Henvisningsord/tilvisingsord
Vi bruker henvisningsord for å unngå gjentakelse. Henvisningsordene er oftest pronomen. Vanlige henvisningsord er den, det, denne, dette, de/dei, disse/desse, han, hun/ho, vedkommende/vedkomande.
Vi bruker henvisningsord for å unngå gjentakelse. Henvisningsordene er oftest pronomen. Vanlige henvisningsord er den, det, denne, dette, de/dei, disse/desse, han, hun/ho, vedkommende/vedkomande.
Et henvisningsord må peke tilbake på noe konkret: Det må ha et klart korrelat i teksten foran.
Det må være grammatisk samsvar mellom henvisningsordet og korrelatet.
Hvor er nøklene mine [korrelat]? Jeg håper at jeg ikke har mistet dem [henvisningsord]!
Foredraget [korrelat] var så kjedelig at hun sovnet av det [henvisningsord].
Merk at det er noen forskjeller mellom bokmål og nynorsk. På bokmål har vi i entall de personlige pronomenene han, hun, den og det. På nynorsk har vi bare han, ho og det.
I tillegg kommer det kjønnsnøytrale pronomenet hen.
Bokmål: henvsningsord
ordninga – den
forskjellen – den
systemet, arbeidet – det
partene – de
representanten – (eller hen)
den ansvarlige – (eller hen)
Nynorsk: tilvisingsord
ordninga – ho
skilnaden – han
systemet, arbeidet – det
partane – dei
representanten – han eller ho (eller hen)
den ansvarlege – han eller ho (eller hen)
Henvisningsordene denne, dette og disse/desse kan i noen tilfeller sikre entydig henvisning. De bør da peke tilbake på det nærmeste substantivet.
Han startet forretning sammen med broren, men denne trakk seg ut.
(Denne = sistnevnte: broren. Han ville ha vært tvetydig her.)
Denne, dette og disse kan altså ha en nyanse av «sistnevnte» som den, det og de/dei ikke har.
Men overdreven bruk av denne, dette og disse/desse kan viske ut denne nyttige bruksforskjellen.
Det er umulig å dope en frisk hest for å få denne til å løpe fortere.
Her er den tilstrekkelig. Det er ingen andre mulige korrelater, så her trengs ingen presisering av «sistnevnte».
I de fleste tilfeller er det altså nok å bruke den, det og de/dei.
I regelverk og forvaltningstekster brukes ofte vedkommende/vedkomande som henvisningsord. Fordelen med vedkommende/vedkomande er at det er kjønnsnøytralt. Ulempen er at det er temmelig langt og tungt.
Han eller hun blir stadig vanligere som henvisningsord. Det brukes i Statens personalhåndbok og flere lover.
Når korrelatet er et flertallsord, er det ingen grunn til å bruke vedkommende som henvisningsord. Vedkommende blir unødig kompliserende.
Personer som settes i arrest, kan fratas alle gjenstander som er egnet til å skade vedkommende selv eller andre.
som settes i arrest, kan fratas alle gjenstander som er egnet til å skade dem selv eller andre.
Det kjønnsnøytrale pronomenet hen ble tatt inn i ordbøkene i 2022.
Det må være logisk samsvar mellom henvisningsordet og korrelatet, og henvisningsordet må peke tilbake på det nærmeste ordet. I dette eksempelet går det galt:
Det er også forbudt å fotografere eller gjøre opptak av siktede eller domfelte på vei til eller fra rettsmøtet. Det samme gjelder under opphold i den bygningen der rettsmøtet holdes, om denne ikke samtykker.
Her mener skribenten å henvise til siktede eller domfelte, men avstanden mellom henvisningsordet denne og siktede eller domfelte (det logiske korrelatet) er for lang, og den bygning kommer imellom. Da blir forbindelsen brutt, og det er bygningen (det nærmeste grammatiske korrelatet) som må samtykke! Det er altså ikke logisk samsvar mellom henvisningsordet og korrelatet. Det ville ha vært bedre å gjenta det logiske korrelatet, her siktede eller domfelte:
Det er også forbudt å fotografere eller gjøre opptak av siktede eller domfelte på vei til eller fra rettsmøtet. Det samme gjelder under opphold i den bygningen der rettsmøtet holdes, om siktede eller domfelte ikke samtykker.
Det hender at skribenten glemmer å nevne korrelatet til henvisningsordet. Slikt kan skape hodebry for leseren, som må bruke tid på å finne ut hva skribenten har ment.
En hest er syk. Den er nylig importert fra Danmark. Hesten har vært i kontakt med andre hester på transporten. Disse er blitt informert.
Nærmeste mulige grammatiske korrelat til disse er andre hester. Hvis hestene virkelig ble informert, er det fare for at de mistet både munn og mule! Det egentlige korrelatet (fagmyndigheter, kanskje?) er uteglemt.
Vi må alltid gjøre det klart hva eller hvem vi viser til, og kontrollere at vi faktisk har nevnt det i teksten foran. Korrelatet må være eksplisitt, ikke underforstått, og det må ikke stå for langt unna henvisningsordet.