Hopp til hovedinnhold

Hvor kommer former som «har funni» og «har eti» fra?

Spørsmål

I nynorsk støter en noen ganger på perfektum partisipp-former som «har funni», «har eti» og «har vori». Hvor kommer i-endelsene fra? Står de for et mer konservativt språk? Kan formene brukes også på bokmål?


Svar

Perfektum partisipp-former (supinum) på -i finnes i mange dialekter, framfor alt på Østlandet og i Trøndelag. De stammer rett og slett fra gammelnorsk, der funni og eti het funnit og etit.

I nynorsk ble formene på -i innført i 1938, slik at det ble valgfritt med funne/funni og ete/eti. På den tida stod nynorsken sterkt i bygdene i Trøndelag og på deler av Østlandet. I 2012 ble formene tatt ut av den offisielle rettskrivinga.

I bokmål har partisipp på -i aldri vært godkjent.

Disse i-endelsene er lydlig sett konservative. Men som skriftformer ble de til dels oppfattet som radikale da de ble innført.

Disse formene må ikke forveksles med det såkalte i-målet innenfor nynorsken, som stammer fra Ivar Aasens tid. I-mål går ut på å bruke i-endelse i bestemt form av sterke hunkjønnsord og flertall av intetkjønnsord (soli, husi). Dette systemet ble forresten også fjernet i 2012.

Om basen

Artiklene i svarbasen er skrevet av rådgivere i Språkrådets svartjeneste. Svarene er basert på spørsmål vi har fått på e-post og telefon de siste 10–15 årene. De fleste artiklene er satt sammen av flere spørsmål og svar om samme emne, og spørsmålsstillerne er anonymisert. Artiklene justeres når det er grunn til det. Alt innhold i svarbasen kan regnes som gyldig.

I de fleste artiklene finner du et kort svar i ingressen, altså det første avsnittet, som står med feit skrift. Ikke hopp over det! Resten av teksten i hver artikkel er for de ekstra interesserte og tålmodige.

Fant du det du lette etter?

Tilbakemeldingene brukes til å forbedre nettsiden, de besvares ikke. Språkspørsmål kan du sende til: sporsmal@sprakradet.no.