Språkspørsmål og svar

Svar

Jo, påvirkning fra engelsk er nok forklaringen på det meste av bruken. Se artikkelen om oversettelseslån på nettsidene våre. 

I eldre tekster betyr uttrykket «stå opp for» helst å reise seg for (eller foran) helt konkret. Det kan også vise til det Jesus gjorde for menneskene (han stod så å si opp «for oss» fra de døde).

Men uttrykket har blitt brukt i den aktuelle betydningen ganske lenge. Det ser ut til at selveste Sigrid Undset brukte det slik i Kristin Lavransdatter (se naob.no og nb.no).

Merk likevel at dette langt fra var vanlig språkbruk før. Det kan ikke være tvil om at den økte bruken i de senere år har med påvirkning fra engelsk å gjøre. Noen søk kan bekrefte det. Nedenfor har vi satt inn en figur som viser resultatet av et avissøk i Nasjonalbibliotekets kilder. Du kan også søke etter frasen «stå opp for dem» i bokkilder på nb.no og sortere treffene i kronologisk. Da vil du se at de første treffene ikke er særlig gamle, og at mange av bøkene er oversettelser.

Det er mulig «å stå opp mot» uttrykkene «stå opp mot» og «stå opp for», men det er nok umulig å få bukt med dem. De glir lett inn i norsk blant liknende uttrykk, og de har klort seg godt fast. Vi vil likevel anbefale bruk av synonymer når noen spør, for det er flere som irriterer seg over den motepregede bruken av disse frasene.

Endring i bruksfrekvens

Resultat av søk etter uttrykket «stå opp for» og et av synonymene («[slå] et slag for») i aviskilder ved nb.no:

Svar

Eit bakteppe høyrer til på eit teater, bak scena. Det er altså nettopp ein bakgrunn.

Nynorskordboka seier at ordet i overført tyding står for ‘noko som er utgangspunkt og innramming for ei forståing, meining eller liknande’. Døme: det historiske bakteppet; sett mot eit økonomisk bakteppe. Synonym: bakgrunn, kontekst.

Dette er gammalt i teater- og litteraturkritikk og historiske framstillingar (når ein ser historia som drama og verda som scene). I nittiåra spreidde ordet seg kraftig i heilt vid tyding og vart oppfatta som litt av eit moteord (sjå Finn-Erik Vinjes moteordtabell). Når du skriv, kan du gjerne vurdere om bakgrunn, samanheng eller andre tilsvarande ord høver i samanhengen. Men det er ikkje noko gale med ordet bakteppe i og for seg. Det er ein god metafor som det har gått litt inflasjon i.

Stundom blir bakgrunn og bakteppe brukt for det ein før heller ville ha kalla grunn eller grunnlag. Metaforbruken er så å seie snudd nitti gradar. Men oftast er det tydingsskilnad, slik at bakteppe berre er omstende (bokmål: omstendigheter) og ikkje årsak.

Utviklinga for desse orda i ei samling kjelder hos Nasjonalbiblioteket ser du nedanfor. Auken i bruken av bakteppe og kontekst på kostnad av nærsynonyma (i perioden 1990 til 2015) vitnar om moteprega ordbruk.

Trass auken er det ikkje slik at bakteppe og kontekst dominerer heilt. Dei tre øvste orda er ti gonger meir brukt enn kontekst, som er ti gonger meir brukt enn bakteppe. Men på visse arenaer (for å bruke eit anna moteord), dominerer dei nok.

Svar

Fokus er et godt ord i og for seg, men det brukes vel mye på bekostning av andre ord. Direkte ulogisk bruk bør unngås.

I Bokmålsordboka står dette om ordet fokus:

1 fys.: brennpunkt for linse
2 midtpunkt, sentrum «komme, stille i fokus / være i fokus for interessen»
3 med., sete for sykelig prosess
4 språkv: del av språklig budskap som avsenderen oppfatter som viktigst

Om ordet fokusere står det:

1 variere plasseringen av optiske linser for å få skarpest mulig bilde av et objekt
2 bringe i søkelyset, konsentrere oppmerksomheten om «fokusere problemene / fokusere oppmerksomheten på arbeidstakerne / fokusere på maktstrukturer i samfunnet

Fokus blir nå ofte brukt i overført betydning, ofte helt uten kontakt med brennpunktbetydningen og den «optiske» logikken. En slik utvikling er ikke enestående, og med tiden vil grunnbetydningen kanskje blekne helt, slik at fokus bare blir et kortere synonym for ‘oppmerksomhet’. Slik er det nok blitt i engelsk, der alle slags focus finnes i dagligspråk og etablert fagterminologi.

Da er metaforen som bilde steindød.

Men foreløpig er bildebruken levende for mange norske språkbrukere. De kjenner altså grunnbetydningen såpass godt at de irriterer seg over ukritisk bruk av ordet, både ulogisk bruk og motepreget overforbruk. Det er i det hele tatt fornuftig å være litt på vakt mot moteord og prøve å variere ordbruken.

Greie og ugreie kombinasjoner

Det å ha eller å sette noe i fokus er helt i pakt med den bokstavelige (optiske) betydningen. Tydelig fokus og klart fokus gir ikke så verst mening. Å ha fokus på (kjent fra rundt 1968) kan nok forsvares, men det er altså en nyere uttrykksmåte for å ha i fokus. Å fokusere på kan være et tryggere valg, men merk at dette også har vært litt av et moteord.

Stort fokus er litt spesielt. Det kan nok brukes i teknisk sammenheng om mindre grad av fokus. For hvis fokus er større enn et punkt, er det jo tilsvarende mer uskarpt. Men det er ikke det man tenker på når man bruker det i overført betydning. Bildet er altså tvilsomt.

Det finnes riktignok en løsere betydning av fokus, noe à la fokusområde. Hvis vi godtar fokus brukt om et område som trer skarpt fram, har vi forlatt «linselæren» og tatt steget fra det endimensjonale (punktet) til det todimensjonale. Da er det vanskelig å avvise stort fokus og utvidet fokus helt, og vi nærmer oss bredt og økende fokus. Men det går uansett en grense for hvor mye som med rimelighet kan pakkes inn i et sentrum for oppmerksomheten, om det er aldri så todimensjonalt. Blir fokuset veldig «stort», prioriterer man jo alt, noe som er både praktisk og språklig umulig.

Vi kan ikke se helt bort fra den medisinske og den språkvitenskapelige betydningen, jamfør betydning nummer 3 og 4 fra Bokmålsordboka ovenfor. Men selv om man finner tidlige eksempler på større fokus og hovedfokus, er ikke 3 og 4 ovenfor særlig relevante for den moderne utvidede bruken av fokus på.

For mange språkbrukere som har den optiske grunnbetydningen noenlunde present, vil uttrykksmåter som de følgende skurre kraftig:

sterkt/sterkere fokus (1975)
bredt/bredere fokus (1986)
økende/økt fokus (1986)
høyt/høyere fokus (1997)

(Årstallene viser til første pålitelige treff i norsk litteratur slik den ter seg på bokhylla.no.)

Komme særlig i fokus (1967) er imidlertid uproblematisk, og kombinasjonen særlig fokus på er vanskelig å kritisere hvis man først har godtatt fokus på. Videre kan mer i fokus og mer fokus på tolkes «statistisk» som oftere i fokus, og det er greit.

Hvor man bør si definitivt stopp, kan vi nok ikke avgjøre. Men vi vil gjerne peke på et skrekkeksempel fra Internett, nemlig akselererende fokus. Her føler vel noen hver trang til å trekke i nødbremsen?

Alternativ

Valget er avhengig av hvor brukbare de tradisjonelle alternativene er. Toget har nok gått litt fra noen av dem, rent stilistisk:

å konsentrere seg (mer) om
å sette søkelyset på
å rette oppmerksomheten mot, vie mer oppmerksomhet
å sette (høyere) på saklista

Disse kan neppe erstatte å ha fokus på i alle sammenhenger. Men vil man virke traust og pålitelig, kan man i det minste bruke dem til å variere med. Man skal heller ikke glemme helt enkle, upretensiøse og tidløse løsninger som

å arbeide (mer) med
å tenke/se (mer) på
å følge (nøye) med på
å legge merke til

Hovedfokus kan være noe så enkelt som det viktigste eller det mest sentrale.

I eldre nynorsk var det mye både lett og fyndig å velge mellom:

å ansa på
å akta på
å gå åt (pret.: gådde åt)
å gje gaum på

Noe som var i fokus, var dermed påansa, påakta, åtgådd (= ‘lagt merke til’), og i beste fall vakte det åtgaum ‘oppmerksomhet’. Om noe som «får stadig mer/mindre fokus», kan man nok fremdeles si at det blir meir/mindre påansa/påakta.

Svar

Det har vært brukt sporadisk lenge, men den økende utbredelsen de siste tiårene skyldes nok engelsk lean on og lean upon (lean on others, lean on advice osv.) og lean to eller towards.

På norsk heter lean on something tradisjonelt å støtte seg til eller på nynorsk å stø seg til/på (konkret også mot), som du sier. Man kan støtte seg til fagfolk og støtte seg til eller bygge på kunnskap.

Vi har alltid lent oss på norsk også, men da helst konkret (lene seg tilbake, lene seg til veggen osv.).

Å lene seg kan også hete å helle seg (eller halle seg i dialekter og nynorsk). Det som heller, er skrått. Det heter å helle mot den og den oppfatningen eller helle til den og den siden (jf. lean to og lean towards).

Vi anbefaler å bruke støtte seg, helle til osv. så langt det passer.

Svar

Den kraftige oppblomstringa av ordet rasjonale frå og med nittiåra kan tyde på at det ofte blir brukt utan at det er heilt naudsynt, for sjølve omgrepet bak er ikkje det minste nytt. Når «rasjonalet bak» berre tyder ‘grunnen til’, ‘grunnlaget for’, ‘grunngjevinga/begrunnelsen for’ eller ‘tanken bak’, ser vi ingen grunn til å bruke noko anna enn desse vanlegare uttrykka.

Men i den mon ordet rasjonale måtte vere naudsynt i fagspråket for å få fram finare filosofiske nyansar, bør det òg brukast der. Vi trur likevel ein kjem langt med fornuftsgrunnlag attåt dei ovannemnde synonyma.

I Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner (Oslo 2005) står ordet oppført slik:

rasjonale (et rasjonale – flere rasjonaler) ‘tilgrunnliggende begrepsapparat; samlede prinsipper; fornuftsgrunnlag’ [eng.; substantivering av lat. adv. rationale, sm. ord som rasjonal]

I skandinaviske ordbøker frå engelsk står ordet forklart om lag på denne måten:

‘logisk begrunnelse, fornuftsgrunnlag; resonnerende forklaring, resonnerende framstilling, gjennomtenkt framlegging’

Svar

Hårete er eit moteord med opphav i slang, men det kan godt hende at det er kome for å bli. Hårete mål er djerve mål. Våte draumar har ei spesifikk konkret tyding på det seksuelle området, så om ein berre meiner ynskjedraum, kan det vere tryggare å halde seg til det.

I Tone Trytis Norsk slang (1984) er hårete notert som eit «minusadjektiv» (nærmast = ‘grovt og skremmande’), men no kan det brukast positivt.

Begge bruksmåtane kjem frå engelsk. Slangordbøker for engelsk viser at hairy lenge har vore brukt med både positiv og negativ tyding, i ei rekkje samanhengar og på til dels ulik måte i ulike variantar av engelsk (amerikansk, britisk, irsk osv.). Ei mogleg bru til den nye tydinga er attenhundretals engelsk universitetsslang, der hairy kunne tyde ‘vanskeleg’.

Det kan sjå ut til at reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen har noko av æra for at uttrykket er omsett til norsk. Det eldste dømet vi finn i avisene, er frå Dagens Næringsliv 31.3.2000:

Så til «våte drømmer», eller «våte draumar», som det må heite på nynorsk: Uttrykket «wet dreams» er notert på engelsk alt i 1920-åra. Denne uttrykksmåten har opphavleg klåre seksuelle undertonar. Det kan vere greitt å vite før ein slår om seg med uttrykket. Som det står i boka Våre drømmer (no. utg. Cappelen 1963):

Somme har spurt om berre menn kan ha våte draumar (pga. klippet ovanfor), men slik er det nok ikkje. I fleire pålitelege ordbøker står det at «wet dreams» kan visa til sex-draumar generelt.

Svar

Formål, målsetting og mål har dels sammenfallende betydning, dels separate bruksområder der de ikke kan erstatte hverandre. Det er vanskelig å gi klare regler for bruksområdene.

I Bokmålsordboka er det satt opp slik (fellesnevnere understreket her):

formål ‘sak; endelig mål, sikte; tanke, hensikt, plan'

mål (bet. 9) ‘sted en er på reise til, endepunkt; noe en arbeider for, strever etter å oppnå; formål, plan, mening’

målsetting ‘program, plan, mål' (og dessuten 'det å fastsette et mål som skal nås’)

Som vi ser, overlapper de tre ordene hverandre i det at de alle kan bety både ‘plan’ og ‘mål’.

Mål kan sies å være mest allment. Det er dessuten det vanligste ordet for selve de tingene/tilstandene/resultatene vi prøver å (opp)nå.

Formål viser gjerne til hensikten eller meningen med noe snarere enn resultatet. (Ellers kan formål bety ‘sak', som i et godt formål.)

Målsetting viser egentlig til handlingen å sette mål. Selve de målene vi setter oss, og som vi kanskje når, er jo ganske enkelt målene. Men målsetting brukes ofte i stedet for mål, uten god grunn. (Målsetting kan også bety ‘det å sette mål på detaljene i en konstruksjonstegning e.l.’. Å målsette er altså en fagterm.)

Målsetning med -ning er utenfor rettskrivningen, se egen artikkel om dette ordet.

Svar

Ja, i og for seg, men oftast finst det betre alternativ.

Vêr kan tyda både vêr generelt og (vind og) uvêr særskilt, sjå tyding 3 i Norsk Ordbok og tyding 2 i Det Norske Akademis ordbok.

På reint formelt grunnlag må ein difor seia at ordbruken er korrekt, med teoretisk grunnlag i tradisjonell norsk. Men når ein ser etter i avisbasar og andre tekstkorpus, kan ein få mistanke om at det verkelege grunnlaget ikkje er tradisjonen. Uttrykket mykje vêr spreier seg på kostnad av dei gode uttrykka mykje uvêr og skiftande vêr frå midt i 1980-åra. Dei eldste belegga er frå ei norskamerikansk avis i krigsåra.

Det er likevel uråd å rå ifrå all bruk av uttrykket. Den nyare varianten høver godt som statistisk omgrep om eit vêrlag med mykje vind og væte og i tillegg mange eller bråe vêrskifte.

Fleire som skriv til oss, er irriterte over at det har gått inflasjon i den sjargongprega omtalen av uspesifisert vêr og meiner at ein bør vera meir presis. Det kan vera noko i det. Om ein ikkje viser til eit samansett fenomen av det slaget som er nemnt ovanfor, kan ein heller seia uvêr, ruskevêr eller skiftande vêr.

Svar

«Når det kommer til» er en anglisisme som mange reagerer på, og det må være greit å gjøre oppmerksom på dette. Anbefal gjerne «når det gjelder».

Det er kanskje litt strengt å bruke rød penn. Men vi mener at du i det minste kan kommentere bruken hvis kommentaren ikke drukner i andre rettelser.

Det er ikke logikken eller grammatikken som er problemet med «når det kommer til». Lignende uttrykk er gamle i norsk: «når det kommer til stykket», «når det kommer til kamp» o.a. Dette siste viser til virkelig handling på ett eller flere mulige punkt i framtida, slik «da det kom til» viser til noe som inntraff i fortida. Forskjellen kan illustreres slik:

Tradisjonelt: Da det endelig kom til slagsmål, vant hun. / Når det kommer til slagsmål mellom dem, vil hun sikkert vinne.

Nyere («when it comes to»): Når det kommer til (= gjelder) slagsmål, er han eksperten av de to. (Men det betyr ikke nødvendigvis at han kan slåss.)

Den siste tilnærmingen («tilkommingen») er mer abstrakt og teoretisk, og «slagsmål» står i denne setningen for emnet/saksområdet, ikke selve basketaket. Det kunne nok ha blitt hetende «når det kommer til» i norsk for lenge siden hvis det hadde fylt et tomrom i språket. Men det skjedde ikke, for andre uttrykk (som «når det gjelder») var mer enn gode nok så lenge påvirkningen fra engelsk var liten eller moderat.

Alle uttrykkene konkurrerer for øvrig med «i forhold til», som absolutt bør kommenteres – og noen ganger rettes med rød penn.