Svar
Det er sammenhengen som avgjør, så dette er vanskelig å ta stilling til uten å se hele teksten. Men det er i alle fall riktig å vurdere sløyfing.
På norsk er det ofte unødvendig å legge prosedyre til et verbalsubstantiv som allerede betegner framgangsmåte. Det blir dobbelt opp eller «smør på flesk», som det heter.
Riktignok er ikke prosedyre på norsk (tradisjonelt) en hvilken som helst framgangsmåte, men en fastlagt framgangsmåte. Men ofte er dette også noe som egentlig går fram av sammenhengen. En veiledning med et kapittel om reparasjon handler nødvendigvis om reparasjonsprosedyrer i vid forstand, uten at det endelig må presiseres.
Behovet for ordet prosedyre må likevel vurderes i hvert tilfelle. Ordet brukes ofte med god grunn, og bare fagfolk kan avgjøre om det er nødvendig. To av de vanligste norske prosedyre-ordene er anskaffelsesprosedyre og søknadsprosedyre. Anskaffelse og søknad alene betyr sjelden det samme som disse sammensetningene.
I boka Råd om språk fra 1983 skrev Språkrådet det følgende om bruk av ordet prosedyre på bekostning andre ord:

Figuren nedenfor (søk i aviskilder) viser tydelig at prosedyre rundt 1980 var et moteord som fortrengte innarbeidede synonymer.

Sist oppdatert: 17. januar 2026