ordbøkene.no
SøkSvar
Et vanlig krav til en setning på norsk er at den må inneholde subjekt og verbal.
Dette gjelder vel å merke for fortellende setninger (utsagnssetninger) og spørresetninger. I imperativsetninger (bydesetninger) mangler subjektet, så her er det nok med verbal.
Alle de følgende setningene er altså fullverdige som setninger betraktet:
Går du? (verbal + subjekt)
Jeg går! (subjekt + verbal)
Gå! (verbal)
Det er ikke nødvendig å ha med et objekt, et adverbial eller noe annet for at en setning skal regnes som fullverdig på norsk, med mindre selve verbet krever det. Mange verb krever mer enn et subjekt. For eksempel er «Jeg lever» en fullstendig setning, mens det mangler noe i «Jeg gleder» og «Jeg liker»; her venter vi henholdsvis «meg» og for eksempel «mat» (begge deler er da objekt).
«Krav til en setning» må forstås som hva som skal til for å kunne kalles en setning, grammatisk sett. Hva som er gode setninger og ytringer, er en litt annen sak.
Ytringer må ikke nødvendigvis ha setningsform for å være god norsk; sjanger og situasjon avgjør hva som passer. Men brødteksten i vanlig sakprosa består nesten bare av setninger, og bør gjøre det.