Språkspørsmål og svar

Svar

I den norske Wikipedia-artikkelen om emnet finn vi den direkte omsetjinga hjerneròte (bokmål hjerneråte). Ordet er er allereie teke i bruk i både tale og skrift, og det ser ut til å fungere bra.

Hjerneròte høver godt om tilstanden (1), men ikkje fullt så godt om det som fører til han (2).

Ròte er rotning og ròtenskap, ikkje det å få noko til å rotne. Det å få noko til å rotne heiter etter gammalt å røyte (noko). Medieinnhaldet som fører til hjerneròte, kunne i teorien heitt hjernerøyte, og mediebruken eller tidtrøytet kunne heitt hjernerøyting.

Men orda røyting og røyte er ikkje lenger godt kjende i den grunnleggjande tydinga knytt til rotning. Vi må difor nøye oss med hjerneròte i alle tydingane.

Ein merknad om skrivemåte og uttale til slutt: O-ane i orda ròte og rotne er opne – som o-ane i sove og sovne – det vil seie at dei jamnast blir uttalte som /å/ i dei dialektane der dei ikkje blir til /ø/.

Svar

Du har rett i at denne formuleringen har spredt seg voldsomt i nyere tid; se figuren nedenfor. Det er ikke for sterkt å kalle den en motepreget klisjé.

Men uttrykket har solide røtter i eldre norsk. Når vi blar oss ned til artikkel 7.15 i Det Norske Akademis ordbok (se utklipp til slutt nedenfor), finner vi forskjellige uttrykk for «å holde ut eller for å arbeide med stor innsats», og et av dem er uttrykket å stå i noe. Men legg merke til at alle beleggene (eksemplene) på varianten stå i det er av nyere dato.

Det er ikke noe språklig i veien med selve formuleringen, men det har altså gått inflasjon i en viss bruksmåte eller i et visst budskap. Uttrykket har blitt typisk for 2000-tallet, og det henger nok sammen med økt oppmerksomhet om psykisk helse. Den som står i det lenge, har såkalt resiliens. Vi blir nok nødt til å stå i «å stå i det» på ubestemt tid, for det blir sikkert ikke mindre snakk om ulike former for livsmestring i åra som kommer.

Men vi slår gjerne et slag for å variere ordbruken. Noen ganger kan uttrykket skiftes ut med å holde ut.

Nærmere om bruksfrekvens

Nedenfor ser du resultatet av søk etter uttrykket stå i det i aviskilder (nb.no, n-gramtjenesten).

Merk: Mange av de eldre treffene er nok eksempler på andre bruksmåter (f.eks. «å stå i det og det partiet».)

Ordbokartikkel

Til slutt et utdrag fra Det Norske Akademis ordbok:

stå i

1  holde ut ; greie

• • nej, dette staar jeg ikke i!  (Kristian Elster Samlede Skrifter II 186)
  • sålerne [skal] få stå i det så længe de holder  (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet I 492 1897)  | gjøre tjeneste

2  være oppe i (vanskeligheter, krevende arbeid e.l.) ; ha (noe) å utføre, sørge for eller stelle med

• • hun har meget at stå i  (Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 139)
  • tror I da, det er så morsomt, alt det, jeg står i?  (Bjørnstjerne Bjørnson En fallit 24 1874)
  • jeg har slitt meget og staat i meget  (Kristian Elster d.y. Av Skyggernes Slegt 284 1919)
  • det var jo ikke småting, det han hadde å stå i  (Johan Bojer Folk ved sjøen 61 1929)
  • den som blir gift med dig, skal få noe å stå i  (Gunnar Larsen To i Oslo 40)

stå i det

med trykk kun på stå  gjennomgå påkjenning, motstand uten å gi seg

• under alt … ligger en dyp respekt for alle mine botswanske kollegaer som ‘står i det’ mens vi andre kommer og går  (Tidsskrift for Norsk psykologforening 2000/1121 Elsa Døhlie)
• herfra er det bare gjennomføringsevne. Stå i det og overleve  (Vigdis Hjorth Om bare 303 2001)
• det er viktig at du tåler å stå i det når aksjemarkedet svinger  (Dagbladet 21.09.2017/15)
• i mange yrker er belastningen hard, og mange makter ikke å stå i det  (Klassekampen 09.07.2018/2)

Svar

Jo, påvirkning fra engelsk er nok forklaringen på det meste av bruken. Se artikkelen om oversettelseslån på nettsidene våre. 

I eldre tekster betyr uttrykket «stå opp for» helst å reise seg for (eller foran) helt konkret. Det kan også vise til det Jesus gjorde for menneskene (han stod så å si opp «for oss» fra de døde).

Men uttrykket har blitt brukt i den aktuelle betydningen ganske lenge. Det ser ut til at selveste Sigrid Undset brukte det slik i Kristin Lavransdatter (se naob.no og nb.no).

Merk likevel at dette langt fra var vanlig språkbruk før. Det kan ikke være tvil om at den økte bruken i de senere år har med påvirkning fra engelsk å gjøre. Noen søk kan bekrefte det. Nedenfor har vi satt inn en figur som viser resultatet av et avissøk i Nasjonalbibliotekets kilder. Du kan også søke etter frasen «stå opp for dem» i bokkilder på nb.no og sortere treffene i kronologisk. Da vil du se at de første treffene ikke er særlig gamle, og at mange av bøkene er oversettelser.

Det er mulig «å stå opp mot» uttrykkene «stå opp mot» og «stå opp for», men det er nok umulig å få bukt med dem. De glir lett inn i norsk blant liknende uttrykk, og de har klort seg godt fast. Vi vil likevel anbefale bruk av synonymer når noen spør, for det er flere som irriterer seg over den motepregede bruken av disse frasene.

Endring i bruksfrekvens

Resultat av søk etter uttrykket «stå opp for» og et av synonymene («[slå] et slag for») i aviskilder ved nb.no:

Svar

Dette er formuleringer som trolig blir rett forstått av de fleste, og de har nok kommet for å bli. Men kritikerne har likevel et poeng.

Det er først de siste tiårene at det har blitt vanlig å stille spørsmålet «Hva er …» når man er ute etter navnet på noe.

Før het det i stedet:

Hva heter den største byen i Brasil?
Hva heter hovedstaden i Australia?

Eventuelt:
Hvilken by er den største i Brasil?
Hvilken by er hovedstad i Australia?

(Men ikke: «Hvilken er den største byen …». Det er engelsk.)

Konklusjon: 

Hvis man ikke vil irritere noen, er det best å velge «hva heter» i stedet for «hva er».

Svar

Svar

Det har vært brukt sporadisk lenge, men den økende utbredelsen de siste tiårene skyldes nok engelsk lean on og lean upon (lean on others, lean on advice osv.) og lean to eller towards.

På norsk heter lean on something tradisjonelt å støtte seg til eller på nynorsk å stø seg til/på (konkret også mot), som du sier. Man kan støtte seg til fagfolk og støtte seg til eller bygge på kunnskap.

Vi har alltid lent oss på norsk også, men da helst konkret (lene seg tilbake, lene seg til veggen osv.).

Å lene seg kan også hete å helle seg (eller halle seg i dialekter og nynorsk). Det som heller, er skrått. Det heter å helle mot den og den oppfatningen eller helle til den og den siden (jf. lean to og lean towards).

Vi anbefaler å bruke støtte seg, helle til osv. så langt det passer.

Svar

Maskulinist og maskulinisme er nokså nye ord i norsk. Dels er dei motstykke til feminist og feminisme, men dei har òg tilknyting til det mannlege i vid tyding på den eine sida og mannssjåvinisme på den andre. Ein bør nok ikkje utan vidare bruka orda som nøytrale motstykke til feminist og feminisme.

I denne debattboka frå 1972 finn vi både maskulinistar og nymaskulinistar:

Seinare i tiåret vart ordet nytta av m.a. Tove Nilsen og Gerd Brantenberg i skjønnlitteraturen. Men substantivet maskulinisme var det to menn som nytta før dei, søk i desse bøkene på nb.no:

Korkje maskulinist eller maskulinisme har kome inn i vanlege norske ordbøker, og det er ikkje heilt lett å seia kva dei tyder. I ei framandordbok er det siste forklart som ‘mannlig utseende og opptreden hos en kvinne’. Dette er nok ei eldre tyding. Ordet har vore brukt om alt frå ‘(svært) maskulint preg’ via ‘mannsfrigjering’ til ‘mannssjåvinisme’, og i dag er det visst mest brukt om det siste, jf. denne Wikipedia-artikkelen.

Svar

Ordet kan brukast, men det kan vere gode grunnar til å velje etablerte norske ord i staden.

Søk på nettet og i ein stor database over norske avistekstar syner at ordet senioritet er lite nytta i allmennspråket, men blir brukt ein del i visse bransjar.

Slår ein opp i engelske ordbøker, ser ein at seniority har fleire tydingar. Her er eit utklipp frå ordboka Merriam-Webster:

Det er ikkje opplagt at alle vil skjøne kva som er meint med senioritet. I mange tilfelle har vi allereie ord i norsk som dekkjer det som ligg i det engelske ordet, t.d. tenestetid, ansiennitet, (høgare) alder eller (høgare) rang. Det er liten grunn til å bruke senioritet der det etablerte norske ordet er dekkjande.

Svar

Ja, i og for seg, men oftast finst det betre alternativ.

Vêr kan tyda både vêr generelt og (vind og) uvêr særskilt, sjå tyding 3 i Norsk Ordbok og tyding 2 i Det Norske Akademis ordbok.

På reint formelt grunnlag må ein difor seia at ordbruken er korrekt, med teoretisk grunnlag i tradisjonell norsk. Men når ein ser etter i avisbasar og andre tekstkorpus, kan ein få mistanke om at det verkelege grunnlaget ikkje er tradisjonen. Uttrykket mykje vêr spreier seg på kostnad av dei gode uttrykka mykje uvêr og skiftande vêr frå midt i 1980-åra. Dei eldste belegga er frå ei norskamerikansk avis i krigsåra.

Det er likevel uråd å rå ifrå all bruk av uttrykket. Den nyare varianten høver godt som statistisk omgrep om eit vêrlag med mykje vind og væte og i tillegg mange eller bråe vêrskifte.

Fleire som skriv til oss, er irriterte over at det har gått inflasjon i den sjargongprega omtalen av uspesifisert vêr og meiner at ein bør vera meir presis. Det kan vera noko i det. Om ein ikkje viser til eit samansett fenomen av det slaget som er nemnt ovanfor, kan ein heller seia uvêr, ruskevêr eller skiftande vêr.

Svar

Uttrykksmåter som «et iskaldt glass med melk» og «en varm kopp med kaffe» er ikke uvanlige i talemålet, og de kan uten videre godtas i de fleste sjangrer og sammenhenger.

Uttrykket et glass melk er en såkalt mengdehelhet bestående av mengdeordet et glass + artsordet melk. Det du reagerer på, er altså at adjektivet iskaldt står til mengdeordet i stedet for til artsordet (melk).

Men det er rimelig å se det slik at adjektivet står til helheten (glasset med melk), og da er uttrykksmåten mer logisk tilfredsstillende.

Hvis du vil lese mer om dette, kan du slå opp i Finn-Erik Vinje: Moderne norsk (Universitetsforlaget 1987), side 192. Vinje nevner der formuleringen «en sterk kopp med kaffe», som han vil godta. Noen vil nok skille etter sjanger.

Svar

Om vi held oss til nynorsk og til kjeldene vi har sett inn til slutt nedanfor, kan vi koka svaret ned til dette:

attvinning (= ca. resirkulering)
= ombruk + materialattvinning + energiutnytting

upcycling = oppvinning

Men det finst andre måtar å dela det inn på, og då kjem ofte gjenbruk inn i biletet.

Alle prefiksa i desse orda (re-, gjen-, att- og om-) står i praksis for det same: om att. Ein kan òg tolka inn ‘attende/tilbake’ i nokre av dei. Men etymologien til kvart ledd i orda er ikkje avgjerande for bruken i dag. Skal ein forstå kva orda skal tyda, må ein sjå korleis dei har vorte brukte dei siste tiåra. Ingen av orda er særleg gamle i norsk, og noko av variasjonen i ordbruken heng saman med tilhøve i engelsk og dansk.

Studer gjerne avfallspyramiden som er sett inn mot slutten av denne artikkelen, før du les vidare.

Resirkulering

Resirkulering er eit vidt omgrep for prosessar som gjer det mogleg å ta produkt/materiale i bruk på nytt slik at det ikkje endar som avfall (bos, søppel) i avfallsdeponi (før kalla fyllingar) eller i naturen. «Sirkelen» det er tale om, er det økonomiske eller økologiske krinslaupet.

Resirkulering kan femna om det meste som er nemnt her, og ligg då nær attvinning i den vidaste tydinga av ordet, men ordet blir òg brukt i trongare tyding om materialattvinning.

Døme på vid definisjon: Resirkuleringsutvalet sin definisjon av avfallsresirkulering frå 1973 og Ordbok for restprodukter og avfallshåndtering frå 1986. Døme på trong definisjon: Wikipedia-artikkelen «Waste hierarchy», der det er skilt mellom recycle og reuse.

Ombruk/gjenbruk

Ombruk og gjenbruk har opphav i allmennspråket, der

å bruke noe om igjen = å bruka noko om att

Som ein ser, byggjer gjenbruk og ombruk på ulike element i det same uttrykket (altså om att / om igjen).

(Ein kan skilja mellom ombruk og sjølve attvinningsprosessen førebuing til ombruk, sjå forureiningslova, men vi legg ikkje vekt på det her.)

Gjenbruk og ombruk har difor vore nytta som synonym i fagspråket. På avfallsområdet finn ein mange stader konsekvent bruk av ombruk, som i forureiningslova og i denne rapporten om sirkulær økonomi frå 2020 (s. 3). På andre område (som IKT) har gjenbruk fått mykje meir feste.

Kva går ombruk ut på? Ein konkret ting som «får nytt liv» på denne måten, kan vera reingjord og istandsett, men han kan ikkje vera omforma til noko anna. Ombruk er altså eit mindre radikalt og ofte rimelegare tiltak enn materialattvinning, jf. avfallspyramiden.

Somme reserverer ombruk for å bruka noko om att på same vis og gjenbruk for å bruka det om att til noko anna. Det ser ut til at ein har freista å arbeida inn eit slikt skilje i nyare terminologi.

Ein kan finna gjenbruk brukt både som overomgrep (= resirkulering/attvinning) og som synonym for det trongare omgrepet materialattvinning. Liknande vingling finn ein i dansk, med genbrug (merk at *ombrug ikkje finst i dansk). Ordet gjenbruksstasjon (om mottak for sortert avfall) peikar mot ei anna vidare tyding.

Attvinning = gjenvinning = ny utvinning

Attvinning (nynorsk) og gjenvinning er reine synonym/ekvivalentar. Grunnlaget er

å gjenvinne noe = å vinna noko att(ende)

Det handlar om å vinna ressursar attende eller å vinna dei ut att, vinna dei ut på nytt, jamfør ordet utvinning. På nynorsk er det betre å bruka det laust samansette vinne att(ende) enn å attvinna, men i partisipp heiter det i alle tilfelle attvunnen, og verbalsubstantivet er attvinning, jamfør til dømes å ta opp (ikkje oppta), men oppteken og opptak.

To former for attvinning er materialattvinning (materialgjenvinning) og energiutnytting (òg kalla energiattvinning eller energigjenvinning eller energiutvinning). I materialattvinninga blir emna oftast brotne ned til andre emne, og ved energutnytting blir dei brende – det er altså berre energien ein vinn ut.

Er ombruk (gjenbruk) ei slags attvinning/gjenvinning?

Ja, både Ordbok for restprodukter og avfallshåndtering (sjå nedanfor) og termbasen til Standard Norge må tolkast slik. Attvinning (gjenvinning) blir då overomgrep over ombruk, materialattvinning og energiutnytting.

Somme skil likevel mellom attvinning/gjenvinning på den eine sida og ombruk/gjenbruk på den andre, jf. ei formulering som «gjenbruk og gjenvinning».

Oppvinning = oppsirkulering

Når ein lagar noko nytt av noko gammalt og det nye har høgare kvalitet eller verdi, kan det kallast oppvinning eller oppsirkulering (engelsk upcycling). Det heng nær saman med omgrepa redesign, omsaum og (kreativ) ombruk.

Nokre utklipp til orientering

1) «Avfallspyramiden» eller «avfallshierarkiet»:

2) Ordbok for restprodukter og avfallshåndtering (1986):

Gjenbruk er ikkje nemnt i ordboka.

(Merk at ordboka berre handlar om restprodukt og avfall; definisjonane er difor litt for tronge.)

Svar

Nei, du må nok smørja deg med tolmod dersom du vil skriva i samsvar med rettskrivingsordbøkene og tradisjonen. Tolmod er med andre ord ei dygd.

Når nynorsken har ei såkalla kortavleiing som tyder det same som eit ord på -het, lagar vi ikkje heit-ord. Døme: samvit, rettferd og tolmod. Desse orda dekkjer samvittighet, rettferdighet og tålmodighet fullt ut. Denne regelen gjeld same kva som måtte vera utbreidd i dialektane.

Tolmod: utbreiing og uttale

Tolmod er eit ord som nynorsken har frå austnorsk og trøndersk (nynorsken var utbreidd på Austlandet og i Trøndelag før). Jamfør òg svensk tålamod.

Den vanlege uttalen på norsk er /tålmo/, men i nokre dialektar kan den opne o-en i fyrste stavinga òg bli uttalt ø. D-en er altså stum, men stumme d-ar kjem fram att føre -ig, så tolmodig blir uttalt /tålmodi(g)/.

Ikkje maskinomset frå bokmål!

Sjølv om tolmod dekkjer tålmodighet, blir nynorsken bokmålsprega på eit djupare plan dersom vi automatisk omset tålmodighet med tolmod alle stader. For det fyrste bør vi bruka adjektivet tolmodig der det høver, elles kan stilen bli for substantivisk. «Nå gjelder det å utvise tålmodighet» kan til dømes heita «No gjeld det å vera tolmodig(e)» på nynorsk. «Å visa tolmod» er ikkje godt.

Hugs å gje tol!

Men vi bør òg bruka faste uttrykk der vi kan, med eller utan substantiv. Vi har eit endå kortare substantiv enn tolmod, nemleg tol /tål/. Det tyder både tolmod, toleranse og toleevne. Lat oss sjå litt nærare på det ordet til slutt. Vi set opp forklaringar på bokmål, så dei som søkjer etter løysingar på omsetjingsproblem, lettare finn artikkelen:

ha/gje tol: ha/vise (litt) tålmodighet; finne seg i (å vente), holde ut, ta det med ro
døme: ho hadde ikkje tol til å venta; du får gje tol til i morgon; du bør ha meir tol med dei

ta med tol: ikke bekymre seg, ta med ro
døme: han tok livet med tol, same kva som skjedde

gje eller slå seg til tols: akseptere; resignere; finne seg til rette; roe seg
døme: ho måtte slå seg til tols med å ha ein utolig ektemann

Det same ordet finst og kan brukast på bokmål, i forma tål.

Mest dialektalt finn vi òg den verbale uttrykksmåten å tola seg (fortid: tolte seg). I det tidlegare Hordaland fylke har ein òg varianten tolma seg: «No får du tolma deg litt!» Det kjem nok av tolmøda /tålmøa/, som har hatt større utbreiing.

Svar

Ein kan bruka verdstaket og kanskje (fjell)taket over verda. Men særleg i poetisk stil kan verdsens tak vera best.

Verdas tak er ikkje umogleg, men det finst framleis mange nynorskbrukarar som tykkjer -s på a-former er umusikalsk.

Sidan dei to førstnemnde uttrykka ikkje er innarbeidde klisjear, må ein syta for at det er nok kontekst til at dei blir forstått.

Svar

Det finnes ikke noe rent logisk svar på det. Man skulle tro eldre var eldst, på grunn av gradbøyningen av gammel:

gammel – ELDRE (enn) – eldst

Men sammenligningsformen (komparativen) eldre brukes jo i praksis også slik:

ung (ja, hvilken alder som helst) – ELDRE – eldst

Både eldre og eldst er her rent relative begrep. Men i tillegg brukes eldre absolutt og substantivisk i samme betydning som gamle, som et forskjønnende ord. Det brukes dessuten til dels om et stadium før det man vil kalle gammel (hvis man i det hele tatt bruker gammel), eller om begge deler, for eksempel slik:

eldre = «litt» gamle og gamle (ev. minus de aller eldste)

Ordbøkene har litt ulike tolkninger av dette absolutte begrepet:

eldre ‘mennesker med en alder på mer enn ca. 60 år; forholdsvis gammel’ (Den Danske Ordbog)
eldre ‘mellom middelaldrende og gammel’ (Det Norske Akademis ordbok (NAOB)

Men forholdet mellom ordene eldre og gamle handler nok egentlig mer om språkbrukernes stil enn om alderen til de omtalte. Det har skjedd flere kulturendringer i synet på og omtalen av gamle mennesker, og det viser seg i ordbruken.

Eldre som aldersgruppe og evfemisme

Når vi nå bruker ordet eldre i stedet for gammel/gammal/gamle, henger det sammen med at man har ønsket å gjøre alderdommen mindre belastende ved hjelp av hensynsfull språkbruk. Om det å skyve de enkleste og mest direkte ordene ut av språket (bare) har den tilsiktede virkningen, kan nok diskuteres. Det er vanskelig å trekke gode grenser mellom høflighet, evfemisering (språkpynt) og tabuisering.

I artikkelen Om å bli gammel i Norge står det mye interessant om begrepene eldre og gammel i norsk kultur og andre kulturer, og særlig relevante er opplysningene om hvordan gamle mennesker på «aldershjem» unngår ordet gammel (s. 185–186). Merk at artikkelen er fra 1984 og handler om et relativt moderne Norge som har vært gjennom store endringer i forholdet mellom aldersgruppene (se diagram til slutt nedenfor).

Fenomenet absolutt komparativ

I eldre mennesker har vi en såkalt absolutt komparativ (en ikke-sammenlignende komparativ). Legg merke til at enn er fraværende når vi bruker ordet slik. Et annet eksempel er en bedre middag. Takket være det grammatiske fenomenet absolutt komparativ vet ingen riktig hva som er best av «en bedre middag med eldre mennesker» og «en god middag med gamle mennesker», noe som kan bli et stadig mer påtrengende spørsmål for yngre mennesker nå som den såkalte eldrebølgen er i kjømda.

Sidespor: senior

En annen evfemisme for både gammel og eldre, særlig i sammensetninger, er senior, som opprinnelig er komparativ av latin senex ‘gammel’ (med synonymet senilis).

Ny vri: En eldre? Er du eldre?

Eldre i den substantiviske og absolutte betydningen (uten enn) viser i utgangspunktet til en gruppe mennesker. Om individer bruker man helst ymse andre omskrivninger enn eldre.

Men de siste åra har vi sett en del ny språkbruk av dette slaget: «Er du eldre? Når du er eldre, er det viktig å spise sunt.» (Underforstått snarere «når du hører til gruppa eldre» enn «når du er blitt eldre (enn før)».)

Mange reagerer fremdeles på slik ordlegging, så skriv gjerne om, for eksempel til det adjektiviske «Når du blir eldre …», som det alltid har hett.

Kulturendring

Til slutt et avissøk som viser omtrent når overgangen fra de gamle til de eldre skjedde:

Diagrammet er laget ved bruk av n-gramtjenesten ved nb.no og viser bare forholdet mellom ordene (selve tallene er ikke så viktige i denne sammenhengen). Merk at det er en del feilkilder, blant annet at ordene også kan vise til ting.

En like viktig overgang fant sted da eldre mennesker avløste gamle mennesker rundt 1930 (seinere i nynorsk).

Flere observasjoner basert på søk hos nb.no:

Gammel mann dominerte på 1800-tallet, fikk sterk konkurranse av eldre mann og eldre herre i første halvdel av 1900-tallet, men har vunnet en knusende seier i etterkrigstida, som den eneste gamlingen på området. Gammel herre mistet mye fotfeste allerede rundt århundreskiftet.

Gammel kvinne tapte for eldre kvinne før 1920, og gammel dame for eldre dame rundt 1900. Eldre kone (i absolutt betydning) rakk ikke å få overtak over gammel kone før dette konebegrepet ble foreldet. Kombinasjonen eldre kjerring har heller ikke fått så mange sjanser (merk at kjerring er eller har vært et nøytralt ord for kvinne i de fleste bygdemål, ikke nedsettende).

Svar

Riktignok henger man ordhistorisk sammen med mann, men det er ikke vanlig å regne det som et diskriminerende ord. Også en har et hankjønnsmerke, om man ser svært nøye etter.

Både man og en må regnes som greie ord i skriftlig bokmål. Det ene er ikke mer rett enn det andre. Men i objektsform (avhengighetsform) må det alltid hete en, i eieform (genitivsform) alltid ens.

Det historiske argumentet

Det stemmer at man har samme opphav som mann, men det er uansett ikke opphav som avgjør hva man skal legge i et ord. I så fall kunne vi like gjerne sett på gammelnorsk maðr, forløperen til substantivet mann, og konstatert at det ble brukt kjønnsnøytralt om menneske. (Før brukte man oftere ordet kar/karl/kall om personer av hankjønn.) Menneske er forresten også beslektet med mann.

En kontra ei

Det er for øvrig ikke helt umulig å mene at en og ein også er kjønnsdiskriminerende, i og med at det ikke finnes en hunkjønnsform (dvs. ei) av dette ordet. Det kan bli vanskelig å ordlegge seg hvis man skal være så streng.

Andre problemer med man

Man har alltid vært litt omdiskutert, men av andre grunner. Ordet har røtter i dansk og tysk, mens en har norsk opphav og har vært vanligere i dialektene. Mye bruk av man kan gi en tekst et unødig formelt og boklig preg. Men det er ikke i takt med talemålet å la en ta overhånd heller.

Ordet man brukes ikke i nynorsk. Man bruker heller ein/du/folk, som også er vanlig i norsk talemål.

Svar

«Når det kommer til» er en anglisisme som mange reagerer på, og det må være greit å gjøre oppmerksom på dette. Anbefal gjerne «når det gjelder».

Det er kanskje litt strengt å bruke rød penn. Men vi mener at du i det minste kan kommentere bruken hvis kommentaren ikke drukner i andre rettelser.

Det er ikke logikken eller grammatikken som er problemet med «når det kommer til». Lignende uttrykk er gamle i norsk: «når det kommer til stykket», «når det kommer til kamp» o.a. Dette siste viser til virkelig handling på ett eller flere mulige punkt i framtida, slik «da det kom til» viser til noe som inntraff i fortida. Forskjellen kan illustreres slik:

Tradisjonelt: Da det endelig kom til slagsmål, vant hun. / Når det kommer til slagsmål mellom dem, vil hun sikkert vinne.

Nyere («when it comes to»): Når det kommer til (= gjelder) slagsmål, er han eksperten av de to. (Men det betyr ikke nødvendigvis at han kan slåss.)

Den siste tilnærmingen («tilkommingen») er mer abstrakt og teoretisk, og «slagsmål» står i denne setningen for emnet/saksområdet, ikke selve basketaket. Det kunne nok ha blitt hetende «når det kommer til» i norsk for lenge siden hvis det hadde fylt et tomrom i språket. Men det skjedde ikke, for andre uttrykk (som «når det gjelder») var mer enn gode nok så lenge påvirkningen fra engelsk var liten eller moderat.

Alle uttrykkene konkurrerer for øvrig med «i forhold til», som absolutt bør kommenteres – og noen ganger rettes med rød penn.

Svar

Rent betydningsmessig er det ingen forskjell på disse subjunksjonene. Du kan f.eks. velge å rendyrke hvis, eller du kan veksle mellom trykklett om og trykksterkt dersom.

Dersom du slår opp i Bokmålsordboka, finner du dette:

dersom sub. (norrønt þar sem) i fall, om (så er at), hvis
dersom du kommer, skal du få middag / dersom jeg bare visste / dersom dette går bra, går alt bra

II hvis el. viss sub (lavtysk wes …) dersom, om
1 i vilkårssetning: hvis de kommer, går jeg / hva hvis det blir regn?
2 i ønsker: hvis hun bare hadde hørt på meg!

III om 2 i vilkårssetning: bli med, om du har lyst / om det skulle skje, er det ille

Legg merke til understrekingene ovenfor, som vi har lagt til her. Kort sagt kan man bruke dersom overalt der man bruker II hvis og omvendt. Men ofte er det nok med det lette og elegante om. Vi ser at og til overforbruk av enten hvis eller dersom på bekostning av om i automatisk oversettelse. (I formuleringer som «Jeg vet ikke om …», er om naturligvis obligatorisk. Her har om en annen betydning.)

Noen føler at dersom er mer formelt og gammeldags, mens hvis er mer muntlig. (Slik er det opplagt i dansk.) Andre mener at dersom er greit til det meste. Begge ordene er gamle både i formelt og uformelt talemål og i bokmål. Språkrådet anbefaler ikke det ene framfor det andre; her kan folk trygt velge selv.

Forbindelsen hv- finnes ikke i nynorsk, så der skrives hvis uten h, som viss, slik det jo uttales. Før holdt man seg strengt til dersom og om på nynorsk og brukte viss bare i helt andre betydninger. Satt på spissen het «viss [altså hvis] du er heilt sikker på det» helst «om du er heilt viss på det».

Svar

Når helsingar som Hei, Hallo og God dag står åleine på lina, skal det ikkje setjast komma eller punktum etter. Står det eit namn etter helsingsordet, skal det setjast komma føre namnet (ikkje etter). Utropsteikn til slutt er valfritt.

Litt andre reglar gjeld for Kjære, sjå andre bolken nedanfor.

Alt som står nedanfor, gjeld òg e-post. Men i korte meldingar der ein ikkje har nytt avsnitt etter helsinga, må ein setja punktum etter dersom ein ikkje vel utropsteikn.

Reglane gjeld sjølvsagt bokmål så vel som nynorsk.

Komma berre mellom helsinga og namnet

Alternativa er altså:

Hei
Hei!
Hei, Anna
Hei, Anna!

Den same regelen gjeld for alt frå Hallo til God dag. (Men etter Gratulerer må ein nesten ha med utropsteiknet!)

Regelen gjeld òg om ein tek med etternamnet, men mange tykkjer at det er rart å kombinera det uformelle Hei med etternamn, og at Hei gjer seg best mellom vener og kjende. Ein kan difor gjerne bruka God dag, NN og Gode NN oftare når ein skriv til nokon ein ikkje kjenner godt, og ein kan reservera utropsteiknet for spesielle høve.

Hei er ein interjeksjon, eit utropsord, så etter gamle reglar skal det stå utropsteikn etter. Men det har gått inflasjon i helsinga, så utropsteikn kan av og til verka overdrive. Den som skriv, må få velja i samsvar med situasjon, mottakar og sinnsstemning. Utropsteikn er nok vanlegast når ordet står åleine.

Ikkje komma mellom Kjære og namnet

Kjære er ikkje ein interjeksjon, så her har utropsteiknet aldri vore obligatorisk. Det er valfritt, som ein humørmarkør. Kjære står dessutan direkte til namnet (til den «kjære» personen), og difor skal det ikkje vera komma etter ordet.

Kjære Anna
Kjære Anna Etternamn
Kjære Anna!
(Kjære Anna Etternamn!)

Same regelen gjeld for Gode.

Neste avsnitt

Merk at fyrste lina i neste avsnitt alltid skal innleiast med stor forbokstav:

Kjære Anna / Hei, Anna!

Her har det regna to veker i strekk!

Svar

Sic er latin og blir brukt til å vise at noko faktisk skal stå slik det står.

På latin tyder sic ‘slik’ eller ‘såleis’. Det er ei forkorting av sic erat scriptum ‘slik blei det skrive’.

I bokstavrett attgjeving av feil

Ein set inn sic etter ein galen eller uvanleg skrivemåte i eit sitat for å gjere merksam på at feilen eller avviket skriv seg frå kjelda og ikkje frå den som siterer. Ein sikrar seg altså mot at lesarane trur det er ein sjølv som står bak feilen.

Vi kan til dømes skrive noko slikt i eit avisordskifte:

I Firda 25.1. skriv ein innsendar at «presteskapet skal ikke ha løyve til å vise vekk og velge hvilken [sic] barn som skal døpes inn i statskirken eller ikke».

Med å skyte inn [sic] viser vi at skrivefeilen «hvilken barn» står i originalen (og som ein bonus får vi ymta om at motdebattanten er litt slurvete).

Når noko berre ser gale ut

Vi kan òg bruke sic til å vise at noko faktisk er rett, endå det kan sjå ut som ein feil:

I ferien skal vi dykke utanfor Oslob (sic) på øya Cebu.

Ved første augekast kunne ein tru at stavemåten «Oslob» var feil, men det finst faktisk ein stad som heiter Oslob på Filippinane.

Kritikk-sic

Nokre skribentar likar å bruke sic for å markere ei utsegn som dei ikkje går god for:

Han er derfor «hundre prosent sikker» (sic) på at den tyske omsetjinga av Menneske og maktene ikkje kom seg gjennom sensuren «utan å ha vorte fingra med».

Dette tyder nærmast ‘at det går an!’, og det har ingen sitat-teknisk funksjon – tvert om kan det verke forvirrande. Slike «kritikk-sic» er ikkje vanlege i sakprosa.

Sjå òg Norsk på trykk på typografi.org.

Svar

Ordene svigerbror og svigersøster står i både Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Det er ikke galt å bruke dem.

Svigerbror og svigersøster er brukt i mange dialekter, særlig nordpå. Men som du ser av statistikken nedenfor (søk i aviskilder ved Nasjonalbiblioteket), er svoger og svigerinne de vanlige ordene for disse familiemedlemmene i skrift.

Det er flere grunner til at den norske ordbruken ikke er helt ens. For det første er ikke svoger og svigerinne entydige ord. For det andre er ikke sviger- og svoger-ord gamle norske arveord, men lån fra middelnedertysk, og det gikk nok lang tid før de slo rot i vanlig norsk folkemål. Dessuten fantes det mange steder helt andre ord for svoger og svigerinne i gamle dager, jamfør denne lista over slektsord. Søk etter verbror og versyster på lista. Legg også merke til de mer spesifikke termene systermann og brorkone for den ene typen svoger/svigerinne, altså søskens ektefelle.

Svar

Å foreskrive medisiner er å bestemme hvilken medisin eller kur pasienten skal benytte, mens å forskrive medisiner er å skrive en resept, som er en bestilling fra legen til apoteket.

Foreskrive betyr enten 1 ‘bestemme, befale’ (muntlig eller skriftlig), som i «legen foreskriver hvordan medisinen skal brukes», eller 2 ‘ordinere’, som i «foreskrive en streng diett».

Forskrive (fra tysk verschreiben betyr vanligvis enten 1 ‘love bort (ved skriftlig kontrakt)’, som i «forskrive sin sjel til fanden», eller 2 ‘forlange, bestille skriftlig’, som i «forskrive varer fra utlandet» og «forskrive medisiner fra et apotek». I tillegg blir det brukt om å oppføre noe som forbrukt i et regnskap («forskrive en trosse»).

En resept er en forskrivning fra legen. Uttrykket brukes av farmasøyter spesielt i sammenhengen «magistrell forskrivning», som betyr ‘resept på det preparat som legen (eller andre reseptutstedere) angir komposisjonen av’.

Ordene ble blandet sammen i gamle dager også, så det er ikke rent få som har forskrevet seg – da i en tredje betydning av ordet (se betydning 2 her).

Svar

Man kan ikke hindre noen i å si det, men uttrykket er et klart brudd med all tradisjonell grammatikk.

I østlandsmål (blant annet tradisjonelt oslomål) er dette det vanlige bøyningsmønsteret for hankjønnsord og hunkjønnsord:

Hankjønn:
en hest − hesten − flere hester − alle hesta
en gutt − gutten − flere gutter − alle gutta

Hunkjønn:
e(i) stjerne − stjerna − flere stjerner − alle stjernene
e(i) jente − jenta − flere jenter − alle jentene

Det heter gutta på skauen og (av og til) jentene på skauen, begge deler i flertall. Jenta på skauen er derimot entall!

Jenta girls (ment som flertall) er stikk i strid med den grammatikken som gutta boys bunner i, ja det er i strid med all norsk grammatikk. Likevel var det nesten ikke til å unngå at akkurat denne feminine parallellen til gutta boys oppstod. Det mer korrekte jentene girls klinger jo dårlig.

Som en språkvits fungerer jenta girls på to plan, men hvis folk glemmer at det er ugrammatisk, forsvinner halve poenget. Når barnehagebarn i Oslo i dag setter jenta inn i regla «lang, lang rekke, * er så frekke», er det mye som tyder på at selve følelsen for grammatisk hunkjønn i dialekten er kraftig svekket.

Svar

Når man viser til enkeltpersoner, kan man ofte rett og slett la være å nevne hudfargen. Ellers er det vanligste alternativet svart og hvit.

«Nullalternativet»

I en ideell verden ville alle enten vært blinde for hudfarge eller ikke opplevd hudfarge eller omtale av hudfarge som belastende. Men siden verden langt fra er ideell, er det en god idé å redusere omtalen av hudfarge til et minimum og alltid vurdere om emnet virkelig er relevant. På ung.no står det et opplysende svar som er skrevet i samarbeid med Antirasistisk senter, se utdraget nedenfor:

En ting du kan tenke på er jo om man i det hele tatt trenger å beskrive noens hudfarge eller om man kan finne andre trekk ved det mennesket for å beskrive det. Kanskje det er noe ved et menneske[s] personlighet som like godt kan beskrive det, som hudfargen. Det kan oppleves som godt og fint at ikke hudfargen alltid er det som definerer en hvis man er brun i huden. Om man skal snakke om en hel gruppe og må bruke [ord for hudfarge], er brun, svart eller melaninrik helt fine ord å bruke.

Svart og hvit er greit

Når man viser til den gruppen av mennesker som tidligere ble omtalt med det såkalte n-ordet, er svarte mennesker et ganske trygt valg. Black ble tatt i bruk som en selvhevdende betegnelse av svarte amerikanere i 1960-åra. Betegnelsen fikk stort gjennomslag og kan i dag regnes som både nøytral og positivt. Den kan brukes uten nøyaktig referanse til hudfarge og dekker det som før også het farget. Svart viser altså snarere til ikke-hvit identitet enn til spesielt mørk hudfarge.

De siste tiåra er det også blitt vanlig å bruke brun om folk med medfødt mørk hudfarge, og hvis folk selv ønsker å bli kalt brune, må det være greit, selv om ordet også har andre betydninger på norsk (bl.a. solbrun). Betegnelsen kan favne videre enn svart og gjelde alle som ikke oppfatter seg som hvite, men brukes gjerne om en tredje kategori (jf. «farget»).

At svart er greit, betyr på ingen måte at substantivavledningen svarting er det. Det er et sterkt rasistisk ord. En bør forresten la være å skrive de svarte (eller de hvite for den del); det virker sementerende og minner om en tid da «de sorte» var noe fjernt og helt for seg selv sett fra Norden.

Farget er ikke fullt så greit

Farget regnes av mange som utdatert og kan oppfattes mer eller mindre negativt, særlig gjelder det ekvivalenten colored i USA. Et nyere og positivt oppfattet alternativ er person of color/colour, men dette uttrykket er umulig å oversette direkte til norsk; *person av farge er en engelsk grammatisk konstruksjon som vi fraråder. Skal det oversettes til noe lignende, kommer man neppe utenom farget.

Mørk(hudet) og lys(hudet)

Mørk i huden og lys i huden, eller bare mørk og lys, er i utgangspunktet romslige og deskriptive betegnelser. De brukes mye og virker for det meste nøytrale. Mørkhudet er særlig brukt i skrift, da gjerne i forbindelse med signalement og beskrivelse av både øyenfarge, hårfarge og hudfarge. (Mørk og lys brukes også om variasjon blant «hvite», mest med referanse til hårfarge. I denne sammenhengen er både disse ordene og mørkhåret og lyshåret nøytrale.)

Flere svarte mennesker oppfatter likevel mørkhudet som belastende; sannsynligvis henger det sammen med overdreven fokusering på hudfarge i negative sammenhenger. Hvis man først bruker ordet, bør man ikke la det stå substantivisk, som i mørkhudet/mørkhudede alene, i det minste bør man legge til person(er) eller noe annet. Ofte kan med mørk hudfarge eller som er mørk(e) i huden være et bedre alternativ.

Melaninrik er nøytralt eller positivt, men ikke innarbeidet

Rundt tusenårsskiftet ble det laget et nytt adjektiv: melaninrik. Noen mener at melaninrik og motstykket melaninfattig er ladde ord, men de er i utgangspunktet nøytrale og deskriptive nok. Melanin er et pigment som folk rett og slett har mer eller mindre av. (Forleddet melan- er fra gresk melas, som betyr ‘mørk, svart’.) Merk at ordet ikke er laget for å dele inn menneskeheten på et nytt biologisk grunnlag, poenget er bare å ha et et ikke-belastende ord for alle som blir oppfattet og diskriminert som «ikke-hvite». Det er altså ikke ment som et ord for «rase», men et ord mot rasisme, for å si det litt enkelt.

Tida får vise om ordet vinner fram. Språkrådet mener det er i tidligste laget å ta det i bruk i vanlig tekst fra det offentlige. Ellers står folk selvsagt fritt.

Amerikanske forhold

I omtalen av amerikanske forhold har afroamerikansk og afroamerikanere vært brukt nøytralt. I engelsk er det i ferd med å bli avløst av de tyngre alternativene afrikanskamerikansk (african american) og afrikanskamerikanere. Denne prosessen har ikke kommet like langt her til lands, men begge de sistnevnte ordene har vært i bruk i norsk lenge.

Merk at black american er et videre begrep enn african american.

En opplysende artikkel om amerikanske forhold og ordbruken i engelsk (fram til 1992) er Changing Racial Labels: From «Colored» to Negro» to Black» to «African American».

Det er vanskelig å følge med på utviklingen i engelsk, som legger stadig sterkere føringer på norsk språkbruk. Det er ikke selvsagt at norsk må henge med i alle svingene. Det viktigste er å bruke ord som de fleste berørte i Norge kan leve med, som ikke bryter med norsk grammatikk, og som ellers kan fungere greit.

Svar

Ordet står visst berre i éi ordbok, Norsk Ordbok frå Det Norske Samlaget, band 1:

djevlast ‘mødast, ha mykje bry’, døme: «æg sto … å jævlas me ei garnfilla» (sitat frå Vett og uvett).

Andre døme frå litteraturen: «det e her i nord vi har jævlast mæst med overgangen fra reint hagebruk i den frodige Edens hage og tell bureising på ei så skrinn og mager jord» (Oluf i Dokker kan flire av Arthur Arntzen (1996)).

I svensk er det mykje meir utbreitt, men nærmast i motsett tyding brukt om personar: att (d)jävlas med, som nærmast er ‘å plage’. Denne tydinga finst òg i norsk. I eldre svensk finn vi elles den same tydinga som i ordboka ovanfor.

Dette er eit ord som ikkje står så ofte på prent. Det er nok forklaringa på at ordbøkene ikkje har fanga det opp. Men det burde nok ha stått i fleire ordbøker, for du har rett i at det blir brukt mange stader. Men kvifor står det med dj- der vi finn det? Jau, av same grunn som vi finn /jup/ under djup. Og kvifor ikkje med æ? Jau, fordi /æ/ kan reknast som valfri uttale av e i nynorsk. Skriv gjerne at du djevlast med noko, og uttal det som du vil.

Svar

Her bør du ha med ikkje.

Regelen er den same i bokmål: Det skulle bare mangle at ikke …

Logikken bak uttrykket det skulle berre mangle kan framstillast slik:

1) Det skulle berre mangle at X = Det ville vere ille dersom X

2) Det skulle berre mangle at X ikkje = Det ville vere ille dersom X ikkje

Det komplette (det som er utan mangel) er her noko negativt. Det er ramma.

Døme

Når Arne Garborg i Trætte Mænd skriv

– Det skulde bare mangle, at hun er forelsket,

siktar han til at ei forelsking (= X) ville vere ille (men han veit ikkje om dette negative er eit faktum). I dag kunne det fort ha blitt oppfatta motsett (altså «Hurra for forelskinga!», og forelskinga kunne vore eit kjent faktum). Vi kjem tilbake til dette.

Dersom ein set inn ikkje, seier ein at ikkje-X (X-mangel) ville vore ille:

– Grunnlova ligg no føre på nynorsk. Det skulle berre mangle at ho ikkje fanst på nynorsk (når vi har to jamstilte målformer her til lands).

Om Grunnlova ikkje fanst på nynorsk, ville det så å seia vera dropen som fylte begeret.

Dømet ditt er ein tilsvarande kritikk av ein tenkt komplett negativ situasjon. Her må nektinga vere med i tillegg til X:

– Ho har blitt mykje betre i norsk. – Ja, det skulle berre mangle at ho ikkje blei betre i norsk (ettersom ho har budd her så lenge).

Nektinga kan falle bort i nyare mål

Ikkje sjeldan ser ein at nektinga blir sløyfa i strid med logikken ovanfor:

– Eg fekk mange store sjansar i løpet av kampen, så det skulle eigentleg berre mangla at eg scora tre gonger, seier Flo.
– Me er verdas beste reisemål, så då skulle det berre mangla at maten også er i øvste klasse.

Det som er meint her, er at det ville vore rart og kritikkverdig om Flo ikkje scora tre gonger, og om maten ikkje var framifrå. Sjølv om det manglar eit ikkje, vil nok dei fleste forstå tanken bak på grunn av samanhengen.

Brukar ein ikkje i døma ovanfor, forskyv ein gjerne tempus til det hypotetiske «at eg ikkje hadde scora» og «at ikkje maten også var». I dag er det ein sterk tendens til å nytte om i staden for at i denne forskyvinga (jamfør «det hadde vore ille om …). Utviklinga kan ein sjå i eit korpus hjå Nasjonalbiblioteket, her:

Frå «sjølvsagt ikkje» til «sjølvsagt»

Korleis kan nektinga ha forsvunne hos mange språkbrukarar? For det fyrste går den rette meininga ofte fram av samanhengen, anten ikkje er med eller ikkje. Logikken er blitt unødvendig. For det andre kan heile uttrykket (det skulle berre mangle) ha fått ei fast tyding i retning ‘sjølvsagt’. At-setninga er ofte underforstått. Vi kan sjå for oss denne utviklinga:

1) Gammalt: Klart du får lov. Det skulle berre mangle at du ikkje fekk det!

2) Gammalt: Klart du får lov. Det skulle då berre mangle […]!

3) Nytt: Det skulle berre mangle at du får/fekk lov! (= ‘Klart du får lov’). (Òg: om du ikkje fekk)

Det at uttrykket alltid har vore mykje nytta sjølvstendig som i (2), har nok fremja utviklinga mot (3). Men tradisjonelt tyder altså (3) det motsette, nemleg ‘det ville vere urimeleg om du fekk lov’ = ‘sjølvsagt får du ikkje lov’.