Binde-s i sammensetninger med -fag- og -språk-

Kort sagt er det mye vingling med såkalt fuge-s (eller binde-s) i norske sammensetninger. Når du er i tvil om det skal være s eller ikke i et ord med tre ledd, må du rett og slett slå opp i ordbøkene. Finner du ikke det aktuelle ordet der, må du se på ord med samme andreledd.

Du kommer langt med Bokmålsordboka og Nynorskordboka, men du finner flest lange sammensetninger i Tanums store rettskrivningsordbok.

Det er dessverre ikke mulig å sette opp faste regler for når det skal være binde-s i sammensatte ord. I ord med to ledd finner vi begge deler i rikt monn. Binde-s er svært vanlig i sammensetninger med både intetkjønnsord, hankjønnsord og (i litt mindre grad) hunkjønnsord (jf. for eksempel lands-, kvelds- og tids-, men sol-).

Mønsteret for lengre sammensetninger går på tvers av mønsteret for kortere sammensetninger.

Allment om -s- i såkalte treleddinger

Det er oftere binde-s i treleddinger (ord som består av tre ord) enn i andre sammensetninger. Kort sagt er hovedmønsteret s etter andre ledd. S-en får her en spesiell funksjon: å markere skillet mellom et sammensatt forledd og et etterledd. Eksempel: rødvinsflaske står for rødvin + flaske, ikke rød + vinflaske. (Merk at toleddingen vinflaske ikke har noen s.)

Det finnes mange unntak fra mønsteret. Det heter for eksempel bærtur og blåbærtur uten s, og dessuten bruker vi sjelden -s etter ledd som slutter på vokal. Du kan lese mer om både hovedmønster og unntak i Norsk referansegrammatikk på s. 70–73.

Unntakene dreier seg bare unntaksvis om semantikk, som i vaskebjørnpels (en vaskebjørns pels) kontra vaskebjørnspels (pels av vaskebjørn), for å ta et litt konstruert eksempel. Vi kan likevel vente å finne nokså konsekvent -s -der sisteleddet viser til et produkt av et slag eller stoff som de to første leddene angir. Sjansen for s er også ekstra stor hvis begrepet er gammelt og ordet godt innarbeidet.

Binde-s-en glimrer derimot ofte med sitt fravær der vi har lange rekker av konstruerte sammensetninger, som i lovtitler, artsnavn og andre fagtermer.

Ord med fag og språk er to av unntakene fra hovedregelen om s i treleddinger, men ingen av dem er gjennomførte unntak. Det varierer fra ord til ord om -fag- og -språk- får s eller ikke.

Sammensetninger med -språk-

Av treleddinger med -språk- er bare noen få oppført i ordbøkene.

I Tanums store rettskrivningsordbok står disse treleddingene uten s:

Disse treleddingene står med s i Tanums:

I sammensetninger med fagspråk må både -s- og ingen fuge godtas.

Språkrådet bruker selv klarspråks- i sammensetninger. Det har satt seg. Danskene og svenskene bruker også -s- her.

Vi har ellers sett både parallellspråks- og dagligspråks- brukt i sammensetning. Det må være grei språkbruk. I tospråks-, trespråks- og flerspråks- er det nødvendig med s. Tospråksbruk står i Nynorskordboka.

Sammensetninger med -fag-

Når det heter butikkfagskole, hotellfagskole og helsefagarbeider, henger det nok litt sammen med at det heter fagskole og fagarbeider. Men generelt er det ikke vanlig med s i sammensetninger med fag fra gammelt av. For eksempel har det alltid hett

naturfaglinje

I tråd med dette anbefaler vi for eksempel:

naturfagtime
naturfaglærer
samfunnsfagoppgave

Derimot har vi s i alle de gamle sammensetningene med grunnfag, mellomfag og hovedfag:

grunnfagsundervisning
mellomfagseksamen
hovedfagskandidat

Det er mye vakling i ord med realfag-. Før har det vært vanligst med

realfagundervisning
realfaglærer
realfagstudent
realfagstudium

– og i tråd med det må disse variantene være brukbare:

realfagbygg
realfagbibliotek
realfagkantine

Men variantene med -realfags- har lenge vært på frammarsj, og de kan ikke regnes som gale.

I den relativt nye sammensetningen frontfagsmodellen er fuge-s normalen.