Språkrådet
Lov om Norsk språkråd ble opphevet 18. november 2004, og Norsk språkråd ble lagt ned med virkning fra 31. desember. Formålet var å legge til rette for at Norsk språkråd kunne erstattes av en ny, reorganisert institusjon. 1. januar 2005 tok den nye institusjonen over, og i mai 2005 fikk den navnet Språkrådet.
Språkrådet er både et fagorgan og et forvaltningsorgan underlagt Kulturdepartementet. Omtalen av organisasjon og arbeidsoppgaver er i hovedsak ført fram til 2015.
Hvorfor Språkrådet?
Bakgrunnen for at Norsk språkråd ble lagt ned, var et ønske både fra departementet og fra Norsk språkråd selv om en mer utadrettet institusjon som ville være bedre i stand til å håndtere de språklige utfordringene som ble mer og mer merkbare utover 1990-tallet, f.eks. den økende bruken av engelsk på flere samfunnsområder.
Planene om å omorganisere Norsk språkråd til et mer utadrettet kompetanseorgan for norsk språk ble først offentliggjort i St.meld. nr. 9 (2001–2002) Målbruk i offentleg teneste. Initiativet til omdanningen kom fra Kultur- og kirkedepartementet, men allerede i 1995 hadde Språkrådet tatt opp med departementet at sammensetningen av rådet var lite formålstjenlig. Planene ble senere omtalt i St.prp. nr. 1 (2002–2003) (statsbudsjettet) og St.meld. nr. 48 (2002–2003) Kulturpolitikk fram mot 2014 (kulturmeldingen). Bak ønsket om omorganisering lå tanken om at de fremste språkpolitiske utfordringene ikke lenger var de tradisjonelle rettskrivnings- og normeringsspørsmålene. Heretter burde det satses på nødvendige tiltak for språkvern og språkstyrking for å sikre status for norsk og bruk av norsk språk på ulike samfunnsområder. Det skulle være en omdanning langs en språkpolitisk, men også en organisatorisk linje.
Omdanningsprosessen
Omdanningsarbeidet kom for alvor i gang i 2003. I løpet av 2002 ble begge de to kontorsjefstillingene i Norsk språkråd ledige. Departementet ønsket å tilsette en direktør som skulle lede institusjonen, og i påvente av at det skulle skje, tok Marit Hovdenak over som daglig leder fra august 2002 og ut 2003.
Selve omdannings- og overgangsåret ble 2004. Da ble Sylfest Lomheim tilsatt som direktør fra 1. januar. Rådsforsamlingen i Norsk språkråd som skulle ha gått av i februar 2004, fikk funksjonstiden sin forlenget fram til årsskiftet 2004/2005. Styret ble nedlagt fra og med årsmøtet i februar 2004, som var det siste i Norsk språkråd. Departementet oppnevnte et interimsstyre fra 2. juni samme år, og lederen og nestlederen i det gamle styret gikk inn i interimsstyret sammen med fem nye medlemmer. Personalet som var tilsatt i Norsk språkråd, fortsatte i stillingene sine.
Interimsstyret fikk i oppgave å utvikle en tjenlig organisasjonsmodell for den nye institusjonen og utarbeide et strategidokument for en nasjonal språkpolitikk. Det langsiktige målet var at norsk språk skal være et samfunnsbærende skriftspråk også om hundre år.
I januar 2004 gikk departementet bredt ut med et høringsdokument om omdanningen av Norsk språkråd. Et sentralt spørsmål var hvordan en skulle få til «en samfunnsforankret språkpolitikk». Blant forslagene var å trekke ulike språkbrukergrupper med i arbeidet og bygge allianser med andre miljø, som næringslivet, fagbevegelsen, reklame- og informasjonsbransjen, utdanningsorganisasjonene osv. Med utgangspunkt i høringssvarene bad departementet og Norsk språkråd inn til et dagsseminar som førte fram til rapporten Nye veier i norsk språkpolitikk?
Strategirapporten Norsk i hundre!
Høsten 2004 kom en strategigruppe oppnevnt av interimsstyret i gang under ledelse av professor Gjert Kristoffersen, Universitetet i Bergen. Ifølge mandatet skulle gruppen utarbeide et dokument som drøftet utfordringene og satte opp målene for den nasjonale språkpolitikken.
Norsk språkråd hadde opprinnelig ønsket at en språkkommisjon skulle utrede språksituasjonen i Norge før Norsk språkråd ble omdannet. Styret i Norsk språkråd mente at utfordringene i norsk språkpolitikk trengte en grundig gjennomgang, og viste til lignende utredninger i nabolandene, Mål i mun i Sverige og Sprog på spil i Danmark. Men departementet la opp til en raskere prosess enn en kommisjonsutredning og gikk inn for å ansette en direktør i sekretariatet som skulle være med på gjennomgangen og nyorganiseringen av det statlige arbeidet for norsk språk. Norsk språkråd mente likevel at den strategigruppen som interimsstyret hadde oppnevnt, langt på vei fylte de samme funksjonene som en språkkommisjon.
Rapporten Norsk i hundre! norsk som nasjonalspråk i globaliseringens tidsalder. Et forslag til strategi ble lagt fram av lederen i strategigruppen på en konferanse i Bærum i oktober 2005. Rapporten konkluderte med at dersom vi skal kunne holde oppe og videreutvikle et levende demokrati i Norge, er det avgjørende at vi har et felles nasjonalspråk. For å sikre at norsk fortsetter å være nasjonalspråk, må det utformes en samlet språkpolitikk for framtiden. Den må forankres i tre demokratisk baserte retter: retten til nasjonalspråk, retten til morsmål og retten til fremmedspråk.
Både utredningen og temaet fikk en god del oppmerksomhet i mediene. I flere måneder gikk debatten om norsk i høyere utdanning og forskning.
Interimsstyret sluttbehandlet dokumentet og sendte det i mars 2006 sammen med sine merknader til Kultur- og kirkedepartementet. Norsk i hundre! ble et viktig dokument som kom til å danne hovedgrunnlaget for stortingsmeldingen Mål og meining – Ein heilskapleg norsk språkpolitikk, som kom i 2008.
Navnevalg
Da den nye institusjonen tok over 1. januar 2005, hadde den lenge blitt omtalt som «et kompetansesenter for norsk språk». Flere navn hadde blitt diskutert, og mange var skeptiske til betegnelsen «kompetansesenter». Navneforslaget Språkrådet var framme i diskusjonen, men møtte en god del innvendinger fordi det var identisk med kortformen av Norsk språkråd. Likevel ble navnet Språkrådet enstemmig vedtatt i interimsstyret og godkjent av departementet i mai 2005.
Ytre og indre organisering
Arbeidet med den ytre og den indre organiseringen av Språkrådet var en annen viktig sak for interimsstyret. Sommeren 2005 sendte interimsstyret et forslag til organisasjonsmodell til Kultur- og kirkedepartementet. Den modellen omfattet blant annet fire eksterne fagråd som skulle sikre Språkrådet bredest mulig samfunnskontakt i arbeidet. Fagrådene skulle ha følgende arbeidsfelt: samfunn og høyere utdanning, skole og offentlig forvaltning, normering og språkobservasjon og terminologi og fagspråk. I sekretariatet skulle det være en koordinator for hvert fagråd. Fagrådene skulle ikke være saksbehandlere, men bidra med innspill fra sine fagområder.
Direktørrollen var ny i organisasjonen. Mens Norsk språkråd hadde to kontorsjefer som ledet sekretariatet, én for bokmål og én for nynorsk, gikk departementet inn for en direktør som øverste leder av den nye institusjonen, med en åremålsperiode på seks år. Hensynet til måljamstillingen ble diskutert, men departementet mente at den kunne ivaretas på annet vis enn gjennom en todelt ledelse.
25. april 2006 fastsatte Kultur- og kirkedepartementet vedtekter for Språkrådet. Der heter det at Språkrådet er statens fagorgan i språkspørsmål og særlig skal arbeide med å styrke status for det norske språket nå og i framtiden og forvalte de to offisielle målformene. Språkstyrkingsarbeidet omfatter både norsk språk generelt og den nynorske målformen spesielt. I vedtektene er kravet om «bred samfunnskontakt» for det nye Språkrådet tydelig understreket. Vedtektene er senere endret noen ganger, m.a. med endret styresammensetning og da Språkrådet fikk normeringsfullmakt. Se gjeldende vedtekter for Språkrådet og vedlegget med oversikt over vedtektene fra 2006 av.
I juni 2006 vedtok interimsstyret mandatene for fagrådene, og i juli 2006 oppnevnte departementet det første ordinære styret i Språkrådet med Tora Aasland som styreleder. Styret pekte så ut de 24 eksterne medlemmene til fagrådene høsten 2006, og de fikk en funksjonstid på to år (senere endret til fire år).
Ny organisering i 2013
I løpet av noen år fikk Språkrådet flere nye stillinger, så sekretariatet vokste en god del etter at den nye institusjonen ble opprettet. I 2013 ble det derfor vedtatt en ny struktur for sekretariatet for å gjøre organisasjonen mer effektiv. Ved årsskiftet 2013/2014 ble personalet delt inn i tre språkfaglige seksjoner: seksjonen for fagspråk og språk i samfunn og høyere utdanning, seksjonen for skole og offentlig forvaltning, seksjonen for språkrøkt og språkrådgivning, og dessuten en seksjon for administrasjon og en enhet for kommunikasjon. Det ble ansatt en leder for hver seksjon. Samtidig ble to tidligere fagråd slått sammen, slik at det ble like mange fagråd som språkfaglige seksjoner i sekretariatet. Fagrådene heter nå: fagrådet for fagspråk og språk i samfunn og høyere utdanning, fagrådet for skole og offentlig forvaltning og fagrådet for normering og språkobservasjon. I 2018 ble det som en prøveordning oppnevnt et fagråd for stedsnavn. Direktøren leder sekretariatet og ledergruppen.
Mål og meining – ny språkpolitikk
Stortingsmeldingen Mål og meining. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk fra 2008 gav landet en språkpolitikk for alle samfunnssektorer. Hovedmålet i språkmeldingen er å sikre norsk som et fullverdig, samfunnsbærende språk. Det skal legges til rette for likestilling mellom bokmål og nynorsk og tas hensyn til det flerspråklige mangfoldet, behovet for fremmedspråkkompetanse og det nordiske språkfellesskapet.
Mål og meining var et viktig dokument for Språkrådet. Den beskriver den nye språkpolitikken og peker på at Språkrådet som statens fagorgan i språkspørsmål har et særskilt ansvar for å sørge for at språkpolitikken blir virkeliggjort. Språkmeldingen staker slik ut kursen for Språkrådets arbeid. Den nevner dessuten flere prioriterte tiltak som Språkrådet og andre instanser skal sette i verk for at språkpolitikken skal bli mer enn ord.
Mange av de viktigste oppgavene fra Norsk språkråd ble ført videre av Språkrådet. Det gjelder f.eks. språklig rådgivning, gjennomgang av ordbøker og ordlister, tiltak for å stimulere arbeidet med terminologi og samarbeid i nordiske fora og prosjekter. Noen av de «gamle» arbeidsområdene er blitt styrket, mens andre er nye. Arbeidet i Språkrådet er organisert gjennom fagseksjonene, som får innspill fra fagrådene.
Språkstyrking og fagspråk på norsk
Språkrådet engasjerer seg på samfunnsområder der norsk er under press fra engelsk, som høyere utdanning og forskning, terminologi, næringsliv og arbeidsliv og IKT. Arbeidet her blir gjort i samarbeid med viktige aktører i sektorene.
En oppgave Språkrådet har ført videre fra Norsk språkråd og har videreutviklet, er arbeidet for norsk terminologi og norsk fagspråk. I 2014 opprettet Språkrådet en egen seksjon for fagspråk og språk i samfunn og høyere utdanning, der utvikling av norsk terminologi og fagspråk er et viktig arbeidsområde.
Språkrådet har rollen som nasjonalt samordningsorgan for terminologi. Gjennom prosjekt, kurs, rettledningsmateriell m.m. bidrar Språkrådet til at institusjoner utvikler og gjør terminologi på norsk tilgjengelig.
Språkrådet deler ut diplom for godt navnevett til bedrifter som har valgt gode og kreative norske navn. Dette begynte Norsk språkråd med i 1991.
Språket i skolen, klarspråk og jamstilling
Språkrådet er en pådriver for at opplæringspolitikken skal bygge på statens språkpolitikk. Arbeidet skjer i dag gjennom seksjonen for språk i skole og offentlig forvaltning. Språkrådet samarbeider med andre fagmiljø om å skape språkinteresse blant elever og skaffe kunnskap om språkopplæringen, og er offentlig høringsinstans i saker som gjelder språket i skolen.
Siden 2006 har Språkrådet arbeidet mye med å få statsorgan til å skrive klart og korrekt, særlig gjennom prosjektet Klart språk i staten fra 2008 i samarbeid med Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT). En evaluering viser at prosjektet klarte å skape oppmerksomhet om klarspråk og hjelpe statlige virksomheter i gang med arbeidet. Nå deltar Språkrådet i et eget prosjekt som skal gi bedre språk i utvalgte lovtekster. To medarbeidere i Språkrådet var ellers med i gruppen som forberedte de nye versjonene – bokmål og nynorsk – av Grunnloven til grunnlovsjubileet i 2014.
Språkrådet fører tilsyn med hvordan statsorganene følger opp målloven. Mange statsorgan bruker for lite nynorsk, men Språkrådet prøver å finne nye arbeidsmåter – sprer informasjon og holder nynorskkurs.
Språkrøkt og rådgivning
Språkrådet har laget ny rettskrivning for bokmål (2005) og nynorsk (2012), uten det tidligere skillet mellom såkalte hovedformer og sideformer. For nynorsk satte Språkrådet ned en egen rettskrivningsnemnd til å lage en innstilling, som ble sendt på høring i 2011. Hovedprinsippet for den nye nynorsknormalen er at valgfriheten i den gamle læreboknormalen i stor grad ble stående, mens mange sideformer, både «tradisjonelle» og «radikale», ble tatt bort. Det ble undersøkt hvordan formene ble brukt i praktisk språkbruk, gjennom søk i tekstkorpus.
I 2012 ble vedtektene endret slik at Språkrådet fikk fullmakt til å normere bokmål og nynorsk, slik Norsk språkråd og Norsk språknemnd hadde tidligere. Det er fagrådet for normering og språkobservasjon som behandler normeringssakene før de vedtas av styret i Språkrådet, som også vedtok retningslinjer for normering i 2015.
Å utvikle ordbokpolitikk har vært en hovedsak for Språkrådet de siste årene. I Bokmålsordboka og Nynorskordboka viser Språkrådet hvordan ord skal skrives etter den offisielle rettskrivningen. Nettutgavene av ordbøkene på www.ordbok.uib.no blir brukt mye, og appen Ordbøkene, som ble lansert i 2017, har slått godt gjennom. Svært mange finner også svar på språkspørsmål på www.språkrådet.no og ved direkte kontakt med Språkrådet. En egen svartjeneste i Språkrådet svarer på språkspørsmål i e-post og telefon, og Språkrådet svarer også på spørsmål på Facebook og Twitter.
Fra 2007 har Språkrådet hedret fremragende bruk av norsk språk i sakprosa ved å dele ut Språkprisen på den årlige konferansen Språkdagen (fra 2017 på et eget arrangement).
Språkrådet skal følge med på språkutviklingen og har siden 2008 kåret årets ord.
Den norske og den kvenske stedsnavntjenesten er en del av Språkrådet.
Større språklig mangfold
I Mål og meining tar regjeringen til orde for en ny og helhetlig språkpolitikk som skal omfatte den totale språksituasjonen i landet. En naturlig konsekvens er at Språkrådets ansvarsområde er utvidet til å gjelde også andre språk i Norge enn norsk.
Språkrådet ansatte i 2011 en rådgiver med norsk tegnspråk som arbeidsfelt og har blitt en viktig aktør i arbeidet med å heve statusen til tegnspråk i samfunnet. Språkrådet informerer om at norsk tegnspråk er et fullverdig språk, og om rettene tegnspråkbrukerne har, og samarbeider med fagmiljø og interesseorganisasjoner.
I 2013 fikk Språkrådet en egen rådgiver med ansvar for de nasjonale minoritetsspråkene kvensk, romani og romanes og for nyere minoritetsspråk. Arbeidet skjer i nær kontakt med språkbrukere, fagmiljø og interesseorganisasjoner. Språkrådet har blant annet samlet språkbrukere til en årlig minoritetsspråkdag.
Saker som har med samisk å gjøre, ligger utenfor Språkrådets kompetanse- og ansvarsområde. Det er Sametinget som tar seg av slike spørsmål.
Etterord
Fram til i dag har det vore tre generasjonar offentlege institusjonar som har arbeidd med språkrøkt og språkvern i Noreg. Den første var Norsk språknemnd (1952–1972). Den tjueårsperioden var prega av tilnærming mellom målformene.
Neste generasjon var Norsk språkråd (1972–2004). Den trettiårsperioden var prega av konsolidering: Bokmålsrettskrivinga vart opna att for tradisjonelle riksmålsformer, og den tvungne tilnærminga vart avblåsen og formelt stadfest av Stortinget i 2002.
Den tredje perioden tok til med omdanningsprosessen som begynte i 2004. Etter vel ti år med Språkrådet har Noreg fått ein ny språkpolitikk, og Språkrådet har teke steget frå «norsk språk» til «språka i Noreg». Språkrådet vart oppretta for å styrkje det norske språket, men med språkmeldinga Mål og meining. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk vart ansvaret utvida til å fremje også andre språk enn norsk. Språkrådet har fått ansvar for nye oppgåver og har ført vidare og utvikla ein del av oppgåvene til Norsk språkråd.
Korleis framtida blir, er det ingen som veit. Det som er sikkert midt i det andre tiåret av 2000-talet, er at vi ser ein tydeleg politisk vilje til å styrkje statusen for norsk, og ikkje berre for norsk, men for språka i Noreg i det heile. Det gjeld dei to norske målformene bokmål og nynorsk, men òg norsk teiknspråk og minoritetsspråka kvensk, romani og romanes.
Vedlegg: