Valgte kategorier:
Hva er riktigst av prosentil, percentil og persentil? Det er visst litt tilfeldig hva som står i ordbøkene. Og hvilket kjønn har ordet?
Skriv persentilen eller prosentilen, gjerne det siste.
Hverken prosentil eller persentil stod i de siste papirutgavene av Bokmålsordboka (2005) og Nynorskordboka (2006), men prosentil var den eneste varianten i Tanums store rettskrivningsordbok i både 1996 og 2005. I nettutgaven av Bokmålsordboka og Nynorskordboka står nå begge varianter, som hankjønnsord (altså prosentilen, ikke prosentilet).
I faglitteraturen har begge deler vært i bruk, ved siden av percentil (som altså er utenfor rettskrivningen). SSB anbefalte persentil i Framlegg til nordisk statistisk terminologi (1954), men de bruker begge deler i dag (fremdeles mest persentil). Ottar Hellevik brukte prosentil i sin innflytelsesrike Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap (første gang utgitt i 1971). Persentil har blitt vanligere etter tusenårsskiftet, trolig som følge av forsterket påvirkning fra engelsk og kanskje fra nabospråkene.
Ingen av variantene er umiddelbart forståelige for folk flest, men prosentil ligger jo nærmest det velkjente ordet prosent, som det hører sammen med. Vi ser ikke noen grunn til ikke å bruke det.
Etter det siste tronskiftet har det oppstått en del forvirring om betydningen av ordene dronning, kongemor, dronningmor, enkedronning og andre kongelige titler og betegnelser. Hva er fasiten?
Det er ikke en helt enkel fasit i alle tilfeller. Flere av disse ordene har ulike delbetydninger. Vi går her gjennom de viktigste ordbøkene og knytter noen kommentarer til det som står under de relevante betydningene der.
Hovedkildene er standardordbøkene (Bokmålsordboka og Nynorskordboka på ordbøkene.no per november 2026) og NAOB (Det Norske Akademis ordbok på naob.no).
En dronning er en kvinnelig monark (statsoverhode) eller kona til en konge. På engelsk heter det henholdsvis queen regnant og queen consort. Eksempel på det første: dronning Elizabeth 2. Eksempler på det siste: dronning Maud, dronning Sonja (mens Harald levde) og dronning Mette-Marit.
Det står ikke helt uttrykkelig i ordbøkene at en dronning av det siste slaget også kan være enka etter en konge (på engelsk queen dowager eller dowager queen), men siden ordet enkedronning står i ordbøkene, kan man slutte seg til det på logisk grunnlag. En enkedronning er jo per definisjon en dronning. Kong Haakon 8. har bestemt at Sonja fremdeles skal omtales som dronning, altså har vi en norsk enkedronning.
En kvinne som har født et kongsemne, blir kongsmor/kongemor når sønnen blir konge. Kongsmor og kongemor er gamle ord som skal tas like bokstavelig som for eksempel barnemor og kongsdatter. De betyr ganske enkelt ‘mor til en konge’. Eksempler: dronning Sonja og (etter sin død:) dronning Maud.
Kongsmor og kongemor er ikke offisielle titler som er regulert av grunnloven. Man kan bruke ordene som man vil.
Det er dette ordet som volder mest forvirring. I ordbøkene finner vi to helt ulike betydninger:
Noen ordbøker innskrenker den andre betydningen til ‘… mor til en regjerende dronning’, noe som trolig er et utslag av at det er mor til Elizabeth 2. som har vært den mest kjente dronningmoren i nyere tid.
Så lenge den regjerende monarken i et land er kvinne, kan ordene dronningmor 1 og dronningmor 2 ha nøyaktig samme referanse (altså vise til det samme mennesket), selv om ordene har ulik betydning og ulik grammatisk oppbygning.
Spesiell konstruksjon
Egentlig er dronningmor 1 og dronningmor 2 to helt ulike ord grammatisk sett.
Dronningmor 1 er laget etter vanlige norske regler: Andre ledd i sammensetningen (altså mor) er kjernen, mens første ledd peker mot noe utenfor og snevrer inn betydningen, akkurat som i barnemor og kongsmor.
Dronningmor 2 er en sammensetning av omtrent samme slag som det engelske singer-songwriter eller queen mother. Sammensetningen har ikke én kjerne. Hvert av leddene viser til den samme tingen (her: personen) som helheten viser til. Rekkefølgen på leddene sier ikke noe særlig om forholdet mellom dem. En dronningmor 2 er altså både dronning og mor (forholdet kommer kanskje best fram med tankestrek: dronning–mor eller mor–dronning). Slike ord kalles kopulative sammensetninger. De er få og ganske forskjellige.
To andre kongelige betegnelser av liknende slag er kronprinsregent og prinsgemal. De glir ikke helt friksjonsfritt inn i ordforrådet. En prinsgemal er en prins som også er dronninggemal, og en prinsgemal har samme biologiske kjønn som en prinsessegemal. Det kan være litt forvirrende.
En dronningmor 2 er med andre ord
[enke]dronning + mor [underforstått mor til en monark]
Det kunne i teorien like gjerne hett mordronning (med det samme underforståtte leddet, altså mor til en monark).
Det finnes enda en mulig betydning eller bruksmåte av ordet dronningmor, nemlig ‘mor som er dronning, uavhengig av hva barnet er’, som i «det vesle barnets mektige dronning-mor».
Dronningmor 2 representerer er et uvanlig mønster på norsk, så uvanlig at ordet nok ofte blir oppfattet som dronningmor 1. Queen mother er for øvrig ikke noen opplagt konstruksjon på engelsk heller, noe utallige diskusjoner på nettet vitner om.
Ingen grunnlovsfestet tittel
I motsetning til titlene prins, kronprins, prinsesse og kronprinsesse (som kong Haakon 8. kan fastsette for de arveberettigede) er hverken kongemor eller dronningmor offisielle titler med hjemmel i Grunnloven. Søk gjerne selv etter «titler» i Kongeriket Norges grunnlov: grunnloven med kommentarer, 2005.
Hvem bestemmer da om ordene skal brukes, og hvordan? Enkelt sagt er det språkbrukerne som gjør det.
Det er ikke duket for et friksjonsfritt samliv mellom dronningmor 1 og dronningmor 2. Ingen av ordene har stødig tradisjon brukt om norske forhold, rett og slett fordi vi av historiske grunner ikke har hatt anledning til å bruke dem noe særlig. Nå har begge blitt aktuelle, men Språkrådet kan ikke fastsette en offisiell bruksmåte som alle må holde seg til.
Hittil har den bokstavelige betydningen ‘mor til dronning’ stått som nummer 1 i ordbøkene, uten at man skal legge for mye vekt på det. Men det er verdt å merke seg presiseringen av betydning 2 i NAOB: «særlig om britiske forhold». Språkbrukerne kan velge å la det være slik.
I de to danske ordbøkene på ordnet.dk er ordet definert som dronningmor 1, selv om eksempelet er den mest kjente dronningmor 2 i nyere tid:
Den Danske Ordbog: dronningemoder kvinde der er mor til en dronning siden 1952 især om Englands tidligere dronning, Elizabeth (the Queen Mother) (1900-2002), mor til dronning Elizabeth II (1926-2022)
Ordbog over det danske Sprog: Dronningmoder moder til en dronning. (general Espartero blev) uenig med Dronningemoderen (: i Spanien o. 1840). LSal.III.688. Dronningemoderen Elizabeth (: i England). NatTid.11/7 1953.3.sp.5.
Den historiske ordboka Svenska Akademiens ordbok nevner ikke noe som svarer til dronningmor, mens ordlista SAOL samme sted fører opp selve ordet drottningmoder, men ingen betydning (siden det bare er ei ordliste).
Det er altså ikke bare den norske tradisjonen som er tynn på dette området.
Mange aviser melder om «nye toller» fra Trump-administrasjonen. Noen ordbøker sier at man kan bøye toll i flertall på denne måten, mens andre ordbøker sier at det er et entallsord. Hva er riktig?
Det er ikke like galt å skrive flere toller som for eksempel flere snøer, men vi vil anbefale tollsatser, tollavgifter eller tollavgiftssatser.
De fleste substantiv kan bøyes fritt i flertall, mens noen (som for eksempel snø og regn) bare brukes i entall. Men så har vi en del ord som nesten bare brukes i entall. Toll er et eksempel på et slikt ord. For å slippe å fingranske bruksfrekvenser velger noen ordbokredaksjoner å oppgi flertallsformer av alle substantiv.
Når vi skal gi råd om substantivbøyning, tar vi likevel hensyn til den faktiske bruken. I dette tilfellet har vi også rådført oss med Tolletaten.
Flertallsbøyning av toll kan ikke kalles ugrammatisk, men er lite brukt. Når vi har bruk for å omtale toll (på visse varer) i flertall, tyr vi til tollsatser. Mange varer har tollsatsen null, så «nye tollsatser» kan gi god mening også når det innføres toll på varer som det ikke før har vært toll på. Tolletaten bruker nå tollavgiftssatser, i samsvar med den nye tollavgiftsloven. Tollavgift kan også bøyes i flertall: tollavgifter.
Merk at tolltariff er ordet for oppslagsverket der tollavgiftene og tollavgiftssatsene er publisert. «Nye tolltariffer» gir ikke god mening på norsk. Det er nok påvirkning fra engelsk «new tariffs».
Vi skriv oppgåve om språknormering og lurer på kva for kriterium som må vere oppfylte for at eit dialektord skal bli teke inn i skriftspråket.
Det er ingen einskildinstans som avgjer kva for ord som høyrer heime i skriftspråket. Det finst heller ikkje noka liste over kriterium som alle er samde om.
Ord vinn ein plass i skriftspråket når dei blir nytta i skrift såleis at dei når ut til mange og etter kvart blir felleseige for dei som skriv. Mange dialektord er det opphavleg diktarar som har gjort kjende og ført inn i skriftspråket.
Skriftspråket er eit omgrep som er vanskeleg å avgrense. For dykk kan det difor vere praktisk å ta utgangspunkt i at skriftspråket er det som er nedfelt i ordbøker, sjølv om mange ord som blir brukte i skrift, (enno) ikkje er komne inn i noka ordbok. Dersom eit ord er med i Bokmålsordboka og Nynorskordboka, kan det seiast å høyre heime i skriftspråket (i motsetnad til berre i talemålet), om det så måtte vere lite brukt.
No er det ikkje alltid opplagt kva som er «dialektord», og kva som er «riksord». Dei fleste ord i norsk er jo dialektord i den vide tydinga at dei ikkje berre finst i dialektane, men til og med er dei viktigaste byggjesteinane der. Så dialektord tyder i praksis ‘ord som er mest kjent som særmerkt for éin eller fleire dialektar’. Og dei fleste ord som folk trur er avgrensa til éin dialekt, finst eller har funnest i mange!
Dei som redigerer Nynorskordboka, har ein regel som seier at eit ord skal med når det er kjent frå minst tre fylke. Nokon tilsvarande regel for bokmål finst ikkje. Her er det meir avgjerande om den litterære eliten i si tid har lagt sin elsk på ordet og fått spreitt det vidt. Slik vart ein god del (dialekt)ord for særnorsk natur- og kulturliv tekne opp i det dansk-norske skriftmålet som rådde for over hundre år sidan.
I begge mål kan ord som er brukte i skrift, framleis ha dialektalt eller regionalt preg eller beint fram stempel. Det gjeld mest for bokmål, og i Norsk Riksmålsordbok er mange ord med dialektopphav markerte med «dial.», jamvel om dei er nytta av kjende forfattarar. Då høyrer dei ikkje heilt med i det skriftlege normalmålet. I den tilsvarande nynorskordboka, Norsk Ordbok, er ikkje dialektord merkte på denne måten, jamvel om dei måtte vere svært sjeldsynte i skriftmålet. Dei kan likevel bli oppfatta som (for) dialektale av andre brukarar.
I ei bok som heiter Trønderkveld (1946), har eg komme over to tidsuttrykk som ikkje står i Bokmålsordboka eller Nynorskordboka: sumtid og allveg. Har dei noko med det engelske sometime(s) og always å gjere?
Ja, for så vidt som vi her har parallelle samansetningar i norsk og engelsk.
Sumtid ‘av og til’ står i Nynorskordboka under somtid, og i Norsk Ordbok under sumtid. Saman med somme tider har ordet til nyleg vore utbreidd over heile landet. Det er lite av det i nyare bokmål og faktisk meir i dansk. Der heiter det gjerne sommetider, men på norsk bør det skrivast somtid eller somme tider.
Allveg (òg uttalt allvei) har i nyare tid hatt eit mindre utbreiingsområde: Romsdal, Nordmøre og Sør-Trøndelag. Slik har det nok ikkje «allveg» vore. Ordet står i Norsk Ordbok.
Når en mann har flere koner, heter det flerkoneri, men hva heter det når ei dame har flere menn? Jeg finner ikke flermanneri i ordboka.
Fremmedordet for flerkoneri er polygyni, mens det å ha flere menn heter polyandri. Fellesbetegnelsen er polygami.
Det skulle ikke være noe i veien for å bruke ordet flermanneri på linje med flerkoneri, selv om ordet flerkoneri er mye vanligere.
Kva skal ein skriva i staden for enhver, ethvert og noen og enhver på nynorsk?
Bruk i alle fall ikkje einkvar eller eitkvart. Einkvar finst ikkje i nynorsk i denne tydinga, og eitkvart tyder noko heilt anna.
Der du ville ha brukt enhver og ethvert på bokmål, må du velje mellom desse orda og uttrykka:
alle
kvar (einaste)
kvar og ein
kven som helst
Her er noko for kvar smak (altså ikkje *einkvar) til kvar tid (ikkje *eikvar).
Det er noko som heiter einkvan, men det betyr noko heilt anna, nemleg ‘ein eller annan’. Eitkvart = ‘eit eller anna’ og eikor = ‘ei eller anna’. (Somme stader har ein rett nok sagt einkvar for einkvan, men ein bør ikkje bruka den forma i skriftmålet.)
Noen og enhver bør du helst ikkje skriva på bokmål heller. Her har vi nok ei gammal samanblanding med alle og enhver. Det heiter helst noen hver eller noen og hver. På nynorsk: nokon kvar eller nokon og kvar.
Kvifor står ikkje uttrykket å jævlast/jævles i ordlistene? Det er eit folkeleg uttrykk med lang tradisjon og godt fotfeste i fiskeri og arbeidarkultur langs heile kysten.
Ordet står visst berre i éi ordbok, Norsk Ordbok frå Det Norske Samlaget, band 1:
djevlast ‘mødast, ha mykje bry’, døme: «æg sto … å jævlas me ei garnfilla» (sitat frå Vett og uvett).
Andre døme frå litteraturen: «det e her i nord vi har jævlast mæst med overgangen fra reint hagebruk i den frodige Edens hage og tell bureising på ei så skrinn og mager jord» (Oluf i Dokker kan flire av Arthur Arntzen (1996)).
I svensk er det mykje meir utbreitt, men nærmast i motsett tyding brukt om personar: att (d)jävlas med, som nærmast er ‘å plage’. Denne tydinga finst òg i norsk. I eldre svensk finn vi elles den same tydinga som i ordboka ovanfor.
Dette er eit ord som ikkje står så ofte på prent. Det er nok forklaringa på at ordbøkene ikkje har fanga det opp. Men det burde nok ha stått i fleire ordbøker, for du har rett i at det blir brukt mange stader. Men kvifor står det med dj- der vi finn det? Jau, av same grunn som vi finn /jup/ under djup. Og kvifor ikkje med æ? Jau, fordi /æ/ kan reknast som valfri uttale av e i nynorsk. Skriv gjerne at du djevlast med noko, og uttal det som du vil.