Språkspørsmål og svar

Svar

Ordene mamma og pappa ble jevnt over mindre brukt før både i skrift og tale. Stort sett var mor og far det nøytrale, mens mamma og pappa var markert familiært eller barnslig. I dag er mamma og pappa nøytralt for svært mange. Likevel bør man trygt kunne velge mor og far i sakprosa når det ikke er en spesiell grunn til å velge mamma og pappa.

Det har blitt pekt på to dels motsatte, dels samvirkende trender i språkbruken i offentligheten i nyere tid: intimisering og brutalisering. Økende bruk av mamma og pappa er et godt eksempel på intimisering. Det er fremdeles mange som oppfatter mamma og pappa som både intimt og barnslig, men antallet kritikere minker trolig fortere enn noen gang.

Historisk spredning

I nordiske ordbøker finner vi omtale av mam(m)a og pap(p)a som lån fra 1600-tallet, brukt i høyere fransk- eller tyskpåvirkede kretser. Men det er også nevnt som selvstendig dannelse i barnespråk. Vi finner ingen skriftlige belegg fra gammelnorsk. Selv om det ikke virker særlig sannsynlig, kan vi ikke helt utelukke at noen brukte det i Norge i 1204. Lignende ord eller lyder er generelt svært utbredt i barnespråk i store deler av verden (og i «baby talk» fra voksne til barn, se nedenfor).

Alt tyder på at mamma og pappa har spredt seg langs flere linjer over lang tid.

Geografisk:

1) fra utlandet (opprinnelig gjerne med trykk på siste stavelse: mama, papa)
2) fra by til bygd

Den lokale variasjonen har vært og er fremdeles stor. Mamma og pappa er ganske gamle ord i mange dialekter, og de har gjerne blitt brukt mest av barn og innenfor familien.

Gjennom samfunnslag:

1) fra visse borgerlige miljøer til andre borgerlige miljøer
2) fra deler av overklassen til de brede lag
3) fra deler av de brede lag til overklassen

På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet var mamma og pappa relativt lite brukt i norsk voksenspråk utenom i dansk-norsken i borgerlige kretser. Det kan for eksempel nevnes at Arne Garborgs roman Hos Mama het Hjaa ho Mor på landsmål. Seinere har det sosiale forholdet delvis snudd seg, slik at bruk av mor og far nå kan være et tegn på såkalt borgerlig dannelse hos voksne.

Fra bruk i én sosial rolle til bruk i en annen (jf. alder, kjønn, familieforhold):

1) fra kjælespråk til vanlig språkbruk
2) fra småbarnsspråk til ungdomsspråk og videre til voksenspråk
3) fra såkalt jentespråk til såkalt guttespråk
4) fra tiltale til omtale og dermed fra privat til offentlig språkbruk

Bruken av mamma og pappa kan ha blitt styrket gjennom kjælespråk brukt til barn, såkalt «baby talk» (jf. punkt 1). Når folk duller med barn, bruker de ikke bare ekstra barnslige ord (som vovvovv), de tyr også gjerne til «finere» former fra standardspråket. Selv brukere av bredt bygdemål kan for eksempel velge å si «lille venn» til små barn (altså i stedet for litle eller vesle). Mamma og pappa har begge egenskapene: finere og mer barnslig på en gang.

«Aldersgrensa» (jf. punkt 2) har sikkert generelt vært høyere i tiltale enn i omtale (jf. punkt 4), og mange steder har det ikke vært noen aldersgrense for kvinner (jf. punkt 3).

(«Guttespråk» og «jentespråk» er ikke termer vi oppfordrer noen til å bruke, men de speiler realiteter i særlig eldre bymål, der det kunne være stor forskjell på hva man godtok av unge menn og unge kvinner i språkveien.)

Råd

Det som følger, må ikke oppfattes som et påbud, bare som et bruksbasert stilråd til oversettere og offentlig ansatte.

Utviklingen har kommet så langt at mor og far sikkert virker stivt for mange språkbrukere, særlig yngre. Men fremdeles er det mange som synes mamma og pappa virker markert intimt. Det mest tilrådelige kan derfor være å bruke mor og far nøytralt i vanlig sakprosa og i offentlig forvaltning. Vi anbefaler det samme i vanlig oversettelse der det ikke er valgt noe ekstra familiært i kildespråket. Merk at det fremdeles er mor og far som dominerer i avledninger og sammensetninger (med enkelte unntak, som pappapermisjon).

Svar

Formelt er det ingenting i veien for å skrive sjøl og sjølsagt på bokmål.

Verken sjøl eller andre former som står i Bokmålsordboka (som tida, kasta o.a.) kan kan stemples som (bare) dialektformer. Alt du finner i Bokmålsordboka, er likestilte former som hører til det ene av de to offisielle norske skriftspråkene.

Det varierer fra fagområde til fagområde hvor vanlig det er å skrive sjøl eller sjølsagt, og mange som bruker disse formene muntlig, er nok redde for å skille seg ut med å bruke dem i skrift. Derfor er det ikke så rart at det dannes oppfatninger av det slaget du har støtt på. Du må selv avgjøre om du skal trosse fordommene.

Svar

I Termportalen finner vi veid gjennomsnitt på bokmål og vege gjennomsnitt på nynorsk.

Veid gjennomsnitt har også vært det klart vanligste i faglitteraturen, og det er den eldste varianten. Det skulle ikke være nødvendig å skifte det ut, men det er fagmiljøene som må avgjøre saken.

Når vektet gjennomsnitt har blitt så vanlig de siste årene, kommer det trolig av økt påvirkning fra engelsk. Vektet gjennomsnitt svarer på overflaten best til både den engelske og den tyske termen (weighted average, gewichteter mittelwert).

Slik er begrepet forklart i Statistikkens teknik og metode fra 1920 (av Gunnar Jahn):

Det veide gjennomsnittet er ikke bare gjennomsnittet av en rekke verdier. Det er tatt hensyn til hvor mange eller mye av noe som har de ulike verdiene. Eksempel: når man regner ut karaktergjennomsnitt og lar fagene med flest vekttall veie tyngst.

Svar

Ja, i det opprinnelige bildet er det utvilsomt kvikksølvet som kryper opp eller ned, men uttrykket med gradestokk (en såkalt metonymi) er blitt så vanlig at det må godtas.

«Kviksølvet kryber» er notert fra 1896. Men allerede for over nitti år siden begynte mange å skifte ut kvikksølvet med gradestokken. Den fullstendige formuleringen «kvikksølvet i gradestokken kryper» har også blitt brukt.

De mest kritiske språkbrukerne vil nok holde seg til kvikksølvet, og det er helt i orden, selv om det er noen tiår siden det hadde overtaket.

PS. Som flere av våre lesere har pekt på, er det ikke kvikksølv i nye termometre. Det fremmer nok bruken av «gradestokken» som substitutt. Men uttrykket med «kvikksølv» må ikke tas så bokstavelig at man risikerer å bli anmeldt for miljøkriminalitet om man bruker det! Det er fremdeles god norsk.

Svar

I den norske Wikipedia-artikkelen om emnet finn vi den direkte omsetjinga hjerneròte (bokmål hjerneråte). Ordet er er allereie teke i bruk i både tale og skrift, og det ser ut til å fungere bra.

Hjerneròte høver godt om tilstanden (1), men ikkje fullt så godt om det som fører til han (2).

Ròte er rotning og ròtenskap, ikkje det å få noko til å rotne. Det å få noko til å rotne heiter etter gammalt å røyte (noko). Medieinnhaldet som fører til hjerneròte, kunne i teorien heitt hjernerøyte, og mediebruken eller tidtrøytet kunne heitt hjernerøyting.

Men orda røyting og røyte er ikkje lenger godt kjende i den grunnleggjande tydinga knytt til rotning. Vi må difor nøye oss med hjerneròte i alle tydingane.

Ein merknad om skrivemåte og uttale til slutt: O-ane i orda ròte og rotne er opne – som o-ane i sove og sovne – det vil seie at dei jamnast blir uttalte som /å/ i dei dialektane der dei ikkje blir til /ø/.

Svar

Du har rett i at denne formuleringen har spredt seg voldsomt i nyere tid; se figuren nedenfor. Det er ikke for sterkt å kalle den en motepreget klisjé.

Men uttrykket har solide røtter i eldre norsk. Når vi blar oss ned til artikkel 7.15 i Det Norske Akademis ordbok (se utklipp til slutt nedenfor), finner vi forskjellige uttrykk for «å holde ut eller for å arbeide med stor innsats», og et av dem er uttrykket å stå i noe. Men legg merke til at alle beleggene (eksemplene) på varianten stå i det er av nyere dato.

Det er ikke noe språklig i veien med selve formuleringen, men det har altså gått inflasjon i en viss bruksmåte eller i et visst budskap. Uttrykket har blitt typisk for 2000-tallet, og det henger nok sammen med økt oppmerksomhet om psykisk helse. Den som står i det lenge, har såkalt resiliens. Vi blir nok nødt til å stå i «å stå i det» på ubestemt tid, for det blir sikkert ikke mindre snakk om ulike former for livsmestring i åra som kommer.

Men vi slår gjerne et slag for å variere ordbruken. Noen ganger kan uttrykket skiftes ut med å holde ut.

Nærmere om bruksfrekvens

Nedenfor ser du resultatet av søk etter uttrykket stå i det i aviskilder (nb.no, n-gramtjenesten).

Merk: Mange av de eldre treffene er nok eksempler på andre bruksmåter (f.eks. «å stå i det og det partiet».)

Ordbokartikkel

Til slutt et utdrag fra Det Norske Akademis ordbok:

stå i

1  holde ut ; greie

• • nej, dette staar jeg ikke i!  (Kristian Elster Samlede Skrifter II 186)
  • sålerne [skal] få stå i det så længe de holder  (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet I 492 1897)  | gjøre tjeneste

2  være oppe i (vanskeligheter, krevende arbeid e.l.) ; ha (noe) å utføre, sørge for eller stelle med

• • hun har meget at stå i  (Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 139)
  • tror I da, det er så morsomt, alt det, jeg står i?  (Bjørnstjerne Bjørnson En fallit 24 1874)
  • jeg har slitt meget og staat i meget  (Kristian Elster d.y. Av Skyggernes Slegt 284 1919)
  • det var jo ikke småting, det han hadde å stå i  (Johan Bojer Folk ved sjøen 61 1929)
  • den som blir gift med dig, skal få noe å stå i  (Gunnar Larsen To i Oslo 40)

stå i det

med trykk kun på stå  gjennomgå påkjenning, motstand uten å gi seg

• under alt … ligger en dyp respekt for alle mine botswanske kollegaer som ‘står i det’ mens vi andre kommer og går  (Tidsskrift for Norsk psykologforening 2000/1121 Elsa Døhlie)
• herfra er det bare gjennomføringsevne. Stå i det og overleve  (Vigdis Hjorth Om bare 303 2001)
• det er viktig at du tåler å stå i det når aksjemarkedet svinger  (Dagbladet 21.09.2017/15)
• i mange yrker er belastningen hard, og mange makter ikke å stå i det  (Klassekampen 09.07.2018/2)

Svar

Det kommer nok av påvirkning fra engelsk. På norsk er det plantene og skjegget som gror, ikke bonden og bæreren. Vi sier tradisjonelt å dyrke planter, å ha eller få skjegg (ev. anlegge skjegg) og å la skjegget vokse eller gro.

Til og med å dyrke skjegg (som det altså ikke heter) ville ha vært mer i tråd med tradisjonell norsk.

Skjeggvekst

Det engelske verbet to grow kan være transitivt (= kan ta objekt), og det betyr da ‘dyrke noe, la noe vokse’. Det eldste eksemplet på den transitive bruken i norsk finner vi i VG fra 1968:

Andre, som innsenderen, har altså drevet det til å si eller skrive «å gro skjegg». Men det er lite å se av den slags groing før tusenårsskiftet.

Å vokse bart er derimot et gammelt fenomen i språket, vel å merke om vi snakker om bartevoks. Vi vokser for øvrig også ski, uten at det har noe som helst å gjøre med at det vokser (medfødte) ski på nordmenn.

Gro på en

Et annet engelsk gro-uttrykk som vokser fram, er «it grows on you». Det betyr at man venner seg til/på noe og liker det etter hvert. Man får med andre ord sansen for det / smaken på det (smått om senn). Uttrykket kom inn i skriftkulturen først i spill-, film- og musikkanmeldelser litt før år 2000: Anmelderen forsikrer at spillet/filmen/plata gror på deg. Det er muligens et framskritt, for i gamle dager var det nesten bare hår, sopp, skitt og sår som kunne gro på nordmenn (i tillegg til metaforiske ski).

Det eldste eksemplet vi finner, er med vokse, som har en litt annen klang. Det er fra Aftenposten 1998: «Denne platen trenger minst fem gjennomhøringer. Derfra begynner den å vokse på deg.» Så liker du den stadig bedre, altså, eller begynner å få sansen. Aftenpostens egen språkrøkter, Per Egil Hegge, skrev femten år senere:

En bok som virker litt treg i de første sidene, men som blir bedre etter hvert, grows on you hvis vi snakker engelsk. Men det blir nokså naturstridig, og trangt i godstolen, hvis boken skulle begynne å vokse på deg.

Uttrykket er altså ikke skikkelig inngrodd i norsk ennå, og det spørs om det fortjener å bli det. Språk er verdens største vanesak. For barn virker det meste naturlig, og man kan venne seg til mye som voksen. Men nye oversettelseslån fra engelsk «gror» litt ulikt på folk. Vær gjerne oppmerksom på at transitiv groing har en aldeles tåpelig klang i mange voksne (særlig hårbevokste) ører, enten de sitter på mosegrodde eller ganske alminnelige mennesker.

Organdyrking

Stadig flere skriver gro organer for å dyrke organer. I norsk og dansk haler gro innpå dyrke i denne betydningen (henholdsvis 1/3 og 1/6 av treffene på nettet i oktober 2017). I 2017 begynte til og med NTB og Aftenposten å skrive «gro organer». Engelske gloser gror lettere på relativt nypløyd begrepsgrunn, men her trenger vi ikke dyrke fram flere ord enn vi allerede har.

Svar

Preventivitet står per oktober 2022 ikke i norske allmennordbøker. Søk i norske tekstkorpus gir svært få treff.

Som du peker på, er preventivitet bygd opp i samsvar med ordlagingsmønstrene, så dersom ordet virkelig trengs, må det kunne tas i bruk. Men en bør jo spørre seg hvor formålstjenlig det er å bruke et ord som knapt eksisterer.

Et uttrykk som preventiv virkning er godt innarbeidet og dessuten klarere enn preventivitet.

Svar

Alvorlighetsgrad er et ganske nytt ord i norsk (om lag sytti år gammelt), og det primære bruksområdet er gradering av skade, ulykke og sykdom. Her er det innarbeidet i litt tekniske sammenhenger, og det må godtas. Det har også sin plass i «rubrikknorsk», f.eks. i tabeller og overskrifter, men det er sjelden nødvendig i tekst uten teknisk eller statistisk vinkling.

I løpende tekst ellers bør det renskårne substantivet alvor (eller adjektivet alvorlig) brukes mest mulig, nå som før.

Alvorsgrad er en nyere og litt lettere variant som gjerne kan brukes som alternativ til alvorlighetsgrad, særlig i nynorsk. Alvorlighet er en annen mulighet i bokmål, men ordet er noe gammeldags og sjelden mer presist enn alvor.

Det finnes nok en forestilling om at alvor er den subjektive følelsen/holdningen, mens ordene alvorlighet og alvorlighetsgrad må til for å karakterisere objektive forhold. Men dette synet er ikke i samsvar med tradisjonell språkbruk. Det heter tradisjonelt å forstå situasjonens/sakens alvor eller nå helst: alvoret i situasjonen/saken. Se for eksempel Ordbog over det danske Sprog under alvor 2.2. Å skrive situasjonens eller sakens alvorlighetsgrad er altså en slags overpresisering med kansellistisk preg, men uten godt grunnlag i dansk eller norsk.

Her er et oversyn over forholdet mellom uttrykkene fra et utvalg bokkilder på nb.no:

Et søk i mediearkivet ATEKST viser hvordan den stive uttrykksmåten har vunnet fram i det siste, fra null i 1990 til over femti prosent i 2017:

Svar

Dobbeltmoralisme er nok helst ei samanblanding av dobbeltmoral og moralisme. Slik står orda i Bokmålsordboka:

dobbeltmoral vaklende moral; det å praktisere én moral og dosere en annen, strengere

Jamfør:

moralisere ofte nedsettende: preke moral, gi formaninger det nytter lite å moralisere
moralisme det å legge stor vekt på moral
moralist person som legger stor vekt på moral; person som moraliserer
moralistisk som er preget av moralisme

I tydinga dobbeltmoral er det unødig kompliserande å bruke ordet dobbeltmoralisme. Dersom ein måtte sikte til ei spesiell form for moralisering på fleire nivå, er det mogleg at ordet likevel kan gje meining. Men dét er ikkje den vanlege bruken av ordet.

Svar

Du har ditt på det tørre. De som har greie på skip og skipsfart, bruker ofte verbet gå om båter, når de ikke bruker seile.

Eksempler på å gå:

Båten går til Hammerfest.
Vi gikk med stykkgods til England.
Båten gikk (i fart) på England.
Skipet går i morgen.
Ferja går mellom Avvik og Oppstopperneset.

Med skuter legger man dessuten gjerne ut på tokt.

Større båter og skip kan gjøres seilingsklare og seile, enten de har seil eller ei:

Hurtigruta seiler i allslags vær.

I den andre enden av skalaen har vi små bruksbåter. Hvis man skal ut og fiske eller i et annet ærend med en slik en, skal man med tradisjonelle ord rett og slett ut med den eller ta båten dit og dit, ikke kjøre ut. Deretter er man ute med båten. Er årene ute, heter det naturligvis gjerne at man ror hit eller dit (eller padler). (Man kan dessuten ro fiske med større båt enn robåt.)

Men det å kjøre båt har også sin plass i språket i dag, særlig når det er snakk om relativt små og raske båter, ikke minst slike som kjøres for kjøringens skyld. Både små og store båter med motor kan kjøres på nærmere bestemte måter, f.eks. på grunn. Og bruker man motoren på seilbåten, er det vel kjøring.

(Dansk sejle kan til og med ha kano og vannscooter som objekt. Så langt tøyer vi det ikke på norsk.)

Vi skal ikke helt glemme føring heller. En skipsfører fører skipet dit det skal. Og selve skipet kan føre både seil, flagg, folk og varer.

Nøytrale valg er dra, reise og på nynorsk dessuten fare («ho fór med båten til …»).

Stilen kan lett bli flat eller stiv om man unngår gå og seile. Det kan saktens hete å dra eller reise på cruise, men det er riktigst å si at kaptein Johnsen seilte/gikk med «Emperor of the Seas» til Karibia.

Svar

Ordene svigerbror og svigersøster står i både Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Det er ikke galt å bruke dem.

Svigerbror og svigersøster er brukt i mange dialekter, særlig nordpå. Men som du ser av statistikken nedenfor (søk i aviskilder ved Nasjonalbiblioteket), er svoger og svigerinne de vanlige ordene for disse familiemedlemmene i skrift.

Det er flere grunner til at den norske ordbruken ikke er helt ens. For det første er ikke svoger og svigerinne entydige ord. For det andre er ikke sviger- og svoger-ord gamle norske arveord, men lån fra middelnedertysk, og det gikk nok lang tid før de slo rot i vanlig norsk folkemål. Dessuten fantes det mange steder helt andre ord for svoger og svigerinne i gamle dager, jamfør denne lista over slektsord. Søk etter verbror og versyster på lista. Legg også merke til de mer spesifikke termene systermann og brorkone for den ene typen svoger/svigerinne, altså søskens ektefelle.

Svar

Du har et godt poeng. Ordbruken du viser til, skriver seg fra den nye straffeloven. Før het handlingen (skadingen) altså legemsbeskadigelse, mens legemsskade var ordet for resultatet.

Vi er vant til at en skade på kroppen er noe man har, og ikke en handling. La oss si at det handlet utelukkende om skading av knær; da ville vi altså med den nye logikken sagt «siktet for kneskade» og «straffen for kneskade er …». Det klinger rart.

Det ville ha vært en fordel å kunne skille mellom kroppsskade (resultatet) på den ene siden og kroppsskading (handlingen) på den andre. Vi sier jo selvskading, ikke selvskade.

Nå har vi vi den merkelige situasjonen at A kan får erstatning for «kroppsskade», mens B kan siktes for den samme «skaden».

Disse paragrafene viser hva straffeloven legger i ordene:

§ 271 Kroppskrenkelse
[...] En kroppskrenkelse kan gjøres straffri dersom
a) den er gjengjeldt med en kroppskrenkelse eller kroppsskade, eller
b) den gjengjelder en forutgående kroppskrenkelse, kroppsskade eller særlig provoserende ytring.

§ 272 Grov kroppskrenkelse
Grov kroppskrenkelse straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om kroppskrenkelsen er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge sterk smerte, skade eller død, og [...]

Med fengsel inntil 6 år straffes den som skader en annens kropp eller helse, gjør en annen fysisk maktesløs eller fremkaller bevisstløshet eller liknende tilstand hos en annen.

§ 274 Grov kroppsskade
Grov kroppsskade straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om kroppsskaden er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge uhelbredelig lyte eller skade, sykdom eller arbeidsudyktighet av noen varighet eller sterk smerte, betydelig skade eller død, og [...]

Noen ganger kan resultatet godt representere handlingen uten at det gjør noe («erstatning for kroppsskade»), og formuleringene i § 271 er kanskje et eksempel på det. Men formuleringen i § 274 er vanskelig å forsvare.

Se også Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) (kapittel 6.2.3).

Svar

Doble standardar kan nok ikkje kallast feil. Når det gjeld moralske spørsmål, bør det likevel heite dobbeltmoral på norsk, som det alltid har gjort.

På nynorsk kan det òg heilta dobbelmoral utan -t-.

Ordet dobbeltmoral er i Kirkebys Stor norsk engelsk ordbok omsett med a double set of morals og a double standard (of morality).

Double standard kan elles tyda dobbel(t) myntfot.

Svar

Det kan ikke regnes som galt. Her går språket litt på tvers av matematikken, og faktisk språkbruk må veie tyngre enn logisk argumentasjon. Tredobbel(t) seier, firedobbel(t) seier og så videre er innarbeidet språkbruk. Men det er gode grunner til å bruke trippel for tredobbel(t) der man kan!

Dobbel(t) alene betyr ‘to ganger, tofold’, mens -dobbel(t) som sammensetningsledd i tredobbel(t) og så videre i praksis bare betyr ‘ganger’. Hvis man vil ha det til å gå opp, kan man velge å se det på denne litt konstruerte måten: dobbel(t) = sammenlagt (underforstått av 2), tredobbel(t) = sammenlagt av 3 og så videre.

Det logisk uangripelige trippel (trefold(ig)) kan godt brukes i stedet for tredobbel(t), men merk at Bokmålsordboka tyr til nettopp ‘tredobbelt’ når ordet trippel skal forklares, og presiserer det til ‘som består av tre’. Når vi kommer til kvadrupel (x 4), som i kvadrupelallianse, og kvintupel (x 5) er vi på vei ut av allmennspråket, og går vi lenger, er vi over i reinspikka fagterminologi.

Ved et eller annet punkt i tallrekka må vi altså ty til andreleddene -dobbel og -dobling i vanlig tale, og da kan vi ikke være for strenge med dem som sier tredobbel(t). Vi må nesten leve med den logiske unøyaktigheten hvis vi vil ha en praktisk rekke med adjektiv og adverb. Det var litt enklere i gamle dager, med firfold(ig), femfold(ig), tifold(ig), hundrefold(ig) osv. Disse ordene hører dessverre ikke hjemme i vanlig stil i dag.

Svar

Stridens eple er en flott metafor, men den er ikke helt duggfrisk etter cirka to tusen års flittig bruk i ymse europeiske språk. Med tanke på at en strid er en slags sak, kan det nok forsvares å variere med stridens kjerne, selv om det ikke nødvendigvis betyr nøyaktig det samme som stridens eple.

Som det står i Bokmålsordboka, er stridens eple ganske enkelt ‘det striden dreier seg om’. Opphavet er sagnet om striden mellom Hera, Pallas Atene og Afrodite om hvem som skulle ha et eple som Eris hadde kastet til dem. Eplet hadde påskriften «Til den skjønneste».

Stridens eplekjerne er å tøye det vel langt, om det ikke er i en humoristisk sammenheng, og sakens eple gir mindre mening enn stridens kjerne.

Svenskene skriver stridsäpple, så stridseplet bør også kunne passere. Ellers har vi det mer nøytrale og nøkterne stridsemne, som godt kunne vært brukt mer. (Et godt dialektord for fenomenet er forresten bìtumål ‘en sak man bites om’.)

Disse grafene fra et korpus hos Nasjonalbiblioteket gir et visst inntrykk av utviklingen i norske tekster (bøker). Linjene representerer relativ hyppighet i korpuset, ikke absolutte tall.

Svar

Spørre spørsmål er nokså vanlig i talemålet, men vi tilrår å spørre om noe og å stille spørsmål.

Formuleringen spørre spørsmål er et eksempel på såkalt indre objekt eller etymologisk objekt, det vil si at objektet er av samme rot som verbet. Eksempler: synge en sang, gå sin gang, grave en grav, dø en stille død.

Vanligvis har verb og substantiv ulik rot, jamfør gi et svar, avgi et løfte (ikke svare et svar eller love et løfte).

Formuleringen spørre (et) spørsmål er ikke noe helt nytt i talemålet. Tilsvarende formuleringer finnes dessuten i islandsk og svensk. I svensk er det fråga en fråga som står i motsetning til ställa en fråga. I dansk og dansk-norsk var gjøre spørgsmaal mye brukt før (og gjera eit spursmaal i landsmål). I gammelnorsk tid brukte de helt andre formuleringer.

Det er urimelig å kalle spørre spørsmål grammatikalsk galt. Uttrykket står likevel ikke i rettskrivningsordbøkene ennå. Hovedgrunnen er at stille spørsmål har vært det vanlige i skrift i over hundre år (til å begynne med riktignok sjelden i entall). De som bruker stille spørsmål, reagerer gjerne negativt på spørre spørsmål. Det er imidlertid få som reagerer på stille spørsmål, så det er det tryggeste valget der spørre om ikke dekker.

Det er et vedvarende dilemma om man skal godta eller tilrå nye tendenser i skriftspråket, og Språkrådet har en relativt konservativ eller avventende innstilling. Den dagen flertallet eller et stort mindretall måtte skrive spørre spørsmål, vil det ikke være rimelig å avvise det lenger.

At engelsk har formuleringen ask questions, er ikke egnet til å dempe «spørre»-lysten i framtida.

Svar

Du kan trygt kalle oldebarnet ditt eit barnebarnsbarn. Det har i alle fall sterkare tradisjon i norsk enn oldebarn.

Tradisjonell nynorsk har omlyd, altså born med o, i fleirtal. Men merk at det vi brukar i samansetning, ikkje er fleirtal, men ei særskild samansetningsform. Det heiter difor

eit barnebarnsbarn – to barnebarnsborn

Dette står i kontrast til dansk børnebørnsbørn, med omlydar over ein låg sko.

Frå språkblomst i Bergen til barnebarnsbarnløyse i Bibelen

I samlingane til Nasjonalbiblioteket finn vi barnebarnsbarn alt i juridisk litteratur frå 1816, medan oldebarn fyrst figurerer som språkblomst hos eldre bergensarar i 1910. Det klang nok då om lag som bestebarn for barnebarn.

Bibelmålet er på glid. I Andre Mosebok 34,7 (1938-omsetjinga) står det at Gud

hemner broti åt federne på borni og barneborni, ja på barnebarns-borni og borni etter dei.

I dag har pipa fått ein litt annan (ord)lyd:

For synda til fedrane straffar han born og barneborn og tredje og fjerde slektsleddet.

Slik ser utviklinga ut i eit korpus hjå Nasjonalbiblioteket:

Svar

Svar

Fokus er et godt ord i og for seg, men det brukes vel mye på bekostning av andre ord. Direkte ulogisk bruk bør unngås.

I Bokmålsordboka står dette om ordet fokus:

1 fys.: brennpunkt for linse
2 midtpunkt, sentrum «komme, stille i fokus / være i fokus for interessen»
3 med., sete for sykelig prosess
4 språkv: del av språklig budskap som avsenderen oppfatter som viktigst

Om ordet fokusere står det:

1 variere plasseringen av optiske linser for å få skarpest mulig bilde av et objekt
2 bringe i søkelyset, konsentrere oppmerksomheten om «fokusere problemene / fokusere oppmerksomheten på arbeidstakerne / fokusere på maktstrukturer i samfunnet

Fokus blir nå ofte brukt i overført betydning, ofte helt uten kontakt med brennpunktbetydningen og den «optiske» logikken. En slik utvikling er ikke enestående, og med tiden vil grunnbetydningen kanskje blekne helt, slik at fokus bare blir et kortere synonym for ‘oppmerksomhet’. Slik er det nok blitt i engelsk, der alle slags focus finnes i dagligspråk og etablert fagterminologi.

Da er metaforen som bilde steindød.

Men foreløpig er bildebruken levende for mange norske språkbrukere. De kjenner altså grunnbetydningen såpass godt at de irriterer seg over ukritisk bruk av ordet, både ulogisk bruk og motepreget overforbruk. Det er i det hele tatt fornuftig å være litt på vakt mot moteord og prøve å variere ordbruken.

Greie og ugreie kombinasjoner

Det å ha eller å sette noe i fokus er helt i pakt med den bokstavelige (optiske) betydningen. Tydelig fokus og klart fokus gir ikke så verst mening. Å ha fokus på (kjent fra rundt 1968) kan nok forsvares, men det er altså en nyere uttrykksmåte for å ha i fokus. Å fokusere på kan være et tryggere valg, men merk at dette også har vært litt av et moteord.

Stort fokus er litt spesielt. Det kan nok brukes i teknisk sammenheng om mindre grad av fokus. For hvis fokus er større enn et punkt, er det jo tilsvarende mer uskarpt. Men det er ikke det man tenker på når man bruker det i overført betydning. Bildet er altså tvilsomt.

Det finnes riktignok en løsere betydning av fokus, noe à la fokusområde. Hvis vi godtar fokus brukt om et område som trer skarpt fram, har vi forlatt «linselæren» og tatt steget fra det endimensjonale (punktet) til det todimensjonale. Da er det vanskelig å avvise stort fokus og utvidet fokus helt, og vi nærmer oss bredt og økende fokus. Men det går uansett en grense for hvor mye som med rimelighet kan pakkes inn i et sentrum for oppmerksomheten, om det er aldri så todimensjonalt. Blir fokuset veldig «stort», prioriterer man jo alt, noe som er både praktisk og språklig umulig.

Vi kan ikke se helt bort fra den medisinske og den språkvitenskapelige betydningen, jamfør betydning nummer 3 og 4 fra Bokmålsordboka ovenfor. Men selv om man finner tidlige eksempler på større fokus og hovedfokus, er ikke 3 og 4 ovenfor særlig relevante for den moderne utvidede bruken av fokus på.

For mange språkbrukere som har den optiske grunnbetydningen noenlunde present, vil uttrykksmåter som de følgende skurre kraftig:

sterkt/sterkere fokus (1975)
bredt/bredere fokus (1986)
økende/økt fokus (1986)
høyt/høyere fokus (1997)

(Årstallene viser til første pålitelige treff i norsk litteratur slik den ter seg på bokhylla.no.)

Komme særlig i fokus (1967) er imidlertid uproblematisk, og kombinasjonen særlig fokus på er vanskelig å kritisere hvis man først har godtatt fokus på. Videre kan mer i fokus og mer fokus på tolkes «statistisk» som oftere i fokus, og det er greit.

Hvor man bør si definitivt stopp, kan vi nok ikke avgjøre. Men vi vil gjerne peke på et skrekkeksempel fra Internett, nemlig akselererende fokus. Her føler vel noen hver trang til å trekke i nødbremsen?

Alternativ

Valget er avhengig av hvor brukbare de tradisjonelle alternativene er. Toget har nok gått litt fra noen av dem, rent stilistisk:

å konsentrere seg (mer) om
å sette søkelyset på
å rette oppmerksomheten mot, vie mer oppmerksomhet
å sette (høyere) på saklista

Disse kan neppe erstatte å ha fokus på i alle sammenhenger. Men vil man virke traust og pålitelig, kan man i det minste bruke dem til å variere med. Man skal heller ikke glemme helt enkle, upretensiøse og tidløse løsninger som

å arbeide (mer) med
å tenke/se (mer) på
å følge (nøye) med på
å legge merke til

Hovedfokus kan være noe så enkelt som det viktigste eller det mest sentrale.

I eldre nynorsk var det mye både lett og fyndig å velge mellom:

å ansa på
å akta på
å gå åt (pret.: gådde åt)
å gje gaum på

Noe som var i fokus, var dermed påansa, påakta, åtgådd (= ‘lagt merke til’), og i beste fall vakte det åtgaum ‘oppmerksomhet’. Om noe som «får stadig mer/mindre fokus», kan man nok fremdeles si at det blir meir/mindre påansa/påakta.

Svar

Neste er et av de ordene vi får flest spørsmål om, og det er opplagt en kilde til mange misforståelser. Mange har bedt Språkrådet bestemme bruksmåten av ordet én gang for alle, men det kan vi dessverre ikke gjøre. Teksten nedenfor er først og fremst et forsøk på å beskrive den uoversiktlige faktiske språkbruken.

Hvis en setning med «neste» er så tvetydig at de fleste vil komme i stuss, tilrår vi å bruke andre ord i stedet, selv om det dessverre bidrar til å gjøre ordet neste enda vanskeligere å bruke i neste omgang!

Grunnleggende sett nærmest, men ofte nest etter nærmest!

Opprinnelig betyr neste det samme som nærmeste, men det betyr også nærmeste etter noe man har i tankene (det første). Og da er det ikke nødvendigvis nærmest oss lenger!

Det er dessuten vanlig å si «i helga» og ikke minst «(nå) til helga» om den førstkommende helga. I skrift brukes ofte det stivere «(først)kommende helg». I et system der man bruker et av disse uttrykkene konsekvent (om den nærmeste helga), må neste bety ‘etter den førstkommende’. Men man kan jo ikke alltid vite om den som snakker, holder seg til dette systemet.

Hvis den som snakker, legger trykk på neste, kan vi gå ut fra at han eller hun mener nummer to. Man kan altså operere med systemet trykklett neste kontra trykksterkt neste. Men mot slutten av uka betyr begge deler nummer to.

Situasjonen og eventuelle andre uttrykk avgjør

Generelt er det situasjonsavhengig om neste helg betyr ‘førstkommende’ eller ‘den/det som følger etter førstkommende’.

I selve helga eller på mandagen etter (med helga friskt i minne) kan neste helg vise til førstkommende helg (bare man ikke legger trykk på neste). Seinere i uka, når «førstkommende» nærmer seg, vil neste mer og mer opplagt vise til den etter førstkommende. Tilsvarende er det med for eksempel sommeren: Til litt utpå høsten 2022 viser neste sommer til sommeren 2023, men når vinteren kommer, sier vi gjerne til sommeren i stedet, og da blir neste sommer uklart. Etter årsskiftet klarner det, men da betyr neste sommer sommeren 2024.

Det er altså helst når den nærmeste kalles noe annet enn neste, at neste blir «utsatt» (som når vi med uttrykket til helga/sommeren viser til den nærmeste). Med andre ord: Når det nærmeste bruksområdet for neste er opptatt av et annet ord eller uttrykk, må neste peke lenger fram.

Annerledes er det ved f.eks. neste gang. Her har vi ikke noe annet som kan vise til førstkommende etter denne. Neste får automatisk betydningen ‘førstkommende’.

Flere eksempler

Vi tar med noen flere eksempler på situasjonsavhengig mening.

Neste uke er oftest = kommende uke, selv om man kan komme i tvil i helga (særlig om trykket ligger på neste).

Neste mandag er sjelden kommende (nærmeste) mandag, for dette heter oftest bare mandag (eventuelt førstkommende mandag, nå mandag, mandag som kommer e.a.). Da vil presiseringen «neste» peke mot noe lenger borte. Men sagt på en mandag vil neste mandag trolig bety ‘den første mandagen etter i dag’.

Et morofaktum: Både lille julaften og første juledag viser uttrykket neste julaften til julaftenen året etter.

Svar

Dette er snarere påvirkning fra svensk «verkar vara», kanskje med indirekte støtte i engelsk. En annen trend på det samme betydningsområdet er «fremstår slik og slik».

Innsiget av «virker være» i norsk er av nyere dato, for det står ikke noe om uttrykket i Finn-Erik Vinjes bok Svecismer i moderne norsk fra 1972. Søk i avisbaser (se nedenfor) viser at uttrykket var uvanlig i norsk før syttiåra. Det er skrevet en masteravhandling om emnet.

«Virker (å) være» er blitt en kurant formulering for mange i dag, men det er nok fremdeles mange som oppfatter uttrykket som lite stilsikker norsk. Man kan gjerne velge andre formuleringer i stedet.

Hva heter det fra før?

På norsk heter det tradisjonelt ikke for eksempel

* Hun virker (å) være fornøyd
* Hun fremstår (som) fornøyd

Derimot heter det blant annet:

Hun virker fornøyd
Det virker som (om) hun er fornøyd
Hun ser fornøyd ut
og stivere: Hun later til å være fornøyd

Et annet eksempel:

* Det virker å være et nytt fenomen

Her kan det passe med:

Det ser ut til å være et nytt fenomen
Det synes å være et nytt fenomen
Det er visst et nytt fenomen

Virker å være erstatter altså et helt knippe med uttrykk, og nettopp det er nok en grunn til at formuleringen vinner fram. Den sprer seg uten støtte i svensk eller engelsk.

Trendene

Nedenfor er et grovt bilde av utviklingen i aviskilder (nb.no, n-gram):

Satt på spissen kan det fremdeles «framstå» litt lite voksent å skrive at noe framstår eller virker være slik eller slik. Ser ut og virker (uten være) er grei norsk og tross alt mangfoldige ganger vanligere:

Svar

Etter Språkrådets syn er ordet opphaver laget på en tvilsom måte. Kort sagt: Det gir ikke helt den tilsiktede meningen å ha opp et åndsverk.

Andre ord med -haver

Fra før har vi ord som ihendehaver, innehaver, fordringshaver, makthaver, panthaver, patenthaver og parthaver, men merk at leddet -hav- i alle disse ordene er avledet direkte av verbet å ha (før at have og eldre at hafa).

Makthaver kommer altså ikke av *makthav, men av å ha(ve) makt. På liknende vis kommer oppdrager av å oppdra(ge), ikke av oppdrag. Opphaver for opphavsperson blir litt som å kalle en oppdragsgiver eller oppdragstaker oppdrager eller en forlegger forlager.

Opphavet til opphav

Opphav kommer ikke av å ha(ve), men av å heve. I gammelnorsk kunne hefja bety nettopp ‘å sette i gang, å gi opphav til’, og upphefjari var det samme som en opphavsmann eller -kvinne. Man er altså opphavsmann fordi man gir opphav til noe, ikke fordi man har noe opp.

Det hører med til historien at det er en nær etymologisk sammenheng mellom hafa og hefja. I gammalnorsk og eldre dansk fantes dessuten «sideformer» som henholdsvis upphafari og ophaver til upphefjari og ophæver. De var muligens laget direkte av opphav slik dommer og sanger er avledet av substantiv, men denne ordlagingsmåten ble tidlig mindre vanlig. Upphafari døde dessuten ut sammen med upphefjari.

Vurdering

De gammalnorske ordene kan selvsagt gjenopplives i form av opphaver (eller opphever!), men i moderne norsk vil opphaver stå i et uklart forhold til opphav. Opphaver vil enten være en (påstått) avledning av noe man ikke vet helt hva er (ha opp), eller en utypisk substantivavledning (vi lager nå sjelden ord av typen en sanger). Slik sett er det et tilbakeskritt som lager rot i ordforrådet.

Språkrådet holder derfor en knapp på opphav som grunnord i nyere norsk og dermed på gjennomsiktige sammensetninger som opphavsperson o.l.

Vi skal ikke ta stilling til alternativet skaper eller verkskaper her, men det har i alle fall en mer umiddelbart forståelig oppbygning enn opphaver.

Etterskrift 2017

Departementet gikk i den nye åndsverksloven mot Språkrådet og valgte opphaver. Det er grunn til å tro at ordet nå blir innarbeidet i språkbruken og tross alt vil fungere greit. Et ord trenger ikke være ideelt for å vinne fram.

Svar

Nei, landsmanninne er verkeleg nok, og det er ikkje nytt. Vi finn det alt hjå Ludvig Holberg i 1769. Men det er mykje betre å skrive landskvinne.

Ordet landsmanninne er med i eit band av Norsk Riksmålsordbok frå 1937. Det tyder på at det då vart rekna som eit ord i språket. Seinare har det stått i fleire ordbøker.

I dag finn ein ikkje landsmanninne i Nynorskordboka eller Bokmålsordboka, men i Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner står det, og oppføringa der er utan markering av stiltone. Dette siste er interessant, for det kan tyde på at ordet har vore oppfatta som meir nøytralt for nokre år sidan enn i dag, da mange kanskje tenkjer på det mest som humoristisk meint og litt rart, og kanskje som gammaldags.

Elles finn vi ordet manninne ‘kvinne’ i gamle bibelomsetjingar:

denne (Eva) skal kaldes mandinde, thi af manden er denne tagen (1. Mos. 2, 23)

Dette ordet har nok lenge verka klårt meir markert enn landsmanninne. Det har fått merknaden foreldet og spøkefullt i Norsk Riksmålsordbok.

Svar

Å foreskrive medisiner er å bestemme hvilken medisin eller kur pasienten skal benytte, mens å forskrive medisiner er å skrive en resept, som er en bestilling fra legen til apoteket.

Foreskrive betyr enten 1 ‘bestemme, befale’ (muntlig eller skriftlig), som i «legen foreskriver hvordan medisinen skal brukes», eller 2 ‘ordinere’, som i «foreskrive en streng diett».

Forskrive (fra tysk verschreiben betyr vanligvis enten 1 ‘love bort (ved skriftlig kontrakt)’, som i «forskrive sin sjel til fanden», eller 2 ‘forlange, bestille skriftlig’, som i «forskrive varer fra utlandet» og «forskrive medisiner fra et apotek». I tillegg blir det brukt om å oppføre noe som forbrukt i et regnskap («forskrive en trosse»).

En resept er en forskrivning fra legen. Uttrykket brukes av farmasøyter spesielt i sammenhengen «magistrell forskrivning», som betyr ‘resept på det preparat som legen (eller andre reseptutstedere) angir komposisjonen av’.

Ordene ble blandet sammen i gamle dager også, så det er ikke rent få som har forskrevet seg – da i en tredje betydning av ordet (se betydning 2 her).