Hopp til hovedinnhold

Vi har nye nettsider, og nokre av dei er framleis under arbeid. Ser du feil eller manglar? Ta kontakt med nettredaktøren.

Språkspørsmål og svar

Jeg ser at mange skriver «PCen» og «hjemme-PCen» uten bindestrek foran endelsen. Er det riktig?

Svar

Forbokstavord som pc, cd, tv, pdf, abc og bh skal skilles ut med bindestrek både før bøyningsendinger og i sammensetninger med andre ord.

Vi velger her å skrive ordene med små bokstaver (det er valgfritt). Vi får for eksempel:

pc-en, pc-bruk, hjemme-pc, hjemme-pc-en, hjemme-pc-ordning
cd-utgivelse
, jazz-cd, jazz-cd-en

(Vi bruker bindestrek på samme måte med store bokstaver.)

De samme opplysningene finner du for øvrig under Skriveregler på nettsidene våre:

I bøyde former av forkortelser o.l. og i avledninger bruker vi bindestrek slik:
pc-en, pc-er, pc-ene (men: en pc’s prosessor, se artikkelen om apostrof)

Jeg har aldri fått helt tak på forskjellen mellom komparativene lengre og lenger. Kan dere gi veiledning?

Svar

Kanskje er det nok å ta en titt på de to første bolkene nedenfor?

I tilleggene er det bare presiseringer, ikke ny informasjon.

LENGRE: til substantiv og pronomen (adjektivisk)

Lang er et adjektiv; det vil si at det står til substantiv (som f.eks. tid eller stykke) eller til et pronomen (som du og jeg). I intetkjønn heter det langt. Uansett blir det til lengre i komparativ, slik:

lang(t) – lengre
i lang tid – i lengre tid
et langt stykke – et lengre stykke

Dette er vanlig adjektivbøying med -(e)re, jamfør for eksempel høyere og tyngre.

LENGER: til verb og i visse andre tilfeller (adverbielt)

Når langt står til verb (f.eks. å gå) eller adverb (som bak og framme), fungerer det ikke som adjektiv, men som adverb. Da heter det lenger i komparativ:

langt – lenger
å gå langt – å gå lenger
langt bak – lenger bak

Denne er-endelsen er særegen for langt (i adverbiell betydning) og for tidsadverbet lenge:

lenge – lenger
å vente lenge – å vente lenger

Vi har den også i tidsuttrykk som ikke (nå) lenger. Eksempel: Er du ikke interessert lenger?

Av og til mangler det både verb og substantiv i ytringen, som i «Hit, men ikke lenger!». Vi må da tenke oss fram til hva som kan ligge under. Her kan det være noe slikt som «Du kan gå hit, men ikke lenger!». Ordet står altså til et underforstått verb (å gå), ikke til et substantiv. Da må vi velge lenger.

Et minneteknisk knep til slutt: Tilfeldigvis inneholder lenger og adverb begge bokstavsekvensen <er>.

Tillegg 1: Å hoppe lenger, men et lengre hopp

Se litt på verbuttrykkene til venstre og de tilsvarende substantiviske uttrykkene til høyre:

  • å hoppe langt — et langt hopp
  • å vente lenge — å vente i lang tid
  • å vare lenge — å ta lang tid

Verbene får lenger i komparativ, substantivene lengre, som normalt.

  • å hoppe lenger — men et lengre hopp
  • å vente lenger — men å vente i lengre tid
  • å vare lenger — men å ta lengre tid

Men mange kommer i skade for å skrive *lenger tid, kanskje fordi det heter å vare lenger, der lenger står til verbet å vare. I ta lang tid står lang til substantivet tid, ikke til verbet ta, slik mange tror.

Tillegg 2: Strekke seg lang eller langt?

Mange skriver og spør om det heter å strekke seg lenger eller lengre. Siden det handler om en måte å strekke på, nemlig langt, må svaret bli lenger. (Det handler jo ikke om at det som skjuler det bak pronomenet «seg», skal gjøres lengre!)

Tillegg 3: Sammenfall mellom langt og lenge

Noen ganger er det vanskelig å se forskjell på komparativ av langt og komparativ av lenge. Meningen er mer eller mindre avhengig av trykkplasseringen (på lenger eller på reise/borte):

  • Nå vil jeg ikke reise lenger. (Tid eller avstand?)
  • Hun var lenger borte enn noen gang. (Tid eller avstand?)

Der det er forvekslingsfare, kan problemet bare løses med omskrivning, for eksempel: «Nå vil jeg ikke være på reisefot lenger», «Hun var borte lenger enn noen gang».

Er det tillatt å bruke -t i adjektiv som dansk, svensk, norsk og tysk foran et intetkjønnsord?

Svar

Nei, nasjonalitetsadjektiv får ingen -t når de står til intetkjønnsord. Det samme gjelder noen andre enstavelsesadjektiv på -sk og flerleddede adjektiv med -(i)sk.

Nasjonalitetsadjektivene skiller seg altså fra de «vanlige» adjektivene på -sk. Vi kan se litt nærmere på hovedmønsteret først.

Hovedregel: intetkjønn med -t (-skt)

De fleste enstavelsesord på -sk har vanlig bøyning, med -t i intetkjønn: barskt, beiskt, bryskt, dorskt, falskt, ferskt, friskt, morskt o.a.

Det heter altså: et ferskt spor, et barskt svar, et friskt initiativ, men et dansk sildebord og et norsk fjell. Vi får kombinasjoner som et barskt norsk klima.

Unntak: intetkjønn uten -t (-sk)

Her har vi tre grupper med adjektiv:

1 nasjonalitetsadjektivene

2 flerleddede adjektiv på -isk og -sk: nordisk, barbarisk; grotesk, hedensk, himmelsk, kjettersk, krigersk

3 enstavelsesadjektiv som klart er avledet av substantiver eller verb: bondsk, glemsk, hatsk, løpsk, skjelmsk, spotsk, sprelsk, trolsk

I gruppe 3 er -sk eller -isk lagt til noe som gir relevant mening alene. For eksempel er glem- i glemsk mer meningsfylt enn mor- i morsk.

Variasjon

Bokmål og nynorsk har lenge hatt de samme reglene. I eldre nynorsk brukte man av og til -t, f.eks. i «norskt mål», på linje med «ferskt brød». Ved noen adjektiv har det vært mye vakling tidligere; for eksempel har falsk flagg og falsk navn vært vanlig, og lumsk angrep var i gamle dager vel så vanlig som lumskt.

Hvorfor heter det enspråklig ordbok? Ordboka handler jo om ett språk, ikke én språk.

Svar

Når et adjektivisk ord er førsteledd i en sammensetning, er det vanligvis hankjønnsformen som fungerer som sammensetningsform, også når etterleddet er et intetkjønnsord, jamfør ord som enkjønnet, enegget, høyfjell, grovbrød.

Men intetkjønnsformene kommer inn her og der. Vi finner både enspråklig og ettspråklig i Bokmålsordboka.

Hva er den korrekte bøyningen av verbet synes? Kan man skrive å syns eller jeg har aldri syns noe om det?

Svar

Nei, formen syns fins bare i presens. Å synes bøyes slik på bokmål:

å synes
jeg syns
eller synes (nå)
jeg syntes (da)
jeg har syntes

For eksempel:

  • Før syntes jeg grammatikk var kjedelig, men nå syns/synes jeg det er morsomt.
  • Jeg har alltid syntes det er bra å synes om hverandre.
  • Jeg syns/synes det er viktig å synes i trafikken.
  • Jeg syns/synes det er bra med refleks, for da synes (syns) jeg godt i trafikken.

I det siste eksempelet har vi satt den korte formen i parentes, siden den lange dominerer i betydningen ‘være synlig; vises’. Den lange er dessuten enerådende i betydningen ‘se ut til’:

  • Det synes å være få som bruker refleks. Det synes meg underlig.

Dette er alt du trenger å vite. Vil du ha mer bakgrunn, kan du lese videre, men det krever litt konsentrasjon.

Valgfriheten

Valgfriheten mellom syns og synes i presens (nåtid) er gammel og er av noenlunde samme slag som valgfriheten mellom fins og finnes. Den korte formen kan virke minst formell av de to (den lange er eldst i skrift), men man kan altså bruke begge fritt.

I perfektum (etter har) har det vært riktig med både (har) syns og (har) synes, men i 1995 ble perfektumformen endret til (har) syntes.

Å bruke de gamle perfektumformene er ikke den verste feilen man kan gjøre. Det er verre å skrive å syns i infinitiv.

Å lage s-former av å syne (bare for spesielt interesserte!)

Er det noen logikk i bøyningen? Svaret er ja. Vi tar utgangspunkt i verbet å syne, som er lett å bøye:

å synesyner – synte har synt

Legger vi til s hele veien, får vi med noen små justeringer:

å synes – synes (syns) – syntes har syntes

I presens må vi selvsagt ta bort -r (ev. -er), og i perfektum må vi skyte inn en e for ikke å få den umulige konsonantkombinasjonen i synts.

Det samme systemet går igjen i andre verbpar. Du kan prøve selv med møte og møtes.

Nynorsk

På nynorsk heter det å syne (eller å syna) og å synast, og bøyningen er slik:

å syne − syner – synte – har synt

+ -st =

å synast – synest – syntest – har synst

Her sløyfer vi en -t i perfektum i stedet for å skyte inn en -e som i bokmål. Merk at infinitiv av st-verb alltid har-ast, uavhengig av valget mellom a- og e-infinitiv.

Korleis skriv ein quiz i bunden form eintal? Er det quizen eller quizzen eller quiz’en eller kva?

Svar

Quiz skal bøyast som eit vanleg hankjønnsord. Du kan gjerne skrive kviss i staden.

På nynorsk er bøyinga av quiz slik:

(ein) quiz − (denne) quizen − (fleire) quizar − (alle) quizane

På bokmål er bøyinga slik:

(en) quiz − (denne) quizen − (flere) quizer − (alle) quizene

I 2015 gjorde Språkrådet vedtak om skrivemåten kviss som alternativ til quiz. Om du vel kviss, kjem du neppe i tvil om korleis du skal skrive ordet i bøygde former.

Jeg har lest at maken er ubøyelig, men i Bokmålsordboka står det oppført med vanlig adjektivbøyning. Hva er riktig?

Svar

I bokmål kan noe (i intetkjønn) både være makent og maken.

Etter den offisielle bokmålsnormen kan maken enten ha vanlig bøyning (intetkjønn makent, flertall makne) eller hete maken også i intetkjønn. Begge disse formuleringene er mulige:

det huset der er maken til vårt
det huset der er makent til vårt

Grunnen til uregelmessigheten er at maken for ikke så lenge siden bare var et substantiv. I A er maken til B kan kan vi lett tenke oss maken som substantiv. Men når maken bøyes eller til og med brukes attributivt (altså foran substantivet, som i mak(n)e sko), er vi nødt til å se på ordet som adjektivisk. Denne bruken er nok ikke så gammel.

Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner, som gjelder «moderat bokmål og dermed også moderne riksmål», oppgir at maken kan bøyes (intetkjønn makent, flertall makne), men at dette er sjeldent.

I Nynorskordboka er maken regnet som et substantiv som kan brukes som adjektiv i en delbetydning i en uregelmessig form (dei er maken).

Hvorfor heter det for eksempel «Politiet satte inn 30 mann i jakten på ranerne». Burde det ikke hete «30 menn»?

Svar

Nei, grammatisk sett er det helt riktig.

Uttrykk som «30 mann» har det vi kaller kollektiv bruk av entall, det vil si at vi bruker ubøyd form om en samling av ensartede ting eller individ.

Slike uttrykk er vanlige i språket, jamfør «20 fot», «mye stor fisk». Men det er snakk om en gruppe mer eller mindre stivnede uttrykk. En kan ikke bruke hvilke substantiv som helst på denne måten.

Et annet spørsmål er om 30 mann er for kjønnsspesifikt i dag. Her er språkfølelsen i endring.

Hva er riktig?

Svar

De to siste alternativene er korrekte, men bare innenfor hver sin målform! Slik er flertallsbøyningen i bokmål og nynorsk:

Bokmål: i sosiale medier
Nynorsk: i sosiale medium

I bestemt form flertall er media korrekt i både nynorsk og bokmål:

Bokmål: i de sosiale mediene/media
Nynorsk: i dei sosiale media

Endelses-a-en kan betraktes som et lån i seg selv eller som en norsk a-endelse. Hvis man ser det på den siste måten, går det inn i dette systemet:

flere medier – alle mediene/media
flere podier − alle podiene/podia
flere epler – alle eplene/epla
flere hus – alle husene/husa

Se også denne artikkelen om bøyning av medium.

Jeg ser i Bokmålsordboka at verbet å dette har bøyinga å dette detter datt har dettet. Dette kan vel umulig være riktig? Har dettet høres for meg ut som barnehagespråk.

Svar

Det stemmer at verbet bøyes å dette detter datt har dettet på bokmål. På nynorsk heter det å dette/detta dett datt har dotte.

Se artikkelen dette i Bokmålsordboka og Nynorskordboka.

Bokmålsformen dettet kan virke litt pussig, men den er ganske regelrett. Noen eksempler fra den samme gruppa av sterke verb:

Oslomål: smetti, detti, spretti, verpi
Bokmål: smettet, dettet, sprettet, verpet
Nynorsk: smotte, dotte, sprotte, vorpe

I oslomål og bokmål finner vi altså ofte vokalen fra infinitivsformen igjen i partisippformen. Men den kan også ha blitt til u i partisipp i bokmål:

Oslomål: sprekki, stikki
Bokmål: sprukket, stukket
Nynorsk: sprukke, stukke

Dottet datt ut

Partisippformen dottet er faktisk med i enkelte litt eldre ordbøker over bokmål/riksmål. I Norsk rettskrivningsordbok (1940) er den med i tillegg til dettet. Men dottet står i rund parentes, noe som ifølge forordet i ordboka markerer at formen er valgfri, og i tillegg at den likevel «passer mindre bra enn den andre i den sammenheng den står». I Norsk Riksmålsordbok (1937) bøyes verbet dette – dattdettet, men i tillegg er formen dottet ført opp med merknaden «folkelig».

Det vanligste i dialektene er har dotte/dotti (mest med å-uttale) og døtte/døtti.

Formene som gjorde at dette datt mellom to stoler

I konservativt bokmål regnes hele ordet som «familiært», enda det er et helt grunnleggende ord i de fleste norske dialekter (se naob.no). Det kan hende at nettopp de uvante partisippformene dettet og dottet (som begge er svært sjeldne i norsk talemål) har vært med på å ødelegge for bruken av hele ordet i skrift. I nynorsk har det aldri vært noen restriksjoner hverken mot ordet eller noen former av det. I islandsk er det også et fullverdig ord, brukt helt seriøst av høy og lav i hundrevis av år, akkurat som i gammelnorsk.

Hvordan bøyes ordet medie i flertall? Jeg finner det ikke i ordboka!

Svar

Ordet medie finnes ikke i rettskrivningen. Det heter medium, og det bøyes akkurat som f.eks. akvarium:

et medium – mediet – medier – mediene ELLER media (bokmål)
eit medium – mediet – medium – media (nynorsk)

Institutt for medier og kommunikasjon blir altså på nynorsk Institutt for medium og kommunikasjon. Massemedium og multimedium bøyes som medium alene.

Sammensetningsformen er medie- i begge målformer: mediebransjen, multimedieteknologi. Det er parallelt med sammensetninger med andre ord på -ium, som studiepoeng og laboratorieforsøk (av studium og laboratorium).

Merk at (alle) media i bestemt form flertall på bokmål kan regnes som en radikal form på linje med f.eks. (alle) amfibia, podia, epla eller husa. Skal man være konsekvent, bør man da skrive husene som er omtalt i mediene / husa som er omtalt i media.

Ofte brukes media uten rot i bøyningssystemet, jf. Aftenposten multimedia, der det siste vel betyr det samme som multimedier. Media i ubestemt flertall har riktignok vært innenfor rettskrivningen før (flere massemedia), men hverken dette eller media brukt som et ubøyelig massesubstantiv regnes som korrekt i dag.

Kva heiter konto og saldo i fleirtal?

Svar

Konto er eit hankjønnsord som trygt kan bøyast på vanleg måte i fleirtal:

nynorsk: fleire kontoar – alle kontoane
bokmål: flere kontoer alle kontoene

Dette er den vanlegaste bøyinga, som gjerne har blitt tilrådd. Det er òg mogleg å bruke den opphavlege italienske fleirtalsendinga -i, slik:

nynorsk: fleire konti – alle kontiane
bokmål: flere konti alle kontiene

Den er mest brukt i ubunden form (etter fleire ovanfor), der den ikkje kolliderer med den norske endinga. (Kontiane er nesten ikkje brukt på nynorsk.)

Saldo kan ikkje bøyast med i, men berre regelrett:

nynorsk: fleire saldoar – alle saldoane
bokmål: flere saldoer alle saldoene

Forma saldi har funnest, og danske ordbøker nemner gjerne denne forma. Men allereie Norsk Riksmålsordbok frå 1947 gjev berre opp saldoer.

Det finst forresten ingen regel som omfattar alle italienske lånord på -o- Til dømes kan risiko berre heita risikoar (bokmål risikoer) i ubunden form fleirtal. Ein må altså slå opp i ordboka om ein er i tvil.

Kan de fortelje meg kva som er rett bøying av substantivet ein coach?

Svar

Det er ikkje fastsett noka offisiell bøying for dette ordet. Men du kan trygt bøye det på denne måten:

ein coach – coachen – coachar – coachane

Og på bokmål:

en coach – coachen – coacher – coachene

Hvilket kjønn har ordet gjødsel? Jeg ser at noen skriver gjødselet, men det virker rart. Er det forresten greit å si jøssel?

Svar

Ordbøkene oppgir hunkjønn eller hankjønn, ikke intetkjønn.

Hunkjønn er helt dominerende på bygdene – der gjødsel håndteres oftest. Med hunkjønnsbøying heter det gjødsla i bestemt form. Eksempel: å kjøre ut all gjødsla. Den vanlige uttalen er jøssla.

Det er helt greit å uttale gjødsel som jøssel (altså /jøsl̩/), også på bokmål.

Læraren hevdar at sjølv og sjølve er heilt valfrie former på nynorsk, men det kan vel ikkje stemme?

Svar

Nei, det stemmer berre i fleirtal. Det heiter

eg sjølv
du sjølv
han/ho sjølv


vi sjølv(e)
de sjølv(e)
dei sjølv(e)

Døme:

Eg gjer det sjølv – Vi gjer det sjølv(e)
Du gjer det sjølv – De gjer det sjølv(e)
Han/ho gjer det sjølv – Dei gjer det sjølv(e)

Hankjønnsord og hokjønnsord i eintal går som han/ho: mannen sjølv, kvinna sjølv.

Det same gjeld ordet det og alle inkjekjønnsord: det sjølv (t.d. dyret sjølv, departementet sjølv).

I fleirtal: mennene, kvinnene, dyra, departementa sjølv(e).

E-en ovanfor er altså ein fleirtals-e.

Det er vanleg i uttale av nynorsk å sløyfe v-en dersom ein ikkje har v i dialekten. Men i føresett sjølve (sjå nedanfor) bør v-en vere med.

Eit anna sjølve føre substantiv (= selve)

Forma sjølve er obligatorisk når ordet står føre eit substantiv slik: sjølve jenta, sjølve departementet. Det svarer til selve på bokmål. Eintal og fleirtal har ikkje noko å seie her.

Eit anna sjølv (= til og med)

Ein annan bruksmåte er den adverbielle. Døme: «Sjølv norsklærarar kan rote med bøyinga av sjølv.» Merk: Her finst det inga fleirtalsform med -e!

I «klassisk» nynorsk brukar ein ofte «jamvel», «til og med» eller noko anna i staden for adverbet sjølv.

Hvordan bøyes ordene faktum, kvantum og medium?

Svar

Ordene bøyes slik som nedenfor.

Skråstreken står for valgfrihet, B står for bokmål og N for nynorsk.

Kvantum går nøyaktig som faktum.

B
et faktumfaktumet
flere fakta – alle faktaene

N
eit faktumfaktumet
fleire fakta – alle faktaa / fleire faktum – alle faktuma

Sammensetningsformen er fakta-.

Mange um-ord har en egen «latinsk» flertallsstamme som slutter på -a i stedet for -um (flere fakta). Bare i nynorsk kan man valgfritt fortsette med um-stammen i flertall. Ordet blir da et helt regelrett intetkjønnsord på linje med (flere) hus – (alle) husa.

Se mer om fakta under «Aktuelt ord».

B
et mediummediet
flere medier – alle mediene / alle media

N
eit mediummediet
fleire medium – alle media

Som medium bøyes også alle sammensetninger med ordet, for eksempel massemedium.

Merk at sammensetningsformen er medie-, for eksempel mediebedrift, medielinja.

Ord på -ium har ikke den latinske flertallsstammen -a. De bøyes som vanlige intetkjønnsord i flertall når –um er sløyfet. Der vi finner -a, som i alle media, er det en radikal bokmålsform vi har for oss (på linje med husa). Bare i radikalt bokmål og i nynorsk kan man skrive «i media er det slik og slik», ellers heter det «i mediene».

Ord på –ium og -eum (som museum) mister –ium også i bestemt form entall (museet). I bokmål hører -ium/-eum altså bare til i ubestemt entall, det som er oppslagsformen i ordboka. I nynorsk derimot kommer -ium/-eum inn igjen i ubestemt form flertall. (Intetkjønnsord har alltid identisk form i ubestemt form entall og flertall i nynorsk, jf. eit hus – fleire hus.)

Eg har lært på skulen at hankjønnsord har -ar/-ane i fleirtal og hokjønnsord -er/-ene. Men eg har lagt merke til at mange ord i nynorsk bryt med dette mønsteret. Døme: stader og gonger og elvar og myrar. Det stemmer bra med talemålet mitt, men eg skjønar ikkje kva som er regelen.

Svar

Skuleregelen stemmer, men mange ord kan framleis ha «uregelrett» bøying. Det finst ikkje nokon regel som forklarer unntaka; ein er nøydd til å gjere seg kjend med dei orda det gjeld.

Difor har vi laga nokre lister der nesten alle orda av av denne typen er nemnde. Du kan hoppe til listene eller lese litt om bakgrunnen fyrst. For dei ekstra utolmodige har vi sett opp to kortlister rett nedanfor.

Hokjønn -ar/-ane: alle ord på -ing (obligatorisk) pluss mellom anna desse einstavingsorda:

  • elv, hei, myr, vik, øy, øyr
  • helg, år, øks

Hankjønn -er/-ene: valfritt alle ord på -a og –nad pluss mellom anna desse einstavingsorda:

  • stad
  • gjest, kvist
  • gris, sau
  • rett (som i matretter, ikkje menneskerettar!)
  • gong, streng, veng
  • dregg, legg, rygg
  • benk
  • bekk, drikk/drykk, flekk, sekk
  • ven, (føre)mon
  • (med)lem(m)

Legg merke til at vi her berre snakkar om sterke hankjønns- og hokjønnsord, slike som har éi staving i ubunden form eintal (stad, øy). (Samansetningar med desse orda blir sjølvsagt bøygde på same vis som orda åleine: halvøyar, ryggsekker.)

Historisk bakgrunn

Den bøyingsendinga som vitnar klårast om kva grammatisk kjønn (genus) eit ord har i norsk, er eintalsendinga (sola, hunden, landet). Fleirtalsendinga i hankjønn og hokjønn (-ar, -er) er ikkje heilt avhengig av genus. Samanhengen (i fleirtal) var endå mindre fast i gammalnorsk. Langt attende i språkhistora hadde vi noko dei kallar stammebøying eller stomnbøying. Til dømes var mange ord såkalla i-stomnar; og dei vart bøygde med -ir, som seinare vart til -er, same kva kjønn orda hadde. Ei stor undergruppe av hokjønnsorda var dei såkalla ō-stomnane; dei fekk ar-bøying.

Då Ivar Aasen samla inn dialektprøver på 1800-talet, fann han dei gamle bøyingsmønstra i store delar av landet. I mange ord har bøyinga halde seg til no.

Fram til 2012 var dei «uregelrette» formene hovudformer i nynorsken, det vil seia at dei var obligatoriske i læreboknormalen, men dei vart flittig nytta elles òg, for dei hadde godt grunnlag i bygdemåla. Det var dei vanlege formene i det vi kan kalla hovudstraumsnynorsken. Men i 2012 vart dei regelerette formene jamstilte, og i dag er brukssituasjonen noko uklår. Merk at den gamle bøyinga aldri har stått like sterkt i alle orda.

Hokjønnsord med -ar/-ane

Det finst eit obligatorisk unntak frå -er/-ene i fleirtal av hokjønnsord, nemleg alle ord på -ing. Dei skal bøyast som dronning i fleirtal: dronningar – dronningane.

Dei orda som (valfritt) kan bøyast med -ar/-ane i fleirtal, mot hovudmønsteret, er ikkje mange. Vi grupperer dei fyrst etter forbokstaven:

brik (brikar)
elv (elvar) erm (ermar)
gyger (gygrar)
hei (heiar) helg (helgar) herd (herdar)
kleiv (kleivar) kvern (kvernar)
lever (levrar)
merr (merrar) mjødm (mjødmar) myr (myrar) møy (møyar)
never (nevrar)
onder (ondrar)
reim (reimar) rim (rimar) rip (ripar) røy (røyar) røyr (røyrar) røys (røysar)
seter (setrar) sild (sildar) spik (spikar)
vik (vikar)
øks (øksar) ørn (ørnar) øy (øyar) øyr (øyrar)
år (årar)

Om det blir lettare å hugse på den måten, kan ein dele gruppa inn etter tydingsområde.

  • noko i landskapet: elv hei kleiv myr røys vik øy øyr
  • dyr: gimmer merr røy sild ørn
  • menneske eller menneskeliknande skapningar: gyger møy
  • noko i, på eller nær kroppen: erm herd lever mjødm røyr år
  • ting knytte til tradisjonelt liv på garden eller i naturen: brik kvern never onder reim rim rip seter spik spil øks år
  • anna: helg

Landskapsorda er kanskje dei viktigaste, for desse orda er like aktuelle no som før, og ein finn dei att i mange stadnamn.

Fleire ord før

Fram til 2012 hadde vi òg ein del ord med ein gammal j i fleirtal: fit (fitjar, no fetfeter), hes (hesjar, no berre heser), il (iljar, no berre iler), vid (vidjar, sjeldan; no berre svakt substantiv vidjevidjer). Før 1938 var det endå fleire ord i denne gruppa, mellom anna kløv (kløvjar) og skjel (skjeljar; no berre skjeler eller i inkjekjønn: skjel).

Bli ikkje overraska om du finn børar/byrdar, flisar, geilar, grindar, hindar, hitar, leinar, senar, sneisar, strindar eller svillar i eldre tekstar. Dette var rekna som korrekt før i tida.

Hankjønnsorda med -er/-ene

Vi ser her bort frå ord med omlyd i rota, som nagl – negler, fot – føter. Desse har obligatorisk -er/-ene.

Lånord på -a, som villa – villaer, sofa – sofaer treng vi heller ikkje ramse opp. Alle har valfritt -er/-ene.

Det same gjeld ord på -nad: søknader – søknadene, lagnader, lovnader, månader osv. (Merk: tradisjonelt helst uttalt /søkna’/ – /søkna’ne/ osb., altså med stum d.)

Vi listar berre opp einstavingsorda. Dei vanlegaste er gonger og stader. Vi grupperer dei ut frå kva som kjem etter rotvokalen:

  • led (= ledd n.) sed (seder og skikkar) stad
  • lem (på kroppen) medlem
  • føremon mon ven
  • gris
  • brest gjest kvist lest (holmål)
  • let (farge) lut (del) rett (matrett)
  • vev
  • sau

(Vener, lemer, leter og (føre)moner kan òg skrivast venner, lemmer, letter og (føre)monner. Luter kan òg heita lotter.)

Om lag helvta har stomnutlyd på g eller k.

  • dregg hegg klegg legg nekk (reinskalv) rygg stegg vegg
  • dreng gong sleng sting streng veng
  • bekk drikk/drykk flekk rykk sekk
  • benk skjenk
  • belg svelg (slurk)
  • stilk
  • serk
  • veik (i lampe) øyk

(Drikker og venger kan vere vanskeleg å skilje frå fleirtal av hokjønnsorda drikke og vengje.)

Konsonantane g og k vart før i tida gjerne palataliserte til j og kj framfor ein fremre vokal som e; difor høyrer ein former som /bekkjer/ og /sekkjer/ i dialektane (oftast saman med /bekkjen/ og /sekkjen/ i eintal). Palatalisert uttale heng nøye saman med formene på -er/ene.

Til slutt har vi nokre ibuar- og folkenamn: bygger (t.d. selbygger), daner, egder, håløyger, kvener, ryger, sygner, teler, –værer (t.d. lomværer). Her kan òg dei mytologiske skapningane vaner nemnast. I eldre nynorsk høyrde òg døler til denne gruppa. (Eit par av namna, tele og dane, har tostavingsform i eintal.)

Fleire ord før

I eldre nynorsk kunne òg bjørn, høl (fl. høljar), kost (i tydingane ‘mat’, ‘val’), rev, lekk, løk (‘djup/stille bekk’) og veg bøyast med -er.

Hvem er eldst av eldre mennesker og gamle mennesker?

Svar

Det finnes ikke noe rent logisk svar på det. Man skulle tro eldre var eldst, på grunn av gradbøyningen av gammel:

gammel ELDRE (enn) – eldst

Men sammenligningsformen (komparativen) eldre brukes jo i praksis også slik:

ung (ja, hvilken alder som helst) – ELDREeldst

Både eldre og eldst er her rent relative begrep. Men i tillegg brukes eldre absolutt og substantivisk i samme betydning som gamle, som et forskjønnende ord. Det brukes dessuten til dels om et stadium før det man vil kalle gammel (hvis man i det hele tatt bruker gammel), eller om begge deler, for eksempel slik:

eldre = «litt» gamle og gamle (ev. minus de aller eldste)

Ordbøkene har litt ulike tolkninger av dette absolutte begrepet:

eldre ‘mennesker med en alder på mer enn ca. 60 år; forholdsvis gammel’ (Den Danske Ordbog)
eldre ‘mellom middelaldrende og gammel’ (Det Norske Akademis ordbok (NAOB)

Men forholdet mellom ordene eldre og gamle handler nok egentlig mer om språkbrukernes stil enn om alderen til de omtalte. Det har skjedd flere kulturendringer i synet på og omtalen av gamle mennesker, og det viser seg i ordbruken.

Eldre som aldersgruppe og evfemisme

Når vi nå bruker ordet eldre i stedet for gammel/gammal/gamle, henger det sammen med at man har ønsket å gjøre alderdommen mindre belastende ved hjelp av hensynsfull språkbruk. Om det å skyve de enkleste og mest direkte ordene ut av språket (bare) har den tilsiktede virkningen, kan nok diskuteres. Det er vanskelig å trekke gode grenser mellom høflighet, evfemisering (språkpynt) og tabuisering.

I artikkelen Om å bli gammel i Norge står det mye interessant om begrepene eldre og gammel i norsk kultur og andre kulturer, og særlig relevante er opplysningene om hvordan gamle mennesker på «aldershjem» unngår ordet gammel (s. 185–186). Merk at artikkelen er fra 1984 og handler om et relativt moderne Norge som har vært gjennom store endringer i forholdet mellom aldersgruppene (se grafer til slutt nedenfor).

Fenomenet absolutt komparativ

I eldre mennesker har vi en såkalt absolutt komparativ (en ikke-sammenlignende komparativ). Legg merke til at enn er fraværende når vi bruker ordet slik. Et annet eksempel er en bedre middag. Takket være det grammatiske fenomenet absolutt komparativ vet ingen riktig hva som er best av «en bedre middag med eldre mennesker» og «en god middag med gamle mennesker», noe som kan bli et stadig mer påtrengende spørsmål for yngre mennesker nå som den såkalte eldrebølgen er i kjømda.

Sidespor: senior

En annen evfemisme for både gammel og eldre, særlig i sammensetninger, er senior, som opprinnelig er komparativ av latin senex ‘gammel’ (med synonymet senilis).

Ny vri: En eldre? Er du eldre?

Eldre i den substantiviske og absolutte betydningen (uten enn) viser i utgangspunktet til en gruppe mennesker. Om individer bruker man helst ymse andre omskrivninger enn eldre.

Men de siste åra har vi sett en del ny språkbruk av dette slaget: «Er du eldre? Når du er eldre, er det viktig å spise sunt.» (Underforstått snarere «når du hører til gruppa eldre» enn «når du er blitt eldre (enn før)».)

Mange reagerer fremdeles på slik ordlegging, så skriv gjerne om, for eksempel til det adjektiviske «Når du blir eldre …», som det alltid har hett.

Kulturendring

Til slutt et avissøk som viser omtrent når overgangen fra de gamle til de eldre skjedde:

Grafene er fra n-gramtjenesten ved nb.no og viser bare forholdet mellom ordene (selve tallene er ikke så viktige i denne sammenhengen). Merk at det er en del feilkilder, blant annet at ordene også kan vise til ting.

En like viktig overgang fant sted da eldre mennesker avløste gamle mennesker rundt 1930 (seinere i nynorsk).

Flere observasjoner basert på søk hos nb.no:

Gammel mann dominerte på 1800-tallet, fikk sterk konkurranse av eldre mann og eldre herre i første halvdel av 1900-tallet, men har vunnet en knusende seier i etterkrigstida, som den eneste gamlingen på området. Gammel herre mistet mye fotfeste allerede rundt århundreskiftet.

Gammel kvinne tapte for eldre kvinne før 1920, og gammel dame for eldre dame rundt 1900. Eldre kone (i absolutt betydning) rakk ikke å få overtak over gammel kone før dette konebegrepet ble foreldet. Kombinasjonen eldre kjerring har heller ikke fått så mange sjanser (merk at kjerring er eller har vært et nøytralt ord for kvinne i de fleste bygdemål, ikke nedsettende).

Kva er eintalsforma av kolli?

Svar

Det heiter kolli i eintal òg.

Det er eit inkjekjønnsord på både nynorsk og bokmål.

Bøyinga er slik:

nynorsk: (eit) kolli – (dette) kolliet – (fleire) kolli – (alle) kollia
bokmål: (et) kolli – (dette) kolliet – (flere) kolli/kollier – (alle) kollia/kolliene

Ordet kjem frå italiensk og er eigentleg fleirtal av collo ‘pakke’ (med den tidlegare tydinga ‘nakkebør’).

Eintal kolli har vi hatt heilt sidan 1800-talet, men i somme miljø har ein nok brukt kollo.

Grunnen til at fleirtalsforma vart til eintalsform i norsk, er truleg at dei som handterte gods, oftare snakka om pakkane i fleirtal. Eit liknande fenomen kjenner vi frå engelske lånord som til dømes drops, tips, tanks, pins, kaps og kjeks (jf. cakes) – her er fleirtals-s-en bakt inn i norsk eintal.

Jeg vil gjerne skrive parameteret, men stavekontrollen retter det til parameteren. Er det riktig? Hva heter det forresten i flertall?

Svar

Ord på –meter som viser til en størrelse, er hankjønnsord, akkurat som en meter alene. Altså heter det en parameter.

Genus

Ord på –meter som betyr ‘måleinstrument’, er derimot intetkjønnsord, f.eks. amperemeter, barometer, termometer.

At parameter er hankjønn, er ikke noe nytt, slik enkelte spørrere tror, jf. for eksempel Vilhelm Bjerknes, Om anvendelsen af mekanikens principer i fysiken (1892).

Flertall

I flertallsbøyningen av parameter er det imidlertid mye valgfrihet:

Uten sammentrekning: parametere − parameterne
Med sammentrekning: parametre(r) − parametrene

Bøy det gjerne slik du ville ha bøyd sommer.

Nynorsk har

uten sammentrekning: parameterar − parameterane
med sammentrekning: parametrar – parametrane

Den sistnevnte varianten er mest brukt.

Kva er den korrekte fleirtalsforma av ordet risiko? Eg ser at dei i nokre fagbøker om risikostyring bruker risiki.

Svar

Risiko har regelrett hankjønnsbøying, risikoar, risikoane på nynorsk og risikoer, risikoene på bokmål, jf. rettskrivingsordbøkene.

Det har vore den vanlege forma i over hundre år, sjå til dømes i Om Christiania Husforsikring (1866). Norsk Riksmålsordbok førte opp risikoer som den einaste fleirtalsforma i 1947.

Forma risiki, med endinga -i som i italiensk, er altså ikkje korrekt etter norsk rettskriving. På dansk kan det heite risici.

Bør ein skriva «DNA-et» eller «DNAet» i samanhengar som «DNA-et til ein organisme»?

Svar

Rett skrivemåte er «DNA-et» med bindestrek.

«DNA» er eit forbokstavord som må lesast bokstav for bokstav. I samansetningar bruker ein òg bindestrek: «DNA-molekyl».

Det same prinsippet gjeld for alle forkortingar som kan bøyast eller setjast saman med andre ord.

Kva er reglane for store og små bokstavar i forbokstavord?

Svar

Vi må skilje mellom ulike slags forbokstavord (initialord). Eitt skilje går mellom særnamn (eigennamn) og samnamn (fellesnamn). Eit anna skilje går mellom forkortingar som blir uttalte som ord, og forkortingar som blir uttalte bokstav for bokstav.

Særnamn uttalte bokstav for bokstav: store

Forkortingar for særnamn (eigennamn) blir oftast skrivne med store bokstavar:


World Wildlife Fund
> WWF
Dei sameinte nasjonane > SN
(eller FN, av De forente nasjoner)
Norsk rikskringkasting
> NRK

Slike forkortingar les vi bokstav for bokstav: ve-ve-eff, ess-enn, eff-enn, enn-err-kå.

Særnamn uttalte i eitt: store/små

Særnamn i form av forbokstavord som kan lesast i eitt (akronym), kan skrivast på to måtar:

North Atlantic Treaty Organization > NATO eller Nato
UNESCO/Unesco

Genitiv

I genitiv legg vi ein liten s til:

WWFs, FNs, NRKs, NATOs eller Natos, UNESCOs eller Unescos

Samnamn: store/små

Forbokstavord som er samnamn (fellesnamn), kan skrivast med store eller små bokstavar:

BH/bh (eventuelt behå), CD/cd, EDB/edb, ENØK/enøk, LP/lp, PC/pc, TV/tv, WC/wc

Språkrådet tilrår gjerne små bokstavar i mykje brukte forkortingar, mellom anna fordi det da er lettare å skilje forkortingane frå særnamn. Di meir allment kjent eit fenomen med tilhøyrande forkorting er, di sterkare er tendensen til å velje små bokstavar.

Dersom forkortinga i prinsippet kan lesast som eit ord, men i praksis blir lesen bokstav for bokstav, er det god grunn til å velje store bokstavar (jf. IT, IKT og ID).

Nokre forkortingar skal i alle tilfelle skrivast med store bokstavar, m..a som AS, ISBN og PR.

Bøying

Merk bøyingsformene av ord som pc, tv, cd-rom:

pc-en – pc-ar – pc-ane
PC-en – PC-ar – PC-ane
(ikkje: pc’en eller pcen eller PC’en eller PCen osv.)

cd-rom-en – cd-rom-ar – cd-rom-ane
CD-ROM-en – CD-ROM-ar – CD-ROM-ane

I slike samnamn får vi apostrof før genitivs-s: ein pc’s yting.

Samansetning

Forbokstavord som ikkje er akronym, får bindestrek i samansetningar:

sommar-OL, FN-vedtak, farge-TV eller farge-tv, PC-kjøp eller pc-kjøp

Forbokstavord som er blitt vanlege ord

Ein del opphavlege akronym har fest seg i norsk som vanlege ord, til dømes hiv (av Human Immune Deficiency Virus ‘menneskeleg immunsviktvirus’), laser og radar. Slike ord blir bøygde og samansette på vanleg måte: ein radar radaren radarar radarane, laserskrivar, hivmedisin.

Unnatak: ein del private namn og tekniske forkortingar

Reglane ovanfor er etter den gjeldande offisielle rettskrivinga. Private institusjonar og firma rår sjølv over namna sine og kan avgjere korleis eventuelle forkortingar skal skrivast. Eit døme er DnB for Den norske Bank (ein arv frå DnC for Den norske Creditbank), som forresten vart endra til DNB i 2011. Eit anna døme er partinamn, som KrF.

Innanfor fysikk og kjemi finn vi viktige internasjonale unnatak som dB og pH, og dessutan har heile feltet forsking og utvikling fått lov til å skilje seg frå hovudreglane med forkortinga FoU.

Hva er bakgrunnen for ordet paparazzi, og hvordan skal det uttales og bøyes?

Svar

Paparazzo var navnet på en innpåsliten pressefotograf i den italienske filmen La dolce vita fra 1960.

Paparazzi er en italiensk flertallsform. Den norske flertallsformen er paparazzoer (bokmål) og paparazzoar (nynorsk). Et annet ord for det samme er «snikfotograf».

Z-ene uttales som i pizza, altså -tts-.

Heter det dobbel konsonant, dobbelt konsonant eller kanskje dobbeltkonsonant? Hva med enkel?

Svar

Det er mulig å skrive dette i både ett og to ord, men reglene for skrivemåten er ikke helt de samme for dobbel(t) og enkel(t). Sammensetning til ett ord krever uansett -t- i bokmål.

Når man uttaler det som et toordsuttrykk, er det riktig å skrive det i to ord også. Da kan en velge mellom dobbel konsonant og dobbelt konsonant, på både bokmål og nynorsk.

I sammensetning

Uttalt som ett ord skal det skrives sammen. Da heter det dobbeltkonsonant (med -t-) på bokmål, mens det på nynorsk er valgfritt med dobbeltkonsonant eller dobbelkonsonant (altså med eller uten -t-). Et eksempel til: På nynorsk er det valgfritt med for eksempel dobbelmoral og dobbeltmoral, mens bare dobbeltmoral er korrekt i bokmål.

(I praksis finner vi en del dobbel- i bokmål også i sammensetninger, med rot i talemålet og kanskje noen ganger med støtte i svensk og engelsk. Men i intetkjønnsord og i verb og adjektiv står t-en meget sterkt og fungerer nok for mange som et intetkjønnsmerke, som i dobbeltmord og dobbeltløpet. Fordelingen mellom dobbel- og dobbelt- i nynorsk er også preget av dette.)

Enkel(t)

De samme reglene gjelder langt på vei for enkel og enkelt, men siden enkel også betyr ‘ukomplisert’, foretrekkes generelt enkelt i motsetning til dobbel(t) i bokmål, altså enkelt konsonant og enkeltkonsonant. Dette poenget gjelder likevel ikke i flertall. Det er derfor mulig med både enkle konsonanter, enkelte konsonanter (som imidertid kolliderer på en annen kant!) og enkeltkonsonanter. Uansett er det bare -t i sammensetninger, som i f.eks. enkeltperson. Det er også det vanlige i nynorsk.

Når poenget er at noe er alene, men ikke i motsetning til å være i et par, er det enkelt som gjelder: «Ord som består av én enkelt vokal.»

Oppsummering

Vi kan oppsummere med ei liste:

  • med dobbel konsonant
  • med dobbelt konsonant
  • med dobbelkonsonant (bare nynorsk)
  • med dobbeltkonsonant
  • med enkel konsonant (bare nynorsk; men med enkle konsonanter er greit)
  • med enkelt konsonant
  • med enkelkonsonant (bare nynorsk)
  • med enkeltkonsonant

Typen enkelkonsonant er ikke vanlig i nynorsk heller. Vi finner oftere enkelt- eller einskildkonsonant.

Nordiske forhold

Når det gjelder t-endelsen, går bokmål sammen med dansk. Nynorsk kan slå følge, men har også former uten -t, og det stemmer med svensk. I eldre nynorsk skrev man forresten gjerne dubbel-, også det som i svensk.