ordbøkene.no
SøkSvar
Hverken førerrett eller førerett (i denne betydningen) står i Bokmålsordboka. Det opprinnelige er førerrett, som er det beste i prinsippet.
Her er § 26 i vegtrafikkloven med den opphavlige ordlyden:
Førerett kommer på banen
Førerett kom inn i 2004 gjennom lov om endringer i lov 18 juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk. I proposisjonen står dette:
Det foreslås her å gjennomføre skillet mellom førerett og førerkort konsekvent i loven. Førerett er den rettighet man har til å føre motorvogn når gitte krav i lov- og forskriftsverket er oppfylt, mens førerkort som en hovedregel er beviset for at man har denne rettigheten.
Det er ikke forklart hvorfor man sløyfet r-en, som før ble brukt ganske konsekvent både i lov, forskrift og ellers. Senere er regelverket blitt fylt opp med førerett, og det er derfor det vi finner bl.a. i Kunnskapsforlagets Jusleksikon.
Vi kjenner ikke grunnen til endringene i lovspråket, men på bokmål uttales de to variantene likt og kan lett blandes sammen, slik som i Veidirektoratets merknader og utkast til førerkortforskriften 2001.
Førerrett entydig
Vi konstaterer at sammensetning med føre- både bryter med dansk (der det heter førerret) og kolliderer med nynorsk, der førerett/forrett (før fyrerett) betyr enten
1 matrett servert føre hovudretten
2 særrett, privilegium; fortrinnsrett, førsterett, prioritet: ha føreretten til noko
Søker man på nb.no, er det helst dette nynorske ordet for ‘privilegium’ man finner med søkeordet førerett.
Det å føre en vogn er å være fører av den. Det beste hadde vært om det bare het førerrett som før, i analogi med førerkort og beslektede ord. Forhåpentlig kommer r-en tilbake i en revisjon av regelverket.