Hopp til hovedinnhold

Vi har nye nettsider, og nokre av dei er framleis under arbeid. Ser du feil eller manglar? Ta kontakt med nettredaktøren.

Grammatisk kjønn


Hva er grammatisk kjønn? Og hvordan gjengis det i ordbøkene våre? Professorene Helge Lødrup og Hans-Olav Enger er skeptiske til behandlingen av grammatisk kjønn i Bokmålsordboka. Språkrådet svarer på tiltale.

FAKTA

Grammatisk kjønn

I norsk og mange andre språk har substantiver grammatisk kjønn, på fagspråket kalt genus. Grammatisk kjønn er ikke det samme som biologisk eller sosialt kjønn, selv om det er en del paralleller. Alle norske substantiver har minst ett grammatisk kjønn, og dette er en innebygd egenskap ved substantivet som må læres. Nynorsk har tre kjønn: hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. Også i bokmål kan man bruke dette trekjønnssystemet, men man kan også velge å bruke et tokjønnssystem med intetkjønn og felleskjønn. Dette kan framstilles skjematisk slik:

Nynorsk
hankjønn: ein gut
hunkjønn: ei jente
intetkjønn: eit hus

Bokmål med tre kjønn
hankjønn: en gutt
hunkjønn: ei jente
intetkjønn: et hus

Bokmål med to kjønn
felleskjønn: en gutt, en jente
intetkjønn: et hus

Hvilket grammatisk kjønn et substantiv har, henger et stykke på vei sammen med biologien, men bare et stykke på vei.

Samsvarsbøying/kongruens

Hvilket genus et substantiv har, ser vi ved å undersøke formen på ord som «står til» eller er avhengige av det substantivet det er snakk om. Et eksempel er den ubestemte artikkelen. I nynorsk er det alltid slik at hankjønnsord tar artikkelen ein, hunkjønnsord artikkelen ei og intetkjønnsord artikkelen eit. I bokmål er det noe mer komplisert (se nedenfor). Vi sier at den ubestemte artikkelen samsvarsbøyes eller kongruerer med det substantivet det står til. Også adjektiver, determinativer og noen andre ord kan ha samsvarsbøying i kjønn.

Bøyingsklasse

Det er viktig å skille mellom grammatisk kjønn og bøyingsklasser. En bøyingsklasse er i grammatikken rett og slett en gruppe ord som bøyes på samme vis. For eksempel bøyes hus og fjell helt likt i norsk, og det samme gjør gutt og hund. Det er lett å tenke at substantivenes bøyingsklasse er knytta til hvilket grammatisk kjønn de har, men det stemmer ikke helt. Ta de nynorske substantivene ein gut, ei øy og eit møbel. De har hvert sitt kjønn, men alle tar endelsen -ar i ubestemt form flertall. Slik sett danner de en bøyingsklasse.

Grammatisk kjønn i Bokmålsordboka

Behandlingen av grammatisk kjønn var ikke helt heldig i den forrige utgaven av Bokmålsordboka. I den nye utgaven er det verre.

AV HELGE LØDRUP OG HANS-OLAV ENGER, professorer ved Universitetet i Oslo

For enkelhets skyld vil vi fokusere på språkformer med tre kjønn, og se bort fra at en del språkbrukere ikke har hunkjønn.

I den forrige utgaven av Bokmålsordboka ble bøyingen av et substantiv som klokke satt opp slik (i entall):

entall
ubestemt formbestemt form
hankjønnen klokkeklokken
hunkjønnei klokkeklokka

Dette er feilaktig på den måten at det gir inntrykk av at -a-endelsen er bundet til hunkjønn. Slik er det ikke, verken i gjeldende rettskriving eller i faktisk språkbruk.

I den nye utgaven er det satt opp slik:

entall
ubestemt formbestemt form
hankjønnen klokkeklokken
hunkjønnei/en klokkeklokka

Det sies altså implisitt at en klokke kan ha et annet kjønn enn en klokke, og at en klokke kan ha samme kjønn som ei klokke. Da er ikke grammatisk kjønn noe meningsfullt begrep lenger. Det er tydeligvis -a-endelsen som er kriteriet for hunkjønn. Men det er ukontroversielt blant språkfolk at grammatisk kjønn er definert av måten substantivet kongruerer på. I en klokke kongruerer klokke med hankjønnsformen en, og er hankjønn. I ei klokke kongruerer klokke med hunkjønnsformen ei, og er hunkjønn. Hvis vi går langt nok tilbake i språkhistorien, var (det som nå er) bestemthetsendelsen et eget ord, og den gangen kongruerte det med substantivet. Et minne om dette finnes i tradisjonelle dialekter, hvor hunkjønnssubstantiver alltid tar -a- (eller en annen vokalendelse) i bestemt form. Men i dagens språkbruk kan -a-endelsen være løsrevet fra hunkjønn, ikke bare i tale og skrift, men også i gjeldende rettskriving, som nettopp tillater en klokke klokka.

Alt kan diskuteres, og de lærde strides. Men vi er ikke oppmerksomme på noen uenighet omkring begrepet grammatisk kjønn som støtter oppunder Bokmålsordboka her. Riktignok er det enkelte grammatikere som går noe lenger enn vi kunne ønske når det gjelder å trekke bøying inn i forståelsen av kjønn, og det må nok sees på bakgrunn av det som ble sagt om eldre språk og tradisjonelle dialekter. Men vi kjenner ikke til at noen har tatt til orde for at bøying må være det overordnede kriteriet hvis bøying og kongruens peker ulike veier. Et slikt standpunkt ville vært meningsløst, for vi har jo allerede et begrep for å skille ord etter bøying, nemlig bøyingsklasse.

Ordbokas fremstillingsmåte skaper problemer og inkonsekvenser for ord som ikke er substantiver. Vi skal se på et par av dem. Adjektivet liten får oppført formen liten som hankjønnsform og lita og liten som hunkjønnsformer. Når vi sammenholder dette med informasjonen om klokke, tilsier det at vi må kunne skrive en lita klokke og ei liten klokke. Eller, nei forresten ... Når man slår opp determinativet en, er det oppført med en som hankjønnsform og ei som hunkjønnsform. Så en klokke kan visst ikke være hunkjønn likevel? Eller …?

Den nye utgaven av Bokmålsordboka inneholder altså en tabbe. Men det er ellers mye som er bra i den, og ingenting er perfekt her i verden, så hvorfor hisser vi oss opp over akkurat dette? Det er to grunner:

Grammatisk kjønn er et helt sentralt forskningsemne både i norsk og internasjonal språkvitenskap i dag. Vi er i den enestående situasjonen at vi kan observere hvordan grammatisk kjønn er i endring her og nå. Det var store avisoverskrifter da det ble påvist at hunkjønn er på vei ut i Tromsø og Trondheim. Forskningen om grammatisk kjønn er basert på den gjengse forståelsen av begrepet. Det som forandrer seg, er kongruens, og ikke bøying. Innoverende språkbrukere sier en klokke i stedet for ei klokke. Men de sier (fremdeles) klokka i bestemt form. Dette forstås som en endring i grammatisk kjønn – hunkjønn er i ferd med å forsvinne. Oppfatningen i Bokmålsordboka gjør det umulig å skjønne hva som skjer her, og står i veien for opplegg i skole og studier som kunne gitt innsikt i hva som skjer med språket vårt.

Bokmålsordboka gjør begrepet grammatisk kjønn svært vanskelig å forstå, når en klokke kan ha et annet kjønn enn en klokke, og en klokke kan ha samme kjønn som ei klokke. Begrepet kongruens, som vår forståelse av grammatisk kjønn er basert på, blir også vanskelig å lære bort. To sentrale grammatiske begreper som har vært viktige og nyttige siden antikken, blir i praksis ubrukelige. Det er veldig problematisk i forhold til skolen og lærerutdanningen.

Vi har vanskelig for å forstå hvorfor ordboka har valgt denne fremstillingsmåten. (Et uproblematisk og bedre alternativ, etter vårt syn, hadde vært å bare liste opp bøyingsformene, uten å spesifisere ubestemt artikkel og kjønn.)


Språkrådet svarer

Helge Lødrup og Hans-Olav Enger kommer med viktige innvendinger til den skjematiske framstillinga av bøyingsmønster for hunkjønnsord i Bokmålsordboka.

Språkrådet vil foreslå en justert framstillingsmåte. Vi mener likevel at dagens rettskrivingsinformasjon er bedre enn i den forrige versjonen, og vi vil ikke gå inn for ei framstilling som helt fjerner informasjon om grammatisk kjønn.

Det stemmer at framstillinga i den tidligere utgava av Bokmålsordboka ikke var «heldig». Som rettskrivingsinformasjon kunne bøyingsskjemaet også leses direkte feil, som at en klokke bare kan gå sammen klokken, og motsatt at klokka ville kreve ei klokke. Denne tolkinga er direkte i strid med gjeldende rettskriving siden 1981, nemlig at «[a]lle hunkjønnsord kan valgfritt ha ei eller en som ubestemt artikkel» (St.meld. nr. 100 (1980–1981). Endringer i rettskrivningen og læreboknormalen for bokmål, s. 7). Før dette var det slik at visse hunkjønnsord måtte ha ei, mens det var valgfritt i de andre. Informasjonen i bøyingsskjemaet nå gir derimot helt korrekt rettskrivingsinformasjon: Klokka i bestemt form kan stå sammen med både en klokke og ei klokke i ubestemt form, mens klokken bare kan stå sammen med en klokke. For Bokmålsordboka er det et overordna mål å vise korrekt rettskriving og ha med alle tillatte varianter av ordas skrivemåte og bøying.

I bokmålsrettskrivinga er det altså full valgfrihet mellom -a og -en i bestemt form og ei og en i ubestemt form i tradisjonelle hunkjønnssubstantiv. Dette gjør at både et tokjønnssystem og et trekjønnssystem lever side om side i bokmål, jamfør analysen som Lødrup og Enger peker på. Siden valgfriheten gjelder hvert enkelt ord, vil ei fullstendig skjematisk framstilling av hvordan rettskrivingsmulighetene skal analyseres grammatisk, være mulig, men neppe pedagogisk. For klokke kunne vi tenke oss dette skjemaet:

entall
ubestemt formbestemt form
hankjønn/felleskjønnen klokkeklokka/klokken
hunkjønnei klokkeklokka

For å forstå hvordan en klokke – klokka og en klokke – klokken kan havne sammen som felleskjønn, viser vi til teksten til Lødrup og Enger. I tillegg må disse formene også kunne analyseres som hankjønn dersom vi i en tekst (eller i tale) både finner noen tradisjonelle hunkjønnssubstantiv med mønsteret ei jente – jenta og andre med mønsteret en klokke – klokka/klokken. I bokmål er faktisk kombinasjonen av ei jente – jenta og en klokke klokka et hovedmønster.

Språkrådet mener at informasjonen om de ulike korrekte kombinasjonsmulighetene mellom ubestemt artikkel ei/en og bestemt form -a/-en fortsatt må være med i Bokmålsordboka. Vi mener også at informasjonen om grammatisk kjønn er pedagogisk viktig å ha med videre, ikke minst i rettskrivings- og opplæringsperspektiv. Vi vil derfor foreslå et artikkeloppsett som dette:

SUBSTANTIV hunkjønn
entallflertall
ubestemt formbestemt formubestemt formbestemt form
ei/en klokkeklokkaklokkerklokkene
en klokkeklokken

Dette vil likne mer på skjemaet for tradisjonelle hankjønnsord:

SUBSTANTIV hankjønn
entallflertall
ubestemt formbestemt formubestemt formbestemt form
en vegvegenvegervegene
en veiveienveierveiene

Ei slik framstilling med en kategori hunkjønnssubstantiv vil si at ordboka gir opplysning om hvilke substantiv som kan være hunkjønn, som i rettskrivinga er ei gruppe det finnes felles bøyingsregler for.

Bokmålsordboka og Nynorskordboka

Disse to ordbøkene er fritt tilgjengelige på ordbøkene.no. De eies av Språkrådet og Universitetet i Bergen i fellesskap og gir fullstendige og oppdaterte opplysninger om normene i henholdsvis bokmål og nynorsk. Ordbøkene har med det sentrale ordforrådet i moderne norsk. Hele innholdet i ordbøkene går for tida gjennom en grundig revisjon.

Bokmålsordboka og Nynorskordboka hadde i 2022 51,7 millioner oppslag. De er blant de aller mest brukte kildene til kunnskap om norsk språk og rettskrivingsnormene for bokmål og nynorsk.