JEG OG eller OG JEG?

Rekkefølgeregelen er en høflighetsregel. Den forekommer i flere språk (blant annet engelsk). Den har egentlig ikke noe med grammatisk riktig språk å gjøre.

Følg gjerne regelen. Det er det tryggeste.

Til andre som leser dette svaret: Vær klar over at det sjelden er uhøflig ment når noen nevner seg selv først. Det er ikke verdt å legge noen for hat på dette grunnlaget alene.

Vi kan se litt nærmere på beveggrunnene for å innlede meg jeg.

Hvorfor brytes høflighetsregelen så ofte?

Når vi sidestiller to ting (x og y), nevner vi ofte først den (vi mener er den) viktigste. Det er det som er uhøflig med å nevne seg selv først. Men det finnes andre andre vektprinsipp i språket enn viktighet og relevans.

Det er tre tendenser i språket som brytes mot hverandre på dette punktet:

1) det viktigste først
2) det faste først
3) det korteste og letteste først

Det er bare punkt 1 som taler mot å si jeg først. Punkt 2 og 3 taler oftest for.

Jeg først faller lettest

Det er et generelt mønster at korte og lette ledd gjerne kommer tidlig i setningen eller oppramsingen, mens lange og tunge flyttes utover. Jo lengre de andre leddene i oppramsingen er, jo mer naturlig er det å nevne seg selv først – og det er jo mange som bærer lange og tunge navn. Når man innleder med «Jeg» foran «… og Leif Nebukadnesar Nilsen», får man litt tid til å samle kreftene.

En fordel med å nevne seg selv først er altså at man får bedre tid til å planlegge resten av setningen og komme på navnene som skal nevnes (noe som gjerne blir vanskeligere med åra). Man kan alltid starte med det samme versemålet (rytmemønsteret): troké (altså trykksterk + trykklett staving) og så resten. Det er det som faller mest naturlig på norsk.

Et mulig unntak fra mønsteret er oppramsing med flere navn og konjunksjon bare mellom de to siste: «Jeg, Leif Nebukadnesar og Kari» fungerer dårlig, for det kan høres som om man kaller seg selv Leif Nebukadnesar. Mulige løsninger: «Jeg og Leif Nebukadnesar og Kari» / «Leif Nebukadnesar, Kari og jeg».

Hvis det andre navnet er kort, blir det hipp som happ rytmisk sett («Leif og jeg» / «Jeg og Leif»), men det kan fremdeles være praktisk å nevne det faste leddet (jeg) først og variabelen etterpå.

Du er spesiell

Navnene i eksemplene ovenfor er brukt i omtale, ikke tiltale. Det er altså snakk om nokså indirekte høflighet. Det skulle være viktigere med høflighet i tiltale, som i «du og jeg». Her er det vanskelig å finne gode grunner til å sette seg selv først.

Meg for jeg?

Til slutt om «meg og». Det kan ikke regnes som korrekt skriftspråk å bruke objektsform (meg) der pronomenet er en del av subjektet. Dette får altså rød strek:

Meg og du var med
Meg og deg var med

Dette er derimot riktig:

Du og jeg (subjekt) var med
De møtte både deg og meg (objekt)

Objektsformen har spredd seg på bekostning av subjektsformen de siste hundre åra. Når et språkfenomen sprer seg, opptrer det gjerne først hos de yngste på et nytt sted. Det kan dermed bli oppfattet som barnslig. Det er et språksosialt faktum som det er verdt å være oppmerksom på.