Hopp til hovedinnhold

Vi har nye nettsider, og nokre av dei er framleis under arbeid. Ser du feil eller manglar? Ta kontakt med nettredaktøren.

Går så det griner?

Spørsmål

I disse dager sier mange «det går så det griner» når noe går riktig godt. Men er ikke det litt selvmotsigende?


Svar

Tja, det spørs litt hvilken nyanse av grine man tenker på, og hvor griningen kommer fra. Men opphavet er nok uansett det går så det gviner (= kviner, hviner). Vi oppmuntrer gjerne til å holde det uttrykket i hevd.

I over hundre år gamle tekster finner vi riktignok formuleringer som denne: «… saa det gren og knirkede i hele redskapen». Gren står her for det samme som gråt i betydningen ‘laget gråtelyder’. Denne metaforen dukker opp med ujevne mellomrom. Men det er ikke den vi opprinnelig har i uttrykket gå så det g_iner. I det opprinnelige uttrykket går det så det kviner/gviner (underforstått: i/om ørene). Det kunne like godt stått suser eller uler.

Fra gviner (= kviner) til griner

I deler av Sørøst-Norge heter å hvine å gvine, i preteritum gvein. Det gjelder til og med såpass nær Oslo som i bærumsmål (vel å merke i det tradisjonelle bygdemålet). Jamfør også følgende sitat fra «En tiurleik i Holleia» i Asbjørnsens Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (4. utgave, fra 1914, på dialekt):

Språkbrukere som har hvinerhvinte i dialekten i stedet for gviner–gvein, kan lett komme til å oppfatte gvein som grein, som er en kjent form også i yngre bymål. De har omtolket uttrykket til noe som ligger ganske nær utgangspunktet. Det har sikkert bidratt til omtolkningen at tårene gjerne renner når det går fort.

Kanskje noen «hvinere» har vært om bord i skuter med sjøfolk fra Vestfold som har sunget om blokker og liner [som] går så det hviner? For disse sjøfolkene (som det har vært mange av) har nok sagt gviner, som i diktet «Atlanterhav» av Hans Reynolds:

Det kan også ha bidratt til grining at oslofolk har manglet en opplagt (sterk) preteritumsform av hvine/kvine å samle seg om. Her er alternativene i talemålet:

hven /ven/ («finspråk»; gikk ut av rettskrivningen i 1981)
kvein, gvein, vein (folkelige østnorske former)
hvinte /vinte/ (nyere svak preteritum)

Den svake bøyningen har nok fungert som stilistisk kompromiss mellom pyntelig danskpreget og folkelig helnorsk i bymålet. Sterk bøyning har blitt mindre vanlig, og dermed har gvein blitt mindre kjent og gjenkjennelig.

En del oslofolk har riktignok skrevet det gikk så det kvein og brukt hvine ellers, men det å skille på den måten er litt tungvint.

For dem som har kvittet seg med de markerte sterke preteritumsformene av hvine/kvine, men som har ønsket å ta vare på sterk preteritum (altså én stavelse) i uttrykket gikk så det ___, har det mindre markerte grein vært en grei løsning.

Hva skal jeg bruke? / Kva skal eg bruke?

På nynorsk heter det så det kvin. Gv– regnes som en dialektvariant av kv-. Dette systemet er regelrett: Gvit og gvin i talespråket tilsvarer kvit og kvin i skriftspråket. Det er uaktuelt å ha gv– bare i ett tilfeldig ord.

Bokmål står ikke i et like systematisk forhold til dialektene, så enkeltuttrykk fra dialekter kommer av og til inn i mindre normalisert form. Det må være helt greit at folk fra gv-området og andre som har lyst, skriver gviner i dette uttrykket, enten det står i rettskrivingsordboka eller ei. Alle variantene står på egne bein, enten det kviner, hviner, gviner eller griner. Denne artikkelen i Språknytt advarer mot «grinebitere» og slår et overbevisende slag for gvining.

Fant du det du lette etter?