ordbøkene.no
SøkKlarspråk i Japan – en tilstandsrapport
Å bruke klarspråk innebærer å gjøre informasjon tilgjengelig og lesbar. I Norge har Språkrådet og andre offentlige etater jobbet systematisk med dette i flere år. Hvordan forholder man seg til temaet i Japan?
Å bruke klarspråk innebærer å gjøre informasjon tilgjengelig og lesbar. I Norge har Språkrådet og andre offentlige etater jobbet systematisk med dette i flere år. Hvordan forholder man seg til temaet i Japan?
AV BENEDICTE MOSBY IRGENS
dosent i japansk ved Universitetet i Bergen
(Publisert: 16.12.25)
I likhet med Norge er Japan ett av mange medlemsland i organisasjonen Plain Language International, som nylig har formulert overordnede ISO-standarder for klarspråk.
Japan har i 2025 ennå ikke formelt tatt i bruk standarden for klarspråk, men har aktive representanter i det internasjonale miljøet, og det er forventninger om at en japansk JIS-standard (Japanese Industrial Standard) for Plain Japanese (klar japansk) vil bli vedtatt i nærmeste fremtid. Arbeidet med Plain Japanese har i stor grad vært drevet av internasjonalt orienterte japanske aktører, særlig fra næringslivet. I starten var hovedfokuset på Plain English (klar engelsk), noe som reflekterer den utbredte tendensen i Japan til å forbinde engelsk med utlandet og det internasjonale: Engelsk språk er «dem», japansk språk er «oss». Etter hvert som fokuset ble endret til Plain Japanese, har det vist seg krevende å få gehør hos egne myndigheter. Dette skyldes trolig en kombinasjon av tungt byråkrati, puristiske språkholdninger og allerede eksisterende praksiser på lavere forvaltningsnivåer.
I denne artikkelen skal jeg se nærmere på de allerede eksisterende praksisene.
I Japan har offentlige dokumenter (administrative vedtak, kunngjøringer, rapporter, brev o.l.) lenge vært kjent for å være lite leservennlige, med komplekse setninger og et formelt språk, ofte kalt byråkratspråk (oyakusho-kotoba). Etter andre verdenskrig har det vært flere forsøk på å gjøre slike tekster mer lesbare, men det har i første rekke vært kommunene – altså de lokale myndighetene, som har mest direkte kontakt med brukere – som har gått foran i dette arbeidet. Allerede på 1970- og 1980-tallet var det en bevegelse for en «åpnere forvaltning», og mange kommuner gikk i gang med å lage egne retningslinjer og veiledere for å oversette byråkratspråket til et mer folkelig og forståelig språk, slik at innbyggerne lettere kunne få med seg viktig informasjon (Carroll, 1991). Det oppstod etter hvert en hel flora av veiledningslitteratur i bokhandlene, ofte utgitt på private forlag, som tar for seg hvordan offentlig språk kan gjøres mer tilgjengelig og leservennlig.
De første nasjonale retningslinjene for utforming av offentlige dokumenter kom i tiden etter andre verdenskrig, men da handlet det mest om rettskrivning og tegnsetting. Først i 2022 kom det nye nasjonale retningslinjer som vektlegger klarhet, lesbarhet og tilgjengelighet. Målet er at også personer uten spesialkunnskap samt minoriteter og folk med leseutfordringer skal kunne få med seg det som står i offentlige dokumenter. Komitéen som utarbeidet retningslinjene, bestod av akademikere, pedagoger fra utdanningssektoren, skjønnlitterære forfattere, lingvister og journalister. Dette skulle sikre bredden i perspektivene som kom til uttrykk i komitéen.
Arbeidet med å gjøre offentlige dokumenter enklere og mer tilgjengelige har altså først og fremst vært rettet mot de brede lagene av befolkningen og konsentrert seg om utformingen av byråkratiske tekster. Parallelt, men uavhengig av denne utviklingen, har det vokst frem en annen praksis med visse likhetstrekk, men med en annen målgruppe: yasashii nihongo.
Termen yasashii nihongo ble lansert 1995 i kjølvannet av det store jordskjelvet i Hanshin-Awaji-området. Ordene yasashii nihongo betyr bokstavelig talt ‘lett/snill japansk’ og leder gjerne tankene mot såkalt «lettlest tekst», som vanligvis i første rekke er ment for personer med ulike lesevansker. Målgruppen for yasashii nihongo var imidlertid til å begynne med utenlandske innbyggere med begrensede japanskkunnskaper – altså folk som bor i landet, men som ikke behersker japansk fullt ut.
Japansk skriftspråk er krevende, med opptil 2000 tegn i aktiv bruk og flere mulige uttaler per tegn. En del typer skriftlig praksis er preget av innarbeidede, omskrevne formuleringer som ikke umiddelbart er forståelige for en som holder på å lære seg språket. Under jordskjelvet ble offentlige beskjeder formidlet på japansk og engelsk, men det viste seg at mange utenlandske innbyggere hadde begrensede ferdigheter i begge språk. Dette førte tragisk nok til at antallet dødsfall i denne gruppen var dobbelt så høyt som blant innfødte japanere. En forskergruppe ved Hirosaki-universitetet begynte da å lage retningslinjer for yasashii nihongo som et alternativ til flerspråklig informasjon. Undersøkelser viste nemlig at japansk var det språket flest utenlandske innbyggere var kjent med, ikke engelsk. Det var derfor mer realistisk og praktisk å gjøre japansk mer lesbart enn å oversette til mange ulike språk.
I starten var yasashii nihongo først og fremst en språkform for krisesituasjoner som jordskjelv. Etter hvert ble praksisen videreutviklet i andre fagmiljøer, særlig innenfor japansk som andrespråk, og bruksfeltet ble utvidet til informasjon rettet mot utenlandske innbyggere i skole, arbeidsliv og helsevesen. I litteraturen om yasashii nihongo understrekes det at denne kommunikasjonsformen forutsetter språklig bevissthet og tilpasning fra de japanskspråklige – særlig offentlige ansatte, men også vanlige borgere – snarere enn fra de utenlandske mottakerne (Noda, 2014).
Etter hvert har yasashii nihongo fått en langt mer sentral rolle i japansk språkpolitikk og integreringsarbeid. Praksisen omtales nå på nettsidene både til Utdanningsdepartementet og Justisdepartmentet, noe som viser at myndighetene erkjenner betydningen av et enklere og mer inkluderende språk – ikke bare i krisesituasjoner, men også i hverdagen til innbyggere med utenlandsk bakgrunn.
Selv om språktilpasningene i offentlig sektor og yasashii nihongo begge har som mål å gjøre språket mer lesbart og tilgjengelig, skiller de seg fra hverandre på flere områder. Språktilpasning av offentlige dokumenter retter seg mot hele befolkningen, mens yasashii nihongo er spesielt utviklet for utenlandske innbyggere med begrensede japanskkunnskaper og andre grupper med ulike leseutfordringer.
Både for språktilpasningene i offentlig sektor og yasashii nihongo foreligger det ulike retningslinjer, og noen av dem har mer autoritativ status enn andre. Det er de mest brukte av disse jeg vil se nærmere på i neste avsnitt.
I 2022 anbefalte japanske myndigheter gjennom Kulturdirektoratet (Bunka-chō) å utgi en normgivende rapport. Den er på 34 sider og har tittelen Prinsipper for utforming av offentlige dokumenter.
Hovedformålet er å gjøre offentlig informasjon forståelig for hele befolkningen, ikke bare eksperter eller byråkrater. Blant anbefalingene finner man utdypende punkter som disse:
I anbefalingene legges det også vekt på inkludering: Også eldre, personer med lave leseferdigheter og utenlandske innbyggere skal kunne forstå innholdet i offentlige dokumenter. I motsetning til i de gamle retningslinjene fra 1952 defineres lesbarhet funksjonelt: Teksten er «lett å lese» når den er tilpasset mottakeren og gjør det mulig å handle uten ekstra forklaring.
Noen år tidligere, i 2020, ble de første offisielle retningslinjene for yasashii nihongo publisert i pdf-format på immigrasjonsmyndighetens nettsider (under Justisdepartementet), og siden er flere ressurser kommet til der: verktøy for omskriving, opplæringsmateriale og en egen portal. Hovedformålet med retningslinjene er å gjøre japansk språk forståelig for utenlandske innbyggere med begrensede japanskkunnskaper og for andre grupper med lesevansker eller andre språkvansker.
Retningslinjene for yasashii nihongo opererer med tre trinn i forenklingsprosessen:
Først gjøres teksten lesbar for morsmålsbrukere: Informasjonen struktureres tydelig og bygges opp logisk, setninger holdes korte, det brukes punktlister fremfor lange leddsetninger, gjentakelser unngås, og fremmedord brukes med varsomhet.
Det neste trinnet er å gjøre teksten lesbar for utenlandske innbyggere: dobbel negasjon samt passiv og kausativ unngås, det brukes enkle og konkrete ord, bruk av kanji (skrifttegn) begrenses og utstyres med furigana (uttaleanvisning), vanskelige begreper forklares med definisjoner m.m.
Til slutt testes teksten for forståelighet for å sikre at budskapet når frem. Dette kan gjøres ved hjelp av digitale verktøy som Yasa-Nichi checker eller ved å la japansklærere eller utenlandske innbyggere lese og vurdere den.
I dette allerede eksisterende landskapet kommer Plain Japanese inn som den siste spilleren på banen. Mens initiativet i utgangspunktet vokste frem i det internasjonale klarspråksmiljøet der også Norge er representert, er ønsket nå å få japanske myndigheter til å ta i bruk disse standardene for å sikre klar og forståelig kommunikasjon på tvers av sektorer.
Samtidig er det ikke uten utfordringer å skulle innføre en ny nasjonal standard for klarspråk i et landskap der det allerede finnes etablerte praksiser, som omtalt i denne artikkelen. Mange aktører har sine egne retningslinjer og tradisjoner, og det kan være krevende å samordne alt dette under én felles standard. Likevel viser utviklingen at det er et stadig sterkere ønske om å gjøre japansk språk mer tilgjengelig for alle – uansett bakgrunn og språknivå.
Arbeidet med klarspråk i Norge har som mål at offentlige organ skal kommunisere på et klart og korrekt språk som er tilpasset målgruppen, slik det står i språkloven. Selv om japanske forhold kan virke fjerne, viser erfaringene fra Japan at utfordringene med byråkratspråk og behovet for tilpasning er universelle.
Referanser
Carroll, T. (1991). Local government in the 1970s and 1980s: Language reform in Japan. Japan Forum, 3(2), 301–312.
Iori, I. (2016). The enterprise of Yasashii Nihongo: For a sustainable multicultural society in Japan. 人文・自然研究, 10, 4–19.
Noda, H. (2014). “Yasashii nihongo” kara “yunibāsaru na nihongo komyunikēshon” e — bogo-washa ga nihongo o tsukau toki no mondai to shite —. Nihongo kyōiku, 158, 4–18.
Artikkelen er skrevet av
dosent Benedicte Mosby Irgens
Institutt for fremmedspråk
Universitetet i Bergen