Et vilkår kan uttrykkes på to måter:
1 ved omvendt ordstilling (verbet foran subjektet):
2 med subjunksjon (se egen omtale):
De to uttrykksmåtene er i utgangspunktet like gode. Vilkårssetninger med omvendt ordstilling er mest elegant i kortere setninger:
Men denne uttrykksmåten kan bli kronglete i lange eller sammensatte bestemmelser. Hvis det er en nektelse involvert (se eksempel 1 nedenfor), hvis flere vilkår er hektet på hverandre, eller hvis det blir lang avstand mellom setningsledd som hører sammen, er det mer leservennlig å innlede vilkårssetningen med subjunksjon. Her er noen eksempler på det.
Eksempler | Merknad | Forslag til omskriving |
Eksempel 1 Lever ikkje barnet eller bur det utanfor riket, skal saka reisast ved heimtinget til forelderen. |
Her har vi to vilkår i én setning. Det ene er negativt og det andre positivt. Da er det best å innlede setningen med om eller dersom. (Ders)om bør gjentas foran det andre vilkåret. |
(Ders)om barnet ikkje lever, eller (ders)om det bur utanfor riket, skal saka reisast ved heimtinget til forelderen. |
Eksempel 2 Krever myndighetene i et adoptivbarns opprinnelsesland oppfølgingsrapporter om barnets situasjon i Norge, har etaten ansvar for å utarbeide slike rapporter i inntil 3 år etter barnets ankomst. |
Her er det ganske lang avstand mellom verbet (krever) og objektet (oppfølgingsrapporter). |
Hvis/dersom myndighetene i et adoptivbarns opprinnelsesland krever oppfølgingsrapporter om barnets situasjon i Norge, har etaten ansvaret for å utarbeide slike rapporter i inntil 3 år etter barnets ankomst. |
Generelt er det lettere å oppfatte en vilkårssetning hvis den innledes med en subjunksjon. Det gir et klart signal til leseren om hva som kommer.
Subjunksjoner eller underordningsord er ord som innleder leddsetninger. De kan fortelle noe om blant annet tid, formål, årsak, vilkår eller sammenligning.
Viktige vilkårssubjunksjoner er
Både hvis og dersom er tydelige og gjenkjennelige ord som ikke kan misforstås. I nynorske lovtekster bruker vi dersom eller om.
Om er det letteste og mest elegante når det ikke trengs noe tydeligere.
Merk: Om kan være både preposisjon (‘omkring, ad, angående’) og subjunksjon (‘hvis, dersom; hvorvidt’). Vær oppmerksom på faren for feillesing, særlig i setninger der om brukes i snart den ene, snart den andre betydningen. To eksempler på det:
I disse tilfellene ville hvis eller dersom ha vært et bedre valg enn om.
Når og der er korte og praktiske ord som har en videre «vilkårsbetydning» (‘dersom’) ved siden av den mer «bokstavelige» temporale og geografiske betydningen.
Når kan brukes om tid («hver gang når»), men også om vilkår og tilfelle-type («når det er slik eller slik»). Det kan brukes i regelspråk i de tilfellene der hvis/dersom ikke trengs for å tydeliggjøre:
Der brukes i konkret betydning om sted:
Der brukes også i overført betydning om tilfeller og situasjoner (og her nærmer vi oss vilkår):
Hvis der kan leses «lokativt», altså som henvisning til noe geografisk utenfor teksten, bør vi heller velge dersom, når, i tilfelle(r) der, i saker der eller andre passende alternativer.
Eksempler
I begge disse tilfellene ville når eller dersom, eventuelt i tilfeller der, ha vært et bedre valg enn der.