonalbiblioteket finn vi barnebarnsbarn alt i juridisk litteratur frå 1816, medan oldebarn fyrst figurerer som språkblomst hos eldre bergensarar i 1910. Det klang nok då om lag som bestebarn for barnebarn.

Bibelmålet er på glid. I Andre Mosebok 34,7 (1938-omsetjinga) står det at Gud

hemner broti åt federne på borni og barneborni, ja på barnebarns-borni og borni etter dei.

I dag har pipa fått ein litt annan (ord)lyd:

For synda til fedrane straffar han born og barneborn og tredje og fjerde slektsleddet.

Slik ser utviklinga ut i eit korpus hjå Nasjonalbiblioteket:

Det heter tydeligvis sjefredaktør og ikke sjefsredaktør. Men det er vel en sjefsstilling, med -s-? Hvor er logikken?

Svar

Dette henger sammen med et tradisjonelt mønster der sjef- betyr ‘over-’ og sjefs- betyr ‘som hører til sjefen’. Mønsteret kan være i ferd med å rakne, men det er viktig å beholde det der vi ellers får tvetydighet, som i sjef(s)sekretær.

‘Over-’ eller ‘sjefens’?

Slår du opp i større ordbøker, vil du se at det står sjefarkitekt, sjefarkivar, sjefflyger, sjeffotograf, sjefforhandler, sjefingeniør og sjefredaktør uten -s-. Vi kan legge til sjefdirektør og sjefflygeleder. Sjeføkonomene lyder stort sett regelen, enda de oftest mangler i ordbøkene. Sjefkokk (overkokk) er av samme slag, men sjefskokk i samme betydning ble fort vanlig. Felles for alle disse er at sjef- betyr ‘hoved-’ eller ‘over-’.

En sjefsekretær er en førstesekretær. En sjefssekretær er derimot sjefens sekretær, slik en sjefstjener (foreldet) er sjefens tjener. Disse hører altså til sjefen i en viss forstand, nesten på linje med sjefskontor, sjefsstilling og sjefsegenskaper.

Avvik fra hovedmønsteret finner vi langt tilbake i de fleste parene, men sjelden i sjefredaktør.

Tendens: nye sjefer får -s- uansett

Sammensetningene sjefredaktør (som er av de eldste ordene her) og sjeføkonom (som er nyere) bygger altså på den samme logikken som chief editor og chief economist. Det virker som om sjef- i betydningen ‘hoved-’ ble svekket utover på 1900-tallet, mens substantivet sjef med tilhørende fuge-s ble styrket (helt til engelsk – men bare i enkelte tilfeller – fikk større innflytelse). Mellom sjefredaktørene og sjeføkonomene er det mange betegnelser som vakler mellom sjef- og sjefs-, som sjefkonsulent/sjefskonsulent.

De fleste sjeffysioterapeuter kaller seg visst sjefsfysioterapeut, og den samme s-en ser vi ofte hos sjefforskerne/sjefsforskerne. I ordet sjefshurpe – som vi har fått spørsmål om – har nok s-en vært der hele tiden, enda logikken ovenfor tilsier sjefhurpe, for det er sjelden snakk om hurpa til sjefen. I likestillingens navn legger vil til sjefsidiot, som nok oftest er en mann (det er i alle fall vanligere å skrive «han er en idiot» enn «hun er en idiot»). Vi finner dessuten oftest s i sjefsmoderator.

Det kan til og med tenkes at slanguttrykket (helt) sjef har fremmet s-bruken i det siste, for sammensetninger med sjef i denne betydningen har gjerne -s-.

Vi noterer oss at danskene på sin side har gått den andre veien og rendyrket chef- uten s i rettskrivningen. I svensk ser det ut til at de rendyrker s-varianten i noen ord, men ikke i andre (jf. f.eks. chef(s)post og chef(s)ko(c)k i de to språkene). Et siste eksempel: Svensk og norsk vakler mellom variantene i sjef(s)dirigent, mens danskene holder s-en unna.

Fugebokstav (binde-s og binde-e)

Bør det hete Skansentunnelen eller Skansetunnelen? Bør en generelt bruke bestemt eller ubestemt form i førsteleddet i sammensatte geografiske ord?

Svar

Akkurat dette navnet (brukt om en tunnel i Trondheim) er fastsatt med bestemt form (-en) av Kartverket, og da må man holde seg til det når man følger rettskrivningen. Men generelt bør den ubestemte formen brukes i sammensetninger.

Det er mange stedsnavn som har bestemt artikkel knyttet til seg. Når et slikt stedsnavn blir førsteleddet i et sammensatt navn, faller den bestemte artikkelen vanligvis bort. Til Skansen i Bergen har vi således Skansebakken. Andre eksempler:

Sandviken – Sandviksveien
Gardermoen – Gardermobanen
Holmenkollen – Holmenkollbakken
Nesodden – Nesoddtangen
Majorstua – Majorstuveien
Vålerenga – Vålerengtunnelen

Når det for eksempel heter

Sinsen – Sinsenkrysset
Skøyen – Skøyenveien

er det fordi Sinsen og Skøyen er gamle sammensetninger med -vin (slik som Bergen, av Bjørgvin) og altså ikke substantiver i bestemt form.

Jeg ser stadig oftere at folk skriver russergrensen og russergrensa. Selv har jeg alltid sagt russegrensa, uten r. Hva er riktig?

Svar

Denne sammensetningen er ikke normert, det vil si at skrivemåten er valgfri, men det er ingen tvil om at russegrensa og russegrensen uten -r- er det tradisjonelle i norsk.

Forleddet russe- finner vi i en rekke sammensetninger, blant annet artsnavn (russearve, russegras, russelaks, russekveke, russekobbe, russevåk) og ord knyttet til pomorhandelen og samkvem med russere (russefartøy, russehandel, russemel, russenorsk). Merk også det folkelige meteorologiske uttrykket russevarme.

Russe- er det tradisjonelle enten det gjelder Russland, innbyggerne eller noe russisk generelt. Varianten russer- brukes bare når sammensetningen peker mot innbyggerne, som russervennlig og russerfiendtlig. I akkurat disse tilfellene er r-en blitt nødvendig.

Men tradisjonelt viser russe- spesifikt til russere også. Merk at det i nordnorske aviser nesten utelukkende het russefange til lenge etter krigen, enda ordet viser klart til russere, ikke til Russland. (De fleste fangeleirene var i Nord-Norge.)

Vi ser et omslag i avisene i både nord og sør etter tusenårsskiftet. Det blir mer russer- og mindre russe-. Hovedgrunnen er nok at kjennskapen til innarbeidet ordbruk er svekket, men det er sikkert en medvirkende årsak at russen gjør seg så sterkt gjeldende i mediebildet.

Sammensatte ord

Heter det hakeslepp eller hakaslepp? Jeg har sett alle mulige varianter, til og med hakeslipp.

Svar

Det eldste på trykk er hakeslepp (1960), som brukes på både bokmål, riksmål og nynorsk. Fra 1984 finner vi også hakeslipp. Begge deler er tillatt i rettskrivningen.

Varianten med -a- (hakaslepp) er en frarådd hypernorvagisme.

Sammensatte ord med -a- (som selatøy og haraball) er vanlige i østlandsmål. Men første ledd i slike sammensetninger er hankjønnsord (en sele og en hare, eller på dialekt: en sæla og en hara). Hake (kroppsdelen) er derimot et hunkjønnsord. I tradisjonelt bygdemål omkring hovedstaden heter ei hake ei hoko eller ei huku, ikke en haka (som betyr noe annet). Det skulle i prinsippet gi hukuslepp og hokoslepp. Disse formene er likevel uvanlige, for hakeslepp har ikke vært noe utbredt ord i gamle dager. Det er en kreativ nyskapning på dialektgrunnlag, trolig inspirert av jaw drop.

Den nyeste varianten, hakaslepp, er trolig laget av folk med begrenset kunnskap om østlandsgrammatikk som har ønsket å gjøre ordet ekstra ekspressivt ved å tilføre enda et dialektalt trekk.

Haka- er sammensetningsformen av et helt annet ord, nemlig en haka (bokmål en hake), som i båtshake og fløterhake. Hvis man slipper båtshaken eller fløterhaken, kan det nok i prinsippet kalles et hakaslepp eller hakaglepp, men det har ikke noe noe med haka i ansiktet å gjøre. Det er hankjønnsordet hake vi finner i f.eks. hakapik, og (dialektalt) hakaskaft. Hakapik er et ganske kjent ord som kan ha virket som mal for hypernorvagismen.

Ei hake og en hake ligger såpåss nær hverandre i betydning at ordene fort kan bli forvekslet. Det medvirker til sammenblandingen at det fonetisk og semantisk beslektede ordet kjake er et hankjønnsord som heter kjaka- i sammensetning.

Vi kan sette opp noen typiske østnorske bøyningsmønstre til slutt:

Hunkjønn:
ei furu – den furua – et furubar
ei huku – den hukua – et hukuslepp
ei hoko – den hokoa – et hokoslepp
normalisert: ei hake – den haka – et hakeslepp

Hankjønn:
en haka – den hakan – en hakapik
en kjaka – den kjakan – et kjakabein
en hara – den haran – et haraball

Satt på spissen: hokoskjegg og hokoslepp, men kjakaskjegg og kjakaslepp.

Vi skal sette et leserbrev (debattinnlegg) på trykk i avisen. Det har tittelen «På skolen vår har vi null toleranse». Men i teksten forekommer både «null toleranse» og «nulltoleranse». Hva er riktig?

Svar

Begge varianter er mulige og kan være nyttige i sin sammenheng, men dette er ikke to skrivemåter av det samme ordet/uttrykket. Uttalen er ulik.

Null toleranse er et sjargongpreget synonym for ingen toleranse. Det uttales ofte med et tydelig opphold etter null, der man så å si tar sats for å legge trykk på /-rans-/ (null toleranse).

Nulltoleranse er et sammensatt ord som uttales mer i ett enn null toleranse og med lettere trykk på hele det siste leddet (altså nulltoleranse). Det er dette sammensatte ordet som er blitt så vanlig i forbindelse med tiltak mot mobbing, rasisme o.l., og det er bare dette som kan bøyes: «Nulltoleransen ved skolen vår ...».

Det er også sammensetningen som gjør seg best alene: «Vi har nulltoleranse» gir god mening i seg selv (for det er underforstått at man har nulltoleranse mot noe negativt), mens «Vi har null toleranse» er nokså urovekkende med mindre det negative er presisert (f.eks. «mobbing»).

Kan/skal man skrive klimautslipp og klimakutt? Jeg mener at det er helt feil. Klima hverken slippes ut eller kuttes. Utslipp av klimagasser og kutt i utslipp av slike gasser er derimot logisk.

Svar

Man kan i alle fall trygt skrive klimagassutslipp eller klimagassutslepp, men klimautslipp/klimautslepp og klimakutt må nok også godtas.

Det ble fort ganske vanlig å skrive klimautslipp, men den fullstendige formen dominerer fremdeles. (I engelsk er climate emissions uten gas det vanligste.)

I prinsippet kan vi lage sammensetninger på svært løst grunnlag i norsk: x som har noe med y å gjøre = yx. De nevnte ordene passer med mønsteret og kan vanskelig tolkes feil.

Klimautslipp og klimakutt kan også betraktes som amputerte sammensetninger av henholdsvis klimagassutslipp og klimagassutslippskutt.

Når vi godtar ord som atomfri, er det vanskelig å kalle ordene klimautslipp og klimakutt gale. Logisk sett kan et ord som er laget på denne måten, være ganske meningsløst, men hvis det i virkeligheten ikke blir misforstått, er det mye som taler for å godta det etter hvert.

Ord med indre «amputasjon»

Her er et utklipp fra Norsk referansegrammatikk:

Amputasjon av første ord i sammensetninger er altså ikke helt uvanlig.

Merk: «Klammerform» er et forvirrende navn på fenomenet, for det har vært brukt synonymt med sideform, som er noe helt annet.

De aktuelle sammensetningene er i slekt med teleskopord, men i teleskopord er også første del av andre ledd klipt bort.

Mediene bruker norskpakistanere om pakistanske innvandrere i Norge og deres etterkommere. Men er ikke dette feil?

Er ikke mønsteret slik at det er opprinnelsen som nevnes først? En norskamerikaner er jo en amerikaner med norske røtter. Da burde det vel hete pakistansknordmann om en pakistaner som har slått seg ned i Norge?

Svar

Det ville vært mest logisk konsekvent å bruke pakistansknordmann, i alle fall om norske statsborgere med pakistansk bakgrunn. Men av og til må praktiske språklige hensyn veie tyngst.

Den lettvinte og «ulogiske» løsningen norskiraner, norskkenyaner, norskmarokkaner, norskvietnameser osv. (brukt om nordmenn) er så innarbeidet at den virker nesten umulig å endre på.

Logisk hovedregel i strid med rytmisk hovedmønster

I norsk er det jevnt over den siste delen av et sammensatt ord som bærer hovedbetydningen. En leddbuss er en slags buss, en bløtkake er en slags kake osv. Slik sett er en norskamerikaner en slags amerikaner. Og det stemmer bra, for utvandrerne ble inkludert og integrert i Amerika, og de ble etter hvert mer amerikanske enn norske.

Med samme logiske rekkefølge som i norskamerikaner ville vi få pakistansknordmann, vietnamesisknordmann, pakistansknorsk, vietnamesiskknorsk osv. Disse ordene er litt i bruk, men norskpakistaner, norskpakistansk osv. er altså mye vanligere og lettere å uttale.

I sammensetningen norskpakistaner er pakistaner kjernen i ordet. Kan ordlagingen være uttrykk for manglende vilje til integrering, det vil si at språkbrukerne mener at de aktuelle norske statsborgerne fremdeles primært skal regnes som pakistanere, iranere osv.? Vi tror ikke det er det som ligger bak.

Trolig er det praktiske forhold som har gitt opphav til sammensetninger som norskpakistaner.

Det er en klar tendens til at lette, korte ledd kommer først i sammensetninger, jf. det velkjente norskamerikaner. «Rytmeskjemaet» som etablerte sammensetninger følger, kan ha fungert som mal.

Nabolandene

I Norge må vi altså ty til sammensetningen -nordmann hvis vi setter pakistansk- osv. først. Mange kvir seg for å bruke ordet nordmann om kvinner, og det kan nok ha fremmet bruken av de udiskutabelt kjønnsnøytrale variantene med norsk- som førsteledd og pakistaner osv. som sisteledd.

Men det tilsvarende problemet diskuteres også i nabolandene våre, der de slipper å ta nordmannen med i regningen, og utviklingen er ikke ulik den norske.

I dansk er danskpakistaner kommet inn i ordbøkene som betegnelse på personer med pakistansk bakgrunn som bor i Danmark, trolig uten noe skille mot undergruppa som er danske statsborgere (se også dette svaret fra Dansk Sprognævn). I svensk har en fra gammelt av brukt finlandssvenske om svensker som er født og oppvokst i Finland, og ganske lenge har man også brukt sverigefinne om finner som er bosatt i Sverige. Det støtter opp under sammensetninger som svensksomalier og svenskkurd, som er de vanlige betegnelsene i Sverige. Men merk at det svenske Språkrådet har uttalt seg kritisk mot denne malen og anbefalt sverigesomalier.

Hvorfor har de populære felleskiene fått dette navnet? Jeg har lært at det heter skinnfell, og at det heter musefelle. Hvis du har ski med fell under, ikke felle, da heter de plutselig felleski?

Svar

I utgangspunktet er fellski riktigst. Første gang ordet står på trykk, er det i nettopp denne formen, i Skismøringens historie (1977). Det er også slik ordet står oppført i Bokmålsordboka og Det Norske Akademis ordbok.

Mange sammensetninger med enstavelsesord som førsteledd har fuge-e (jf. f.eks. skald + dikt = skaldedikt). Når vi skal finne ut om en gitt sammensetning skal få -e-, bør vi se på andre sammensetninger med det samme førsteleddet. Andre sammensetninger med fell har ikke -e-, jf. fellberedning, fellmaker, fellskinn. Vi foretrekker derfor skrivemåten fellski selv om varianten felleski er blitt dominerende i løpet av kort tid.

Hvorfor velger folk felle-?

Ikke alle unge mennesker kjenner ordet fell i sin opprinnelige betydning. Feller under ski opptrer i par og omtales oftest i flertall. Hvis man bare kjenner ordet i skisammenheng og bare har hørt det i flertall (feller), kan man ikke vite om det heter fell eller felle i entall. De som tror det heter en felle, sier naturligvis felleski. Til og med noen av dem som vet hva en skinnfell er, mener det heter en (skinn)felle (bare søk etter skinnfelle på finn.no).

Også mange av dem som vet at det heter fell i entall, kan føle at det er riktigst med -e- i sammensetning når det er snakk om to eller flere feller. Det finnes en generell språkhistorisk tendens som fellefolket kan støtte seg til: Substantiv i genitiv flertall i gammelnorsk sluttet på -a, og i sammensetninger ble dette med tiden til -e-. Men det er langt fra noen absolutt regel at vi knytter -e- til flertallsbegrepet. I så fall måtte det ha hett (bare) stavetak, leggeskinner og fotetøy med -e-. Det står uansett fast at fell alltid ellers heter fell- i sammensetninger, uavhengig av antallet tenkte feller.

En tredje felle-grunn kan være tiltrekning fra rulleski og frastøtning fra fjellski. Med formen felleski kan man sikkert unngå enkelte misforståelser i en sportsbutikk med bakgrunnsstøy.

Fell(e)sammenfall for spesielt interesserte

Feller (‘skinnfeller’, nynorsk fellar) opptrer gjerne i samme kontekst som feller (til fangst, nynorsk feller). På ski kan vi ha feller (skinn) på den ene siden og feller (Rottefella) på den andre. Isolert sett er det umulig å skille mellom feller og feller. De som ikke har a-endelser i repertoaret, kan heller ikke skille i bestemt form entall. Musefellen kan i prinsippet vise til skinnet til musa som går i fella.

Med maksimalt sammenfall får vi:

en fell – fellen – feller – fellene
en felle – fellen – feller – fellen

Vanlig bokmål har likevel: ei/en felle – fella.

Eldre nynorsk har skille hele veien:

ein feld – felden – feldar – feldane
ei felle – fella – fellor – fellone

I dag har nynorsk ll for ld og -er/-ene for -or/-one.

Aa.O. Vinje skrev om bjørnen med sin lodne feld. Felden er den etymologisk «riktige» skrivemåten av fellen, på linje med kvelden for kvellen. Men det går ingen vei tilbake til den entydige skrivemåten.

Derfor er det bra om vi kan skille mellom fell(er) og felle(r) på andre måter der det er mulig.

Fugebokstav (binde-s og binde-e)

Er det god norsk å si kjempeliten? En kjempe er jo diger?

Svar

Vi må regne kjempeliten som et innarbeidet ord i norsk, selv om vi ikke vil anbefale å bruke det i alle sammenhenger.

Vi har flere paradoksale forsterkere i norsk. Vi kan for eksempel si forferdelig fin uten at noen vil tro at vi mener noe annet enn fin. Ungdommelige slangord som dritgodt blir også forstått riktig (selv om eldre språkbrukere nok synes dritvondt er mer logisk).

Det er ikke spesielt for norsk at det lages sammensatte adjektiver med litt paradoksale forsterkingsledd. For eksempel har svensk ordet jätteliten, som er helt parallelt med kjempeliten.

Mange ord av dette slaget passer likevel dårlig i sakprosa eller i situasjoner der man venter å høre nøkternt «voksenspråk». Noen vil oppfatte kjempeliten som barnslig, og det kan vi ikke gjøre noe med.

Kanskje vil ikke kjempeliten bli oppfattet som helt nøytralt før ordet kjempe i sin opprinnelige betydning har forsvunnet fra norsk.

Hva som regnes som nøytralt, er ellers avhengig av hvilke alternativ vi har til rådighet. Det at vi godt kan si bitte liten i stedet, gjør kjempeliten til et markert stilistisk valg.

Men paradoksale forsterkere kan altså godt bli nøytrale med tida. Ord som svært, meget (= mye) og veldig har opprinnelig betydninger som passer dårlig sammen med liten.