Språkspørsmål og svar

Svar

Vi mener det ikke er en god måte å gjøre det … på.

«På» sløyfes nok ofte i muntlig norsk, og det har til dels vært godtatt å gjøre det i skrift også, vel å merke der det står mange ord mellom «måte å gjøre» og «på».

Men mange føler at formuleringen er ufullstendig uten preposisjonen. Derfor er rådet vårt klart: Skriv «på». Hvis preposisjonen blir stående langt fra resten av uttrykket, kan det være best å skrive helt om i stedet.

Nedenfor ser du hvor langt Språkrådet selv har vært villig til å gå for å få med «på». Utdraget er fra vår egen publikasjon Godt språk i lærebøker:

Men dette er ikke ideelt formulert. Som sagt kan full omskriving være best når to «på» står så nær hverandre.  Det kunne godt vært formulert slik i stedet: «Hvis man vil gjøre forfatteren oppmerksom på tvilsomme passasjer, kan det være lurt å …».

Svar

I den norske Wikipedia-artikkelen om emnet finn vi den direkte omsetjinga hjerneròte (bokmål hjerneråte). Ordet er er allereie teke i bruk i både tale og skrift, og det ser ut til å fungere bra.

Hjerneròte høver godt om tilstanden (1), men ikkje fullt så godt om det som fører til han (2).

Ròte er rotning og ròtenskap, ikkje det å få noko til å rotne. Det å få noko til å rotne heiter etter gammalt å røyte (noko). Medieinnhaldet som fører til hjerneròte, kunne i teorien heitt hjernerøyte, og mediebruken eller tidtrøytet kunne heitt hjernerøyting.

Men orda røyting og røyte er ikkje lenger godt kjende i den grunnleggjande tydinga knytt til rotning. Vi må difor nøye oss med hjerneròte i alle tydingane.

Ein merknad om skrivemåte og uttale til slutt: O-ane i orda ròte og rotne er opne – som o-ane i sove og sovne – det vil seie at dei jamnast blir uttalte som /å/ i dei dialektane der dei ikkje blir til /ø/.

Svar

Du har rett i at denne formuleringen har spredt seg voldsomt i nyere tid; se figuren nedenfor. Det er ikke for sterkt å kalle den en motepreget klisjé.

Men uttrykket har solide røtter i eldre norsk. Når vi blar oss ned til artikkel 7.15 i Det Norske Akademis ordbok (se utklipp til slutt nedenfor), finner vi forskjellige uttrykk for «å holde ut eller for å arbeide med stor innsats», og et av dem er uttrykket å stå i noe. Men legg merke til at alle beleggene (eksemplene) på varianten stå i det er av nyere dato.

Det er ikke noe språklig i veien med selve formuleringen, men det har altså gått inflasjon i en viss bruksmåte eller i et visst budskap. Uttrykket har blitt typisk for 2000-tallet, og det henger nok sammen med økt oppmerksomhet om psykisk helse. Den som står i det lenge, har såkalt resiliens. Vi blir nok nødt til å stå i «å stå i det» på ubestemt tid, for det blir sikkert ikke mindre snakk om ulike former for livsmestring i åra som kommer.

Men vi slår gjerne et slag for å variere ordbruken. Noen ganger kan uttrykket skiftes ut med å holde ut.

Nærmere om bruksfrekvens

Nedenfor ser du resultatet av søk etter uttrykket stå i det i aviskilder (nb.no, n-gramtjenesten).

Merk: Mange av de eldre treffene er nok eksempler på andre bruksmåter (f.eks. «å stå i det og det partiet».)

Ordbokartikkel

Til slutt et utdrag fra Det Norske Akademis ordbok:

stå i

1  holde ut ; greie

• • nej, dette staar jeg ikke i!  (Kristian Elster Samlede Skrifter II 186)
  • sålerne [skal] få stå i det så længe de holder  (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet I 492 1897)  | gjøre tjeneste

2  være oppe i (vanskeligheter, krevende arbeid e.l.) ; ha (noe) å utføre, sørge for eller stelle med

• • hun har meget at stå i  (Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 139)
  • tror I da, det er så morsomt, alt det, jeg står i?  (Bjørnstjerne Bjørnson En fallit 24 1874)
  • jeg har slitt meget og staat i meget  (Kristian Elster d.y. Av Skyggernes Slegt 284 1919)
  • det var jo ikke småting, det han hadde å stå i  (Johan Bojer Folk ved sjøen 61 1929)
  • den som blir gift med dig, skal få noe å stå i  (Gunnar Larsen To i Oslo 40)

stå i det

med trykk kun på stå  gjennomgå påkjenning, motstand uten å gi seg

• under alt … ligger en dyp respekt for alle mine botswanske kollegaer som ‘står i det’ mens vi andre kommer og går  (Tidsskrift for Norsk psykologforening 2000/1121 Elsa Døhlie)
• herfra er det bare gjennomføringsevne. Stå i det og overleve  (Vigdis Hjorth Om bare 303 2001)
• det er viktig at du tåler å stå i det når aksjemarkedet svinger  (Dagbladet 21.09.2017/15)
• i mange yrker er belastningen hard, og mange makter ikke å stå i det  (Klassekampen 09.07.2018/2)

Svar

Jo, påvirkning fra engelsk er nok forklaringen på det meste av bruken. Se artikkelen om oversettelseslån på nettsidene våre. 

I eldre tekster betyr uttrykket «stå opp for» helst å reise seg for (eller foran) helt konkret. Det kan også vise til det Jesus gjorde for menneskene (han stod så å si opp «for oss» fra de døde).

Men uttrykket har blitt brukt i den aktuelle betydningen ganske lenge. Det ser ut til at selveste Sigrid Undset brukte det slik i Kristin Lavransdatter (se naob.no og nb.no).

Merk likevel at dette langt fra var vanlig språkbruk før. Det kan ikke være tvil om at den økte bruken i de senere år har med påvirkning fra engelsk å gjøre. Noen søk kan bekrefte det. Nedenfor har vi satt inn en figur som viser resultatet av et avissøk i Nasjonalbibliotekets kilder. Du kan også søke etter frasen «stå opp for dem» i bokkilder på nb.no og sortere treffene i kronologisk. Da vil du se at de første treffene ikke er særlig gamle, og at mange av bøkene er oversettelser.

Det er mulig «å stå opp mot» uttrykkene «stå opp mot» og «stå opp for», men det er nok umulig å få bukt med dem. De glir lett inn i norsk blant liknende uttrykk, og de har klort seg godt fast. Vi vil likevel anbefale bruk av synonymer når noen spør, for det er flere som irriterer seg over den motepregede bruken av disse frasene.

Endring i bruksfrekvens

Resultat av søk etter uttrykket «stå opp for» og et av synonymene («[slå] et slag for») i aviskilder ved nb.no:

Svar

Dette er formuleringer som trolig blir rett forstått av de fleste, og de har nok kommet for å bli. Men kritikerne har likevel et poeng.

Det er først de siste tiårene at det har blitt vanlig å stille spørsmålet «Hva er …» når man er ute etter navnet på noe.

Før het det i stedet:

Hva heter den største byen i Brasil?
Hva heter hovedstaden i Australia?

Eventuelt:
Hvilken by er den største i Brasil?
Hvilken by er hovedstad i Australia?

(Men ikke: «Hvilken er den største byen …». Det er engelsk.)

Konklusjon: 

Hvis man ikke vil irritere noen, er det best å velge «hva heter» i stedet for «hva er».

Svar

Svar

Det har vært brukt sporadisk lenge, men den økende utbredelsen de siste tiårene skyldes nok engelsk lean on og lean upon (lean on others, lean on advice osv.) og lean to eller towards.

På norsk heter lean on something tradisjonelt å støtte seg til eller på nynorsk å stø seg til/på (konkret også mot), som du sier. Man kan støtte seg til fagfolk og støtte seg til eller bygge på kunnskap.

Vi har alltid lent oss på norsk også, men da helst konkret (lene seg tilbake, lene seg til veggen osv.).

Å lene seg kan også hete å helle seg (eller halle seg i dialekter og nynorsk). Det som heller, er skrått. Det heter å helle mot den og den oppfatningen eller helle til den og den siden (jf. lean to og lean towards).

Vi anbefaler å bruke støtte seg, helle til osv. så langt det passer.

Svar

Maskulinist og maskulinisme er nokså nye ord i norsk. Dels er dei motstykke til feminist og feminisme, men dei har òg tilknyting til det mannlege i vid tyding på den eine sida og mannssjåvinisme på den andre. Ein bør nok ikkje utan vidare bruka orda som nøytrale motstykke til feminist og feminisme.

I denne debattboka frå 1972 finn vi både maskulinistar og nymaskulinistar:

Seinare i tiåret vart ordet nytta av m.a. Tove Nilsen og Gerd Brantenberg i skjønnlitteraturen. Men substantivet maskulinisme var det to menn som nytta før dei, søk i desse bøkene på nb.no:

Korkje maskulinist eller maskulinisme har kome inn i vanlege norske ordbøker, og det er ikkje heilt lett å seia kva dei tyder. I ei framandordbok er det siste forklart som ‘mannlig utseende og opptreden hos en kvinne’. Dette er nok ei eldre tyding. Ordet har vore brukt om alt frå ‘(svært) maskulint preg’ via ‘mannsfrigjering’ til ‘mannssjåvinisme’, og i dag er det visst mest brukt om det siste, jf. denne Wikipedia-artikkelen.

Svar

Ordet kan brukast, men det kan vere gode grunnar til å velje etablerte norske ord i staden.

Søk på nettet og i ein stor database over norske avistekstar syner at ordet senioritet er lite nytta i allmennspråket, men blir brukt ein del i visse bransjar.

Slår ein opp i engelske ordbøker, ser ein at seniority har fleire tydingar. Her er eit utklipp frå ordboka Merriam-Webster:

Det er ikkje opplagt at alle vil skjøne kva som er meint med senioritet. I mange tilfelle har vi allereie ord i norsk som dekkjer det som ligg i det engelske ordet, t.d. tenestetid, ansiennitet, (høgare) alder eller (høgare) rang. Det er liten grunn til å bruke senioritet der det etablerte norske ordet er dekkjande.

Svar

Ja, i og for seg, men oftast finst det betre alternativ.

Vêr kan tyda både vêr generelt og (vind og) uvêr særskilt, sjå tyding 3 i Norsk Ordbok og tyding 2 i Det Norske Akademis ordbok.

På reint formelt grunnlag må ein difor seia at ordbruken er korrekt, med teoretisk grunnlag i tradisjonell norsk. Men når ein ser etter i avisbasar og andre tekstkorpus, kan ein få mistanke om at det verkelege grunnlaget ikkje er tradisjonen. Uttrykket mykje vêr spreier seg på kostnad av dei gode uttrykka mykje uvêr og skiftande vêr frå midt i 1980-åra. Dei eldste belegga er frå ei norskamerikansk avis i krigsåra.

Det er likevel uråd å rå ifrå all bruk av uttrykket. Den nyare varianten høver godt som statistisk omgrep om eit vêrlag med mykje vind og væte og i tillegg mange eller bråe vêrskifte.

Fleire som skriv til oss, er irriterte over at det har gått inflasjon i den sjargongprega omtalen av uspesifisert vêr og meiner at ein bør vera meir presis. Det kan vera noko i det. Om ein ikkje viser til eit samansett fenomen av det slaget som er nemnt ovanfor, kan ein heller seia uvêr, ruskevêr eller skiftande vêr.

Svar

Uttrykksmåter som «et iskaldt glass med melk» og «en varm kopp med kaffe» er ikke uvanlige i talemålet, og de kan uten videre godtas i de fleste sjangrer og sammenhenger.

Uttrykket et glass melk er en såkalt mengdehelhet bestående av mengdeordet et glass + artsordet melk. Det du reagerer på, er altså at adjektivet iskaldt står til mengdeordet i stedet for til artsordet (melk).

Men det er rimelig å se det slik at adjektivet står til helheten (glasset med melk), og da er uttrykksmåten mer logisk tilfredsstillende.

Hvis du vil lese mer om dette, kan du slå opp i Finn-Erik Vinje: Moderne norsk (Universitetsforlaget 1987), side 192. Vinje nevner der formuleringen «en sterk kopp med kaffe», som han vil godta. Noen vil nok skille etter sjanger.

Svar

Du kan skrive tingnettet (eller tinginternettet).

Somme har òg brukt dingsenettet, men det høver best i uhøgtidlege samanhengar.

Svar

Føresake må ein ikkje finne på å skrive. Det har inga rot i nynorsk. Sjå løysingane på listene nedanfor.

Nynorskordboka har faktisk teke inn forårsake (godkjent i år 2000), men det har vore lite brukt i nynorsk før. Det er naturlegvis mykje betre enn føresake, men det har ikkje rot i norsk folkemål, som er det nynorsken er bygd på historisk. (Andre årsaksformuleringar som er lite brukte i nynorsken og dialektane, er avstedkomme, foranledige, forvolde og frambringe. Desse orda står ikkje i Nynorskordboka.)

Vi bør sjå oss om etter betre alternativ når vi skriv nynorsk. Vi trekkjer fram dei viktigaste nedanfor.

X HAR FORÅRSAKET Y
er/var årsak til
er grunnen til
er opphavet til
har gitt opphav til

Av og til høver det enkle gjere:

har gjort at

Ikkje gløym meir spesifikke uttrykksmåtar:

X HAR FORÅRSAKET STORE ØDELEGGELSER
har gjort/valda stor skade

Det passive motstykket er ofte lett å skrive om:

Y ER FORÅRSAKET AV X
kjem av
skriv seg frå
er ei følgje av

Ikkje ver bunden av ordfølgja ovanfor. Løysingane under «X har …» kan ofte brukast under «Y er … » og omvendt. Berre pass på at det blir logisk.

Svar

Før heitte «sikkerhet» berre tryggleik, trygging og trygd på nynorsk. Ein kan langt på veg greia seg med tryggleik og trygging, men det kan finnast hol som må fyllast ut med sikring eller sikkerheit. Vi har grovt sett to system i nynorsken, sjå A og B nedanfor.

A) Tradisjonell line: tryggleik, trygging o.l. for «sikkerhet» og mest mogleg trygging for «sikring». Sikring der det er vanskeleg å bruka noko anna.
B) Bokmålsnær line: sikkerheit for «sikkerhet» og sikring for «sikring». Tryggleik reservert for «trygghet».

Vi rår frå å nytta tilfeldige blandingar av dei to systema. Ein må til dømes ikkje finna på å skriva sikringspolitikk.

Vi tek utgangspunkt i line A nedanfor, sidan line B ligg opp i dagen. Teksten er lang, men er du ute etter ei særskild samansetning, kan du søkja på sida med Ctrl + F.

For å kasta lys over line A må vi sjå på adjektiva som ligg under, altså trygg og sikker. Men aller først må vi rydda bort ei side av sikker(het), nemleg viss(het).

«Å være sikker» som i «å ha visshet»

Det å vera sikker på noko heiter i den mest tradisjonelle nynorsken m.a. å vera viss på. Til dette svarar visshet på bokmål, og helst hokjønnsordet visse på nynorsk. Det motsette av viss(t) er uviss(t) ‘som ikkje veit nok’ eller ‘som ein ikkje veit nok om’. I forlenginga av dette har vi eit ord som usikkerhetsanalyse, som ideelt sett bør heita uvisseanalyse på nynorsk. Det handlar jo om usikre faktorar i tydinga uvisse faktorar. (Ein kan eventuelt ty til usikkerheitsanalyse, men ein bør styra unna andre variantar, som *usikkeranalyse.)

«Å få sikkerhet» av dette slaget for noko, er å få stadfest at noko er slik og slik. «Å si noe med sikkerhet» er nærmast å garantera noko – ein er heilt trygg/viss/sikker på det, eller overtydd.

Sikkert og visst er likevel eit fast uttrykk i alle variantar av begge målformene. «Det er sikkert slik» er òg det vanlege, og tyder noko anna enn «det er visst slik». Det finst alternativ som visseleg og truleg, men nynorsk har alltid hatt ei viss opning for adjektivet sikker og setningsadverbet sikkert. Det har no lenge vore vanlegare å skriva «sikker på» enn «viss på». Men begge heit-orda sikkerheit og vissheit er framleis mindre vanlege i nynorsk.

Når «sikkerhet» ikkje handlar om «visshet», er det tradisjonelle i nynorsk noko med trygg-.

Trygt er både trygt og sikkert

I eldre nynorsk nytta sjeldan aldri sikker eller usikker. Når det ikkje heitte viss eller uviss (som i uviss framtid), heitte det helst trygg og utrygg. Det galdt ikkje berre når eit menneske var (u)trygt, men òg når ein ting eller ein tilstand var (u)sikker. Heilt framandt er ikkje dette i bokmål heller, jf. «trygg trafikk», «utrygg vei», «trygg måte», «mattrygghet» o.a.

Det er på dette grunnlaget substantiva sikkerhet og tryggleik må sjåast. Tryggleik er altså like mykje ‘trygg tilstand’ og ‘trygge tilhøve’ som ‘kjensle av å vera trygg’ (= bokmål trygghet). Den følgjande innvendinga er altså heilt irrelevant innanfor tradisjonell nynorsk: «Vi har diskutert begrepet pasienttryggleik, men faglig kan det rettes innvendinger ettersom pasienten kan oppleve trygghet uten at sikkerheten er ivaretatt.» Pasienttryggleik dekkjer pasientsikkerhet.

Skal ein presisera at det berre gjeld kjensla, kan ein eventuelt nytta uttrykket «kjenna seg trygg» eller ordet «tryggleikskjensle».

Tryggleik, trygging, trygd og trygding

Vi har tre trygg-substantiv for å dekkja sikkerhet (og sikring) når det ikkje er tale om visshet:

• tryggleik ‘det å vera trygg’
• trygging ‘det å gjera trygg, skapa tryggleik’
• trygd ‘det som gjer trygg, skaper tryggleik’

Ein gong var trygd eit svært brukande og tøyeleg ord for sikkerheit, garanti m.m., med trygding som spesialomgrep for ‘forsikring’. I dag er trygd innsnevra på grunn av den avgrensa bruken i bokmål, og både sikkerheit/tryggleik, sikring og forsikring har teke over mykje av råderommet. Du finn ein særskild artikkel om trygd og trygding i svarbasen.

Tryggleik kontra trygging

Vi må ofte velja mellom tryggleiks- og tryggings- når vi skal ha eit nynorskord for noko med sikkerhets-. Då spørst det i utgangspunktet om det sentrale er tilstand eller aktivitet. Tilstand talar for tryggleik (= «sikkerhet»), medan aktivitet talar for trygging (= «å skape sikkerhet, å sikre»). Nokre døme og drøftingar:

• Sikkerhetshensyn: Tryggingsomsyn og tryggleiksomsyn er jamgode, ein kan til og med tenkja seg ein nyanse.
• Sikkerhetstilstand: Tryggleikstilstand er sjølvsagt fyrstevalet. Men siktar vi til tilstanden for tryggingsarbeidet, kan tryggingstilstand vera minst like rett.
• Sikkerhetsgrad og sikkerhetsnivå: Tryggingsgrad (jf. Norsk dataordbok) og tryggingsnivå kan sjåast som «innstillingar» og setjast opp mot de facto tryggleiksgrad.
• Sikkerhetskopi: Tryggingskopi er nær knytt til tiltak og er betre enn tryggleikskopi. Sikringskopi er òg brukt.
• Sikkerhetsmargin kan vera så mangt. Tryggingsmargin og tryggleiksmargin kan begge forsvarast. Sikringsmargin er òg brukt. Elles er alt frå slingringsmon til reserve og trygd moglege avløysarar.

• Rettssikkerhet er rettstryggleik (medan rettsvern har ei spesialtyding i begge målformer).
• Pasientsikkerhet er fyrst og fremst pasienttryggleik (jf. Nasjonal eining for pasienttryggleik); om arbeidet nyttar ein omskrivingar.
• Trafikksikkerhet er både trafikktryggleik / trygg trafikk og trafikktrygging.
• Helse, miljø og sikkerhet er helse, miljø og tryggleik, sjølv om det handlar mykje om trygging og vern; forkortinga er valfritt HMT eller HMS.

Dei fleste samansetningar som gjeld arbeid og tiltak for tryggleik, har trygging- som fyrsteledd. Trygging er alle slags «sikkerhetsforanstaltninger», så sikkerhetstiltak og sikring(stiltak) er i utgangspunktet trygging/tryggingstiltak, der ikkje vernetiltak er det innarbeidde ordet. (Grensa mellom trygging og sikring kan setjast ulike stader, sjå særskild bolk nedanfor.)

Legg merke til at det «verbale» trygging (av å tryggja) står sterkare i høve til tryggleik enn sikring o.a. gjer i høve til sikkerhet. Fleire døme:

• sikkerhetsbestemmelser > tryggingsføresegner
• sikkerhetsforskrifter> tryggingsforskrifter
• sikkerhetsinstruks > tryggingsinstruks
  

Ord på verne- er her delvis overlappande og delvis opptekne i særtydingar, jf. verneinstruks (HMS) og verneforskrifter (natur).

Nynorsk har altså med trygging lagt meir vekt på tiltaksaspektet, som sjeldan er heilt borte når det er tale om tryggleik. Særleg gjer trygging seg gjeldande på det «sikkerhetspolitiske» området, sjå neste bolk.

Trygging mot menneskelege trugsmål

Når det gjeld statens tryggleik, den nasjonale tryggleiken eller tryggleiken til borgarane (overfor trugsmål) er det trygging som dominerer, for arbeidet med tryggleiken står sentralt. Til dømes er «hensyn til landets sikkerhet» det same som tryggingsomsyn (eller forsvarsomsyn). Fleire døme:

• sikkerhetsavdeling > tryggingsavdeling
• sikkerhetsavtale > tryggingsavtale
• sikkerhetsfolk > tryggingsfolk (livvakt o.a.)
• sikkerhetsinteresser > tryggingsinteresser
• sikkerhetspoliti > tryggingspoliti
• sikkerhetspolitisk, sikkerhetspolitikk > tryggingspolitisk, tryggingspolitikk
• sikkerhetsstyrke > tryggingsstyrke

I eit par av desse samansetningane kan nok tryggleiks- brukast, men det er mindre vanleg. Nokre sentrale namn og nemningar på området er:

• FNs sikkerhetsråd > Tryggingsrådet i SN/FN
• Nasjonal sikkerhetsmyndighet > Nasjonalt tryggingsorgan
• sikkerhetsloven > tryggingslova
• Departementenes service- og sikkerhetsorganisasjon > Service- og tryggingsorganisasjonen til departementa

Likevel er dette vedteke:

• Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap > Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap

Orda nedanfor gjeld i høg grad tryggleik, men er så knytte til tryggingsarbeid at trygging står sterkt eller til og med dominerer:

• sikkerhetsgaranti > tryggingsgaranti (tryggleiksgaranti)
• sikkerhetsklarering > tryggingsklarering (tryggleiksklarering)
• sikkerhetskontroll > tryggingskontroll/tryggleikskontroll
• sikkerhetsrisiko > tryggingsrisiko/tryggleiksrisiko

Her er det likevel best med tryggleik:

• personellsikkerhet > personelltryggleik (som nærmast er trygging mot personell og noko ganske anna enn arbeidarvern)
• sikkerhetsgradering, sikkerhetsgradert > tryggleiksgradering, tryggleiksgradert

Her kan det godt nyanserast etter tyding:

• informasjonssikkerhet > informasjonstryggleik (og -trygging)
• kommunikasjonssikkerhet > kommunikasjonstryggleik (og -trygging)
• internettsikkerhet > internettryggleik (og -trygging)

At trygging dominerer på det tryggingspolitiske området, tyder sjølvsagt ikkje at ordet berre kan brukast om slikt.

Trygging kontra sikring

Reint logisk kan sikring og trygging seiast å vera det same. Trygging dekkjer stort sett sikring, men det er nokre gamle hol i systemet, fyrst og fremst sikringar i sikringsskåp og sikring på våpen. Noko anna enn dette må ikkje brukast.

I tradisjonell nynorsk er sikring mykje mindre nytta enn i bokmål (pga. trygging, vern o.a.), men på nokre punkt, særleg i nyare nynorsk, blir ordet brukt meir. Det ter seg på ein av to måtar:

1) Sikring blir nytta parallelt med sikring i bokmål og kanskje eit stykke inn i sikkerhet på same område.

• Sikringskost: Tryggingskost og vernekost har ikkje hevda seg nok. Heller ikkje «trygg mat», som vart drøft som alternativ i si tid.
• Døme på bruk inn i sikkerhet: Trafikksikring (som i prinsippet kunne ha heitt -vern eller -trygging) blir gjerne kalla trafikksikring på nynorsk òg. I tillegg nyttar ein då gjerne trafikksikringsstrategi for trafikksikkerhetsstrategi (om ein ikkje kallar det trafikktryggingsstrategi).
• Rastrygging og skredtrygging er like logisk som rassikring og skredsikring, og det beste hadde kanskje vore -vern. Men det er sikring som blir nytta mest.

Av og til er det obligatorisk å bruka ordet sikring der bokmål har det same (jf. sikringsboksen). Det er aldri gale å bruka det parallelt med bokmål, men det kan finnast betre tradisjonelle alternativ. Både i nynorsk og bokmål er kjerneområdet for sikring sikring av ting. Trygging dekkjer i praksis ikkje heile det området.

2) Sikring blir nytta utan at sikring er i bruk på bokmål, og i staden for sikkerhet. Nokre slike ord lever utrygt, og det kan bli leie kollisjonar der bokmål har eller får heilt andre omgrep med -sikring.

• Sikkerhetsmargin er nemnt ovanfor. Sikringsmargin blir nytta, men òg tryggleiksmargin, som er logisk.
• Sikkerhetsbelte kan nok kallast sikringsbelte utan den store kollisjonsfaren. Ofte brukar ein heller underomgrep som bilbelte og setebelte.
• Sikkerhetssele og sikringssele blir nytta med uklåre skiljeliner i bokmål. Her er mange sortar. Sikringssele kan truleg nyttast, og tryggingssele har vore nytta om visse undertypar i nynorsk før. *Tryggleiks- har ikkje vore nytta på dette området.
• Sikkerhetsnål har vore kalla sikringsnål og låsnål. Sikringsnål kan lett bli ei nemning for noko anna, og låsnål har ei anna tyding i svensk. *Tryggingsnål har det nok aldri heitt.
• Døme på kollisjon: Bokmål har både sikkerhetsventil («overtrykksavlastningsventil») og sikringsventil («nødstengeventil»), altså ord for ulike ting. Diverre har dette vore mekanisk omsett utan omsyn til heilskapen. Særleg uheldig er kombinasjonen sikringsventil om det fyrste og tryggingsventil om det andre. Sikkerhetsventil heiter tradisjonelt tryggingsventil på nynorsk.
  

Skilja kan òg gå andre stader:

• Sikringsfond: Tryggingsfond er eit heilt logisk alternativ som har vore brukt litt i bokmål, men ordet forsvann tidleg. Sikringsfond er no mest brukt i nynorsk òg, t.d. i banksikringsfond. Reservefond er noko litt anna. Sikkerhetsfond har ei spesialtyding på forsikringsområdet. Her kan tryggingsfond kanskje koma inn i biletet, men dette må fagmiljøet vurdera.

Sikring i bokmål går svært ofte ut på å syta for «sikkerhet» for materielle verdiar eller ting. (Ordet blir nytta slik i nynorsk òg, der det tevlar med trygging.) «Sikkerhet» i og ved sjølve tinga, t.d. maskinane, kan vera traustleik eller pålitelegskap. Maskinar kan ha stø, påliteleg, trygg eller sikker gang. Men vi må ha ei samlenemning for «driftssikkerhet», og det er driftstryggleik.

At noko er trygt i drift, heng nær saman med at det er trygt/ufarleg å bruka. Då er vi over på vern («beskyttelse») av liv og helse, eller på engelsk safety og protection.

Trygging/sikring kontra vern

Vern er i utgangspunktet det kortare og meir særnorske motstykket til beskyttelse. Miljøvern svarar til dansk miljøbeskyttelse. Det varierer mykje kvar ordet har slått gjennom. Til dømes heiter det luftvern, panservern; brannvern, oljevern; personvern og (i den samanhengen:) datavern; naturvern, bygningsvern. Arbeidarvern, dyrevern, barnevern og smittevern har slått ut konkurrentane med -beskyttelse.

Ordet vern har fått hevd på visse område, frå HMS (verneutstyr) til vern av natur og kulturminne (jf. «vernemyndigheter»). Det er med på å gje ordet mindre rekkjevidd enn det eigentleg har. Det er ei ulempe for nynorsken at mange trur at vern berre kan visa til noko òg heiter vern i bokmål. Nyare ord på vern- er avhengige av draghjelp frå bokmål. Difor må nok sikkerhetsdatablad heita tryggleiksdatablad.

Alle verneomgrepa dreiar seg reint logisk om det å «sikre sikkerhet», altså trygging og sikring. «Sikkerhetsanordninger» kan vera tryggingsutstyr/sikringsutstyr eller verneutstyr, og fordelinga er noko tilfeldig. Ein «sikringsmekanisme» tener ofte til «å verna» (å sikra + å verna = å tryggja). I Verneleksikon (1967) er sikring nytta om sikring av last (nynorsk òg trygging), medan det meste elles er vern, med personar i sentrum.

I prinsippet kan sikring/trygging brukast til å innføra nye omgrep der vern i praksis er «oppteke». Men det kan òg føra til forvirring og påstandar om at vern er noko trongare enn det treng vera. Ordet blir lett utsett for skeiv og innsnevrande terminologisering. Til dømes har Statens vegvesen konstruert dette skiljet:

• skredsikring: konstruksjoner for å hindre at skred utløses (snøanker, skredgjerde, skredmur, stabilitetssikring, mm) i vegskjæringer eller fjell/dalsider
• skredvern: konstruksjoner for å bremse ned, lede eller stoppe skred (fanggjerde, fangmur, voller, kjegler, magasin, mm) i vegskjæringer eller fjell/dalsider

Sikring går her ut på å hindra at noko i det heile skjer, medan vern går ut på å hindra skadeverknader.

Safety, security

Vern mot trugsmål heiter gjerne security på engelsk, medan vern og tryggleik mot annan fare (uhell o.a.) helst heiter safety. Skiljet mellom security og safety er noko konstruert i engelsk, men blir stadig viktigare, òg i norsk politikk og arbeidsliv. Skiljet har likevel ikkje noko direkte motsvar korkje i nynorsk eller bokmål. Det går i alle fall ikkje mellom trygg og sikker. Du finn ein artikkel om dette i Språknytt 2/2017.

Mattryggleik og biotryggleik

Vrient er det på område der bokmål har brukt trygghet i ei objektiv tyding, som t.d. i mattrygghet ‘det at mat er trygg å eta’ (food safety). Nynorskordet må her vera mattryggleik. Men bokmål har òg det vidare omgrepet matsikkerhet (food security), om alt frå næringsverdi (og mattrygghet) til tilgang på mat (forsyningssituasjonen). Kva gjer ein når mattryggleik er oppbrukt på mattrygghet? Ein kunne kanskje ty til matvaretryggleik, for matsikkerhet heiter òg matvaresikkerhet. (NOU 2004: 24 Et sårbart samfunn nytta matvaresikkerhet om forsyningssituasjonen og matvaretrygghet om helseaspektet.) Ein annan vri kunne vera å dela mattryggleik (food security) i trygg mat (food safety) og trygg mattilgang (forsyningssikkerhet).

Det ganske nye ordet biosikkerhet er greitt å omsetja til biotryggleik (eller biosikkerheit).

Uttrykk og samansetningar utan direkte motstykke i nynorsk

• «For sikkerhets skyld» er eit mykje brukt fast uttrykk. Det kan på nynorsk heita for å vera på den trygge/sikre sida, eller for å vera sikker. Sjølv om ein elles held seg til samansetningar med trygg, er det nok betre å skriva «for sikkerheits skuld» enn t.d. «for tryggleiks skuld».
• «Å bringe i sikkerhet» er fyrst og fremst å berga, å tryggja (ev. få i dekning, få i trygg forvaring, sikra). «Å komme seg i sikkerhet» er m.a. å koma seg unna, å koma seg i dekning. Noko som «er i sikkerhet», er utanfor fare, vel forvart, trygt. Isolert sett er det her tale om tryggleik, men dette ordet høver ikkje godt i dei faste uttrykka, sjølv om det er logisk nok.
• «Å utvise sikkerhet i en vanskelig situasjon» involverer nok både visse og tryggleik, men dei orda kan ikkje brukast i eit tilsvarande uttrykk. Det er helst støleik, ro og sjølvtillit det gjeld: å halda stø kurs, å halda hovudet kaldt.
  

Av og til tyr bokmål til trygging, m.a. for å sleppa kombinasjonen «sikre sikkerheten». «Å trygge» eller «ivareta sikkerheten» ein stad kan på nynorsk ofte forenklast til å tryggja staden (som i å tryggja landet). «Å ivareta noens sikkerhet» kan beint fram vera å tryggja (eller sikra) vedkomande.

Svar

Historisk ligger det både direkte og indirekte pavehets under denne ordbruken, men som du er inne på, kan man til en viss grad selv bestemme hvor krenket man skal føle seg.

Paven i Roma

Hvis du tar en titt i Ordbog over det danske Sprog, ser du at pave, alene eller sammensatt, blir brukt i dansk om ymse figurer som gjerne vil ha høyere status enn det er grunnlag for. Fellesnevneren er nærmest viktigpave. Slike selvrådige og selvgode «paver» har vi også i norsk. Det er ganske sikkert den religiøse maktpersonen som har gitt opphav til skjellsordet.

Det kan godt hende at slike ord går helt tilbake til reformasjonen eller enda lenger, som uttrykk for antikatolske følelser. Allerede før reformasjonen visste folk i Norden om þrætupáfar (motpaver) og villupáfar (falske paver). Det er nok umulig å si hvor gammelt skjellsordet er, blant annet fordi vi vet for lite om den muntlige kulturen i eldre tid.

Paven i bakgrunnen

I norsk, men i mindre grad i dansk og svensk, er pave blitt et nesten helt generelt skjellsord som andreledd i sammensetninger. I somlepave osv. er tilknytningen til paven som stormann («viktigpave») mer eller mindre borte. Den er nærmest bare en humoristisk konnotasjon, en kopling mellom det høye og det lave. Men man trenger ikke engang tenke på paven for å bruke somlepave og sutrepave korrekt. Det er synonymt med somlekopp og sutrekopp. Merk at slike personkarakteristikker ofte har et synonym for beholder som andre ledd (-kopp, -pose, -sekk).

Paven i krepsen

Paven i en del krepsdyr er forresten også en beholder, en sekk, men det kan være tilfeldig. Det finnes ingen sikker forklaring på hvorfor tyggemagen heter pave, men den enkleste hypotesen er at det er det samme ordet, slik at sekken så å si er oppkalt etter paven i Roma, enten fordi de hver på sin måte er uspiselige, eller på grunn av utseendet, jamfør bildet nedenfor:

(Denne kroppsdelen kalles «the lady» i varianter av engelsk. Det engelske pave-uttrykket «the pope's nose» viser i stedet til gumpen på fjærkre.)

Paven i folkemålet

Til slutt en liten parade med paver fra folkemålet, grovt regnet de vanligste femti prosentene i ordbøkene og litteraturen. De fleste står i Norsk Ordbok.

Viktigpaver:

bygdepave, maktpave, skitpave, småpave

Andre slags paver, noenlunde tematisk ordnet:

eglepave, ertepave
ranglepave; vinglepave
fomlepave, rolsepave, rotepave, somlepave, tatlepave, tutlepave
furtepave, kranglepave, surpave, sutrepave
juksepave, snytepave; skrytepave, skrønepave
lortpave, siklepave, snottapave, snørrpave

Svar

Det finnes ikke noe forbud mot å skrive slik, og privat gjør man som man vil. Men denne ordbruken er så ukjent i norsk at den nærmest må kalles ugrammatisk. Den har foreløpig ingen plass i ordbøkene og kan ikke anbefales. «Den» om personer virker kort og godt fremmedgjørende og tingliggjørende.

I tradisjonelt norsk talemål går man den stikk motsatte veien: Man bruker han og ho/hu om både personer og ting ut fra det grammatiske kjønnet til ordet. Eksempel: månen = han og sola = ho. Dette er fremdeles regelen i nynorsk.

Det vanligste og mest naturlige i norsk vil være å si han eller hun. I litt formelt språk er vedkommende vanlig. Et tredje alternativ, som riktignok ikke er innarbeidet i språket til folk flest, er hen.

Svar

Formål, målsetting og mål har dels sammenfallende betydning, dels separate bruksområder der de ikke kan erstatte hverandre. Det er vanskelig å gi klare regler for bruksområdene.

I Bokmålsordboka er det satt opp slik (fellesnevnere understreket her):

formål ‘sak; endelig mål, sikte; tanke, hensikt, plan'

mål (bet. 9) ‘sted en er på reise til, endepunkt; noe en arbeider for, strever etter å oppnå; formål, plan, mening’

målsetting ‘program, plan, mål' (og dessuten 'det å fastsette et mål som skal nås’)

Som vi ser, overlapper de tre ordene hverandre i det at de alle kan bety både ‘plan’ og ‘mål’.

Mål kan sies å være mest allment. Det er dessuten det vanligste ordet for selve de tingene/tilstandene/resultatene vi prøver å (opp)nå.

Formål viser gjerne til hensikten eller meningen med noe snarere enn resultatet. (Ellers kan formål bety ‘sak', som i et godt formål.)

Målsetting viser egentlig til handlingen å sette mål. Selve de målene vi setter oss, og som vi kanskje når, er jo ganske enkelt målene. Men målsetting brukes ofte i stedet for mål, uten god grunn. (Målsetting kan også bety ‘det å sette mål på detaljene i en konstruksjonstegning e.l.’. Å målsette er altså en fagterm.)

Målsetning med -ning er utenfor rettskrivningen, se egen artikkel om dette ordet.

Svar

Det er ikke galt å si eller skrive på grunn av at, men det finnes mer elegante løsninger. Vi kan nesten alltid skrive fordi, for eller siden i stedet.

Dette er godt språk:

«Fordi ingen kom på skolen i går, ble det ingen undervisning.»

Dette virker derimot oppstykket og litt pludrete (småpratete).

«På grunn av at ingen kom på skolen i går ...»

Foran et substantiv er på grunn av likevel den eneste løsningen:

«På grunn av fraværet ble det ingen undervisning.»

Svar

Det er riktig med stor forbokstav. Disse formene brukes når man vil være ekstra høflig eller skape en viss avstand. Man må bruke skjønn.

Formene er disse:

bokmål: De – Dem – Deres
nynorsk: De – Dykk – Dykkar

Hvem og når?

Høflighetsformene brukes klart mindre enn før. Syttiåra var en viktig overgangstid i denne sammenhengen. De-formen kan i dag skape unødig avstand og virke vel så brysk som høflig. Offentlige organ har stort sett gått over til å bruke du, deg og din. Det må regnes som umarkert, ikke uhøflig. I brosjyrer og lignende (når mottakerne er «alle») er det rimelig å bruke du-form.

Men fremdeles setter nok mange pris på å få brev med høflighetsformer. Når man vet at en mottaker selv bruker eller foretrekker disse formene, kan man godt koste på seg å bruke dem, særlig overfor eldre mennesker.

Overfor organ og institusjoner er nok det vanlige å bruke dere (altså vanlig flertall, med liten forbokstav). Virksomheter kan man velge å behandle som én person (De) eller som et kollektiv (dere).

Forbokstav

Hvis man vil bruke høflighetsformene, er skrivemåten fremdeles De – Dem – Deres med stor forbokstav. Husk at dette gjelder overfor enkeltpersoner eller firmaer. Hvis man viser til flere «andrepersoner», bør man skrive dere – dere – deres, uavhengig av høflighetsgrad. Litt annerledes er det på nynorsk.

Nynorsk

På nynorsk er de tradisjonelle høflighetsformene De – Dykk – Dykkar. Ser vi bort fra forbokstaven, faller disse formene sammen med formene for 2. person flertall (ikke 3. person, som i bokmål). De kan brukes (med eller uten stor forbokstav) overfor flere andrepersoner. De fungerer altså overfor både personer, firmaer og institusjoner. Men om man skal være såpass høytidelig, er en vurderingssak. Mange nynorskbrukere foretrekker en mindre formell stil, og mange dialekter mangler nå særskilte høflighetsformer, det vil si at de vanlige formene er høflige nok.

Tre vanlige feil: Du/Deg, Dere, deres

Nedenfor står stjerne foran eksemplene for gal ordlegging.

1 * Jeg ber Deg gjøre som jeg sier.

Bruker man de vanlige pronomenformene, skal det alltid være liten forbokstav i begge målformer: entall du – deg og flertall dere/de – dere/dykk. Det finnes altså ingen halvhøytidelig mellomting her. Man bør heller ikke veksle mellom De/Dem og du/deg i en tekst.

2 * Jeg ber Dere gjøre som jeg sier.

Det rette er enten dere (2. person flertall uavhengig av stil), eller hvis man sikter til én person: deg eller Dem.

3 *? Vi viser til deres brev.

Med liten forbokstav er deres = 2. eller 3. person flertall. Utsagnet ovenfor kan altså være korrekt hvis man svarer på et brev som flere personer står bak (2. person flertall). Men er det stilet til én brevskriver, skal det være ditt eller Deres.

Svar

Ein skal helst ikkje bruke kursiv og hermeteikn på ein gong. Du bør her halde deg til hermeteikn og sløyfe kursiven.

Svar

Ordene svigerbror og svigersøster står i både Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Det er ikke galt å bruke dem.

Svigerbror og svigersøster er brukt i mange dialekter, særlig nordpå. Men som du ser av statistikken nedenfor (søk i aviskilder ved Nasjonalbiblioteket), er svoger og svigerinne de vanlige ordene for disse familiemedlemmene i skrift.

Det er flere grunner til at den norske ordbruken ikke er helt ens. For det første er ikke svoger og svigerinne entydige ord. For det andre er ikke sviger- og svoger-ord gamle norske arveord, men lån fra middelnedertysk, og det gikk nok lang tid før de slo rot i vanlig norsk folkemål. Dessuten fantes det mange steder helt andre ord for svoger og svigerinne i gamle dager, jamfør denne lista over slektsord. Søk etter verbror og versyster på lista. Legg også merke til de mer spesifikke termene systermann og brorkone for den ene typen svoger/svigerinne, altså søskens ektefelle.

Svar

Å foreskrive medisiner er å bestemme hvilken medisin eller kur pasienten skal benytte, mens å forskrive medisiner er å skrive en resept, som er en bestilling fra legen til apoteket.

Foreskrive betyr enten 1 ‘bestemme, befale’ (muntlig eller skriftlig), som i «legen foreskriver hvordan medisinen skal brukes», eller 2 ‘ordinere’, som i «foreskrive en streng diett».

Forskrive (fra tysk verschreiben betyr vanligvis enten 1 ‘love bort (ved skriftlig kontrakt)’, som i «forskrive sin sjel til fanden», eller 2 ‘forlange, bestille skriftlig’, som i «forskrive varer fra utlandet» og «forskrive medisiner fra et apotek». I tillegg blir det brukt om å oppføre noe som forbrukt i et regnskap («forskrive en trosse»).

En resept er en forskrivning fra legen. Uttrykket brukes av farmasøyter spesielt i sammenhengen «magistrell forskrivning», som betyr ‘resept på det preparat som legen (eller andre reseptutstedere) angir komposisjonen av’.

Ordene ble blandet sammen i gamle dager også, så det er ikke rent få som har forskrevet seg – da i en tredje betydning av ordet (se betydning 2 her).

Svar

Man kan ikke hindre noen i å si det, men uttrykket er et klart brudd med all tradisjonell grammatikk.

I østlandsmål (blant annet tradisjonelt oslomål) er dette det vanlige bøyningsmønsteret for hankjønnsord og hunkjønnsord:

Hankjønn:
en hest − hesten − flere hester − alle hesta
en gutt − gutten − flere gutter − alle gutta

Hunkjønn:
e(i) stjerne − stjerna − flere stjerner − alle stjernene
e(i) jente − jenta − flere jenter − alle jentene

Det heter gutta på skauen og (av og til) jentene på skauen, begge deler i flertall. Jenta på skauen er derimot entall!

Jenta girls (ment som flertall) er stikk i strid med den grammatikken som gutta boys bunner i, ja det er i strid med all norsk grammatikk. Likevel var det nesten ikke til å unngå at akkurat denne feminine parallellen til gutta boys oppstod. Det mer korrekte jentene girls klinger jo dårlig.

Som en språkvits fungerer jenta girls på to plan, men hvis folk glemmer at det er ugrammatisk, forsvinner halve poenget. Når barnehagebarn i Oslo i dag setter jenta inn i regla «lang, lang rekke, * er så frekke», er det mye som tyder på at selve følelsen for grammatisk hunkjønn i dialekten er kraftig svekket.

Svar

Når man viser til enkeltpersoner, kan man ofte rett og slett la være å nevne hudfargen. Ellers er det vanligste alternativet svart og hvit.

«Nullalternativet»

I en ideell verden ville alle enten vært blinde for hudfarge eller ikke opplevd hudfarge eller omtale av hudfarge som belastende. Men siden verden langt fra er ideell, er det en god idé å redusere omtalen av hudfarge til et minimum og alltid vurdere om emnet virkelig er relevant. På ung.no står det et opplysende svar som er skrevet i samarbeid med Antirasistisk senter, se utdraget nedenfor:

En ting du kan tenke på er jo om man i det hele tatt trenger å beskrive noens hudfarge eller om man kan finne andre trekk ved det mennesket for å beskrive det. Kanskje det er noe ved et menneske[s] personlighet som like godt kan beskrive det, som hudfargen. Det kan oppleves som godt og fint at ikke hudfargen alltid er det som definerer en hvis man er brun i huden. Om man skal snakke om en hel gruppe og må bruke [ord for hudfarge], er brun, svart eller melaninrik helt fine ord å bruke.

Svart og hvit er greit

Når man viser til den gruppen av mennesker som tidligere ble omtalt med det såkalte n-ordet, er svarte mennesker et ganske trygt valg. Black ble tatt i bruk som en selvhevdende betegnelse av svarte amerikanere i 1960-åra. Betegnelsen fikk stort gjennomslag og kan i dag regnes som både nøytral og positivt. Den kan brukes uten nøyaktig referanse til hudfarge og dekker det som før også het farget. Svart viser altså snarere til ikke-hvit identitet enn til spesielt mørk hudfarge.

De siste tiåra er det også blitt vanlig å bruke brun om folk med medfødt mørk hudfarge, og hvis folk selv ønsker å bli kalt brune, må det være greit, selv om ordet også har andre betydninger på norsk (bl.a. solbrun). Betegnelsen kan favne videre enn svart og gjelde alle som ikke oppfatter seg som hvite, men brukes gjerne om en tredje kategori (jf. «farget»).

At svart er greit, betyr på ingen måte at substantivavledningen svarting er det. Det er et sterkt rasistisk ord. En bør forresten la være å skrive de svarte (eller de hvite for den del); det virker sementerende og minner om en tid da «de sorte» var noe fjernt og helt for seg selv sett fra Norden.

Farget er ikke fullt så greit

Farget regnes av mange som utdatert og kan oppfattes mer eller mindre negativt, særlig gjelder det ekvivalenten colored i USA. Et nyere og positivt oppfattet alternativ er person of color/colour, men dette uttrykket er umulig å oversette direkte til norsk; *person av farge er en engelsk grammatisk konstruksjon som vi fraråder. Skal det oversettes til noe lignende, kommer man neppe utenom farget.

Mørk(hudet) og lys(hudet)

Mørk i huden og lys i huden, eller bare mørk og lys, er i utgangspunktet romslige og deskriptive betegnelser. De brukes mye og virker for det meste nøytrale. Mørkhudet er særlig brukt i skrift, da gjerne i forbindelse med signalement og beskrivelse av både øyenfarge, hårfarge og hudfarge. (Mørk og lys brukes også om variasjon blant «hvite», mest med referanse til hårfarge. I denne sammenhengen er både disse ordene og mørkhåret og lyshåret nøytrale.)

Flere svarte mennesker oppfatter likevel mørkhudet som belastende; sannsynligvis henger det sammen med overdreven fokusering på hudfarge i negative sammenhenger. Hvis man først bruker ordet, bør man ikke la det stå substantivisk, som i mørkhudet/mørkhudede alene, i det minste bør man legge til person(er) eller noe annet. Ofte kan med mørk hudfarge eller som er mørk(e) i huden være et bedre alternativ.

Melaninrik er nøytralt eller positivt, men ikke innarbeidet

Rundt tusenårsskiftet ble det laget et nytt adjektiv: melaninrik. Noen mener at melaninrik og motstykket melaninfattig er ladde ord, men de er i utgangspunktet nøytrale og deskriptive nok. Melanin er et pigment som folk rett og slett har mer eller mindre av. (Forleddet melan- er fra gresk melas, som betyr ‘mørk, svart’.) Merk at ordet ikke er laget for å dele inn menneskeheten på et nytt biologisk grunnlag, poenget er bare å ha et et ikke-belastende ord for alle som blir oppfattet og diskriminert som «ikke-hvite». Det er altså ikke ment som et ord for «rase», men et ord mot rasisme, for å si det litt enkelt.

Tida får vise om ordet vinner fram. Språkrådet mener det er i tidligste laget å ta det i bruk i vanlig tekst fra det offentlige. Ellers står folk selvsagt fritt.

Amerikanske forhold

I omtalen av amerikanske forhold har afroamerikansk og afroamerikanere vært brukt nøytralt. I engelsk er det i ferd med å bli avløst av de tyngre alternativene afrikanskamerikansk (african american) og afrikanskamerikanere. Denne prosessen har ikke kommet like langt her til lands, men begge de sistnevnte ordene har vært i bruk i norsk lenge.

Merk at black american er et videre begrep enn african american.

En opplysende artikkel om amerikanske forhold og ordbruken i engelsk (fram til 1992) er Changing Racial Labels: From «Colored» to Negro» to Black» to «African American».

Det er vanskelig å følge med på utviklingen i engelsk, som legger stadig sterkere føringer på norsk språkbruk. Det er ikke selvsagt at norsk må henge med i alle svingene. Det viktigste er å bruke ord som de fleste berørte i Norge kan leve med, som ikke bryter med norsk grammatikk, og som ellers kan fungere greit.

Svar

Ordet står visst berre i éi ordbok, Norsk Ordbok frå Det Norske Samlaget, band 1:

djevlast ‘mødast, ha mykje bry’, døme: «æg sto … å jævlas me ei garnfilla» (sitat frå Vett og uvett).

Andre døme frå litteraturen: «det e her i nord vi har jævlast mæst med overgangen fra reint hagebruk i den frodige Edens hage og tell bureising på ei så skrinn og mager jord» (Oluf i Dokker kan flire av Arthur Arntzen (1996)).

I svensk er det mykje meir utbreitt, men nærmast i motsett tyding brukt om personar: att (d)jävlas med, som nærmast er ‘å plage’. Denne tydinga finst òg i norsk. I eldre svensk finn vi elles den same tydinga som i ordboka ovanfor.

Dette er eit ord som ikkje står så ofte på prent. Det er nok forklaringa på at ordbøkene ikkje har fanga det opp. Men det burde nok ha stått i fleire ordbøker, for du har rett i at det blir brukt mange stader. Men kvifor står det med dj- der vi finn det? Jau, av same grunn som vi finn /jup/ under djup. Og kvifor ikkje med æ? Jau, fordi /æ/ kan reknast som valfri uttale av e i nynorsk. Skriv gjerne at du djevlast med noko, og uttal det som du vil.