Valgte kategorier:
Vi ønsker å publisere en hilsen i forbindelse med avslutninga av fastemåneden ramadan. Vi ser at noen skriver «id mubarak», mens andre skriver «eid mubarak». Hva er riktig skrivemåte?
Festen som markerer avslutninga på ramadan, heter id al-fitr, ofte forkorta til id. Skrivemåten id gjenspeiler uttalen av ordet på arabisk. Hilsenen som brukes i forbindelse med festen, skrives på norsk id mubarak.
Id betyr ‘fest’ eller ‘høytid’. Ordet brukes ikke bare om fastebrytingsfesten, men også om offerfesten, id al-adha, som feires ved slutten av den årlige pilegrimsferden til Mekka.
Norsk og mange andre språk har lånt inn det arabiske ordet for fastebrytingsfesten. Når vi tar inn ord fra andre språk, tilpasser vi ofte skrivemåten til norsk rettskrivning. Vi må alltid tilpasse arabiske lånord, siden arabisk har sitt eget alfabet. Da tar vi utgangspunkt i uttalen på originalspråket. Uttalen av ordet i klassisk arabisk er /ʕiːd/. Det første tegnet (ʕ) står for en faryngal lyd som ikke finnes i norsk. Tegnet /iː/ står for en vanlig lang i. Dette gir skrivemåten id på norsk.
Mange språk har andre skrivemåter. Festen heter aïd på fransk, aíd på spansk og eid på engelsk. Ifølge engelske ordbøker har skrivemåten eid sammenheng med den persiske uttalen av ordet. Men eid er misvisende på norsk. På engelsk kan <ei> stå for en lang i (som i receive), men på norsk er <ei> som kjent en diftong (som i stein og hei).
Ikke alle bruker det arabiske navnet på høytida. På tyrkisk heter den Ramazan Bayramı ‘ramadanfesten’ eller Şeker Bayramı ‘sukkerfesten’.
Den islamske kalenderen er en månekalender med 354 eller 355 dager i året. Vår vanlige kalender (den gregorianske) har 365 eller 366 dager. Id al-fitr faller derfor ti til tolv dager tidligere for hvert år.
Det finnes en type hvitløkmajones som noen skriver aioli, andre aïoli (med to prikker over i-en). Hva er rett på norsk?
Vi anbefaler skrivemåten aioli, med vanlig i.
Ordet står ikke i Bokmålsordboka, men det står i Nynorskordboka og i Tanums store rettskrivningsordbok, begge steder med vanlig i. Også Finn-Erik Vinje angir i boka Skriveregler (Oslo 2005) skrivemåten aioli.
Skrivemåten aïoli er fra fransk, men fransk har ordet fra oksitansk (i Sør-Frankrike), der det skrives alhòli. Vi finner det også som katalansk allioli og spansk alioli. Oksitansk og katalansk alh/all betyr ‘hvitløk’, mens òli er ‘olje’.
I en del oppslagsverk benyttes skrivemåten aïoli. Tegnet med to prikker over i-en kalles trema og angir på fransk at a-en og i-en uttales rett fram hver for seg (som to stavelser). På fransk er dette tegnet mer nødvendig enn på norsk, fordi fransk uttale ville blitt /eoli/ dersom det ikke var med.
Etter norske regler skulle skrivemåten aïoli tilsi en uttale som /a-i-oli/. Men dette er lite kjent utenom spesialistenes krets, og på norsk er det allerede etablert en uttale med diftong (/-ai-/ som i hai og kai) uansett hvilken variant som brukes i skrift.
Jeg har deltatt i diskusjoner om hvorvidt en veg skal skrives veg eller vei. Hva er riktigst? Må vi ellers skrive veg hvis vi skriver om Statens vegvesen i en tekst?
På bokmål kan det hete både veg og vei. Men uavhengig av valget må dere skrive Statens vegvesen, for det er et navn som er fastsatt i den formen. Dere må også holde dere til den vedtatte skrivemåten av det enkelte veinavnet.
Bortsett fra i navn kan vi altså velge fritt mellom veg/vei. Det er med andre ord tillatt å blande veg i navn med vei ellers.
Statens vegvesen (kortform: Vegvesenet) er en felles navneform for bokmål og nynorsk. Skulle institusjonen ha hett Statens veivesen på bokmål, måtte den ha hett Statens vegvesen på nynorsk. Det ville vært mindre praktisk. Et parallelt eksempel fra statlig sektor er ordet høgskole. Heter det Høgskolen i …, trengs ikke særskilte navneformer for bokmål og nynorsk.
På grensa mellom egennavn og fellesnavn står lovtitler. Det heter f.eks. lov om vegtrafikk, med den offisielle korttittelen vegtrafikkloven. Det er mest praktisk å behandle dette som egennavn, det vil si å la dem stå uendret.
Samferdselsmyndighetene og utdanningsmyndighetene har gjerne brukt veg og høgskole ellers også. I vegtrafikkloven blir formen veg brukt konsekvent. Også dette bunner i et gammelt ønske om å bruke former som er mest mulig landsgyldige og felles for bokmål og nynorsk. Det ser ut til at dette ønsket ikke er like sterkt i etatene lenger, og Språkrådet blir ofte spurt om fellesformene bør forlates. Det enkleste svaret er at det er mulig, men ikke nødvendig.
Etter stedsnavnloven er det kommunene som gjør vedtak om navn på gater og veger. Før et vedtak gjøres, skal Språkrådet gi en navnefaglig tilråding om navneforslaget og skrivemåten av navnet. Når vi omtaler navn på bestemte gater og veger, må vi være oppmerksomme på at kommunene oftest har bestemt seg for én navneform, enten -gata eller -gaten, -vegen eller -veien.
For eksempel skal det hete Trondheimsveien om vegen i Oslo med det navnet. I Elverum kommune finnes det en veg som heter Trondheimsvegen. Slike vedtatte navneformer må en holde seg til uansett hvilken form en selv bruker, og uavhengig om en skriver bokmål eller nynorsk.
Det finnes et språkhistorisk grunnlag for å se det som i overskriften: Skrivemåten vei dekker bare uttalen /vei/, mens veg på bokmål dekker både /veg/ med hard g og den vokaliserte varianten /vei/. /Dei/ og /mei/ skrives jo deg og meg. Men når vei nå engang fins i rettskrivningen (i motsetning til jei og mei), kan det selvsagt være vanskelig å se det slik.
Dette gjelder bokmål, der det er valgfrihet. På nynorsk heter det bare veg. (Alle vegnavn i nynorskområder har skrivemåten -veg.)
Mange dialekter har fått -ei- på et annet sted i bøyningen: Bestemt form entall vegen har i uttalen for lenge siden blitt til vegjen og senere veien. Det er den fremre vokalen etter g-en (i dette tilfelletvokalen e) som har myknet g-en historisk, slik: -ege- > -egje- > -eie-). /Ve:jen/ og /veien/ må regnes som likeverdige uttaleformer av skrivemåten vegen, også i nynorsk.
I mange nynorskområder har veg endelsene -er og -ene i flertall, selv om det er et hankjønnsord. Da kan vi få uttaleformer som /veier/ og /veiene/. Men dette er helt utenfor nynorskrettskrivningen; der heter det vegar og vegane etter hovedregelen for hankjønnsord, og foran a må g leses som g etter vanlige regler for uttale av skrift. (Dialektuttale er en annen sak; i dialektene finner man alle kombinasjoner.)
Vi har begynt å se på curling og lurer på hva vi skal kalle den runde tingesten. Er stein like riktig som sten?
I offisiell rettskrivning for bokmål er de to formene likestilt. Skriver du om (grå)stein ute, kan du selvsagt skrive om (curling)stein inne, og omvendt.
Barna mine svarer «Jeg vet!» i stedet for «Jeg vet det!». Strengt tatt sier de faktisk «Jæ veæt!», med sterkt trykk og ikke lite selvtillit. Er denne sløyfingen av «det» noe nytt? Og kan man skrive bare «Jeg vet!»?
Om det ikke er helt nytt, har det i alle fall spredt seg kraftig i den seinere tid, trolig under innflytelse av både engelsk «I know» og svensk «Jag vet». Dette må fremdeles regnes som en slags sjargong.
Man skriver sjelden «Jeg vet det» i vanlig sakprosa, så i de mer eller mindre muntlig pregede sjangrene der uttrykket brukes mest, blir det en smakssak om man sløyfer «det». Men man bør skrive «Jeg vet det» fullt ut hvis det ikke er viktig å formidle en viss muntlig stil.
Det tradisjonelle i norsk er altså «Jeg vet det», og den tradisjonelle kortvarianten til muntlig bruk er «Vet det». Man har altså heller sløyfet «jeg» enn «det».
Før var det dessuten vanligere å si «Jeg veit det», med den tradisjonelle diftongen ei.
Den nye diftongen du nevner, i «veæt», har rot i e (ikke i ei). Den er så å si utviklet under høyt trykk og høy temperatur. En trykksterk, intens og uttværet e blir nemlig lettere til eæ.
ordbøkene.no
Søk