Hopp til hovedinnhold

Verb som endar på -st


Medan st-passiv hovudsakleg blir brukt i infinitiv og presens, kan mange aktive st-verb brukast i preteritum, og nokre også i perfektum.

infinitivpresenspreteritumpresens perfektum

å finnast

finst

fanst

har funnest

å synast

synest

syntest

har synst

Dersom du kjenner alle former av det aktive verbet som ligg under (her: å finne og å syne), kan du lett finne dei rette formene av st-verbet. Bruk denne framgangsmåten:

1) Set opp alle former av det aktive verbet, med a-infinitiv (å syna og å finna). Sjå dei to skjemaa nedanfor. 2) Dersom ei form sluttar på konsonant, tek du bort denne siste konsonanten (den som står etter den loddrette streken). 3) Til slutt legg du -st til alle formene.

Hugs at mange verb er e-verb, det vil seie at dei har e i presens (syner). St-verbet får då -est i presens, ikkje -ast. Altså: Eg synest, ikkje eg *synast!

infinitivpresenspreteritumpresens perfektum

å syna|
           |st

syne|r
        |st   

synte|
          |st

syn|t
      |st

Ein god del verb er sterke, det vil seie at dei har éi staving i preteritum og presens. St-verbet får dermed òg éi staving. Altså: Det finst, ikkje det *finnast!

infinitivpresenspreteritumpresens perfektum

å finna|
            |st  

fin|n
     |st

fan|n
      |st  

har funne|
                 |st

Merk at infinitivsendinga i st-verb er -ast  anten du vel e- eller a-infinitiv i vanlege verb. Skriv du å finne og skal finne, skal du altså likevel skrive å finnast og skal finnast (ikkje å *finnest og skal *finnest).

Her er ei liste over resten av dei vanlegaste verba av denne typen. Mange av perfektumformene er lite brukte og kan kjennast framande, så vi har sett dei i parentes. Men dei er altså formelt korrekte, til liks med alle former du finn ved hjelp av framgangsmåten ovanfor.

infinitivpresenspreteritumpresens perfektum

å høyrast

høyrest

høyrdest

(har høyrst)

å kjennast

kjennest

kjendest/kjentest

(har kjenst)

å krevjast

krevst

kravdest

(har kravst)

å minnast

minnest

mintest

(har minst)

å møtast

møtest

møttest

har møtst

å sjåast

sest

sågst

(har sest)

å skiljast

skilst

skildest

(har skilst)

å skjemmast

skjemmest

skjemdest/skjemtest

(har skjemst)

å slåst

slåst

slost

har slåst

å snakkast

snakkast

snakkast

har snakkast

å spørjast

spørst

spurdest

(har spurst)

å trengast

trengst

trongst

(har trungest)

å treffast

treffest

treftest

(har trefst)

å trivast

trivst

treivst

(har trivest)


Nokre svært vanlege verb i nynorsk har endinga -st i alle former. Dette er verb som har aktiv tyding, og dei må ikkje forvekslast med passivformene av verba (Søknaden må sendast).

Fant du det du lette etter?

Tilbakemeldingene brukes til å forbedre nettsiden, de besvares ikke. Språkspørsmål kan du sende til: sporsmal@sprakradet.no.