Mamma og pappa – infantilisering av språket?

Ordene mamma og pappa ble jevnt over mindre brukt før både i skrift og tale. Stort sett var mor og far det nøytrale, mens mamma og pappa var markert familiært eller barnslig. I dag er mamma og pappa nøytralt for svært mange. Likevel bør man trygt kunne velge mor og far i sakprosa når det ikke er en spesiell grunn til å velge mamma og pappa.

Det har blitt pekt på to dels motsatte, dels samvirkende trender i språkbruken i offentligheten i nyere tid: intimisering og brutalisering. Økende bruk av mamma og pappa er et godt eksempel på intimisering. Det er fremdeles mange som oppfatter mamma og pappa som både intimt og barnslig, men antallet kritikere minker trolig fortere enn noen gang.

Mor og far i gamle dager

Det finnes ingen eksempler på bruk av mamma eller pappa i norske eller danske middelalderkilder. Derimot finnes det hundrevis av eksempler på varianter av móðir og faðir. De aller minste barna har nok alltid kunnet lage mamma-lignende lyder spontant, men mamma var definitivt ikke normal språkbruk i 1204 og høyst sannsynlig ikke noe ord i gammelnorsk i det hele tatt. Filmen ville altså blitt et hakk mindre anakronistisk om jenta hadde ropt mor.

Mamma og pappa kommer og går eller blir

I nordiske historiske ordbøker står det at mamma og pappa ble lånt inn fra fransk eller tysk i høyere kretser på 1600-tallet. I disse kretsene kunne man også høre formene mama og  papa, med trykk på siste stavelse.

I dansk døde bruken av mamma og pappa ut på 1900-tallet. Hovedgrunnen er at disse ordene aldri fikk feste i folkespråket, slik de etter hvert fikk hos oss. De var mer eller mindre forbeholdt adelen og velstående franskorienterte familier. Men mama og papa holdt seg likevel lenger på dansk enn på norsk i de snevre kretsene der ordene ble brukt.

Norsk har nok i stor grad importert disse ordene via dansk, men danskene har altså kvittet seg med dem.

Historisk spredning

Mamma og pappa har spredt seg langs flere linjer over lang tid.

Geografisk:

1) fra utlandet til byene og embetsmannsstanden på landet
2) fra by til bygd

Den lokale variasjonen har vært og er fremdeles stor. I noen dialekter har mamma og pappa etter hvert nokså lang tradisjon, i alle fall innenfor familien.

Gjennom samfunnslag:

1) fra deler av overklassen til andre deler
2) fra deler av overklassen til de brede lag
3) og den andre veien

På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet var mamma og pappa relativt lite brukt i norsk voksenspråk utenom i dansk-norsken i borgerlige kretser. Det kan for eksempel nevnes at Arne Garborgs roman Hos Mama het Hjaa ho Mor på landsmål. Seinere har det sosiale forholdet delvis snudd seg, slik at bruk av mor og far nå kan være et tegn på såkalt borgerlig dannelse hos voksne.

Fra bruk i én sosial rolle til bruk i en annen 

1) fra småbarnsspråk til ungdomsspråk og videre til voksenspråk
2) fra tiltale til omtale og dermed fra privat til offentlig språkbruk
3) fra såkalt jentespråk til såkalt guttespråk

Kort sagt er «aldersgrensa» for intim språkbruk hevet.

(«Guttespråk» og «jentespråk» er ikke termer vi oppfordrer noen til å bruke, men de speiler realiteter i særlig eldre bymål, der det kunne være stor forskjell på hva man godtok av unge menn og unge kvinner i språkveien.)

En litt uvanlig sammenheng mellom sosiolekt/standardspråk og intimitet kan nevnes i denne sammenhengen. Det gjelder kjælespråk brukt til barn, såkalt «baby talk». Når folk duller med barn, bruker de ikke bare ekstra barnslige ord (som vovvovv). Noen tyr også gjerne til «finere» former fra standardspråket. Selv brukere av bredt bygdemål kan for eksempel velge å si «lille venn» til små barn (altså i stedet for litle eller vesle). Mamma og pappa har begge egenskapene: finere og mer barnslig på en gang.

Råd

Det som følger, må ikke oppfattes som et påbud, bare som et bruksbasert stilråd til oversettere og offentlig ansatte.

Utviklingen har kommet så langt at mor og far sikkert virker stivt for mange språkbrukere, særlig yngre. Men fremdeles er det mange som synes mamma og pappa virker markert intimt. Det mest tilrådelige kan derfor være å bruke mor og far nøytralt i vanlig sakprosa og i offentlig forvaltning. Vi anbefaler det samme i vanlig oversettelse der det ikke er valgt noe ekstra familiært i kildespråket. Merk at det fremdeles er mor og far som dominerer i avledninger og sammensetninger (med enkelte unntak, som pappapermisjon).