ordbøkene.no
SøkHva må læreren lære?
Norsklæreren trenger språkkompetanse for å kunne undervise godt i lesing og skriving.
Randi Solheim er professor i norskdidaktikk ved NTNU. Hun arbeider blant annet med skriveopplæring og vurdering av skriving. Hun underviser lærerstudenter, som i sin tur skal lære elevene å lese og skrive.
– Lesing og skriving handler om språk og språkkompetanse. Læreren må ha kunnskap og fagbegreper om språk og språkbruk for å se hva elevene får til, og for å hjelpe dem videre. Tekstene som elevene skriver, er et kartleggingsverktøy i seg selv, og når læreren veileder en elev om en tekst under arbeid, er det tilpassa opplæring.
Solheim sier at hun gjerne snakker om «den første språklæringa» for de yngste elevene, ikke bare «den første lese- og skrivelæringa». Da ser hun på språk i et utvida perspektiv.
– De yngste trenger mer enn bare verbalspråket. De tegner mye, og de vet mye om tekster og symboler av ulike slag, som de drar veksler på i skrivinga si. De som underviser de yngste barna, må ha kunnskap om hvordan barn lærer språk, og om ulike språklige ressurser. Det gjør at lærerne kan se elevene der de er, hjelpe dem med å se hva de kan, og vise hvordan de kan bruke skriving og tekster til ulike formål.
Lærerne må også kunne noe om skriveprosesser. Når lærerne kommenterer og stiller spørsmål om språk og innhold og om hva teksten skal brukes til mens elevene skriver, får elevene kunnskapen de trenger til rett tid. Kommentarene kan være på ulike nivå, fra små språklige detaljer til overordna perspektiv.
– Elevene trenger også språkkompetanse for å lære å lese sine egne tekster kritisk. De må velge ord, begreper og tekststrukturer. De må kunne noe om innholdet de skal formidle. Og de må lære at ulike fag har ulikt fagspråk og ulike måter å uttrykke seg på. Skriving er en dannelsesprosess, og det er noe vi trenger for å kunne delta på ulike arenaer i samfunnet vårt, rett og slett.
Har god magefølelse
Mange har meninger om skolen, og det er stadige endringer i læreplaner og rammeverk. For eksempel pågår det for tida et stort arbeid med en felles rammeplan for alle lærerutdanningene. Det er beslutta at det skal være en mer overordna styring av utdanningene, og vi skal gå fra elleve til to rammeplaner.
Vi snakker mye om hva skolen bør være i framtida. Men det er vel ganske mye som fungerer bra også? Hva er lærerne gode til i dag?
– Det jeg beundrer aller mest med lærerne, er situasjonskompetansen de har. De ser de små tingene her og nå, samtidig som de ser hvordan de kan hjelpe elevene med å utvikle seg over tid. Lærere er knallgode til dette; de vurderer i øyeblikket hvordan de kan utnytte enhver situasjon til det beste.
Når det gjelder skriving, sier Solheim at lærere har veldig god magefølelse for hva som er en god elevtekst. Men det hender at de mangler begrepene som skal til for å se og beskrive hva som gjør en tekst god.
– Dette er noe jeg underviser mye om i videreutdanning for lærere, og det er kjempeinspirerende! Når jeg hjelper lærerne med fagbegrepene, får de fagliggjort sine egne erfaringer. De ser hvorfor ting fungerer og ikke fungerer, og de kjenner at de har bruk for fagkunnskapen.
Mangler språkkompetanse
Pilene peker nedover for leseferdighetene i befolkninga, og mange er bekymra for at konsentrasjonsspennet er kortere enn før. Ser vi disse tendensene også blant lærerstudentene? Solheim svarer ja, men påpeker at studentene kan andre og nye ting.
– Studentene har lest mindre, både skjønnlitteratur og andre tekster, og det merker vi også på skrivinga. Men mange er kjempegode i praksis. De har masse energi og kreativitet. Dessuten har masterutdanninga gjort dem mer utviklingsorienterte, de lager gode undervisningsopplegg og evaluerer dem kritisk. Men de trenger hjelp til å innarbeide de faglige perspektivene i det praktiske arbeidet.
Det snakkes om en lesekrise. Har vi også en skrivekrise?
– Man må lese godt for å skrive godt, og man blir en god skriver av å lese mye. Vi ser at studentene sliter med å lese lange tekster, og de strever tilsvarende med å skrive lengre, sammenhengende tekster og å bygge opp lengre faglige resonnement.
Solheim sier det er vanskeligere å kartlegge skriving enn lesing, og derfor vet vi mindre om skriveferdighetene blant elever.
– Det er komplekst å kartlegge skriving. Vi har ikke de samme verktøyene som vi har for å kartlegge lesing. Men jeg tror nok at vi dessverre ville ha sett en tilsvarende nedgang i elevenes skrivekompetanse om vi hadde klart å kartlegge det.
Svensk lesekrig
Det er en internasjonal tendens at leseferdighetene går nedover, og i nabolandene våre ser vi de samme utfordringene som i Norge. I Sverige har dette resultert i debatter og endringer, både på skolene og i lærerutdanninga.
– Svenskene har for tida en oppheta debatt om metoder i lese- og skriveopplæringa. Mange vil ha mer vekt på trening av ferdigheter basert på kognisjonsvitenskap, mens utforsking og opplevelser skal gis mindre oppmerksomhet. Det er en ganske polarisert debatt, som om de må velge det ene eller det andre. Men elevene trenger jo begge deler.
Solheim sier at man kan undervise de yngste elevene i å bygge opp språket nedenfra med vekt på å koble språklyder og bokstaver. Parallelt kan man lese hele tekster sammen med elevene og snakke både om språket, om sammenhenger i teksten og litterære opplevelser. Elevene trenger en balansert tilnærming.
– Men det jeg er aller mest opptatt av når det gjelder skriveopplæringa, er at elevene får oppleve at de trenger skriving! Det er motiverende. Når de opplever at de kan ytre seg, få ut følelser og nå fram til en mottaker, at de kan delta og være medborgere – da kjenner de at tekstene deres trengs.