Navn på lover og forskrifter skrives med liten forbokstav:
Regelen om liten forbokstav gjelder også forskrifter, traktater, konvensjoner o.l.:
Men når forleddet er et egennavn, skal forbokstaven være stor:
Merk også at Grunnloven skrives med stor forbokstav.
Alle lover har en lang, offisiell tittel. Det er den lange tittelen som brukes i f.eks. juridiske dokumenter, og den innledes nesten alltid med «lov om ...».
Mange lover har en korttittel i tillegg til den lange. En korttittel er offisiell bare hvis den står i parentes etter navnet på loven i Lovdata og Norges lover:
Andre lover har gjennom praksis fått mer eller mindre innarbeidede korttitler. Disse korttitlene er ikke offisielle.
I vanlige prosatekster er det mer vanlig og leservennlig å bruke korttittel (offisiell eller uoffisiell) når vi henviser til lover.
Det finnes ingen offisiell liste over forkortelser for lovtitler. Skrivemåten i forkortelsene som er oppgitt i Lovdata, kan derfor avvike fra skrivemåten i dokumenter fra det ansvarlige departementet.
I løpende tekst er det ikke vanlig å utheve lovtitler. Men hvis en lovtittel er lang, kan vi bruke kursiv eller anførselstegn for å skille den fra resten av teksten:
Lover er delt inn i paragrafer. Paragrafer er delt inn i ledd, som tilsvarer «avsnitt» i vanlig prosa. Et ledd kan være delt inn i flere punktum (ikke det samme som skilletegnet punktum), som tilsvarer «setning» i vanlig prosa.
Et ledd kan inneholde punktlister med f.eks. oppramsing av vilkår. I punktlister i lovtekster brukes som regel bokstavpunkter, ikke strekpunkter eller kulepunkter.
Vi kan skrive ordet paragraf eller bruke tegnet §. Paragraftegnet står alltid foran tallet:
Når vi viser til flere paragrafer, bruker vi vanligvis to paragraftegn uten mellomrom:
Noen lover har en kapittelvis nummerering, med en kombinasjon av kapittelnummer og paragraftegn. Det første tallet viser til kapittelet, det andre til paragrafen. Det skal være bindestrek mellom de to tallene:
I vanlig prosa er det ikke noe i veien for å innlede en setning med paragraftegn, men i juridisk litteratur har det ikke vært vanlig. Man har i stedet skrevet ordet med bokstaver.
Bokstav
Når vi viser til et bokstavpunkt i en oppramsing i en paragraf, skal ordet bokstav (ikke litra eller punkt) være med:
Merk: En «§ 126 bokstav a» er en paragraf med bare ett ledd. Når paragrafen er delt i flere ledd, slik de fleste er, må nummeret på leddet være med:
Når vi refererer til nummer på ledd og punktum, bruker vi helst bokstaver, ikke tall:
Formen annen/annet (for «nummer to») brukes mye i juridisk litteratur («annet ledd»). Det er også mulig å bruke andre («andre ledd»). Unngå veksling mellom formene i én og samme tekst.
Merk: Rådet ovenfor gjelder bokmål. I en nynorsktekst må vi selvsagt skrive «andre ledd(et)» / andre stykke(t)».
Det skal være mellomrom mellom paragraf og tall:
Det skal være mellomrom mellom tall og bokstav og mellom tall og ledd:
Det skal ikke være komma mellom paragraf og tall eller mellom ledd og punktum:
I juridisk litteratur er det vanlig å utelate genitivs-s når man henviser til lover og forskrifter med korttittelen:
Når vi ikke har med hele korttittelen, men bare det siste leddet, skal s-en være med på bokmål:
På nynorsk skriver vi slik:
Når vi i en lov eller forskrift skal vise til noe i nettopp denne loven eller forskriften, kan vi skrive denne loven eller loven her.
Merk at det likevel kan være god grunn til å nevne lovens tittel hvis en annen lov er nevnt i samme paragraf (og det kan oppstå tvil om hva vi refererer til).
Henvisninger i vanlig prosa
Når vi henviser til den lange tittelen på en lov eller forskrift, bruker vi skriftspråket som den aktuelle loven eller forskriften er skrevet i:
Når vi henviser til den offisielle korttittelen, kan vi enten bruke lovens eller forskriftens skriftspråk eller samme skriftspråk som i resten av prosateksten:
eller
Når vi henviser til en uoffisiell korttittel, bør vi bruke samme skriftspråk som i resten av prosateksten.
Henvisninger i lovtekster og forskriftstekster
I en lovtekst eller forskriftstekst gjelder andre regler. Der henviser vi alltid til en annen lov eller forskrift med det skriftspråket som er brukt i loven/forskriften det henvises til, uansett om vi bruker den fullstendige tittelen eller den offisielle korttittelen.
Har du spørsmål om lover, lovteknikk og lovhenvisninger, kan du ta kontakt med Justis- og beredskapsdepartementet. Se også veiledningsheftet Lovteknikk og lovforberedelse (regjeringen.no).
Søk