Hopp til hovedinnhold

Vi har nye nettsider, og nokre av dei er framleis under arbeid. Ser du feil eller manglar? Ta kontakt med nettredaktøren.

«Klart, korrekt og tilpassa målgruppa»

Hva ligger i klarspråksparagrafens krav om at språket skal være «tilpassa målgruppa»? Betyr det at tekster fra offentlige organer bør skrives bare på bokmål – eller rett og slett at de kan skrives på engelsk?


§ 9 Klart språk

Offentlege organ skal kommunisere på eit klart og korrekt språk som er tilpassa målgruppa.

Er ikke tekster på nynorsk «tilpassa målgruppa»?

Det hender at folk viser til klarspråksparagrafen når de vil klage på at tekster fra det offentlige (nettekster, lover) er skrevet på nynorsk. De hevder at bruk av nynorsk ikke er «tilpassa målgruppa» og dermed i strid med klarspråksparagrafen.

Men klarspråksparagrafen dreier seg ikke om bruk av det ene eller det andre norske skriftspråket. Klarspråksparagrafen (språkloven paragraf 9) er uavhengig av skriftspråk (tidligere kalt målform). I lovproposisjonen står det om klarspråksparagrafen at ansvaret for klar kommunikasjon omfatter de språkene som det offentlige har plikt til å bruke, altså bokmål og nynorsk, jf. språkloven, og samiske språk, jf. sameloven.

At språket skal være «klart», vil blant annet si at det er god struktur og sammenheng i teksten, at det er god sammenheng mellom tekst og eventuelle illustrasjoner, at setningene henger sammen, og at vanskelige ord er forklart. Det gjelder uansett om teksten er på bokmål eller på nynorsk.

At språket skal være «korrekt», vil si at offentlige organer må følge den offisielle rettskrivingen for bokmål og nynorsk (se språkloven paragraf 10).

At språket skal være «tilpassa målgruppa», vil si at offentlige organer må ordlegge seg annerledes når de henvender seg til vanlige privatpersoner, enn når de skriver til for eksempel jurister og saksbehandlere eller eksperter. Det gjelder uansett om de skriver på bokmål eller på nynorsk.

Både bokmålstekster og nynorsktekster kan være mer eller mindre klare. Mange tekster fra det offentlige – også tekster på bokmål – har et mer komplisert språk enn det som er nødvendig.

Vil man klage på at et statlig eller fylkeskommunalt organ har brukt feil skriftspråk, må man gjøre det på grunnlag av andre paragrafer i språkloven, for eksempel paragraf 15. Man kan «klage på» (dvs. uttrykke misnøye med) uklart språk bare når en tekst ikke gir god mening på det språket teksten er skrevet på. Mer informasjon om «klage» på uklart språk


Utdyping: Et skriftspråk er ikke uklart i seg selv, og det er heller ikke uklart fordi ikke alle forstår det. En tekst kan for eksempel ikke kalles uklar bare fordi den inneholder noen uvanlige ord, så sant ordene passer i sammenhengen og er brukt i samsvar med definisjonen i lett tilgjengelige ordbøker (som Bokmålsordboka og Nynorskordboka på nett). En tekst kan derimot kalles uklar dersom ordene er brukt på en forvirrende måte. Uklare tekster er oftest preget av dårlig sammenheng og dårlig logikk i setninger og avsnitt. Kommer man over en slik tekst, kan man bruke klarspråksparagrafen som grunnlag for å «klage» (dvs. uttrykke misnøye). Merk at man formelt sett ikke kan kreve at teksten skal skrives om, men man har rett til å påpeke at språket er uklart.

Klarspråksparagrafen kan altså ikke brukes som grunnlag for klage på at en lov eller en annen tekst er skrevet på nynorsk.

Er tekster på engelsk «tilpassa målgruppa»?

For ikke lenge siden fikk Språkrådet vite at et sentralt statsorgan hadde vedtatt å skifte språk fra norsk til engelsk innenfor ett av arbeidsområdene sine. I begrunnelsen viste organet blant annet til at kravet om tilpassing til målgruppa var oppfylt, og at språkskiftet slik sett var i samsvar med paragraf 9, klarspråksparagrafen.

Men klarspråksparagrafen dreier seg om språklig kvalitet i en tekst eller tjeneste, ikke om valg av det ene eller det andre språket. Klarspråksparagrafen bør sees i sammenheng med det overordnede formålet med språkloven, som er å styrke norsk språk, jf. paragraf 1. Språkloven paragraf 4 slår fast at norsk (bokmål og nynorsk) er det nasjonale hovedspråket i Norge, og etter paragraf 1 har offentlige organer ansvar for å bruke, utvikle og styrke bokmål og nynorsk.

Klarspråksparagrafen kan ikke brukes som grunnlag for en beslutning om overgang fra norsk til engelsk på et visst område, siden kravet om tilpassing til målgruppa ikke innebærer noen plikt til å bytte ut norsk med andre språk. Se lovproposisjonen (kapittel 19).

Oppsummering

  • Klarspråksparagrafen er en pliktbestemmelse som gjelder for offentlige organer på alle nivåer: stat, fylkeskommune og kommune.
  • Klarspråksparagrafen dreier seg om språklig kvalitet i en tekst eller tjeneste, ikke om valg av det ene eller det andre språket.
  • Klarspråksparagrafen innebærer ikke en plikt til å bytte ut norsk med andre språk.
  • Klarspråksparagrafen kan ikke brukes som grunnlag for klage på at en tekst er skrevet på et annet norsk skriftspråk enn det klageren foretrekker.

Fant du det du lette etter?