Bergensk, dansk og bokmål

Noen forskere har ment at dette sammenfallet med dansk i stor grad skyldes direkte påvirkning, mens andre har ment at utviklingen bare har hatt støtte i bruken av dansk skriftspråk, og at hovedgrunnen er en annen slags språkkontakt.

For å forstå dette bedre må vi først se litt nærmere på utviklingen av hankjønns- og hunkjønnsendelsene i norsk. Det krever litt konsentrasjon hvis det er helt ukjent stoff.

I det språket som ble snakket over hele Norden for tusen år siden, sluttet hankjønnord på -inn i bestemt form nominativ og akkusativ. Dette ble senere til -en.

Hunkjønnsord var det to hovedtyper av. De ble bøyd slik i nominativ entall, ubestemt og bestemt form:

a) eng − engin
b) kona − konan

I norsk talemål utenom bergensk falt n-en bort i bestemt form, og den siste vokalen endret seg i mange dialekter (> engji, engje, engjo, enga; kono, konå, kona o.a.). I dansk og i bergensk holdt n-en seg, mens den siste vokalen ble til e (> engen, konen). Dermed skilte bergensk lag med de andre norske dialektene, og hunkjønnsordene falt sammen med hankjønnsordene i et felleskjønn på -en.

Som man ser, har selve en-endelsen i hunkjønn både en slags rot i norsk og støtte i dansk (og senere i riksmål/bokmål).

Tokjønnssystemet uten hunkjønn skyldes neppe rein indre utvikling. Det er sannsynlig at det store innslaget av hanseater og andre utlendinger i Bergen fra senmiddelalderen av har medvirket til å hindre overgang til det moderne fellesnorske trekjønnsystemet (der hunkjønn ikke har -n til slutt). Språkkontakten kan ha fremmet tokjønnssystemet, ganske enkelt fordi to kjønn er enklere å håndtere ved språkkontakt. Riktignok hadde hanseatene selv tre kjønn i sitt lavtyske språk, men fordelingen av hankjønns- og hunkjønnsord var ulik i de to språkene som møttes, og dessuten var selve endelsene ulike.