Kvensk har følgende bokstaver:
a, b, d, đ, e, f, g, h, i, j, k, l, m, n, o, p, r, s, š, t, u, v, y, ä, ö
Forholdet mellom språklyder og bokstaver er som på finsk, både når det gjelder hvilken uttale bokstavene gjengir, og lengden på lyden. Det følger hovedsakelig det ortofone prinsippet, dvs. at én bokstav alltid svarer til én lyd, og én lyd alltid svarer til én bokstav.
Lydene i kvensk kan være lange eller korte. I skrift ser vi det slik: Korte lyder skrives bare med enkelt bokstav, lang lyd skrives med to bokstaver: Alaniitty i Vadsø, Aapana og Kotakenttä i Alta.
Mye er også felles med norsk, men i samsvar med ortofoniprinsippet er det ikke stumme bokstaver i kvensk, og en bokstav representerer alltid den samme lyden. Uttalen er også jevnt over den samme som på norsk, men med visse klare unntak.
P, t og k uttales aldri med det lille pustet de ofte har etter seg på norsk, og kan for et norsk øre høres litt ut som b, d og g.
Bokstaven š (som gjengir samme lyd som sj-lyden i sjø, i de fleste norske dialekter) forekommer i stedsnavn som er lånt fra samisk. Eksempler er Koutšikenttä (Kvænangen) og Šoskinharju (Nesseby).
Bokstaven đ (som gjengir samme lyd som th-lyden i engelsk mother) fins bare i skrivemåten i en del navn i Porsanger, der den erstatter lyden t i enkelte bøyningsformer av ord, for eksempel pahta (nominativ) – pahđan (genitiv). Eksempler på stedsnavn i Porsanger med denne lyden er Mađetjärvi og Sađankarkko. Dette skjer når et navneledd har såkalt svakt stadium av t , som i Mađetjärvi (jf. mađet : matheen ‘lake’) og i Sađankarkko (jf. sata : sađan ‘hundre’). I andre dialekter skrives ikke đ. Der skrives svakt stadium av t som j, eller ingenting, f.eks. Majelampi i Sør-Varanger (jf. maje : matheen ‘lake’) og Paontakusta (jf. pato : paon demning).
Bokstavene b, d, g forekommer i lånte navneledd, f.eks. Braashamina (Sør-Varanger), Dreyerinsaari (Storfjord), Greinerinvittikkö (Porsanger).
De fleste vokalene trenger særskilt omtale. Bokstaven o representerer alltid en halvåpen bakre runda vokal, som norsk å, bokstaven u alltid en trang bakre runda vokal, som norsk o i skog, bokstaven ö en halvåpen fremre runda vokal, som norsk ø, og y en trang fremre runda vokal, som fransk u i rue, eller tysk ü i für. Der den norske bokstaven e kan ha både en halvåpen fremre uttale (som i pen), og en åpen fremre uttale (som i sterk), har den kvenskebokstaven e alltid den halvåpne uttalen. Kvensk ä har derimot den åpne fremre uttalen, som e i norsk sterk.
Kvensk har 13 diftonger. En diftong er to vokaler som uttales som en enhet innafor én og samme stavelse, slik som de fem diftongene i norsk: au, ai, ei, oi og øy. De kvenske diftongene kan grupperes inn i diftonger med utlyd på -i (ai, ei, oi, ui, yi, öi; eksempler: Kaitsakivi (Storfjord), Keiturinselkä (Vardø), Luironjänkä (Vardø)), utlyd på -o og –ö (uo, yö; eksempler: Tuomioja (Vardø), Kuokki (Storfjord), Juovajänkkä (Kvænangen)), og utlyd på -u og –y (au, eu, ou, äy, öy; eksempler: Faurusvaara i Storfjord, Peurakkaniemi og Jouninmukka i Kvænangen, Öystävaara i Vadsø).
Et unntak til det ortofone prinsippet er skrivemåten av [ŋ]-lyden (ng-lyden i norsk sang). Den forekommer som kort lyd i sekvensene nk og nkk (jf. Varenki [vareŋki] og Haapajänkkä [haapajäŋkkä]). I tillegg forekommer den som lang lyd mellom vokaler og skrives da som ng, f.eks. Jängäntörmä [jäŋ:äntörmä] i Tana (jf. ’jänkä ’myr), Tanganen [taŋ:anen] i Kvænangen, Köngässaari [köŋ:ässa:ri] i Alta (jf. köngäs : könkhään ’bratt foss’).
Følgende regler er basert på generelle tendenser i skrivemåten av vedtatte navn i SSR (Sentralt stedsnavnregister). Det finnes følgelig også enkelte unntak fra disse tendensene blant de vedtatte navnene, men regelverket i dette dokumentet er ment å avverge slike unntak for framtida.
Bindestrek mellom leddene i et sammensatt navn brukes i to tilfeller:
Hvis forleddet angir himmelretning (Etelä, Öystä, etc.) eller plassering i rom (Ylä, Keski, etc.), og etterleddet i seg sjøl er et stedsnavn.
Etelä-Varenki (Sør-Varanger), Pohjais-Tromssa (Troms), Västä-Porhas (Alta), Ali-Koivusaari (Tana), Öystä-Kaalisenniemi (Porsanger).
Hvis etterleddet ikke er et eget stedsnavn, men et vanlig appellativ, får vi samskriving.
Eteläsatama (Vardø), Öystävaara (Vadsø).
Hvis forleddet har form av et adjektiv (Alainen, Ylinen, etc.), får vi særskriving (se 2.2.1).
Hvis det er to like vokaler på grensa mellom forledd og etterledd. Dette gjelder uavhengig av øvrig status til forledd og etterledd.
Pato-outa (Alta), Iso-oja (Vardø), Iso-olka (Storfjord).
Særskriving av leddene i et sammensatt navn brukes i tre tilfeller:
Hvis forleddet er et adjektiv, og etterleddet i seg sjøl er stedsnavn.
Ylinen Puolamavaaranjärvi (Storfjord), Iso Vattenelva (Vadsø), Iso Saarijärvi (Porsanger), Pikku Kottisokka (Porsanger), Vanha Väkkäräntie (Porsanger).
Hvis etterleddet er et vanlig appellativ, får vi samskriving ved adjektiviske forledd.
Pikkujärvi (Vadsø), Pikkuniva (Porsanger), Uusiniitty (Nordreisa).
Hvis forleddet er et navn (person-, slekts- eller stedsnavn) i genitiv, og etterleddet i seg sjøl er et stedsnavn.
Karakan Suuluvara, Pietilän Maanlaita, Petin Ulkoranta og Jussan Tunturilaita (alle fire i Vadsø).
Hvis etterleddet er et vanlig appellativ, se 2.2.3.
Hvis forleddet er et navn (person-, slekts- eller stedsnavn) i genitiv, og etterleddet er et vanlig appellativ, og navnet i forleddet er et sammensatt navn som skrives med bindestrek eller særskriving.
Anna-Greetan järvi, Kari-Erkin lampi (Sør-Varanger), Niileksen Pietarin lantto (Porsanger), Ison Karhuniemen autsi (Porsanger).
Hvis navnet i forleddet enten ikke er sammensatt, eller er sammensatt og skrevet med samskriving, får vi samskriving av hele navnet.
Erkinniitty (Alta), Hakalanniitty (Vardø), Kaavuononsilta (Alta).
Samskriving brukes i alle andre typer av sammensatte navn (dvs. alle typer som ikke er omtalt i 2.1 og 2.2).
Kaavelinjoki (Storfjord), Kartaluokka (Nordreisa), Isovalkamo (Vadsø), Talvitie, Sisäpääntie (begge i Vadsø), Hevosenniemenkarko, Keinotokanvaaranjärvet, Palanheenkannonruđonjänkkä, Patokođanmukanmellasuvanto (alle fire i Porsanger).
Konstruksjoner av typen Elgeseter bru, Vardø kirke og Porsanger kommune finnes ikke på kvensk. Ved artefakter som bruer og tunneler brukes et sammensatt og samskrevet navn (Ailikastunneli, Kaavuononsilta, Paatsivuononsilta), mens ved institusjoner som kirker, sjukehus, lufthavner, kommuner, fylker, osv., brukes en særskrevet konstruksjon med førsteleddet i genitiv (Vesisaaren lentohamina, Porsangin komuuni).
Bruk av stor forbokstav i etterleddet vil kun være relevant i enkelte tilfeller der sammensetninga er særskrevet eller etterleddet er skilt fra forleddet med bindestrek.
Ved særskriving eller bruk av bindestrek skal etterleddet ha stor forbokstav når etterleddet i seg sjøl er et navn, jf. navnetypene som er omtalt i 2.1.1, 2.2.1 og 2.2.2. I navnetypen som er omtalt i 2.1.2 skal etterleddet ha stor forbokstav hvis dette i seg sjøl er et navn, men ikke hvis det er et appellativ.
Hvis et stedsnavn inneholder et personnavn (slektsnavn eller fornavn) bør dette skrives i den offisielle formen, f.eks. Greinerinvittikkö (Børselv; Greiner er et lokalt etternavn) og Dreyerinsaari (Storfjord; Dreyer er et lokalt etternavn). I tilfeller der etternavnet til en kvensk familie har fått en fast kvensk form som klart avviker fra det offisielle etternavnet, bør skrivemåten følge den folkelige uttalen. Eksempelvis bør navnet [krapinsa:ri) i Storfjord skrives Krapinsaari. Det offisielle etternavnet er Grape, men familien – som har sine røtter i Tornedalen – har stadig blitt kalt Krapin väki.
Kvenske fornavnsvarianter skal følge kvensk rettskriving, f.eks. Eevinjänkkä i (Storfjord; navnet sies å komme fra en mann ved navn Edvard Henriksen, men Eevi er den folkelige kvenske varianten avEdvard) og Priitantörmä (Alta; Priita/Priitta er en folkelig form av Brita og vidt i bruk også i Finland).
Personnavn som er lånt fra russisk bør følge lokal uttale og kvensk rettskrivning, f.eks. Triffananniemi (Sør-Varanger).
Innlånte stedsnavn følger kvensk rettskrivning, f.eks. Kväänviikka (fra norsk Kvenvika) iAlta, Skaarpärki (fra norsk Skarvberget) i Porsanger og Javruoivi (fra nordsamisk Jávreoaivvit) i Nordreisa.
Kvensk har ikke én enkelt type rettskriving, men lokale rettskrivinger, som gjenspeiler den kvenske dialektvariasjonen. Man pleier å regne med tre hovedvarieteter av kvenske dialekter, som tilsvarer tre ulike normer for rettskriving: Varanger-varieteten, Porsanger- og Nordreisa-varieteten, og elvedalsvarieteten, som dekker de gjenværende områdene.
Skrivemåten til kvenske stedsnavn skal følge den lokale varieteten. Formen for appellativet «foss» er for eksempel kurkkii i Porsanger og Nordreisa, men kurkkio i de andre områdene. I kvensk fungerer de tre rettskrivingsnormene som en type regional inndeling, og overflødiggjør dermed en eventuell praksis med regionale samleformer (slik vi kjenner det fra norske stedsnavn). Dialektvariasjonen i navneformer kan være større enn det som dekkes av de vanlige tre varietetene, og skrivemåten av stedsnavn kan åpne for den samme variasjonsbredden. For ordet for «mo, furukledd slette» finner vi for eksempel fem ulike skrivemåter i bruk: kolpana, kolpano, kolpeno, kuolpano, kuolppuna. Ettersom det totale kvenske dialektområdet er langt mindre enn det norske, blir den samla dialektvariasjon for kvenske navn fortsatt ikke uoversiktlig.
Søk