I aktive setningar har vi ofte eit handlande subjekt, som Einar i dette tilfellet:
Einar sender brevet (bokmål + nynorsk)
I denne setninga er brevet objekt. I tilsvarande passive setningar er objektet frå aktivsetninga (altså brevet) gjort til subjekt:
Brevet sendes (bokmål)
Det handlande subjektet frå aktivsetninga (Einar) er ute or biletet. Passiv høver såleis når vi ikkje veit kven som handlar, og når det ikkje er viktig.
Sendes i dømet ovanfor er passiv av sender, som er ei presensform. Med nokre unntak brukar vi ikkje s-passiv i presens på nynorsk. Vi brukar i staden ei form av bli eller verte + ei partisippform av hovudverbet:
Brevet blir/vert sendt
Vi kan sjølvsagt òg skrive at brevet blir sendt på bokmål.
I preteritum har vi ikkje noko val på bokmål heller:
Brevet blei/vart sendt (nynorsk)
Brevet ble(i) sendt (bokmål)
Ein skriv ikkje brevet sendtes.
Det er altså ikkje noko som heiter «brevet sendest» eller «brevet sendast»!
Men vi har s-passiv i nynorsk, i infinitiv. Den forma sluttar alltid på -ast og har eit hjelpeverb føre seg:
Brevet kan/skal/må/bør sendast (nynorsk)
Brevet kan/skal/må/bør sendes (bokmål)
Vi har òg verb som endar på -st i alle former.
Som du ser, har nynorsk to måtar å uttrykkje passiv på, og vi kan i teorien bruke passiv like mykje som på bokmål (berre ikkje presens s-passiv).
Men på godt norsk brukar vi gjerne aktiv der det ikkje er nokon særskild grunn til å bruke passiv. Det blir ofte meir naturleg, og vi får fram kven som handlar eller har ansvaret for å handle:
Alle søknader behandles konfidensielt
> Vi behandlar alle søknader konfidensielt
Lyset slukkes når kontoret forlates
> Du må sløkkje lyset når du går frå kontoret
Det siste kan òg gjerne uttrykkjast med imperativ:
> Sløkk lyset når du går frå kontoret!