Mamma og pappa – infantilisering av språket?

Ordene mamma og pappa ble jevnt over mindre brukt før både i skrift og tale. Stort sett var mor og far det nøytrale, mens mamma og pappa var markert familiært eller barnslig. I dag er mamma og pappa nøytralt for svært mange. Likevel bør man trygt kunne velge mor og far i sakprosa når det ikke er en spesiell grunn til å velge mappa og pappa.

Det har blitt pekt på to dels motsatte, dels samvirkende trender i språkbruken i offentligheten i nyere tid: intimisering og brutalisering. Økende bruk av mamma og pappa er et godt eksempel på intimisering. Det er fremdeles mange som oppfatter mamma og pappa som både intimt og barnslig, men antallet kritikere minker trolig fortere enn noen gang.

Historisk spredning

I nordiske ordbøker finner vi omtale av mam(m)a og pap(p)a som lån fra 1600-tallet, brukt i høyere fransk- eller tyskpåvirkede kretser. Men det er også nevnt som selvstendig dannelse i barnespråk. Vi finner ingen skriftlige belegg fra gammelnorsk. Selv om det ikke virker særlig sannsynlig, kan vi ikke helt utelukke at noen brukte det i Norge i 1204. Lignende ord eller lyder er generelt svært utbredt i barnespråk i store deler av verden (og i «baby talk» fra voksne til barn, se nedenfor).

Alt tyder på at mamma og pappa har spredt seg langs flere linjer over lang tid.

Geografisk:

1) fra utlandet (opprinnelig gjerne med trykk på siste stavelse: mama, papa)
2) fra by til bygd

Den lokale variasjonen har vært og er fremdeles stor. Mamma og pappa er ganske gamle ord i mange dialekter, og de har gjerne blitt brukt mest av barn og innenfor familien.

Gjennom samfunnslag:

1) fra visse borgerlige miljøer til andre borgerlige miljøer
2) fra deler av overklassen til de brede lag
3) fra deler av de brede lag til overklassen

På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet var mamma og pappa relativt lite brukt i norsk voksenspråk utenom i dansk-norsken i borgerlige kretser. Det kan for eksempel nevnes at Arne Garborgs roman Hos Mama het Hjaa ho Mor på landsmål. Seinere har det sosiale forholdet delvis snudd seg, slik at bruk av mor og far nå kan være et tegn på såkalt borgerlig dannelse hos voksne.

Fra bruk i én sosial rolle til bruk i en annen (jf. alder, kjønn, familieforhold):

1) fra kjælespråk til vanlig språkbruk
2) fra småbarnsspråk til ungdomsspråk og videre til voksenspråk
3) fra såkalt jentespråk til såkalt guttespråk
4) fra tiltale til omtale og dermed fra privat til offentlig språkbruk

Bruken av mamma og pappa kan ha blitt styrket gjennom kjælespråk brukt til barn, såkalt «baby talk» (jf. punkt 1). Når folk duller med barn, bruker de ikke bare ekstra barnslige ord (som vovvovv), de tyr også gjerne til «finere» former fra standardspråket. Selv brukere av bredt bygdemål kan for eksempel velge å si «lille venn» til små barn (altså i stedet for litle eller vesle). Mamma og pappa har begge egenskapene: finere og mer barnslig på en gang.

«Aldersgrensa» (jf. punkt 2) har sikkert generelt vært høyere i tiltale enn i omtale (jf. punkt 4), og mange steder har det ikke vært noen aldersgrense for kvinner (jf. punkt 3).

(«Guttespråk» og «jentespråk» er ikke termer vi oppfordrer noen til å bruke, men de speiler realiteter i særlig eldre bymål, der det kunne være stor forskjell på hva man godtok av unge menn og unge kvinner i språkveien.)

Råd

Det som følger, må ikke oppfattes som et påbud, bare som et bruksbasert stilråd til oversettere og offentlig ansatte.

Utviklingen har kommet så langt at mor og far sikkert virker stivt for mange språkbrukere, særlig yngre. Men fremdeles er det mange som synes mamma og pappa virker markert intimt. Det mest tilrådelige kan derfor være å bruke mor og far nøytralt i vanlig sakprosa og i offentlig forvaltning. Vi anbefaler det samme i vanlig oversettelse der det ikke er valgt noe ekstra familiært i kildespråket. Merk at det fremdeles er mor og far som dominerer i avledninger og sammensetninger (med enkelte unntak, som pappapermisjon).