Utskriving eller utskrivning, innlesing eller innlesning

Skrivemåten er valgfri, jf. utskriving i Bokmålsordboka.

Det samme gjelder det usammensatte ordet skriving, som vi kan se på først, sammen med lesing.

Selve handlingen kontra resultatet eller andre betydninger

Man kan velge å skille mellom

skriving og lesing (det å skrive og det å lese, altså handlingen/prosessen) og
skrivning og lesning (andre betydningsnyanser)

Men det kan være nesten umulig å skille mellom handlingen og andre betydninger. De vanligste variantene i dag er uansett skriving og lesing, selv om n-en holder seg på visse områder – særlig gjelder det lesning i betydningene ‘kunnskap gjennom lesing; lesestoff; lesemåte’.

Sammensetning og avledning

Så har vi en ganske annen akse som legger seg på tvers av den som har prosess og resultat i hver sin ende. Varianten -ning har nemlig holdt seg best i sammensetninger og avledninger, uavhengig av betydning! Utskrivning er altså relativt vanligere enn skrivning alene, slik opplesning og innlesning er vanligere i forhold opplesing og innlesing enn lesning (i generell handlingsbetydning) i forhold til lesing.

Tellelig eller generelt

Det finnes en tredje akse: tilfeller av hendelse/handling (altså noe tellelig) kontra hendelsen/handlingen generelt. Når folk skriver om tilfeller av det å lese opp eller inn, dominerer lesning over lesing. Statistisk gjelder det samme utskriv(n)ing. Men obligatorisk er -ning ikke her, og i ditt eksempel er det uansett den allmenne prosessen utskriving det gjelder, ikke noe tellelig.

Gammelt eksempel på -ing

«Utskriving av manskaper [sic!]» finnes alt i Kristiania-romanen. Sjildrende fortællinger av hovedstadens nyeste og mest yndede forfattere fra 1891, så man trenger ikke være redd for at den n-løse varianten er et nymotens påfunn.