ordbøkene.no
SøkSvar
Når ord utenfra tas opp i norsk, er det en fordel om de tilpasses våre regler for forholdet mellom skrift og tale. Bokstavrekkefølgen -ks- er det som passer best hos oss til å gjengi lydrekkefølgen /ks/. Det er dette som ligger til grunn for skrivemåten saksofon.
Saksofon har stått i Tanums store rettskrivningsordbok med -ks- siden førsteutgaven i 1940. Også i Norsk Riksmålsordbok fra 1947 er ordet skrevet med -ks-. Her finner vi dessuten oppslagsordene saksbasun og saksinstrument.
Saks
Kortformen saks er noe yngre. Den står i Tanums fra 1940 og i alle utgavene siden. Denne skrivemåten har vært ganske vanlig. Et eksempel fra Dagbladet i 1970: «Hans nye orkester består av fem sakser, fire brass og rytmeseksjon.» Noen er nok redde for homonymien med klipperedskapet saks, men slik frykt er oftest overdreven. Sammenhengen klargjør. Ordene forveksles nok ikke mer i skrift enn i tale, der de uansett er like. (På nynorsk er problemet nesten borte: Instrumentet er saksen, mens redskapen er saksa.)
Andre eponymer
En god del ord er eponymer, det vi si laget av egennavn. Foruten saksofon kan disse nevnes her:
- fuksia (etter den tyske botanikeren Leonard Fuchs)
- nikotin (etter franskmannen Jean Nicot)
- giljotin (etter franskmannen Joseph Ignace Guillotin)
- silhuett (etter franskmannen Étienne de Silhouette)
- makadam (etter skotten J.L. McAdam)
- susafon (etter amerikaneren J.Ph. Sousa)
Det er ikke rart om de som har spesialkunnskap om et fagområde og dermed kjenner til den aktuelle opphavspersonen, foretrekker en mer etymologisk skrivemåte. Men lista ovenfor viser at dette vanskelig kan gjøres til en gyllen regel. Legg forresten merke til susafon: Dette ordet fikk fornorsket skrivemåte senere enn saksofon. Det er ikke så rart, med tanke på at ordet er mer forbeholdt «spesialister» som kjenner til oppfinneren av instrumentet.
Rene sammensetninger med personnavn som førsteledd er mindre utsatt for endring. Det samme gjelder ord som vekker en forestilling om personen hos de fleste språkbrukerne.