Hvis og dersom

Rent betydningsmessig er det ingen forskjell på disse subjunksjonene. Du kan f.eks. velge å rendyrke hvis, eller du kan veksle mellom trykklett om og trykksterkt dersom.

Dersom du slår opp i Bokmålsordboka, finner du dette:

dersom sub. (norrønt þar sem) i fall, om (så er at), hvis
dersom du kommer, skal du få middag / dersom jeg bare visste / dersom dette går bra, går alt bra

II hvis el. viss sub (lavtysk wes …) dersom, om
1 i vilkårssetning: hvis de kommer, går jeg / hva hvis det blir regn?
2 i ønsker: hvis hun bare hadde hørt på meg!

III om 2 i vilkårssetning: bli med, om du har lyst / om det skulle skje, er det ille

Legg merke til understrekingene ovenfor, som vi har lagt til her. Kort sagt kan man bruke dersom overalt der man bruker II hvis og omvendt. Men ofte er det nok med det lette og elegante om. Vi ser at og til overforbruk av enten hvis eller dersom på bekostning av om i automatisk oversettelse. (I formuleringer som «Jeg vet ikke om …», er om naturligvis obligatorisk. Her har om en annen betydning.)

Noen føler at dersom er mer formelt og gammeldags, mens hvis er mer muntlig. (Slik er det opplagt i dansk.) Andre mener at dersom er greit til det meste. Begge ordene er gamle både i formelt og uformelt talemål og i bokmål. Språkrådet anbefaler ikke det ene framfor det andre; her kan folk trygt velge selv.

Forbindelsen hv- finnes ikke i nynorsk, så der skrives hvis uten h, som viss, slik det jo uttales. Før holdt man seg strengt til dersom og om på nynorsk og brukte viss bare i helt andre betydninger. Satt på spissen het «viss [altså hvis] du er heilt sikker på det» helst «om du er heilt viss på det».