Norsk tegnspråk er et fullverdig språk. Norsk tegnspråk er det nasjonale tegnspråket i Norge, og det er førstespråket til mange døve og hørselshemmede. For de aller fleste døve og hørselshemmede er norsk et andrespråk. De fleste døve og hørselshemmede er født av hørende foreldre som ikke har vært en del av tegnspråkmiljøet i Norge.
Språkloven paragraf 7 slår fast at norsk tegnspråk er likeverdig med norsk som språklig og kulturelt uttrykk. Språkloven bidrar til å synliggjøre døve og hørselshemmede som en språklig minoritet og til å synliggjøre det norske tegnspråket.
Språkloven paragraf 1 sier at offentlige organ skal verne og fremme norsk tegnspråk. Det betyr at offentlige organ skal hindre at språket møter sanksjoner, og at de aktivt skal styrke språket på sine områder. Et offentlig organ må kunne gjøre greie for hvordan det håndterer ansvaret for norsk tegnspråk.
Det er språkene som er vernet gjennom språkloven, og loven gir derfor ingen konkrete rettigheter til enkeltpersoner. De språklige rettighetene til tegnspråkbrukere finnes i andre lover, blant annet i opplæringsloven, barnehageloven, tolkeloven, domstolloven, folketrygdloven og pasient- og brukerrettighetsloven.
Offentlige organ skal verne og fremme norsk tegnspråk.
Plikten til å verne norsk tegnspråk innebærer at offentlige organ skal beskytte norsk tegnspråk mot diskriminering, manglende respekt og sanksjoner. Det er et vern mot språklig diskriminering som går videre enn reglene i likestillings- og diskrimineringsloven.
Plikten til å fremme norsk tegnspråk innebærer at offentlige organ skal arbeide for at tegnspråk blir brukt mer i samfunnet, og for at tegnspråkbrukerne lettere skal kunne møte, lære og bruke språket sitt, også i kommunikasjonen med det offentlige. Det er en plikt til å aktivt styrke språket ut over de kravene som følger av særlovgivningen.
Plikten gjelder for alle offentlige organ, også organ som jobber med andre ting enn språk. Plikten må tilpasses det enkelte organets arbeidsområder. Det å fremme norsk tegnspråk kan for eksempel være at et offentlig museum tilbyr videoguider på norsk tegnspråk, eller at et direktorat har forklaringsvideoer på norsk tegnspråk på nettsidene sine.
Tilgang til tegnspråk er en grunnleggende menneskerett. Plikten til å verne og fremme norsk tegnspråk må sees i lys av dette og av de kravene som FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) stiller til offentlige myndigheter.
Språkrådet har laget en mønsterpraksis med råd til offentlige organ om hvordan de kan oppfylle plikten til å verne og fremme norsk tegnspråk.
ordbøkene.no
Søk