ordbøkene.no
SøkNaturkrisen: Har vi språket som trengs?
Innledning til debatt på Arendalsuka ved Nina Teigland, konstituert direktør i Språkrådet
Hvorfor vekker natur ofte sterkere engasjement enn klima? Kanskje handler det om språket vi bruker. Natur er konkret, nært og sanselig, mens klimadebatten ofte oppleves som teknisk og abstrakt.
Terminologi gir felles grunnlag for gode samfunnsdebatter
Det kan høres smalt ut. Kanskje til og med litt teknisk. Men jeg vil begynne med å påstå det motsatte: Terminologi er ikke en detalj for språknerder. Terminologi er en del av den demokratiske infrastrukturen, som avgjør om vi faktisk snakker om det samme når vi diskuterer de store spørsmålene i samfunnet.
Skal vi få bedre samfunnsdebatter, trenger vi ikke bare flere fakta, bedre modeller og mer teknologi. Vi trenger også et mer presist felles språk.
I samfunnsdebatten bruker vi stadig ord som «bærekraft», «grønn», «klimanøytral», «naturpositivitet», «sirkulærøkonomi» og «grønnvasking». Ordene er overalt: i politiske taler, i strategier, i nyhetssaker, i forskningsrapporter, i standarder og i markedsføring. Ofte bruker vi dem som om alle vet nøyaktig hva de betyr. Men det er ikke alltid tilfellet. Og når vi ikke har samme forståelse av begrepene, risikerer vi at vi ikke diskuterer saken, men hverandres språkbruk.
Det høres kanskje uskyldig ut. Men uklare begreper får praktiske konsekvenser. Hvis en virksomhet kaller et produkt «klimanøytralt», hva innebærer det? Handler det om faktiske utslippskutt, om kjøp av klimakvoter, om beregninger innenfor en avgrenset del av verdikjeden, eller om noe helt annet? Hvis et prosjekt beskrives som «naturpositivt», betyr det at naturtilstanden faktisk blir bedre, eller at skadevirkningene kompenseres andre steder? Slike spørsmål er ikke bare språklige. De handler om tillit, ansvar og etterprøvbarhet.
Ord er heller aldri helt nøytrale. De rammer inn problemene og påvirker hvilke løsninger som framstår som rimelige eller nødvendige. Kaller vi noe en krise, forventer vi én type handling. Kaller vi det en omstilling, åpner vi for en annen type samtale. Snakker vi om «forurensning», «utslipp», «ressurser», «avfall», «naturkapital» eller «tap av natur», legger vi ulike perspektiver inn i debatten. Språkvalgene avgjør ikke politikken alene, men de setter premisser for hvordan politikken kan forstås.
Derfor er terminologi viktig for gode samfunnsdebatter. Et demokrati trenger ikke at alle er enige. Tvert imot: Uenighet er nødvendig. Men vi trenger et felles språk for å være uenige på et opplyst grunnlag. Først når vi vet hva vi mener med ordene, kan vi være reelt uenige om verdier, prioriteringer og løsninger.
Vi trenger fagspråk for å være presise
Dette er særlig tydelig i debattene om klima, natur og bærekraft. Klimaendringene og naturkrisen er konkrete fenomener med konkrete konsekvenser for mennesker, natur og samfunn. Samtidig blir språket vi bruker om dem, ofte abstrakt og teknisk. Det er ikke så rart. Når et samfunn skal regulere, måle, planlegge, finansiere og kontrollere tiltak, oppstår det et fagspråk. Vi får ord som utslippsbaner, klimakvoter, karbonfangst og -lagring, karbonavtrykk, arealnøytralitet og sirkulærøkonomi.
Hvis ordene blir så uklare, så ulike eller så innforståtte at bare de allerede innvidde kan delta, har vi et demokratisk problem.
Vi trenger dette fagspråket for å være presise. Men fagspråket kan misbrukes til å stenge folk ute fra kunnskapen og debatten. Hvis ordene blir så uklare, så ulike eller så innforståtte at bare de allerede innvidde kan delta, har vi et demokratisk problem. Da fungerer språket som portvokter i stedet for døråpner.
Her kommer terminologien inn. Terminologi handler ikke bare om å finne riktige ord. Det handler om å avklare begreper: Hva er det vi snakker om? Hvilke kjennetegn har begrepet? Hvordan skiller det seg fra nærliggende begreper? Hvilken term bør vi bruke på norsk, på bokmål og nynorsk? Når dette arbeidet gjøres systematisk, får vi et språk som kan bære kunnskap på en mer presis og etterprøvbar måte.
Dette passer også godt inn i den språkpolitiske rammen vi har i Norge. Formålet med språkloven er å styrke norsk som et samfunnsbærende språk. Det betyr at norsk skal kunne brukes på alle samfunnsområder og i alle deler av samfunnslivet. Da må vi kunne snakke om alle fag på norsk. Vi må kunne utvikle teknologi, regulere utslipp, beskrive naturtap, lage standarder og føre politiske debatter på norsk. Og da trenger vi norsk terminologi.
Vi trenger åpne termressurser
Språkrådet er nasjonalt samordningsorgan for terminologiarbeid. Men terminologi må utvikles der kunnskapen utvikles: i fagmiljøene, i forvaltningen, i forskningen, i næringslivet og i standardiseringssektoren. Det er disse miljøene som vet hvilke begreper som trengs, og hvor presisjonsproblemene oppstår. Terminologi er altså ikke et sideprosjekt som noen få språkfolk tar seg av på slutten av en prosess.
Derfor er åpne termressurser så viktige. Termportalen ved Universitetet i Bergen er et nasjonalt grensesnitt for terminologi som gjør det mulig å søke i norske termbaser på tvers av fagområder.
Termlex, termbasen som Standard Norge har utviklet, og som også er tilgjengelig gjennom Termportalen, er et godt eksempel på hvordan terminologi fra standardiseringsarbeid kan samles og gjøres tilgjengelig. Slike ressurser gjør terminologien brukbar utenfor rommet der den først ble utviklet: for studenter, journalister, forvaltning, forskere, teknologer, oversettere og alle andre som trenger presise ord.
Hva betyr dette i praksis for samfunnsdebatten? Vi må avklare begrepene før vi bygger argumentene på dem. Når en debatt handler om bærekraft, naturpositivitet eller klimanøytralitet, bør vi spørre: Hvilken definisjon legger vi til grunn? Hva er inkludert, og hva er holdt utenfor? Termene må forklares og knyttes til konkrete eksempler. Sirkulærøkonomi blir lettere å diskutere når vi viser hva det betyr i en verdikjede. Naturpositivitet blir mer etterprøvbart når vi forklarer hva som faktisk må skje med naturtilstanden. Klimanøytralitet blir mer troverdig når vi er tydelige på hvilke utslipp, hvilke tiltak og hvilken dokumentasjon vi snakker om.
Terminologi er ikke en omvei fra handling, men en forutsetning for god handling. Uklare ord kan gi uklare beslutninger, uklare forventninger og uklar ansvarsfordeling. Presise ord kan gjøre uenighet tydeligere, kunnskap mer tilgjengelig og beslutninger lettere å etterprøve.
Derfor er dette mitt hovedpoeng: Skal vi få bedre samfunnsdebatter, trenger vi ikke bare flere fakta, bedre modeller og mer teknologi. Vi trenger også et mer presist felles språk. Vi trenger termer som er utviklet, definert, delt og brukt på en måte som gjør det mulig for flere å delta. Først når vi er rimelig enige om hva ordene betyr, kan vi være ordentlig uenige om veien videre.